Vanskelig baby, deprimert mamma

[Anonym bruker]

9 måneder er hun, og i 9 måneder har vi slitt. Først var det kolikk, deretter bare "utfordrende baby". Hun er aldri fornøyd. Har måttet bli holdt nesten hele dagen frem til nå, når hun har lært å krabbe, sitte og reise seg. Vil ikke sove, må fysisk roes ned med kroppen min. Helt fra hun var nyfødt har ingen andre enn jeg kunnet holde henne, hun lå ikke og slappet av i fanget på besøket, men var spent som en fjær i hele kroppen. Hun krever alt av meg, og litt til. Er så urolig i kroppen, står på hodet og turner i senga, krafser, klyper og klorer meg i ansikt og på hender og alt hun får tak i, gråter masse, og utenom det roper hun ofte skikkelig høyt. Denne permisjonen har ikke vært særlig koselig. Vi har prøvd forskjellig, vært hos kiropraktor og hatt samtale med helsesøster. Og jeg har holdt ut, bare litt til og litt til, for det er det eneste alternativet. I løpet av de siste 2 månedene har mannen fått lov av lille frøken og hjelpe litt til.

 

Men nå er jeg sliten. Gråter samtidig som henne, føler meg ubrukelig. Kjenner jeg er på randen til å bli deprimert. Bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, bare trekker på meg klærne fra i går som ligger ved siden av senga. Og kjenner veldig på at jeg mye heller vil være sammen med storebror.

 

Huff.

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

[Anonym bruker]

Har de sjekket hørselen hennes? Tenkte mest på den ropinga, men også litt det at hun klamrer seg så til deg.

Ellers har jeg ingen andre råd enn å få far mer inn(enten hun godtar eller ei) og ta en samtale til med helsesøster.

Anonymous poster hash: 1025d...d4d

[Anonym bruker]

9 måneder er hun, og i 9 måneder har vi slitt. Først var det kolikk, deretter bare "utfordrende baby". Hun er aldri fornøyd. Har måttet bli holdt nesten hele dagen frem til nå, når hun har lært å krabbe, sitte og reise seg. Vil ikke sove, må fysisk roes ned med kroppen min. Helt fra hun var nyfødt har ingen andre enn jeg kunnet holde henne, hun lå ikke og slappet av i fanget på besøket, men var spent som en fjær i hele kroppen. Hun krever alt av meg, og litt til. Er så urolig i kroppen, står på hodet og turner i senga, krafser, klyper og klorer meg i ansikt og på hender og alt hun får tak i, gråter masse, og utenom det roper hun ofte skikkelig høyt. Denne permisjonen har ikke vært særlig koselig. Vi har prøvd forskjellig, vært hos kiropraktor og hatt samtale med helsesøster. Og jeg har holdt ut, bare litt til og litt til, for det er det eneste alternativet. I løpet av de siste 2 månedene har mannen fått lov av lille frøken og hjelpe litt til.

 

Men nå er jeg sliten. Gråter samtidig som henne, føler meg ubrukelig. Kjenner jeg er på randen til å bli deprimert. Bryr meg ikke om hvordan jeg ser ut, bare trekker på meg klærne fra i går som ligger ved siden av senga. Og kjenner veldig på at jeg mye heller vil være sammen med storebror.

 

Huff.

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

Hvor bor du? I nærheten av lørenskog? Skikkelig god manuellterapeut der som er babyhvisker, Bjørn Helgar. Prøv ham om du kan!

 

Ellers, regner med dere har sjekket for reflux (stille) og andre fysiske plager?

 

Anonymous poster hash: 7c817...0c3

[Anonym bruker]

Har dere sjekket synet hennes?

 

Anonymous poster hash: ba6ed...b5a

[Anonym bruker]

Sånn var min også. Roet seg rundt halvannet, men fortsatt en god del utfordringer. Jeg forstår godt at du er sliten og på randen. Kan du ha da faste timer noen dager i uken hvor du får fri til å gjøre det du vil?

 

Anonymous poster hash: a6623...efd

[Anonym bruker]

 

Hvor bor du? I nærheten av lørenskog? Skikkelig god manuellterapeut der som er babyhvisker, Bjørn Helgar. Prøv ham om du kan!

 

Ellers, regner med dere har sjekket for reflux (stille) og andre fysiske plager?

 

Anonymous poster hash: 7c817...0c3

Bjørn reddet livet mitt føles det ut som.

Etter bare én behandling merket vi endring.

 

 

Anonymous poster hash: 0e19f...caa

[Anonym bruker]

Takk for forslag alle sammen. Hørsel og refluks er sjekket. Lørenskog kan jeg prøve! Helsesøster mener hun bare er sånn.

 

Har merket særlig den siste uka at det går utfor med meg. Kvalm, svimmel, ingen matlyst, orker ikke være sammen med andre, nesten ikke engang snakke med fremmede på butikken, vil bare sove. Er så fortvilet, vil finne ut hva som er feil med henne. Sørger over den koselige barseltiden jeg aldri fikk, med sjarmerende og fornøyd unge. Tar meg i å ikke like henne noe særlig, føle meg irritert på henne, selv om jeg elsker henne.

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

[Anonym bruker]

Sånn var min også. Roet seg rundt halvannet, men fortsatt en god del utfordringer. Jeg forstår godt at du er sliten og på randen. Kan du ha da faste timer noen dager i uken hvor du får fri til å gjøre det du vil?

 

Anonymous poster hash: a6623...efd

Tusen takk. Fant dere ut hva som var " galt" med din? Litt vanskelig med egentid da vi også har en på 2,5 og ingen familie i nærheten..

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

[Anonym bruker]

Takk for forslag alle sammen. Hørsel og refluks er sjekket. Lørenskog kan jeg prøve! Helsesøster mener hun bare er sånn.

 

Har merket særlig den siste uka at det går utfor med meg. Kvalm, svimmel, ingen matlyst, orker ikke være sammen med andre, nesten ikke engang snakke med fremmede på butikken, vil bare sove. Er så fortvilet, vil finne ut hva som er feil med henne. Sørger over den koselige barseltiden jeg aldri fikk, med sjarmerende og fornøyd unge. Tar meg i å ikke like henne noe særlig, føle meg irritert på henne, selv om jeg elsker henne.

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

Du trenger ikke å like ditt eget barn, men bør elske det ja! Noen barn er vanskelige å like, hun der hørtes slik ut ja.

 

Anonymous poster hash: ff7bd...261

[Anonym bruker]

Far må avlaste, enten frøkna vil eller ei. Han skal vel uansett straks ut i permisjon?

 

Anonymous poster hash: d8be9...032

[Anonym bruker]

Far må avlaste, enten frøkna vil eller ei. Han skal vel uansett straks ut i permisjon?

 

Anonymous poster hash: d8be9...032

Ja heldigvis. Hun virker litt mindre misfornøyd når jeg er borte.

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

[Anonym bruker]

Første vår var også sånn. Nå har vi nr tre, som også er sånn, og like gammel som din. Jeg føler meg like elendig, det går i perioder. Gruer meg til å begynne i jobb igjen uten mulighet til å sove på dagtid innimellom. Men, ville bare si, at når hun roer seg, kommer hun til å bli en engel som storebror! Det opplevde vi med første, og vet at det blir sånn også med tredje.

 

Klem!

 

Anonymous poster hash: 84ab2...735

[Anonym bruker]

Første vår var også sånn. Nå har vi nr tre, som også er sånn, og like gammel som din. Jeg føler meg like elendig, det går i perioder. Gruer meg til å begynne i jobb igjen uten mulighet til å sove på dagtid innimellom. Men, ville bare si, at når hun roer seg, kommer hun til å bli en engel som storebror! Det opplevde vi med første, og vet at det blir sånn også med tredje.

 

Klem!

 

Anonymous poster hash: 84ab2...735

Åh tusen takk for dette svaret, det ga meg virkelig håp i en vanskelig tid. Lykke til med din også!

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

[Anonym bruker]

Åh, dette var akkurat som å lese om min første!! Hun hadde først kolikk i 5-6 mnd, men skrek mye hele det første året. Var veldig urolig, kunne ikke legge henne fra meg. Vogn gikk ikke, hun bodde i bæresele på meg hele første året. Var som en propell, aldri ro i kroppen, sov dårlig, suret og klagde. Og jeg holdt på å bryte helt sammen. Tror jeg gråt hver dag de siste 4-5 mnd av permisjonen min. Jeg var så sliten at det ikke går an å forestille seg. Hun ble sjekket for alt - låsninger, allergier, refluks, de fandt ingen ting galt.

 

Når hun var rundt året gikk jeg til legen og fikk henvisning til psykolog. Jeg kom hjem fra jobb og klarte ikke annet enn å legge meg på sofaen i fosterstilling og gråte.

 

MEN, det gikk seg til!! Hun var 14 mnd når hun begynte i barnehagen, og da åpnet en ny verden seg. Hun elsket barnehagen og jeg fikk tid for meg selv. Fikk ro i ørene, "lov" å tenke på annet enn henne. I dag er hun 5, sund og frisk, og verdens snilleste. Er fortsatt aktiv som bare det, men snill, omtenksom, omsorgsfull, fantasifull, klok. Og hun hadde minimalt med trassalder - tenker av og til at vi kjempet våre maktkamper i babytiden i stedet.

 

Hvor bor du? Om du bor i nærheten av hovedstaden kunne vi tatt en prat..

 

Anonymous poster hash: bca5e...084

[Anonym bruker]

Tusen takk. Fant dere ut hva som var " galt" med din? Litt vanskelig med egentid da vi også har en på 2,5 og ingen familie i nærheten..

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

Nei, vi fikk først samme beskjed som deg med at noen bare er sånn. Nå har vi startet opp med utredning for diverse, men antar at barnet vårt bare er litt krevende. Her måtte mannen rett og slett bare ta over innimellom så jeg fikk sove eller gjøre egne ting. Jeg hadde gått på en skikkelig smell hvis han ikke hadde gjort det. Mannen din får enten ta begge to eller legge opp til at du kan ta med eldste ut på egne ting for litt roligere aktiviteter.

Det meste løsnet hos oss så fort hun lærte å snakke og gå. Alle sa det kom til å bli slitsomt, men det gjorde alt enormt mye bedre, også at hun etterhvert aksepterte å sove i egen seng.

 

Anonymous poster hash: a6623...efd

[Anonym bruker]

Å kjære deg <3

 

Sender deg en stor klem! Hadde det på akkurat samme måten, med kolikk i 5 mnd og vanskelig etterpå også. Nå er hun 2 år og alt er MYE bedre!!!!! Hadde aldri trodd det skulle bli så bra som det er nå. Hun stortrives i barnehagen, sover natta gjennom og er blid og glad, trygg og veltilpasset.

 

Så kjære deg, det blir bedre! Men be om hjelp. Kontakt Home Start der dere bor for eksempel.

 

Anonymous poster hash: 17810...a40

[Anonym bruker]

Åh tusen takk for dette svaret, det ga meg virkelig håp i en vanskelig tid. Lykke til med din også!

 

Anonymous poster hash: b624e...83c

Vet du sånn har mine også vært. Utrolig krevende babyer, men "enklere" enn gjennomsnittet etterhvert 😀

 

Anonymous poster hash: ebbcc...a0b

[nasse nøffen]

Min første var også slik. En gråtebaby, Gråt og gråt, men ikke smerteskrik. Jeg dro i fortvilelse til helsesøster, og husker jeg gråt der også.Hun hadde ikke smerter, hun var bare ikke fornøyd. Kanskje litt på morgenen noen ganger.  Hun skulle ha pupp, pupp og atter pupp. Suttet i 2 min, så var hun "mett". Da var hun jo sulten etter 5 minutter. Og hun NEKTET flasken, så jeg hadde ingen til å avlaste meg.

 

DÅPEN HENNES: skrek som en stukket gris under hele sermonien. Husker min bestemor holdt på å dåne da jeg slengte frem puppen i kirken. Jeg orket ikke altså. IKKE VILLE HUN HA SUTT HELLER...

 

BEGRAVELSEN TIL MIN FARMOR: Mammaen min skulle passe henne, og sa: jeg skal garantert få i den ungen mat. Hun spiser når hun blir sulten nok. Bare gjett hvem som måtte dra hjem for å amme... hjelpes...

 

 

Men så vokste hun seg til, og ble den enkleste lille jenta å ha med å gjøre. Å slik er det enda, nå er hun 18 år=) Tror det lettet litt da hun var lettere å engasjere. Da ble jeg meget bevisst på å la henne være litt alene på teppet osv. Lot henne holde på litt selv.

 

Men det er slitsomt som fy, og du vil omsider le av dette. Samtidig er det viktig at du tar signalene kroppen din gir deg på alvor. Hun må kanskje "tvinges" vekk fra deg litt. Så du får noen timer alene hver dag.? Kan du få trenet? Være med noen venninner? Skjønner at det ikke frister nå, men litt alenetid er viktig. Men søvn først og fremst. 

 

Lykke til , det blir bedre. også har du godt grunnlag for konfirmasjontalen.

 

Klem