alenemor som vil rømme

[Anonym bruker]

Heisann.

Jeg er ung alenemor (21) som sliter... Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes her.. Jeg bor alene med et barn på 3. og har et veldig lite nettverk rundt meg, så jeg sitter for det meste alene. Gjør alt med sønnen min alene.Bor i ei lita bygd så har nærmest ingen venner heller. De fleste har flytta. Andre er bare bekjente som passerer forbi. Jeg vet at for å gi sønnen min det beste må jeg være på plass selv, men er vanskelig..., når jeg aldri har noen å snakke med eller noen å le sammen med. Så merker at jeg ikke er tilstede for sønnen min-Jeg er der, men inni meg vil jeg bare skrike og forsvinne.  

Gleder meg ikke til å hente han i barnehagen lengere. alt er bare vondt og vanskelig. Jeg jobber og gjør det jeg skal. er egentlig en veldig sosial person og trenger mennesker rundt meg.  har slitt det siste året ekstremt med ensomhet og depresjon. Så mye at den lille familien jeg har ikke gidder å snakke med meg om det lengre.. så det har blitt kosta under teppet.. Jeg har en følelse konstant at jeg bare vil pakke tingene mine og rømme fra alt.. jeg kan våkne på natta i panikk og tenke den tanken. Det får meg til å hate meg selv. Som igjen gir meg en tanke om at jeg ikke vil leve.

Men så har jeg møtt en mann, og jeg kan vel si jeg var temmelig betatt. Var litt sånn "kjærlighet ved første blikk" kan man vel si. Men problemet er at han bor langt borte.... Familien min ville aldri til rettelagt ved å vært barnevakt sånn at jeg kunne reist på besøk, eller at han kunne besøkt meg her...så kommer aldri noen vei. Da kommer tankene igjen..ta en buss å stikke av fra alt.. Det er som en tvangstanke som sniker seg innpå meg. Jeg er livredd for at jeg fysisk vil gjennomføre det.. 

 

Er det noen andre som har opplevd dette?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ba69...3f6

Anonymous poster hash: 0ba69...3f6

[Anonym bruker]

Høres ut som du bør oppsøke lege.

 

Anonymous poster hash: 57053...3d2

[MammantilNurket]

Dette ordner seg. Ta styringen over livet ditt. Har du studiekompetanse??

Søk deg inn på en høgskole eller universitet i nærmeste by, og flytt. Du får ganske brukbare betingelser som alenemor og student. Hvis du har fagbrev søker du jobb og kommer deg ut av bygda.

Hvis du ikke har noen av delene søker du likevel jobb og ... kommer deg ut av bygda. Begynn fra scratch: bygg opp nettverk og etabler vennskap.

Opp med haken, kjære deg, dette klarer du 😊

[Anonym bruker]

Enig med MammantilNurket. Du trenger en utdannelse og å komme deg ut av bygda.

En ny mann er ikke redningen.

 

Du valgte å få barnet så å rømme er heller ikke løsningen.

 

Først en tur til legen. kanskje du trenger medisiner frem til du kommer deg videre.

Anonymous poster hash: 3a9ca...fa1

[Anonym bruker]

Hei! Dette hørtes ikke noe hyggelig ut, men det finnes løsninger her. Du kan kontakte barnevernet og be om hjelp. Problemet ditt her er et av de vanligste "barnevernproblemene" på den måten at veldig mange som bv hjelper er enslige mødre med lite nettverk. Mødre som er flinke og oppegående, men som simpelthen er veldig slitne og alene. Det som er fint er at dette også er den enkleste gruppen å hjelpe. Så utgangspunktet ditt er veldig fint (og de fleste som mottar hjelp fra bv ca. 80 % av brukerne svarer at de er fornøyde med de tiltakene/den hjelpen de får). Så hos bv er det mulig for deg å få hjelp. Eller finnes det et tilbud som heter Home Start, som kan hjelpe til med nesten alt av stort og smått, men de finnes kanskje ikke i alle bygder. Dette kan ordne seg dette altså. Problemet ditt er "bare" at du er ensom og sliten. Det føles veldig stort, men det er lett å avhjelpe det ☺️

 

Anonymous poster hash: aba85...bf6

[Anonym bruker]

Avlastningshjem PRONTO. Å være så mye aleine med et lite barn er en risiko for helsa.

 

Anonymous poster hash: 28631...5f0

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem💛

Som nevnt over; skaff deg en utdannelse. Ut ifra hvordan du ordlegger deg vil jeg absolutt anta at du har evner til å studere.

Dette klarer du🌸

 

Anonymous poster hash: 8ea7b...633

[Anonym bruker]

Kom deg bort fra den bygda!!

Du har ETT liv, og du lever i et fritt land. Du har et barn som ikke har startet skole enda, og kan være med deg over alt. Du er ung og smart, du kan gjøre hva du vil! Du har sjansen NÅ!

 

Skjønner at du føler deg fanget. Fanget av forventninger, økonomi, forpliktelser. Men tenk på deg deg selv som ei gammel dame som ser tilbake på livet sitt; vil du se tilbake og angre deg for at du ble boende i den råtne usosiale bygda og levde et trist liv? Eller vil du se tilbake med stolthet på at du tok med deg barnet og reiste ut i verden, fikk utdannelse, traff nye mennesker og gjorde det DU ønsket? Du klarer det. Du må bare drite i det livet du har nå.

 

Første bud, altså; kom deg bort fra den bygda! Jeg bor i bygd selv og vet hvor ensomt det kan være. Folk bryr seg ikke mer på bygda.

 

Anonymous poster hash: c09d2...eb0

[LilleVilje]

Flytt til et nytt sted. Finn en ny jobb eller aller helst begynn å studere; det er den enkleste måten å få nytt nettverk på som voksen. Flytt til en by, et sted med ulike tilbud og mange mennesker.

 

Skap deg det livet du vil ha, skaff deg gode venner gjennom studier/jobb/fritidsaktiviteter. Om ikke for deg, så aktiviteter for barnet ditt - på større steder finnes det barnedans, barnekor, barneturn, barnesvømming og hva som helst, der du treffer andre foreldre med barn i samme alder. De kan bli både ditt nettverk og din avlastning gjennom at de kan være barnevakt etter hvert som dere blir kjent. Foreldrene i barnehagen kan ha samme rolle. Barnet ditt er tre år, snart kan det begynne å være med venner hjem uten at du er til stede.

 

Vi bor i en større by, og det er et fantastisk sted å bo med barn. Jeg kunne nok aldri tenkt meg å bo på bygda.

 

Søk studier, kom deg bort!

[Anonym bruker]

Du flytter ikke med barnet til en fremmed mann, det er ikke løsningen.

 

Du må slutte å fokusere på deg selv og rulle deg i selv medlidenhet. Fokuser på barnet ditt, det trenger deg mer en du aner. Akkurat nå så tenker du ikke klart, du er for blendet av følelser.

 

Fokuser på barnet ditt !

 

Når det er sagt så tror jeg at du ville hatt godt av å flytte. Ikke for langt unna familien, tro meg etter hvert som barnet blir eldre så blir de mer og mer viktige. Dvs. Hvis de er oppegående mennesker. Flytte for å prøve komme deg ut av isolasjonen på denne lille plassen dere bor nå.

 

Familien din gjør faktisk rett i å sette grenser for klagingen din, du kommer ingen vei framover med å klage. Ta tak i livet ditt, fokuser framover og skap en lykkelig fremtid for deg selv og barnet ditt.

 

This too shall pass. Slik du føler det nå er ikke slik du føler det om 5 års tid. Tenk positivt, ta kloke valg og alt ordner seg til slutt

 

Anonymous poster hash: 5e908...e15

[Anonym bruker]

Du flytter ikke med barnet til en fremmed mann, det er ikke løsningen.

 

Du må slutte å fokusere på deg selv og rulle deg i selv medlidenhet. Fokuser på barnet ditt, det trenger deg mer en du aner. Akkurat nå så tenker du ikke klart, du er for blendet av følelser.

 

Fokuser på barnet ditt !

 

Når det er sagt så tror jeg at du ville hatt godt av å flytte. Ikke for langt unna familien, tro meg etter hvert som barnet blir eldre så blir de mer og mer viktige. Dvs. Hvis de er oppegående mennesker. Flytte for å prøve komme deg ut av isolasjonen på denne lille plassen dere bor nå.

 

Familien din gjør faktisk rett i å sette grenser for klagingen din, du kommer ingen vei framover med å klage. Ta tak i livet ditt, fokuser framover og skap en lykkelig fremtid for deg selv og barnet ditt.

 

This too shall pass. Slik du føler det nå er ikke slik du føler det om 5 års tid. Tenk positivt, ta kloke valg og alt ordner seg til slutt

 

Anonymous poster hash: 5e908...e15

Ja, barnet trenger mor, men det er ofte det store fokuset på barnet som blir problemet. At det blir null fokus på seg selv. Ikke ta hensyn til seg selv.

Nå er man en dårlig (spesielt) mor om man ikke har 100% fokus på barna til en hver tid. Man kan ikke ha litt tid til seg selv før noen roper: du tenker BARE på deg selv.

 

Man trenger tid for seg selv og kunne tenke på seg selv.

 

HI. Har du noen som kan passe barnet ditt? Trenger ikke  være familie. Noen du stoler på og som barnet er trygg på. 

Har du noe avlastning i det hele tatt?

 

 

Anonymous poster hash: 0e6aa...166

[Anonym bruker]

Nå vtjwgikke hvor du bor eller noe, men jeg har vært der du er. Jeg stakk av i litt over 3 år og kom tilbake igjen. Da dukket det opp nye venner og nå er alt lettere. Bygda her er tilflyttingssted og ved å flytte inn i nytt boligfeltfikk jeg kontakt med de nyinnflyttede. Så plutselig ble jeg litt mer lykkelig og gamle venner kom tilbake. Hadde du bodd i nærheten her, skulle jeg passet sønnen din noen ettermiddager så du fikk alenetid, men sjansen for det er relativt liten😢

 

Anonymous poster hash: 0e8a9...b88

[Anonym bruker]

Hvis du har et ønske om å ta høyere utdanning så syns jeg du skal gjøre det. Flytt til en større by. Aleneforsørgere er gjerne prioritert til å få studentbolig og man får rimelig barnehageplass. Å studere åpner en helt ny verden av bekjentskaper. Selv var jeg medlem av en studentforening for oss med barn og har vært med på mange aktiviteter gjennom denne foreningen. Fått mange nye bekjentskaper som var i samme situasjon som meg og til og med fått ei venninne for livet, perfect match fra dag en. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mange unge mødre som studerer både juss, siviløkonom og lege. Nå studerte jeg ingen av disse, de fleste gjorde jo heller ikke det. Men det er mange flotte alenemødre/unge mødre der ute man kan bli kjent med, var vel poenget mitt.

 

Mange av disse jentene var naboer i studentboligene og hjalp hverandre både med handling og barnepass ved behov. De stilte virkelig opp for hverandre når det trengtes. Personlig ville jeg aldri satset på at en mann skulle "reddet" meg. En utdanning er en investering for livet, ingen kan ta fra deg den når du først har den.

 

Anonymous poster hash: e614f...05a

[meg-og-mine]

Hei, jeg ser mange som skriver at ny mann ikke er redningen osv og at jobb og utdanning er det du trenger.

 

Jo det kan være så, men det du trenger handler ikke om hverken utdannelse eller rømme vekk.

 

Min 15år datter har depresjon, har selv hatt depresjon og en mor som hadde samme. Min datter utredes nå også for angst. Hun trodde også å "rømme fra virkeligheten" hjalp, hun byttet skole , klasse , gruppe etc etc. Det hjalp ikke, hun følte seg like "usynlig " og "dårlig likt", følte at alle overså henne og egentlig kun var med henne fordi hun snakker med dem.....

 

Altså, poenget mitt er at uansett hvem og hvor i verden du er så vil ikke du bli bra over natten.

 

For at du skal ha det bra så hjelper det ikke å rømme fra problemene dine, de blir med deg på lasset de. Så først : fiks helsa di også finn en alternativ løsning på romantikken og evt utdanning.

[Anonym bruker]

Som flere sier: Utdannelse!

I store byer som f.eks Bergen samler man studenter med barn i en egen studentby. Der bor det kanskje 50-60 andre familier i samme situasjon. Perfekt for nettverk og utvidelse av horisont. Selvfølgelig kan man både være deprimert etc i slike situasjoner, men det har abslolutt noe for seg å endre på livssituasjonen for mange!

 

Lag deg en 5-års plan. Hvor vil du være og hva vil du gjøre om fem år? Hva skal til for at den planen kan oppfylles? Er vgs fullført? Hva vil du jobbe med? Hva må du studerer for å kunne jobbe med det? Hvor vil du bo? Hvilke type folk vil du ha i livet ditt? 

 

Det er irriterende å høre for du føler sikkert at ting er litt håpløst og trått, men du er ung og du har hele livet foran deg. Ta ansvar for deg og ditt liv!

Lykke til <3

Anonymous poster hash: 7da51...1e3

[Anonym bruker]

 

Heisann.

Jeg er ung alenemor (21) som sliter... Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få endene til å møtes her.. Jeg bor alene med et barn på 3. og har et veldig lite nettverk rundt meg, så jeg sitter for det meste alene. Gjør alt med sønnen min alene.Bor i ei lita bygd så har nærmest ingen venner heller. De fleste har flytta. Andre er bare bekjente som passerer forbi. Jeg vet at for å gi sønnen min det beste må jeg være på plass selv, men er vanskelig..., når jeg aldri har noen å snakke med eller noen å le sammen med. Så merker at jeg ikke er tilstede for sønnen min-Jeg er der, men inni meg vil jeg bare skrike og forsvinne.  

Gleder meg ikke til å hente han i barnehagen lengere. alt er bare vondt og vanskelig. Jeg jobber og gjør det jeg skal. er egentlig en veldig sosial person og trenger mennesker rundt meg.  har slitt det siste året ekstremt med ensomhet og depresjon. Så mye at den lille familien jeg har ikke gidder å snakke med meg om det lengre.. så det har blitt kosta under teppet.. Jeg har en følelse konstant at jeg bare vil pakke tingene mine og rømme fra alt.. jeg kan våkne på natta i panikk og tenke den tanken. Det får meg til å hate meg selv. Som igjen gir meg en tanke om at jeg ikke vil leve.

Men så har jeg møtt en mann, og jeg kan vel si jeg var temmelig betatt. Var litt sånn "kjærlighet ved første blikk" kan man vel si. Men problemet er at han bor langt borte.... Familien min ville aldri til rettelagt ved å vært barnevakt sånn at jeg kunne reist på besøk, eller at han kunne besøkt meg her...så kommer aldri noen vei. Da kommer tankene igjen..ta en buss å stikke av fra alt.. Det er som en tvangstanke som sniker seg innpå meg. Jeg er livredd for at jeg fysisk vil gjennomføre det.. 

 

Er det noen andre som har opplevd dette?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ba69...3f6

 

Anonymous poster hash: 0ba69...3f6

 

 

 

Det går jo an å flytte til samme by som denne mannen (hvor fikk alle andre fra at du ville FLYTTE sammen med ham asap?), hvis det finnes gode muligheter for å studere der. Så får dere date og se om det fører noe sted. At en ny mann ikke er løsningen på problemene betyr ikke at man SKAL være singel og ulykkelig til barnet er myndig.

 

Anonymous poster hash: 1371c...49f

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg så ville jeg flyttet, prøvd noe nytt, kommet meg vekk fra bygda. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg har vært der selv. Hadde jeg blitt værende så ville jeg blitt hakke galen. 

 

Kan du søke deg inn på videre utdanning? Har du studiekompetanse? Om du ikke har det, så kan du orde det! Gjerne skriv i denne tråden så kan jeg gi deg råd om det. 

Dersom du kan, bruk litt tid på å finne ut om det er en utdanning du vil ta. Så kan du søke deg inn på skole et sted, en større by, et sted med flere folk! 

Som student og alenemor vil du ha førsteprioritet på studentbolig. Familieleilighetene er nok stor til dere to og relativt billige. Litt avhengig av studie vil du kunne jobbe ved siden av for å klare deg. Barnet kan gå i studentbarnehage. Som ny student vil du kunne få masse nye bekjentskaper! Det finnes sikkert mange i din situasjon  

Anonymous poster hash: 7b5f4...fba