Samvær med far som ikke søker kontakt med barnet

[Anonym bruker]

Far har lite samvær med barnet (av eget valg). Nå har vi hatt et nytt samvær, og i og med at barnet kun er litt over året og ikke kjenner far, så er jeg med på samvær. Men problemet er at far ikke søker kontakt med barnet. Innimellom så prater han til henne, men for det meste sitter han bare og ser på at hun leker, og mest av alt - småprater med meg. Jeg prøvde å lure meg litt unna, gå litt på kjøkkenet, ta en tur på do, men innen jeg rakk å komme fram til badet hadde han løftet opp ungen og fulgt etter fordi at "hun kikket sånn etter meg når jeg gikk". Endte opp med at jeg fikk med meg ungen inn på do. 

 

Ungen var i kjempehumør og så klar for å leke, bør jeg ha tålmodighet med han eller? Det er jo ikke MEG han skal ha samvær med. I tillegg har jeg lite til overs for fyren, og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å være hyggelig og småprate. 

Anonymous poster hash: 6373a...ad7

[Anonym bruker]

Et godt tips kan jo være at du får en annen til å være der når han har samvær. Så drar du ut et par timer. Kanskje du har en mor, søster eller venninne som kan være der?

Det er en bedre løsning enn at du skal bli ytterligere irritert, da blir samarbeidet bare ennå vanskeligere...

 

Anonymous poster hash: 0b072...8f2

[Anonym bruker]

Jeg syns at når det kommer til ungenes beste så bør man bare legge til side hva du syns om han og bare komme deg gjennom det. Med mindre det var vold fysisk/psykisk mishandling o.l med i bildet da.

Troe nok ting enten bedrer seg snart eller så slutter han med samvær.

 

Anonymous poster hash: 1ecc6...6e6

[Anonym bruker]

 

Far har lite samvær med barnet (av eget valg). Nå har vi hatt et nytt samvær, og i og med at barnet kun er litt over året og ikke kjenner far, så er jeg med på samvær. Men problemet er at far ikke søker kontakt med barnet. Innimellom så prater han til henne, men for det meste sitter han bare og ser på at hun leker, og mest av alt - småprater med meg. Jeg prøvde å lure meg litt unna, gå litt på kjøkkenet, ta en tur på do, men innen jeg rakk å komme fram til badet hadde han løftet opp ungen og fulgt etter fordi at "hun kikket sånn etter meg når jeg gikk". Endte opp med at jeg fikk med meg ungen inn på do. 

 

Ungen var i kjempehumør og så klar for å leke, bør jeg ha tålmodighet med han eller? Det er jo ikke MEG han skal ha samvær med. I tillegg har jeg lite til overs for fyren, og det er begrenset hvor lenge jeg klarer å være hyggelig og småprate. 

 

Anonymous poster hash: 6373a...ad7

 

Kanskje han føler seg usikker og klønete. Det går seg kanskje til når barnet blir litt eldre og kan prate, eller ved at han har hyppigere samvær, og dermed blir bedre kjent med og trygg rundt barnet. Men når han har valgt det bort så...

 

Anonymous poster hash: 7e47a...6dc