Vanskelig situasjon, parterapi og lyver som bare det....

[Anonym bruker]

Vært sammen 6 år, samboere 5 av de. To felles barn, ett og tre år.

Han har aldri gjort husarbeid,men jeg skjønte det ikke før vi fikk barn og jeg fikk MYE mer å gjøre mens han fortsatt bare satt på sofaen og glante på mobilen sin. Var helt ok å pusle hjemme når vi bare var to stk.

 

Tiden gikk og jeg satte ned foten. Han ble flinkere, men langt ifra bra nok. Mener ikke bra nok etter min standard,men bra nok etter hva man bør kunne forvente av en mann på 35 år. Har tatt opp dette utallige ganger, og han har vært flinkere i perioder. Vi fikk barn nr 2 (jada,jeg vil ha to barn og de skal ha samme far). Minste er nå 1 år.

 

Han gjør sjelden noe uten at jeg må be om det. Selv de faste oppgavene han selv har fått velge (2 stk) gjør han ikke. Har vært på randen til å flytte ut, dette gjorde noe med han og han begynte å gjøre litt på eget initiativ. Men ikke mer enn to ganger i uka ca. Type sette på en oppvaskmaskin.

 

Sitter mye med telefonen sin. Enda ungene prøver å få oppmerksomheten hans er det ofte han ikke oppfatter dette. Kan sitte med mobilen under middagen.

 

Jeg har sluttet å ta opp ting, for han blir sur og sier jeg overdriver. Til og med andre har sagt ifra,de er også på bærtur mener han. Han blir muggen og går i forsvar.

 

Han har byttet sengetøy 2 ganger på 6 år. Han legger barna i møkkete (synlig! møkkete) klær brukt i barnehagen. Han skipper tannpussen til barna ofte. Han har aldri gitt de medisiner, ene barnet har brukt mye medisiner.

 

Jeg fersket han i utroskap. Han innrømte. Jeg kasta han ut, men vi greide ikke gjennomføre bruddet pga barna. Går i terapi for å redde forholdet. Men jeg konfronterer han ikke med ting fordi han blir så stygg og ubehagelig, til og med broren hans nekter å diskutere med han og lurer på hvorfor jeg klarer å være sammen med han (de er venner altså). Så i terapitimene når samboer sier at ting går bedre og vi kommuniserer bedre (han er så virkelighetsblind som han kan bli) så jatter jeg med.og sier at ting er ok. Skulle egentlig sagt det som det er,men det hadde endt med brudd. Noe jeg vil, men avventer pga ungene.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, hater livet mitt. Hater valgene jeg tok. Jeg elsker barna mine, men skulle ønske jeg fikk de med en annen

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Når du ikke vil ta grep. Tilgir utroskap og til og med lyver for terapauten deres må du jo bare leve med det.

Anonymous poster hash: 34ad4...373

[Anonym bruker]

Enig med hun over, når du ikke eier selvrespekt og lyver velger du det helt selv. Jeg synes ikke veldig synd i deg.

 

Anonymous poster hash: f32b9...18e

[Anonym bruker]

Ville spart pengene på terapeut hvis du ikke kan si ting som de er der en gang. Tror du ikke barna dine blir mer lykkelig med en lykkelig mor enn med en mor som er i et dårlig forhold?

 

Anonymous poster hash: 77ac0...3ac

[Anonym bruker]

Det virker som du har bestemt deg for å finne deg i det?

Du må ta et valg. Skal du la det skure og gå eller faktisk sette ned foten, jobbe hardt og virkelig forsøke?

 

Anonymous poster hash: ca4fa...5ed

[Anonym bruker]

Få deg singeltimer hos terapeuten, da kan du fortelle sannheten og hvorfor du lyver på felles møtene. Vær ærlig, det kommer du lengst med. Når terapeuten vet hva som virkelig er problemet, så blir det lettere å hjelpe dere også.

 

Ta kampen opp når du er på fellesmøtene, så får terapeuten forhåpentligvis se hvordan han reagerer og behandler deg.

 

Jeg har vært gjennom noe lignende, og her ble jeg anbefalt å komme meg ut av forholdet, det ble samvær med tilsyn på BF.

 

 

 

Anonymous poster hash: f4540...e1b

[Anonym bruker]

Vært sammen 6 år, samboere 5 av de. To felles barn, ett og tre år.

Han har aldri gjort husarbeid,men jeg skjønte det ikke før vi fikk barn og jeg fikk MYE mer å gjøre mens han fortsatt bare satt på sofaen og glante på mobilen sin. Var helt ok å pusle hjemme når vi bare var to stk.

 

Tiden gikk og jeg satte ned foten. Han ble flinkere, men langt ifra bra nok. Mener ikke bra nok etter min standard,men bra nok etter hva man bør kunne forvente av en mann på 35 år. Har tatt opp dette utallige ganger, og han har vært flinkere i perioder. Vi fikk barn nr 2 (jada,jeg vil ha to barn og de skal ha samme far). Minste er nå 1 år.

 

Han gjør sjelden noe uten at jeg må be om det. Selv de faste oppgavene han selv har fått velge (2 stk) gjør han ikke. Har vært på randen til å flytte ut, dette gjorde noe med han og han begynte å gjøre litt på eget initiativ. Men ikke mer enn to ganger i uka ca. Type sette på en oppvaskmaskin.

 

Sitter mye med telefonen sin. Enda ungene prøver å få oppmerksomheten hans er det ofte han ikke oppfatter dette. Kan sitte med mobilen under middagen.

 

Jeg har sluttet å ta opp ting, for han blir sur og sier jeg overdriver. Til og med andre har sagt ifra,de er også på bærtur mener han. Han blir muggen og går i forsvar.

 

Han har byttet sengetøy 2 ganger på 6 år. Han legger barna i møkkete (synlig! møkkete) klær brukt i barnehagen. Han skipper tannpussen til barna ofte. Han har aldri gitt de medisiner, ene barnet har brukt mye medisiner.

 

Jeg fersket han i utroskap. Han innrømte. Jeg kasta han ut, men vi greide ikke gjennomføre bruddet pga barna. Går i terapi for å redde forholdet. Men jeg konfronterer han ikke med ting fordi han blir så stygg og ubehagelig, til og med broren hans nekter å diskutere med han og lurer på hvorfor jeg klarer å være sammen med han (de er venner altså). Så i terapitimene når samboer sier at ting går bedre og vi kommuniserer bedre (han er så virkelighetsblind som han kan bli) så jatter jeg med.og sier at ting er ok. Skulle egentlig sagt det som det er,men det hadde endt med brudd. Noe jeg vil, men avventer pga ungene.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, hater livet mitt. Hater valgene jeg tok. Jeg elsker barna mine, men skulle ønske jeg fikk de med en annen

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

Dere gjennomførte ikke bruddet pga barna? Er det helt sant?

 

Jeg ville hoppet av denne båten om jeg var deg. Men jeg skjønner at det er trist å ha en sånn far til barna sine. Det må være vondt. Håper du finner ut av det...

 

Anonymous poster hash: d5e1c...1d5

[Mostly Harmless]

Enig med dem over. Samlivsterapi blir bare spill for galleriet dersom dere begge skal sitte der og rosemale situasjonen. Det er ikke positivt for deg ved et senere brudd heller, dersom du nå gir uttrykk for at mannen har mer selvinnsikt og endringsvilje enn det som er reelt. Den dagen du ønsker hovedomsorg fordi mannen bare sitter på mobilen og overser barnas behov, er det dumt at du i samlivsterapi tidligere har bekreftet hans versjon om at han er i stand til å skjerpe seg.

[Anonym bruker]

Få deg singeltimer hos terapeuten, da kan du fortelle sannheten og hvorfor du lyver på felles møtene. Vær ærlig, det kommer du lengst med. Når terapeuten vet hva som virkelig er problemet, så blir det lettere å hjelpe dere også.

 

Ta kampen opp når du er på fellesmøtene, så får terapeuten forhåpentligvis se hvordan han reagerer og behandler deg.

 

Jeg har vært gjennom noe lignende, og her ble jeg anbefalt å komme meg ut av forholdet, det ble samvær med tilsyn på BF.

 

 

 

Anonymous poster hash: f4540...e1b

Takk, det skal jeg gjøre. Er oppførselen hans når han blir konfrontert med diverse jeg frykter, så veldig greit å ta det der.

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Har det helt likt som deg, hi. Vil ikke gå pga ungene, men blir deprimert og totalt utslitt av hjemmesituasjonen. Jobber fullt samtidig som jeg gjør ALT hjemme. Alt husarbeid, oppfølging av tre barn (lekser, møter, fau, treninger, kamper osv).

 

Det er frustrerende

 

Anonymous poster hash: 75c2c...969

[Anonym bruker]

Dere gjennomførte ikke bruddet pga barna? Er det helt sant?

 

Jeg ville hoppet av denne båten om jeg var deg. Men jeg skjønner at det er trist å ha en sånn far til barna sine. Det må være vondt. Håper du finner ut av det...

 

Anonymous poster hash: d5e1c...1d5

Helt sant. Vet at jeg ville fått daglig omsorg, han hadde gått rettens vei. Men jeg vil at ungene skal ha oss begge. Kanskje jeg flytter ut når barna gjør det huff, tragisk...

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Enig med dem over. Samlivsterapi blir bare spill for galleriet dersom dere begge skal sitte der og rosemale situasjonen. Det er ikke positivt for deg ved et senere brudd heller, dersom du nå gir uttrykk for at mannen har mer selvinnsikt og endringsvilje enn det som er reelt. Den dagen du ønsker hovedomsorg fordi mannen bare sitter på mobilen og overser barnas behov, er det dumt at du i samlivsterapi tidligere har bekreftet hans versjon om at han er i stand til å skjerpe seg.

Takk!! Ikke tenkt så langt... Tenker bare her og nå, på barna.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Har det helt likt som deg, hi. Vil ikke gå pga ungene, men blir deprimert og totalt utslitt av hjemmesituasjonen. Jobber fullt samtidig som jeg gjør ALT hjemme. Alt husarbeid, oppfølging av tre barn (lekser, møter, fau, treninger, kamper osv).

 

Det er frustrerende

 

Anonymous poster hash: 75c2c...969

Trist å høre :/

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Twintipp og himmelblå]

Sånn litt på sidelinjen: Hvorfor er det viktig for deg å ha samme far til barna når han er en dust?

Ville det ikke vært bedre å ha minimum en funksjonell far om man skal reprodusere seg ytterligere?

[Anonym bruker]

Herregud. Er du helt hekta på å ha det kjipt??? Han er jo en ren blindpassasjer.

 

Anonymous poster hash: 29db8...13c

[Anonym bruker]

Sånn litt på sidelinjen: Hvorfor er det viktig for deg å ha samme far til barna når han er en dust?

Ville det ikke vært bedre å ha minimum en funksjonell far om man skal reprodusere seg ytterligere?

Når 1 av 10.000 mannfolk duger som partner er det bedre å få barn med samme mann for så å bli alene med barna. Jeg skal aldei ha ny partner igjen. Når barna flytter ut og jeg trenger selskap skal jeg ha en kjæreste som IKKE skal bo hos meg... Derfor kjipt å ha to barnefedre Og ekser

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Herregud. Er du helt hekta på å ha det kjipt??? Han er jo en ren blindpassasjer.

 

Anonymous poster hash: 29db8...13c

Nei, men er hekta på se hvor glade barna er for å ha oss begge to her. Gleden lyser i øynene til ettåringen når en av oss kommer hjem fra jobb. Treåringen blir trist bare en av oss har dratt på jobb før hun våkner.

 

Ja han er en blindpasasjer. Min hverdag: stå opp og ordne barna, levere de i bhg, dra på jobb,hente barna, lage middg. Legge ett av barna. Husarbeid, sofaen.

 

Hans hverdag: stå opp 5 min før han skal ut døra. Dra på jobb. Komme hjem til dekket bord. Sofaen. Legge ett av barna. Sofaen igjen. (Mye mobilbruk innimellom dette). Setter på en oppvaskmaskin kanskje 2 ganger i uka (denne kjøres daglig, i helgene 2 ganger per dag).

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

[Anonym bruker]

Nei, men er hekta på se hvor glade barna er for å ha oss begge to her. Gleden lyser i øynene til ettåringen når en av oss kommer hjem fra jobb. Treåringen blir trist bare en av oss har dratt på jobb før hun våkner.

 

Ja han er en blindpasasjer. Min hverdag: stå opp og ordne barna, levere de i bhg, dra på jobb,hente barna, lage middg. Legge ett av barna. Husarbeid, sofaen.

 

Hans hverdag: stå opp 5 min før han skal ut døra. Dra på jobb. Komme hjem til dekket bord. Sofaen. Legge ett av barna. Sofaen igjen. (Mye mobilbruk innimellom dette). Setter på en oppvaskmaskin kanskje 2 ganger i uka (denne kjøres daglig, i helgene 2 ganger per dag).

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

Du lar dette skje. Alle har et valg, også du. Menn som dette oppfører seg slik fordi konene deres lar dem.

 

Anonymous poster hash: 93a69...052

[Anonym bruker]

Når 1 av 10.000 mannfolk duger som partner er det bedre å få barn med samme mann for så å bli alene med barna. Jeg skal aldei ha ny partner igjen. Når barna flytter ut og jeg trenger selskap skal jeg ha en kjæreste som IKKE skal bo hos meg... Derfor kjipt å ha to barnefedre Og ekser

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

 

Unnskyld at jeg sier det, Hi, men de argumentene der er bare unnskyldninger fra din side fra å ta tak i livet ditt. Det er også forferdelig egoistisk!!! Å velge å få barn med en mann som er så komplett udugelig som far er ren egoisme fra din side for at du skal ha det enklere ved det bruddet du visste og vet kommer.

 

Enig med nr. 6, bestill deg enkelttimer hos terapeuten dere går hos. Du må begynne å bli litt smart. Du vet mannen ikke er i stand til å ta ansvar for barna alene, da må du for pokker tørre å stå opp for både deg selv - og aller mest for barna dine! - og fortelle sannheten hos terapeuten. Hvis ikke så er det du som er med på å gjøre slik at han får en samværsform som ikke er bra for barna dine - bare fordi du er feig.

 

Du sier at du er redd for reaksjonen til mannen når du skal ta opp situasjonen sammen med terapeuten. Er du redd for at han blir fysisk voldelig? Det virker slik. Men selv om han "bare" blir psykisk voldelig, og det nok er veldig skremmende, så har du ikke noe valg. Til nå har du sørget for at det er journalført at mannen bedrer seg, at han tar mer ansvar, at han har forbedringspotensiale. Nå må du sørge for at sannheten kommer frem i terapien - for å beskytte barna dine!

Og om han bikker over på noen måte, da må du kontakte krisesenter eller politi slik at også det blir dokumentert.

 

Jeg forstår at man blir psyket ned når man bor sammen med en slik mann som man attpåtil er redd for å ta opp ting med. Men nå  må du tenke smart fremover og gjøre det som er riktig for barna dine.

I morgen ringer du terapeuten og ber om time kun til deg selv - og så forteller du sanneheten, som i absolutt ALT. Forklar det du skrev her, at du er redd reaksjonene hans hvis du tar opp det som er sannheten i terapitimene.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: ad033...f5f

[Anonym bruker]

Om du virkelig har tenkt å bli til barna blir store; husk at dere (mannen) lærer barna hvordan en mann/far skal være.

 

Har dere døtre, så lærer de at de skal finne seg en mann som tar dem for gitt, som bedrar dem, som ikke tar ansvar, som ikke respekterer dem. Da har de gode forhold å se frem til gitt...

 

Har dere sønner, så lærer de hvordan de skal behandle en fremtidig partner. At de skal overlate alt ansvar til dem, at de blir bedratt og behandlet med forakt, at kvinner er menns slaver.

 

Husk at barna ser og hører mer enn du tror.

 

Anonymous poster hash: 509ff...c8a

[Anonym bruker]

Nei, men er hekta på se hvor glade barna er for å ha oss begge to her. Gleden lyser i øynene til ettåringen når en av oss kommer hjem fra jobb. Treåringen blir trist bare en av oss har dratt på jobb før hun våkner.

 

Ja han er en blindpasasjer. Min hverdag: stå opp og ordne barna, levere de i bhg, dra på jobb,hente barna, lage middg. Legge ett av barna. Husarbeid, sofaen.

 

Hans hverdag: stå opp 5 min før han skal ut døra. Dra på jobb. Komme hjem til dekket bord. Sofaen. Legge ett av barna. Sofaen igjen. (Mye mobilbruk innimellom dette). Setter på en oppvaskmaskin kanskje 2 ganger i uka (denne kjøres daglig, i helgene 2 ganger per dag).

 

 

 

Anonymous poster hash: 3c142...9de

Og dette er hva du lærer dem at deres eget ekteskap skal bestå av - en dørmatte og en drittsekk. Værsågod neste, liksom...

 

Anonymous poster hash: 29db8...13c