Alenemødre - hvordan ser dagene deres ut?

[Anonym bruker]

Er dere mye med venner i hverdagen?

 

Og når dere har barnefri, hva finner dere på da?

 

 

Jeg føler meg så alene og til tider ensom.

Alle mine venner er i forhold og opptatt med sitt.

Finner vi på noe føles jeg ofte som femte hjul på vogna.

 

Anonymous poster hash: 1ccff...1c0

[Anonym bruker]

Jeg er omtrent aldri med venner i hverdagen.

Jeg er ferdig 15.30,hente småen i barnehagen,sitte 40 minutter på bussen også er vi ENDELIG hjemme.

Så lager jeg middag og spiser etterpå å da er det ikke så lenge til leggetid for sønnen min på 5 år.

 

Nå har jeg nesten aldri barnefri men når jeg først har det så er jeg med venner,går på kino,går på standup show osv.

 

Føler meg veldig alene jeg også,å særlig etter vi flyttet

Ingen gidder å besøke oss nå når vi bor en hel time fra Bergen sentrum.

Sønnen min spør hvorfor vi aldri får besøk lenger,å sier han savner det.

Dessverre kjenner vi nesten ingen her så er ikke så lett.

 

Anonymous poster hash: 55837...cde

[Anonym bruker]

Er sjeldent med venner i hverdagen. Det er rett å slett ikke tid. De jobber, jeg jobber, barna har fritidsaktiviteter. Det hender at vi inviterer til kveldsmat ved bålpanna, men har ikke orket i det siste. Ellers er jeg aldri ute på kveldstid for jeg må jo være hjemme med barna (dette er noe jeg savner fra å bo med eksen. Større frihet sånn sett.) Burde bli flinkere til å invitere på besøk hit når de sover, men føler alle har nok med sitt, dessverre.

 

 I helgene så finner vi ofte på noe med venner som har barn. På dagtid.

 

Aldri  barnefri.

Anonymous poster hash: b5b6b...66f

[Anonym bruker]

Aldri barnefri. Dagene går i ett med to små, fra 06/07 til 20.00. Så er det gjerne litt rydding/vasking etc. før jeg slenger meg ned litt. Kan aldri forlate huset på kvelden, kan aldri si ja til sosiale ting. Har nesten ikke nettverk da mange av mine venner har flyttet hjemover, er opptatt med eget familieliv etc. Sånn går det når man får unger med en som viser seg å være psykisk syk. Kan ikke flytte da ungene går i bhg her og særlig eldste trenger ro og stabilitet. Så sånn har livet mitt vært i fem og og blir nok sånn noen år til.

 

Anonymous poster hash: 8fd49...bc7

[Anonym bruker]

Er så og si aldri med venner. Eneste sosialiseringa er med andre foreldre på ulike aktiviteter, har to barn på 9 og 11 år. Når barna er hos far annenhver helg går det i soving (masse soving) og jobbing, for å ha litt å gå på i påfølgende uke.

 

Anonymous poster hash: 7bd7f...09e

[Anonym bruker]

Er alene med et barn på seks år, som er hos pappan sin annenhver helg fre-søn. 

Vi står opp kl 0645-0700, ordner oss, spiser frokost og jeg kjører ham på skolen til kl 0800 som er et par minutter unna. Da drar jeg på jobb, bruker lunsjen til å handle det vi trenger da jeg ikke rekker tilbake til SFO om jeg må handle etter jobb kl 16. Så begynner jeg med middagen, og samtidig gjør vi leksene sammen på kjøkkenet før vi spiser og ser en film/episode av noe sammen. 

Så leker vi, spiller eller andre ting før han legger seg 1930-20.00. Er ikke så fastlåst som det kan virke som, men det er sånn ca :-)  Har av og til besøk rundt leggetiden hans, eller etterpå. Føler meg ikke så ensom egentlig, men har det jo ikke akkurat så sosialt hjemme at det gjør noe. 

Når jeg har barnfri stikker jeg ut med kameraet og tar nordlysbilder, enten alene eller sammen med andre. Er ikke noe ute på byen etc. Har det igrunnen ganske greit, syns jeg selv da.

Anonymous poster hash: 14aa6...e67

[Anonym bruker]

Hjemme med alle ca 16.30. Minste er 4 år. Og synes jeg får god tid til venner. Inviterer barna sine venner hjem på middag, overnatting. Får litt besøk når barna er her og prioriterer å være med venner når jeg ikke har barna. Både som 5. hjul på vogna og med andre alenemødre/barnløse venner. Inviterer til middag, tur, te kopp, Netflixfilm etc. Med og uten andres barn.

 

Skal ha mer fokus på å invitere på kveldstid selv om jeg har barna. Synes det er viktig at barna ser at jeg har venner, lære dem og sette pris på mennesker og ta initiativ om noe sosialt skal skje..

 

Anonymous poster hash: 583cd...1fa

[Anonym bruker]

Jeg er lite med venner men alle er i sine kjernefamilier og liker ikke single venninner hvertfall ikke hvis de har barn (vêr jeg høres bitter ut men har blitt verre med årene og nå er jeg lei)

Barnehagen kl 07. Ofte henter foreldre og jeg henter barnet igjen mellom 16-18. Spiser litt mat og prater litt sammen. I seng mellom 19-20 og så pleier jeg ofte å jobbe igjen til 22-23 om kvelden.

 

For øyeblikket har jeg så høyt arbeidspress at jeg ofte har 175% stilling.

 

De få gangene jeg har helt barnefri er jeg mye alene pga punktet nevnt over.

 

Følte meg veldig ensom før, men nå gjør jeg ikke det for jeg har ikke tid

 

Anonymous poster hash: ba993...b14

[Anonym bruker]

Er alene med to barn 100%. Står opp 06, jobb og fritidsaktiviteter fyller dagene og kveldene. Jeg har aldri "barnefri" og har derfor ikke anledning til å være sosial annet enn på jobb og barnas fritidsaktiviteter.

 

Livet ble ikke som jeg hadde tenkt, det kan man trygt si... Jeg hadde ALDRI sett for meg meg selv i denne situasjonen for noen år siden.. Men sånn kan det gå når man velger å lage barn med en mann med psykopatiske trekk (pent sagt)

 

Mange krevende år har gjort sitt med helsa. Alle muskler et ømme og ryggen har masse låsninger. Jeg sliter hardt med å greie 100%-stillingen min - og er dypt fortvilet... Jeg vil jobbe fulltid, men kroppen skriker etter ro og hvile.

 

Hverdagen er mildt sagt hektisk, det er beintøft å være helt alene om alt. Men det er verdt det - ingen tvil!!👍 Barna skal ikke lide - det er ett av mine langsiktige mål..

 

Anonymous poster hash: 853f8...6b7

[Anonym bruker]

Eksen har barna en dag i uka og annenhver helg (i teorien, som regel har jeg barna hver helgt).

 

Jeg har fast avtale med en relativt ny vennegjeng hver uke hvor vi møtes er par timer denne kvelden. Hvis ikke eksen dukker opp har jeg et par tenåringer som kan stille som barnevakt. For meg er disse timene verdifulle fordi jeg er ikke bare mamma lenger.

 

Etter at jeg ble alene måtte jeg bare finne noen i samme situasjon (alene med barn). Jeg måtte bygge et nettverk av venner, og det var relativt enkelt; jeg hørte om en mor i paralellklassen til datteren min som skulle skilles så jeg tok kontakt og sa jeg gikk gjennom det samme. Vi ble fort gode venner. Jeg begynte å ta en treningsklasse og kom i snakk med noen der. Etterhvert ble dette vennskap også.

 

I helgene prøver jeg å møte venner på dagen slik at jeg kan ta med barna, alternativt inviterer jeg noen hjem til meg slik at vi ikke trenger tenke på leggetid, da eventuelt venners barn bare overnatter og blir hentet dagen etter.

Søndagen prøver jeg å ha som familiedag slik at vi kan slappe av hjemme uten planer.

 

Tidsmessig står vi opp 6 og er hjemme ca 16-16.30 på hverdagene. I helgene trener jeg 1 time lørdag- og søndagsmorgen. Barna er i barnepassen.

 

Anonymous poster hash: 4dd72...10f