Mannen er så lei..

[Anonym bruker]

Har 2åring og liten baby, før babyen kom gjorde jeg så og si alt med eldstemann. Etter at babyen kom er jeg veldig låst til han, og d meste faller på pappan når det gjelder 2åringen.

 

Han er en kjempebra mann og pappa, men han savner fritiden sin, å få trent hver dag, og gjøre mer som han vil. Han er så lei og jeg synes det er trist men også litt irriterende. Tror også at han muligens vil trives bedre med større unger.

 

Vet ikke hva jeg vil med dette jeg, trengte bare å få satt litt ord på det. Noen som kjenner seg igjen, har noen gode tanker/tips, vil dette gå seg til?

 

Blæh

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Det er en fase og går over. 2-åringen blir plutselig en 4-åring som lettere aktiviserer seg selv og blir brått langt mer selvstendig.

 

Anonymous poster hash: 6b5d8...717

[Anonym bruker]

Blir så pissed av sånne historier. Han hadde fortjent å prøve å bytte med kona. Garantert har du mindre fritid enn han... Når skal menn SKJØNNE at man ikke pådrar seg kone og familie uten å gi opp noe annet?!?!

 

Anonymous poster hash: 62181...570

[Anonym bruker]

Dette er grunnen til at jeg ikke har fått barn nr to... Redd mannen ikke "takler" det;)

Anonymous poster hash: 08aa9...d88

[Anonym bruker]

Det er en fase og går over. 2-åringen blir plutselig en 4-åring som lettere aktiviserer seg selv og blir brått langt mer selvstendig.

 

Anonymous poster hash: 6b5d8...717

Ja, håper det. Tror som sagt også at han vil synes det er mer artig med større barn man kan gjøre mer av de tingene han liker å gjøre med -typ gå på ski etc. Tror ikke han egentlig er så veldig sånn som digger småbarnsperioden bare 😔

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Blir så pissed av sånne historier. Han hadde fortjent å prøve å bytte med kona. Garantert har du mindre fritid enn han... Når skal menn SKJØNNE at man ikke pådrar seg kone og familie uten å gi opp noe annet?!?!

 

Anonymous poster hash: 62181...570

Åja, jeg har mye mindre fritid enn han. Med det sagt trives jeg med det (til en viss grense). Jeg hadde ikke noe hobby, masse venner el.l før barn, så for meg har jeg mer fått noe jeg elsker å henge fingrene i, mens han bla.a trente veldig mye før og har ikke hatt mulighet til å opprettholde dette etter at babyen kom. Han føler nok mer at han har mistet en viktig del av seg selv, jeg føler mer at jeg utelukkende har fått tilføyd noe.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Jeg blir litt oppgitt over slike menn (og kvinner). Om han ikke var stokk dum så må han da ha forstått at han ville få mindre tid til seg selv om dere fikk barn. Så fikk dere barn nr. en, da burde realiteten ha truffet ham... men istedenfor har du skjemt han bort, slik at han ikke har hatt noen følelse av hva det vil si av ansvar å få barn. Så får dere nr. to, du innser at nå bare må han stille opp. Du blir lei deg for at han ikke føler like stor glede ved det som du (selv om du visste at han ikke gjorde noe med nr. en), og fordi han ikke tar dette som en selvfølge. Mannen blir lei og sur fordi han ikke kan opprettholde det livet han hadde før barn nr. to kom - dvs. at han kunne leve som han alltid hadde gjort, nemlig å prioritere seg selv først.

 

Jeg kjenner Menn som også har trent mye før de fikk barn. Og vet du, de har tatt ansvar fra første barn, de har funnet løsninger som har gjort at de likevel har greid å opprettholde treningen på ca. samme nivå som før. Ok, så kan de ikke trene på ettermiddag eller kveld - vel, da har de stått opp en time eller to før resten av familien og tatt seg en joggetur eller løftet litt vekter. Kanskje må de legge seg litt tidligere på kvelden enn de gjorde tidligere, men det er prisen de må betale. Og så har de tatt sin del av ansvaret og vel så det med barn og familie ellers.

 

Dette går på vilje fra mannens side. Og det går på at du har skjemt ham bort. Dårlig kombinasjon.

Når du ikke har krevd at mannen skal ta ansvar tidligere, og han ikke uoppfordret har tatt ansvar, da måtte du egentlig vite at han ikke kom til å takle det å ta ansvar nå særlig bra.

 

Forstår frustrasjonen din, men det er på tide å realitetsorientere mannen. Han er tobarnsfar, han har valgt det selv, da må han også ta ansvar for det. Vil han fortsette å trene mye så kan han det, men da må han gjøre det slik at det ikke går utover det som er hovedansvaret hans - nemlig familien.

Anonymous poster hash: d5b71...f78

[Anonym bruker]

Åja, jeg har mye mindre fritid enn han. Med det sagt trives jeg med det (til en viss grense). Jeg hadde ikke noe hobby, masse venner el.l før barn, så for meg har jeg mer fått noe jeg elsker å henge fingrene i, mens han bla.a trente veldig mye før og har ikke hatt mulighet til å opprettholde dette etter at babyen kom. Han føler nok mer at han har mistet en viktig del av seg selv, jeg føler mer at jeg utelukkende har fått tilføyd noe.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

Men hva om du utfordrer ham på det? At han i f eks én uke skal ha like lite fritid som du, at alle oppgaver som er fysisk mulig for ham å ta, skal han ta? (Dvs ikke amming, men alt annet du vanligvis gjør.) Kanskje får han litt mer respekt for den FAKTISKE innsatsen som ligger i å være småbarnsmor.

 

Anonymous poster hash: 62181...570

[Anonym bruker]

 

Jeg blir litt oppgitt over slike menn (og kvinner). Om han ikke var stokk dum så må han da ha forstått at han ville få mindre tid til seg selv om dere fikk barn. Så fikk dere barn nr. en, da burde realiteten ha truffet ham... men istedenfor har du skjemt han bort, slik at han ikke har hatt noen følelse av hva det vil si av ansvar å få barn. Så får dere nr. to, du innser at nå bare må han stille opp. Du blir lei deg for at han ikke føler like stor glede ved det som du (selv om du visste at han ikke gjorde noe med nr. en), og fordi han ikke tar dette som en selvfølge. Mannen blir lei og sur fordi han ikke kan opprettholde det livet han hadde før barn nr. to kom - dvs. at han kunne leve som han alltid hadde gjort, nemlig å prioritere seg selv først.

 

Jeg kjenner Menn som også har trent mye før de fikk barn. Og vet du, de har tatt ansvar fra første barn, de har funnet løsninger som har gjort at de likevel har greid å opprettholde treningen på ca. samme nivå som før. Ok, så kan de ikke trene på ettermiddag eller kveld - vel, da har de stått opp en time eller to før resten av familien og tatt seg en joggetur eller løftet litt vekter. Kanskje må de legge seg litt tidligere på kvelden enn de gjorde tidligere, men det er prisen de må betale. Og så har de tatt sin del av ansvaret og vel så det med barn og familie ellers.

 

Dette går på vilje fra mannens side. Og det går på at du har skjemt ham bort. Dårlig kombinasjon.

Når du ikke har krevd at mannen skal ta ansvar tidligere, og han ikke uoppfordret har tatt ansvar, da måtte du egentlig vite at han ikke kom til å takle det å ta ansvar nå særlig bra.

 

Forstår frustrasjonen din, men det er på tide å realitetsorientere mannen. Han er tobarnsfar, han har valgt det selv, da må han også ta ansvar for det. Vil han fortsette å trene mye så kan han det, men da må han gjøre det slik at det ikke går utover det som er hovedansvaret hans - nemlig familien.

 

Anonymous poster hash: d5b71...f78

Ja, må vel egentlig bare si at du faktisk traff spikeren på hodet! Må tygge litt på denne altså..

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Men hva om du utfordrer ham på det? At han i f eks én uke skal ha like lite fritid som du, at alle oppgaver som er fysisk mulig for ham å ta, skal han ta? (Dvs ikke amming, men alt annet du vanligvis gjør.) Kanskje får han litt mer respekt for den FAKTISKE innsatsen som ligger i å være småbarnsmor.

 

Anonymous poster hash: 62181...570

Det er nok ikke veldig aktuelt da jeg er i perm og mannen i full jobb.. 😕

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Ja, må vel egentlig bare si at du faktisk traff spikeren på hodet! Må tygge litt på denne altså..

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

 

Håper dere finner ut av ting

 

Var jeg deg ville jeg fått ham med på et slikt foreldrekurs som arrangeres, eller kanskje parterapitimer.

Dette er noe dere kan finne gode løsninger på, men da må han også være villig til å jobbe med det - dvs. endre sine treningsrutiner slik at han kan være fornøyd med det OG (først og fremst!) ta sin del av ansvar i hjemmet og med barna.

Man kan forvente av en oppegående partner at man deler på ansvaret og at den gjør sin del uten sure miner.

 

Det er lov å være sliten og lei i småbarnsperioden, og det kan være krevende for forholdet, pga. nattevåk osv.

Men det er ikke lov å være sur og lei fordi man ikke orker å ta ansvar for den familien han selv har villet skape og de to barna dere har!

 

Ta det opp med ham på en ordentlig måte, si at du er redd dere kan drive fra hverandre om dere ikke tar tak i dette og finner arbeidsfordelinger som fungerer - og så foreslår du foreldrekurs og/eller parterapi. Snakk med helsestasjonen først, kanskje, slik at du vet hvilke tilbud som finnes der dere bor. Menn er engang slik at de har lettere for å forholde seg til konkrete ting, så om du kanskje til og med får et info-skriv om et kurs så har du det også å vise mannen Ta det opp som om dette er noe dere sammen må finne ut av, ikke ta det opp som kritikk av ham (selv om kritikk er berettiget fordi han har tatt så lite ansvar med nr. en). Det er nok enklere å få ham med på et fellesprosjekt, enn om han føler at han får all skyld. (Du har jo også din del av skylden som har tillatt ham å nesten ikke stille krav til ham tidligere.)

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: d5b71...f78

[Anonym bruker]

Ja, må vel egentlig bare si at du faktisk traff spikeren på hodet! Må tygge litt på denne altså..

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

Jeg ble også truffet i hodet nå! 3 barn her,å mannen blir sur om jeg ber han støvsuge istede for å sitte på mobiltelefonen.. skjønner nå det er min feil.

 

Anonymous poster hash: ad98a...f45

[Anonym bruker]

Jeg ble også truffet i hodet nå! 3 barn her,å mannen blir sur om jeg ber han støvsuge istede for å sitte på mobiltelefonen.. skjønner nå det er min feil.

 

Anonymous poster hash: ad98a...f45

 

Håper du ikke fikk bare det ut av det jeg skrev over her! Selv om du kanskje har "skjemt bort" mannen fordi det har vært praktis eller greit i begynnelsen av forholdet, så er det uansett ikke bare din feil!

I et forhold er man to voksne personer. Modne og ansvarlige voksne tar naturlig ansvar for seg selv og sin del av fellesansvar. Noen ganger kan det ta tid å finne rutiner som fungerer for begge, noen ganger er forventningene om når og hvordan ting skal gjøres veldig forskjellig. Men som regel så finner man da ut av en arbeidsfordeling som fungerer.

Det er ikke voksent eller modent eller ansvarlig å bevisst droppe å ta sin del av ansvaret man tross alt påtok seg da man valgte å få en partner og ikke minst få barn.

Så først og fremst er det mannen din sin feil.

 

Men kvinner har en lei tendens til å bli "medavhengig" til slike late/unnasluntrende/navlebeskuende/egoistiske (sett inn det som passer) menn. Kvinner har ofte mer "omsorgsgener" enn menn, og i forelskelsens rus så er vi villig til å gjøre hva som helst for mannen vi tror er med stor M - for det er jo så koselig å gjøre noe for ham, og han setter sikkert så stor pris på det. Og så glemmer vi gjerne om mannen ikke gjør det samme for oss. Så er det liksom så naturlig å ta hovedansvar hjemme hos seg selv, men når dere flytter sammen, daaaa blir det jo fellesprosjekt, og da blir det nok helt anderledes. Og så blir det ikke det, men vi har fremdeles troen. Bare jeg gjør litt mer nå så vil han sette pris på det og ta sin del. Og så kommer man til et punkt hvor det ofte er enklere å bare gjøre ting selv enn å ta kampen. Og plutselig så har man vært med på å gjøre det mulig for mannen å fortsette å sluntre unna ansvaret sitt.

Ikke din feil - men du har gjort det mulig for ham å fortsette å lure seg unna sitt ansvar. Det blir litt som kona som glatter over at mannen drikker for mye, kommer med unnskyldninger for at han ikke kan bli med i selskap (fordi han er full hjemme), gjemmer unna tomflaskene slik at unger og andre i familien ikke skal oppdage dem, diskret fjerne flaskene han gjemmer rundt i huset, sparer mer i husholdningen for at det ikke skal bli så tydelig at mannen drikker opp halve lønnen osv. osv. Det er gjort i beste mening, men det fungerer jo ikke. Mannen trenger jo ikke endre på noe så lenge det ikke får noen følger for ham å fortsette som han gjør. Kona i dette tilfellet er ikke skyld i at mannen drikker, det er kun hans egen feil! Men kona blir en "enabler", en som muliggjør rusmisbruket. Og det kan overføres til mange av disse mennene som sluntrer unna pliktene sine i familien.

 

Men jeg tror at det å se sitt eget - om enn mer begrensede - ansvar for at situasjonen er blitt som den er blitt, det gjør det også mulig for deg (og Hi) å løse ting, stille krav til fremtiden, jobbe med forholdet, og finne løsninger som fungerer for alle

 

Anonymous poster hash: d5b71...f78

[Anonym bruker]

Det er nok ikke veldig aktuelt da jeg er i perm og mannen i full jobb.. 😕

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

Etter kl 1600 er dere da likestilt. Da har dere BEGGE ansvar i heimen. Men jeg gjetter på at han da har "fritid" mens du fortsetter med samme oppgaver som du gjorde hele formiddagen?

 

Anonymous poster hash: 62181...570

[Anonym bruker]

Hvorfor kan dere ikke finne et treningssenter som har barnepass? For oss er det en genial løsning og vi har bare ett barn. Håper dere finner et slikt treningssenter 😊

 

Anonymous poster hash: da142...0b5

[Anonym bruker]

Barnslig mann, det er det jeg tenker.

 

Han må jo rett og slett skjønne at han ikke kan opprettholde alt slik det var før han fikk barn, dere er to om dette og nå som nr to er her blir det en overgang for han, det er normalt! Og burde ikke komme som noen overraskelse...

 

Ta en god prat med han på en alltight måte uten anklaging, alle småbarnsforeldre mister seg selv litt, velkommen til realiteten...MEN, det er mulig å få til noe med litt tilrettelegging, og med tiden så blir barna større (!) og ting blir lettere!

 

Anonymous poster hash: 800ca...3c8

[Anonym bruker]

Etter kl 1600 er dere da likestilt. Da har dere BEGGE ansvar i heimen. Men jeg gjetter på at han da har "fritid" mens du fortsetter med samme oppgaver som du gjorde hele formiddagen?

 

Anonymous poster hash: 62181...570

Nei, han tar ansvar for 2åringen når han kommer hjem fra jobb. Han legger også og har ansvaret der hele kvelden og natta.

 

Så problemet er egentlig ikke at han ikke stiller opp og hjelper til, for det gjør han faktisk (etter at babyen kom). Problemet er mer at han er lei, han trives ikke med å ha det sånn som det er nå.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

 

Håper dere finner ut av ting

 

Var jeg deg ville jeg fått ham med på et slikt foreldrekurs som arrangeres, eller kanskje parterapitimer.

Dette er noe dere kan finne gode løsninger på, men da må han også være villig til å jobbe med det - dvs. endre sine treningsrutiner slik at han kan være fornøyd med det OG (først og fremst!) ta sin del av ansvar i hjemmet og med barna.

Man kan forvente av en oppegående partner at man deler på ansvaret og at den gjør sin del uten sure miner.

 

Det er lov å være sliten og lei i småbarnsperioden, og det kan være krevende for forholdet, pga. nattevåk osv.

Men det er ikke lov å være sur og lei fordi man ikke orker å ta ansvar for den familien han selv har villet skape og de to barna dere har!

 

Ta det opp med ham på en ordentlig måte, si at du er redd dere kan drive fra hverandre om dere ikke tar tak i dette og finner arbeidsfordelinger som fungerer - og så foreslår du foreldrekurs og/eller parterapi. Snakk med helsestasjonen først, kanskje, slik at du vet hvilke tilbud som finnes der dere bor. Menn er engang slik at de har lettere for å forholde seg til konkrete ting, så om du kanskje til og med får et info-skriv om et kurs så har du det også å vise mannen Ta det opp som om dette er noe dere sammen må finne ut av, ikke ta det opp som kritikk av ham (selv om kritikk er berettiget fordi han har tatt så lite ansvar med nr. en). Det er nok enklere å få ham med på et fellesprosjekt, enn om han føler at han får all skyld. (Du har jo også din del av skylden som har tillatt ham å nesten ikke stille krav til ham tidligere.)

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: d5b71...f78

Takk for gode råd! Jeg har faktisk foreslått dette for han da helsestasjonen har et slikt kurs for par som i utg.pkt har det bra, men dom vil jobbe forebyggende med parforholdet. Det ville han ikke på med mindre vi står i fare gor å faktisk hå fra hverandre 😝

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Hvorfor kan dere ikke finne et treningssenter som har barnepass? For oss er det en genial løsning og vi har bare ett barn. Håper dere finner et slikt treningssenter 😊

 

Anonymous poster hash: da142...0b5

Ingen av oss er komfortable med å sette bort så små barn til den type barnepass. Mener ikke å være anklagende mot de som benytter seg av slike tilbud altså, men det er ikke noe for oss på en stund ennå.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

[Anonym bruker]

Takk for gode råd! Jeg har faktisk foreslått dette for han da helsestasjonen har et slikt kurs for par som i utg.pkt har det bra, men dom vil jobbe forebyggende med parforholdet. Det ville han ikke på med mindre vi står i fare gor å faktisk hå fra hverandre

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

 

Det vil si, at han er ikke særlig lysten til å jobbe med forholdet - ikke hvis han ikke får en kniv mot strupen.

 

Når han sier det han sier, så forteller du ham at det at han tydelig viser at han er sur og lei for å ta ansvar så risikerer dere å få et dårligere og dårligere forhold, og at du vil ta en slikt kurs. Han kan bli med, eller han kan la være. Men lar han være så si at han da også forteller at han viser at han ikke er interessert i å jobbe med forholdet, med de signalene det gir.

 

Anonymous poster hash: d5b71...f78

[Anonym bruker]

Ingen av oss er komfortable med å sette bort så små barn til den type barnepass. Mener ikke å være anklagende mot de som benytter seg av slike tilbud altså, men det er ikke noe for oss på en stund ennå.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

"Den type barnepass". Hva er så galt med det?

Datteren vår begynte å gå på barnepass fra hun var 8 uker på treningssenteret. Kapable folk som passet henne og hun koste seg så det gikk supert. Hva har dere å tape på å prøve? Bare en tanke. Jeg skjønner at mannen din har lyst å trene. Gir jo mer velvære for han og det gagner resten av familien også. Begrensninger er noe man sjøl setter. Jeg hadde blitt gal hvis jeg ikke hadde fått trent mens jeg hadde permisjon, men alle er jo ulike. Dere må jo finne det som gagner dere best 😊

 

Anonymous poster hash: da142...0b5

[Anonym bruker]

Nei, han tar ansvar for 2åringen når han kommer hjem fra jobb. Han legger også og har ansvaret der hele kvelden og natta.

 

Så problemet er egentlig ikke at han ikke stiller opp og hjelper til, for det gjør han faktisk (etter at babyen kom). Problemet er mer at han er lei, han trives ikke med å ha det sånn som det er nå.

 

 

Anonymous poster hash: 7a0d6...9f2

Men likevel har han mer fritid enn du, var mitt poeng. Hva om han fikk ha dine sko på i ett døgn, en lørdag f eks.

 

Anonymous poster hash: 62181...570

[Anonym bruker]

Han burde da kunne forestille seg på forhånd at han ble mer bundet med to barn. Det er forståelig at man blir slitne i smbarnsperioden, men det er da ingen som egentlig kan være overrasket over at det krever både tid og energi.

Det er vel og bra at han tar ansvar, men mener han egentlig at du burde dra større del av lasset slik at han kan få mer frihet? Dere burde klare å organisere dere slik at begge kan ta et par timers pause til trening/tur/venneprat et par dager i uka. Begge to har jo behov for litt annen stimuli. 

Anonymous poster hash: 2c615...aa3

[Pobie]

Er det ikke akkurat det samme for deg da? Jeg har hvertfall ikke fritid til å trene og drive med hobbyene jeg drev med før nå som jeg har en liten baby. Men vi kvinner skal bare finne oss i det mens menn jo forbarmer seg over oss og "hjelper til" med barna og stakkars dem for de får jo ikke noe fritid? Men nåde oss kvinner hvis vi er lei av barnestell.

 

Jeg vil gjerne ha litt fritid jeg og. K,thx,bye.

Endret 18. desember 2016 av Pobie