Når jobben gjør deg syk....

[Anonym bruker]

Jeg har i over ti år jobbet innenfor Nav-systemet, med litt ulike ting, men stort sett kommunale tjenester. Det var aldri i mine tanker da jeg studerte å skulle jobbe i Nav, selve Nav fantes ikke en gang da jeg studerte.. Da jeg var ferdig med studier søkte jeg på masse jobber, men fikk ikke noe før jeg via en bekjent fikk et vikariat i sosialtjenesten. Ganske umiddelbart merket jeg at det slett ikke var drømmejobben, jeg gråt stort sett hver søndag fordi jeg da snart måtte på jobb igjen. Ble gravid og fikk første barn. Søkte nye jobber etter permisjon og fikk jobb i ny sosialtjeneste men med en annen brukergruppe. Trivdes OK i begynnelsen, men etterhvert ble det omorganisering og jeg endte opp med å vantrives der og. Fikk enda et barn og søkte meg bort til lokalkontoret der jeg bor og har jobbet der i fire år.

Har jo lenge kjent på en lengsel om noe annet, men det siste året har jeg blitt fysisk og psykisk syk av alle de negative tankene jeg har rundt jobben.. det har vært angstanfall, ukontrollert gråt, depresjonslignende reaksjoner, vondt i brystet, uregelmessig hjerterytme.. ble sykmeldt to uker i høst etter at jeg strigråt hos legen. Jobber fullt igjen nå, men fungerer dårlig på jobb. Kommer sent, går tidlig.

Føler meg fanget, har søkt utallige jobber de siste årene, har også studert deltid ved siden av jobb for å øke mine sjansen på annen type jobb. Har også drevet med frivillig arbeid om kveldene og noen helger for å få erfaring fra andre bransjer. 'Men jeg får ikke napp noe sted,!! Er så fortvilet og føler meg mislykket og dum. Føler jeg kaster bort livet mitt i en jobb jeg ikke kan stå inne for, i et system jeg har mistet alle illusjoner om.

Har bedt om noen å prate med gjennom bedriftshelsetjenesten, men ventetiden er så lang og i mellomtiden blir jeg bare mer og mer deppa og kjører meg selv helt i grøfta med negative tanker om meg selv...

 

Misunner de som sier de gleder seg til å dra på jobb eller de som kommer fra jobb med noen gode opplevelser å fortelle om.. jeg føler meg helt utslått av alt det negative jeg møter i jobben og hvordancsydtemet er laget..

 

Noen som har hatt det litt likt eller noen gode råd å komme med? Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å komme meg ut av den destruktive tankegangen på egenhånd.

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Huff, har ikke tid til å skrive mer nå. Men jeg føler med deg. 

 

Har gjennomgått uholdbar arbeidssituasjon selv, og ble så nedtrykt at jeg nå går på medisiner og snakker med psykolog  

 

Er du sosionom? 

 

Stor klem <3 

Anonymous poster hash: ccb6e...4a5

[Anonym bruker]

Du må seriøst prioritere helsen og familien nå.

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du føler det, jeg hadde det på samme måte i min gamle jobb.

Jeg flyttet til en storby, og fikk jobb iløpet av en mnd med noe helt annet, gikk fra kriminalomsorgen til kommune.

 

Hvor i landet holder du til? Er det generelt vanskelig å få jobb der du bor?

 

Anonymous poster hash: a708a...b03

[Anonym bruker]

Har en venninne som er sosionom og hun ble helt Utbrent av å jobbe i en institusjon men vanskeligstilt ungdom. Det var så mye elendighet, barnevern, politi osv, få lyspunkt.

 

Hun ble helt desperat etter å få en jobb hvor smil og latter var en større del av hverdagen en alvorlige møter med foresatte, barnevern og politi. Hun hadde så lyst på noen ubekymrede dager på jobb, men enkle arbeidsoppgaver og god stemning.

 

Hun fikk et vikariat i en barnehage og koste seg med det. Så jobbet hun et år i en sportsbutikk og nå jobber hun som miljøterapeut på en barneskole og stortrives.

 

Det kan være vanskelig å få jobb fordi du er overkvalifisert til de "enkle" jobbene, og det kan være tøft å gå ned i lønn, men noen ganger må man bare tenke annerledes og la helse og trivsel komme først.

 

Venninnen min var ærlig om hvorfor hun søkte de jobbene hun gjorde, og fikk en sjanse. I barnehagen ble det automatisk til at hun fikk litt mer ansvar enn en assistent og det ble søkt om at hun fikk lønn som pedagog og det fikk hun. I sportsbutikken tjente hun mye mindre enn hun var vant til, men for et år gikk det ogsp helt greit. Hun trivdes nemlig kjempegodt.

 

Så kanskje du må tenke helt nytt? Ihvertfall for en periode.

 

Anonymous poster hash: edb45...dcd

[Anonym bruker]

Hvis jobben gjør deg syk vil det ikke hjelpe med psykolog. Du må gjøre noe med årsaken, altså bytte jobb.

 

Anonymous poster hash: 2da7d...55a

[Anonym bruker]

 

Huff, har ikke tid til å skrive mer nå. Men jeg føler med deg.

 

Har gjennomgått uholdbar arbeidssituasjon selv, og ble så nedtrykt at jeg nå går på medisiner og snakker med psykolog

 

Er du sosionom?

 

Stor klem <3

 

Anonymous poster hash: ccb6e...4a5

Hei og takk for klem! Og klem tilbake til deg. Ja jeg er sosionom. Og jeg har vært skikkelig naiv og tenkt at jeg ikke kom til å bli psykisk syk, noen gang, men det er akkurat det jeg har blitt. Skulle så ønske vi begge to kunne få det bedre. Livet føles helt meningsløst når man har det så grusomt store deler av døgnet..

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Har en venninne som er sosionom og hun ble helt Utbrent av å jobbe i en institusjon men vanskeligstilt ungdom. Det var så mye elendighet, barnevern, politi osv, få lyspunkt.

 

Hun ble helt desperat etter å få en jobb hvor smil og latter var en større del av hverdagen en alvorlige møter med foresatte, barnevern og politi. Hun hadde så lyst på noen ubekymrede dager på jobb, men enkle arbeidsoppgaver og god stemning.

 

Hun fikk et vikariat i en barnehage og koste seg med det. Så jobbet hun et år i en sportsbutikk og nå jobber hun som miljøterapeut på en barneskole og stortrives.

 

Det kan være vanskelig å få jobb fordi du er overkvalifisert til de "enkle" jobbene, og det kan være tøft å gå ned i lønn, men noen ganger må man bare tenke annerledes og la helse og trivsel komme først.

 

Venninnen min var ærlig om hvorfor hun søkte de jobbene hun gjorde, og fikk en sjanse. I barnehagen ble det automatisk til at hun fikk litt mer ansvar enn en assistent og det ble søkt om at hun fikk lønn som pedagog og det fikk hun. I sportsbutikken tjente hun mye mindre enn hun var vant til, men for et år gikk det ogsp helt greit. Hun trivdes nemlig kjempegodt.

 

Så kanskje du må tenke helt nytt? Ihvertfall for en periode.

 

Anonymous poster hash: edb45...dcd

Hei og takk for din venninnes historie. Det er akkurat sånn jeg har det og, jeg føler en desperasjon om å kunne møte noe annet enn negativitet, ansvarsfraskrivelser, trusler og en system som ikke fungerer. Har søkt på mange jobber som miljøterapeut, kun kommet på et intervju, men fikk ikke jobben fordi jeg manglet erfaring fra skole.

Har snakket mye med min mann om det at jeg må bort, jeg har brutt sammen flere ganger foran han og vi er enige om at jeg må finne noe annet. Men jeg føler meg så nedpakket at jeg sliter med å skulle selge meg selv inn noe sted.

 

Det økonomiske spiller jo selvfølgelig også inn, jeg har etter mye styr endelig fått den lønnen jeg skulle hatt, da jeg for et år siden fikk mer ansvar på jobb, men ingen lønnsøkning. Men helsa klmmer helt klart først, og jeg har jobbet redusert tidligere så jeg er vant til litt lavere lønn enn det jeg har nå.

Tusen takk for oppmuntring!!

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Skjønner hvordan du føler det, jeg hadde det på samme måte i min gamle jobb.

Jeg flyttet til en storby, og fikk jobb iløpet av en mnd med noe helt annet, gikk fra kriminalomsorgen til kommune.

 

Hvor i landet holder du til? Er det generelt vanskelig å få jobb der du bor?

 

Anonymous poster hash: a708a...b03

Takk for din historie! Jeg bor på Østlandet, så i Oslo er det jo uendelige muligheter.. men det blir litt for langt å reise sånn i utgangspunktet. Kommunen det jeg bor har elendige muligheter for en som er sosionom, derfor har jeg begynt å tenke at jeg kanskje må gjøre noe helt annet! Det er derfor jeg tok mer utdanning.. men egentlig er det nesten sykehjem eller butikk som er alternativene sånn jeg ser det nå.. finnes ikke mye annet..

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Du må seriøst prioritere helsen og familien nå.

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

Takk, ja, jeg er enig, men det sitter samtidig så sinnsykt langt inne å bli sykmeldt. Jeg hater belastningen det påfører mine kollegaer og jeg hater å dra til legen..føler meg som en sutrepave..

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Takk, ja, jeg er enig, men det sitter samtidig så sinnsykt langt inne å bli sykmeldt. Jeg hater belastningen det påfører mine kollegaer og jeg hater å dra til legen..føler meg som en sutrepave..

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

Alternativet er jo å bli utbrent og selv bli klient i stedet for ansatt, i det systemet du ikke lenger har tro på...

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

[Anonym bruker]

Hvis jobben gjør deg syk vil det ikke hjelpe med psykolog. Du må gjøre noe med årsaken, altså bytte jobb.

 

Anonymous poster hash: 2da7d...55a

Jeg føler meg jo ekstremt mislykket som ikke fungerer og ikke trives, arbeidsmiljøet er virkelig supert og kollegaene mine ser stort sett ut til å elske jobben sin. Tenkte kanskje jeg kunne fått noen strategier for p håndtere stress og få bedre mestringsfølelse.. men jeg tenker nok egentlig innerst inne som deg at det er jobbytte som er løsningen...

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Hvis jobben gjør deg syk vil det ikke hjelpe med psykolog. Du må gjøre noe med årsaken, altså bytte jobb.

 

Anonymous poster hash: 2da7d...55a

Jeg føler meg jo ekstremt mislykket som ikke fungerer og ikke trives, arbeidsmiljøet er virkelig supert og kollegaene mine ser stort sett ut til å elske jobben sin. Tenkte kanskje jeg kunne fått noen strategier for p håndtere stress og få bedre mestringsfølelse.. men jeg tenker nok egentlig innerst inne som deg at det er jobbytte som er løsningen...

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Jeg føler meg jo ekstremt mislykket som ikke fungerer og ikke trives, arbeidsmiljøet er virkelig supert og kollegaene mine ser stort sett ut til å elske jobben sin. Tenkte kanskje jeg kunne fått noen strategier for p håndtere stress og få bedre mestringsfølelse.. men jeg tenker nok egentlig innerst inne som deg at det er jobbytte som er løsningen...

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

Hva har det vel å si om de ANDRE trives??

Jeg kjenner mange som trives med å jobbe i barnehage - selv får jeg frysninger ved tanken. Hvorfor skal andres interesser og tilfredsstillelse være noen målestokk på hva jeg selv ønsker, eller trives med?

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

[Anonym bruker]

Alternativet er jo å bli utbrent og selv bli klient i stedet for ansatt, i det systemet du ikke lenger har tro på...

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

Systemet er dritt, etter så mange år sp har jeg ingen tro på det lenger.. så ja det er jo ingen lystig tanke å skulle bli Nav bruker, men allikevel synes jeg det er vanskelig å skulle be om sykmelding..

 

I løpet av de ti årene har jeg jo sett folk bukke under støtt og stadig. Mange sliter med å jobbe i dette systemet. Og med god grunn. Men det er allikevel tøft å skulle innrømme det for familie og venner at jeg kkke takler jobben min. De aller fleste ser det på meg og påpeker at jeg ikke er meg selv.

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Hva har det vel å si om de ANDRE trives??

Jeg kjenner mange som trives med å jobbe i barnehage - selv får jeg frysninger ved tanken. Hvorfor skal andres interesser og tilfredsstillelse være noen målestokk på hva jeg selv ønsker, eller trives med?

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

Du sier noe. Jeg skjønner så godt hva du mener og du har helt rett! Selvtilliten og selvfølelsen har fått seg en real knekk og jeg sliter med å finne noe som helst positivt å si om meg selv. Så derfor er det vanskelig å tenke at jeg kan bli en ressurs I en annen type jobb...

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

[Anonym bruker]

Du sier noe. Jeg skjønner så godt hva du mener og du har helt rett! Selvtilliten og selvfølelsen har fått seg en real knekk og jeg sliter med å finne noe som helst positivt å si om meg selv. Så derfor er det vanskelig å tenke at jeg kan bli en ressurs I en annen type jobb...

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

Tror du trenger å ha "fri" i ganske lang tid...

 

Anonymous poster hash: 70507...8f1

[Anonym bruker]

Hei og takk for klem! Og klem tilbake til deg. Ja jeg er sosionom. Og jeg har vært skikkelig naiv og tenkt at jeg ikke kom til å bli psykisk syk, noen gang, men det er akkurat det jeg har blitt. Skulle så ønske vi begge to kunne få det bedre. Livet føles helt meningsløst når man har det så grusomt store deler av døgnet..

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

 

ja, samme her. De nærmeste sa "pass på at du ikke blir utbrent" eller "Det er ingen som takker deg etterpå". Jeg forstod virkelig ikke dybden i dette før jeg var på smellen. Ikke ha dårlig samvittighet for å ta en lang sykemelding og finne et nytt mål. 

 

Jeg er også sosialfaglig utdannet og jeg vet hva du snakker om! 

 

Dersom du vil, kan du sende meg pm (Sofuuus). 

 

Anonymous poster hash: ccb6e...4a5

[Anonym bruker]

Takk for din historie! Jeg bor på Østlandet, så i Oslo er det jo uendelige muligheter.. men det blir litt for langt å reise sånn i utgangspunktet. Kommunen det jeg bor har elendige muligheter for en som er sosionom, derfor har jeg begynt å tenke at jeg kanskje må gjøre noe helt annet! Det er derfor jeg tok mer utdanning.. men egentlig er det nesten sykehjem eller butikk som er alternativene sånn jeg ser det nå.. finnes ikke mye annet..

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a

Hva med barnehage da?

 

Anonymous poster hash: 1c589...d5a

[Anonym bruker]

 

Hva med barnehage da?

 

Anonymous poster hash: 1c589...d5a

Ja, jeg tror det kunne passet meg i hvertfall en periode. Må bare finne troen på meg selv igjen .

 

 

Anonymous poster hash: c19a8...99a