Dere som har mistet foreldre i selvmord.

[Anonym bruker]

Moren min døde av selvmord/mulig hun ble myrdet. Dette ble aldri funnet ut av. Dette skjedde når jeg var 13 år. "Problemet" mitt, er at nå som jeg har fått barn selv, de er 7 og 6 år gamle, så har de ofte spurt hvor moren min er. Da sier jeg jo at hun er død. Da spør de såklart hvorfor... Det som også er, er at hun ble funnet hengt. Så hvis voksne spør, så sier jeg jo selvmord. Men ungene krever mere forklaring. Hva ville dere svart? Jeg synes dette er et vanskelig og sårt tema... Og en gang fortalte jeg også til barna at hun var syk og at hun tok sitt eget liv. Fordi hun ikke klarte å leve mere i den verden her med oss, ting ble for vanskelig og hun så ingen utvei, og klarte ikke spør om hjelp. Men de har jo 19294 spm...

 

Dere som er igjen etter foreldre med selvmord. Hva svarer dere når voksne spør? Og hva med barna deres og andre barn?

 

Anonymous poster hash: 2a70c...4cf

[Anonym bruker]

Jeg har ikke den erfaringen. Men jeg tror jeg ville prøvd å tenke at barn ofte spør mye, men de er ofte fornøyde med mindre informasjon enn det vi tror. Dine er så små at de trenger ingen detaljer i hva som skjedde.

Jeg tror jeg ville unnveket detaljene om det som skjedde, men prøvd å gi svar som de kanskje likevel er fornøyd med (forstår at det blir litt vagt, og kanskje ikke så god hjelp).

 

Jeg vil tro at en av grunnene til at de spør så mye også er fordi de kanskje er redd for at du også skal gjøre det samme. Spesielt siden din mor døde da du bare var 13 år. Det er jo ikke så mange år til ungene dine er i den alderen.

Så kanskje det går an å si litt slik som du har sagt, at din mor var syk, men at hun ikke greide å be om den hjelpen hun trengte fra legen sin, og at det var grunnen til at hun døde. Og så kan du avlede dem fra spørsmål om hvordan hun døde med å fortelle dem at hvis du skulle bli så syk så kan du garantere dem om at du alltid vil be om hjelp! Og at det samme gjelder dem, at hvis de er syk eller synes ting er veldig, veldig vanskelige, da må de love å snakke med deg eller andre voksne. Og så kan du fortelle dem at du er helt frisk.

 

Jeg forstår godt at dette er sårt for deg. Kanskje er det nettopp derfor det også er vanskelig for deg å "vri deg rundt" spørsmålene til barna, at det er så sårt og vanskelig og det derfor blir problem for deg å finne gode nok svar som barna vil være fornøyd med uten at du avslører for mye mens de er så små. Jeg vet ikke, kanskje du kunne ta et par timer med f.eks. helsesøster, psykiatrisk sykepleier i kommunen eller psykolog for å få litt profesjonell veiledning om hva som er best å gjøre?

Jeg kjenner til en familie hvor mor tok sitt eget liv (barna var litt eldre enn dine), de fikk god oppfølging av kommunen i ettertid. Jeg husker ikke helt hvordan/hvem som stod for denne hjelpen, men det var i hvert fall kompetanse som fantes i kommunen, lurer på om det var et slags "kriseteam" som hjalp dem. Sjekk ut hvilke muligheter som finnes der du bor.

 

Selvmord er dessverre litt tabubelagt, men jeg har ikke tro på å skjule det. Men med tanke på barn tror jeg det er lurt å porsjonere informasjon og detaljer med omhu inntil de er gamle nok til å forstå mer. Dine er nok altfor unge til å få særlige detaljer.

 

Søk råd hos de som har erfaring og kompetanse. Kanskje du også kan få råd hos noen av de støttegruppene for pårørende av personer med psykiske problemer? Det finnes flere slike støtteorganisasjoner, og du kan ringe til flere av dem også.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 345a8...909

[Anonym bruker]

Jeg mistet moren min av kreft da jeg var liten. Når barna spør utdypende svarer jeg at hun ble veldig syk og døde. Jeg utfordrer ikke fordi ordet kreft (på lik linje med selvmord) er skremmende. Min personlige oppfatning er at de som tar selvmord var alvorlig syke i gjerningsøyeblikket og dermed ikke så noen annen utvei. Jeg har vært meg til å sette grenser for folks nysgjerrighet, da jeg ikke har noe behov for å debattere min mors død utdypende med noen. Døden hennes forteller lite om livet hennes, det samme gjelder deg. Jeg ville ha forlatt åt hun var syk og døde og heller snakket om henne som person.

 

Anonymous poster hash: 4a552...b47

[Anonym bruker]

Min mamma tok livet sitt da eldste var 2 år (på bursdagen hans faktisk..) jeg var 29. 

Har 3 barn nå på straks 11, 5 og 1,5 år. Ingen av dem vet hvordan hun døde enda. Mellomste har spurt hvorfor hun er død, og da har jeg sagt at hun var syk i tankene sine (hun hadde angst, depresjon, alkoholproblemer og misbrukte piller). Eldste har asperger og stiller ikke så mange spørsmål rundt ting, han er mer opptatt av om jeg savner henne osv. Og da snakker vi om det at jeg savner henne hver eneste dag. 

Jeg kommer selvsagt til å fortelle, men tar det når det blir naturlig. Tror ikke jeg kommer til å fortelle at det var selvmord før de er ganske så store (type 15 år kanskje?)

Voksne har jeg ingen problemer med å fortelle at hun tok livet sitt. Det har blitt en greie for meg at jeg bare informerer om det, så slipper folk å spørre og så er jeg bare åpen om det. Vekk med tabuet!

 

 

Anonymous poster hash: d3fec...226

[Anonym bruker]

Det er ikke 100% sikekr, men nesten, at min fat lok sitt eget liv ved å frontkolliderte med en lastebil. Penger han hadde lagt igjen til sin kone og noen brev gjør at vi tror han valgte dette selv.

 

Barna mine vet at han døde i en ulykke. Med vet de ikke.

Syntes det er vanskelig å si at det var selvmord npr man ikke er 110% sikker. Er usikker på om jeg noen gang kommer til å si det vr selvmord.

 

 

Anonymous poster hash: ecaf8...240