Har du vært utsatt for psykisk vold?

[Anonym bruker]

Kan du fortelle litt hvordan det var?

Var du selv klar over at det var psykisk vold?

 

Anonymous poster hash: 1085f...5d8

[Anonym bruker]

Jeg var når jeg var i et forhold som helt ung. Han utøvde psykisk vold en periode med å bruke teknikker som å ikke snakke med meg, kjefte og true om jeg ikke var "flink", problemet hans var at jeg er nok litt rar og når jeg skjønte hva han drev med, ca 3 mnd etter vi flyttet sammen så lo jeg bare av han, ringte mamma og resten av familien min, sa fra til hans foreldre og pakka og dro. Jeg var nok ikkr den rette for han, jeg er ikke så glad i å bli manipulert og takler det svært dårlig.

Jeg kom meg unna tidlig, er nok derfor det var enklere for meg, ingen barn var involvert. Det var mye verre enn jeg får frem her, men har glemt mye.

 

Anonymous poster hash: 7644b...d49

[Anonym bruker]

Ja.

Stadig hakking på meg som person.

Hadde jeg laget mat kunne han bruke hele måltidet til å forklare hva jeg hadde gjort galt. Hvis han da ikke rett og slett slengte bestikket i bordet og ropte at dette spiste han ikke! Og storma så ut. Det skal sies at jeg lager helt vanlig grei mat. Jeg er ikke en stor kokk men maten er helt grei, enkelte ganger god. Det høres ikke så galt ut men når det er hver dag og alltid. Ledsaget av nedsettende kommentarer om deg som person. Du er rotete, du er lat, du er jo så dum. Etterfulgt av "Det er din skyld at jeg er sint for du laget så dårlig mat at jeg nå har lavt blodsukkeret! " Og slik var det hele dagen. Hver dag. Han klagde over maten, over måten jeg bretta klærne hans på, over rot i huset, over barnas oppførsel, over meg som menneske, over kroppen min osv. Når han ble sint endte han altid med å legge skylden på meg. Det var mine dumme svar som gjorde ham sint. F eks hvis vi skulle ha med oss ungene ut og han syntes det tok for lang tid å få kledd på dem. Om jeg da sa noe slikt (med et smil) "Ja, det er kaldt i dag" kunne jeg få skikkelig kjeft i retur. "Det er jo ikke kaldt (10minus). Det er du som er for sart. Du kan aldri ta deg sammen og få farten opp. Det er du som er problemet her. Jeg kjenner ingen som er så treng som deg!" Osv. Han kunne bli så sint at han spytta på meg, slengte meg i veggen osv - men det var selvsagt min feil. Og jeg visste aldri når han kom til å eksplodere. Uansett hvor omhyggelig og forsiktig jeg var kunne han plutselig eksplodere på grunn av en filleting. Til slutt var jeg så stresset at det gikk på helsen løs.

Er du i nor slikt så kom deg ut! Nå!

 

Anonymous poster hash: 885a1...430

[Anonym bruker]

Ja.

Stadig hakking på meg som person.

Hadde jeg laget mat kunne han bruke hele måltidet til å forklare hva jeg hadde gjort galt. Hvis han da ikke rett og slett slengte bestikket i bordet og ropte at dette spiste han ikke! Og storma så ut. Det skal sies at jeg lager helt vanlig grei mat. Jeg er ikke en stor kokk men maten er helt grei, enkelte ganger god. Det høres ikke så galt ut men når det er hver dag og alltid. Ledsaget av nedsettende kommentarer om deg som person. Du er rotete, du er lat, du er jo så dum. Etterfulgt av "Det er din skyld at jeg er sint for du laget så dårlig mat at jeg nå har lavt blodsukkeret! " Og slik var det hele dagen. Hver dag. Han klagde over maten, over måten jeg bretta klærne hans på, over rot i huset, over barnas oppførsel, over meg som menneske, over kroppen min osv. Når han ble sint endte han altid med å legge skylden på meg. Det var mine dumme svar som gjorde ham sint. F eks hvis vi skulle ha med oss ungene ut og han syntes det tok for lang tid å få kledd på dem. Om jeg da sa noe slikt (med et smil) "Ja, det er kaldt i dag" kunne jeg få skikkelig kjeft i retur. "Det er jo ikke kaldt (10minus). Det er du som er for sart. Du kan aldri ta deg sammen og få farten opp. Det er du som er problemet her. Jeg kjenner ingen som er så treng som deg!" Osv. Han kunne bli så sint at han spytta på meg, slengte meg i veggen osv - men det var selvsagt min feil. Og jeg visste aldri når han kom til å eksplodere. Uansett hvor omhyggelig og forsiktig jeg var kunne han plutselig eksplodere på grunn av en filleting. Til slutt var jeg så stresset at det gikk på helsen løs.

Er du i nor slikt så kom deg ut! Nå!

 

Anonymous poster hash: 885a1...430

Kom du deg vekk? Håper det og at du har fått det bedre ❤️

 

Anonymous poster hash: 7644b...d49

[Anonym bruker]

Jepp. Han klagde på alt ved meg - jeg var tjukk etter to fødsler (168 høy og 54 kilo), jeg laget rar og dårlig mat (som alle andre spiste med glede av en eller annen merkelig grunn), jeg var ikke god nok husmor, jeg var dum og kom aldri til å klare jusstudiet (klarte jussen med laud samtidig som jeg hadde to små barn og deltidsjobb). Jeg var visst for vid der nede (aldri mottatt noen klager i ettertid da jeg ble singel - hadde til og med en elsker som maste hver eneste dag om sex), jeg var stygg, hadde selv skyld i at jeg ble mobbet, jeg kom aldri til å finne meg jobb, og hvis jeg fant, ville jeg aldri beholde den fordi jeg var rar og dum. Truet med skilsmisse, var utro etter noter (oppsøkte jenter på diverse datingssider og møtte dem), og skyldte på meg siden jeg ble tjukk og stygg etter fødslene. Til slutt slo han meg foran barna. Jeg tok ut skilsmisse, han truet da med barnevernet, skatteetaten og andre myndigheter - han skulle visst fortelle masse skrøner til dem om meg og lage helvete hvis jeg ikke kom tilbake til ham. Jeg var visst ikke noe annet enn hore og ville aldri finne meg en ny mann - menn ville bare bruke meg som madrass visst (selv om den samme mannen sa at jeg var dårlig i senga .D). Etter at jeg nektet å gi etter og komme tilbake til ham, kuttet han all kontakt med barna.

 

Mitt råd - løp. Det blir ikke bedre, du får dårlig selvtillit og mister deg selv. Det er ikke verdt det.

Anonymous poster hash: 584e0...363

[Anonym bruker]

Jeg har også vært sammen med en som kjeftet mye og lenge av gangen. Over ting som det overhodet ikke er naturlig å bli sinna for. Mistet jeg f.eks en penn i gulvet så ble han rasende fordi jeg var så dum som gjorde det. Etter noen mnd sammen så ble jeg lei og dumpet han. Da hadde han akkurat sagt at han skal skaffe seg et skytevåpen fordi det kan han jo få bruk for en dag. Jeg spurte om hva han skal bruke det til og da svarte han utlendinger (første gang jeg hadde hørt han si noe rasistisk) og andre dumme mennesker. Jeg regnet egentlig med at han ikke kom til å få noe våpen men da var vårt forhold over fordi jeg følte at det var en trusel mot meg, selv om jeg er nordmann. Da begynte jeg å tenke over hvordan han hadde behandlet meg og ble ganske sjokkert over at jeg ikke hadde forlatt han tidligere, han hadde virkelig manipulert meg. Da følte jeg meg veldig dum. Jeg fikk da masse mareritt om han, blant annet om at han skøyt meg. Jeg hørte stemmen hans som kjeftet på meg (enda han var mange mil unna) når jeg gjorde noe klønete, hadde mange flash backs. Jeg fikk nok en PTSD men jeg ble til slutt så rasende pga det at jeg kjeftet på han (selv om han mange mil unna) og sa at han ikke fikk lov til å plage meg lengre. Det hjalp faktisk en god del. Jeg var så sinna fordi han ennå var i hodet mitt, jeg hadde flyttet langt unna.

 

Han spionerte på meg i 6 mnd etter jeg hadde dumpet han, med hjelp av ei venninne. Dette var før jeg flyttet. Og han tok kontakt med meg igjen ett år etter jeg dumpet han og skrev at han savnet meg og ville gjerne møte meg igjen. No way!! Det gjorde at jeg fikk mer av marerittene og flash backene. Men var godt når jeg endelig kom meg ut av det. Nå når jeg tenker på han så gjør det ikke vondt lengre fordi jeg vet at han er en psykopat.

 

Anonymous poster hash: 3364f...22d

[Anonym bruker]

Ja dessverre, og har ødelagt meg selv og psyken til barna ved å ikke komme meg unna tidlig nok. Grusomt. Hadde vært 10 ganger bedre om han slo, hadde da hatt noe konkret og håndfast jeg kunne ha brukt for å komme meg unna tidligere.

 

Anonymous poster hash: 844c2...2cd

[Anonym bruker]

Ja, men ikke av en partner, men av ei jeg leide av da jeg var rundt 20år.

 

Hun greide å overbevise meg om at jeg var så psykisk syk at hun måtte bestemme alt. Jeg var for svak til å ta mine egne avgjørelser. Hun bestemte alt fra hva jeg skulle ha på meg til hvem jeg skulle date, og da mener jeg alt i mellom der.

 

Fikk til slutt besøk av ei venninne som var helt sjokka over hvordan ståa var og gav beskjed om at jeg måtte bli med henne. Da hadde jeg dårlig samvittighet for å forlate hun som tok vare på meg som var så syk.

 

I ettertid har jeg innsett at hun trykkte meg ned og manipulerte meg slik at jeg sluttet helt å eksistere. Jeg fungerte som hushjelp og barnevakt. Hun snek seg inn på en slik måte at jeg ikke oppdaget det og pluselig satt jeg i klisteret. Det gikk lenge før jeg greide å komme meg opp. Var faktisk på tur ut i skogen med tau mens jeg bodde der, men skrekken for at det var sønnen til min tidligere huseier som fant meg, stoppet meg.

 

Anonymous poster hash: 5f427...913

[Anonym bruker]

Jeg levde med psykisk vold hele min barndom. Jeg har en meget syk mor som klarte det kunststykket å både utsette meg for omsorgssvikt på den måten at jeg ikke fikk de grunnleggende behovene dekka, samtidig som hun styrte skuta med jernhånd. Hun er ekstremt religiøs og jeg fikk ikke vokse opp som et selvstendig individ. Alt jeg var, mente, sa, gjorde og følte var feil, fordi det ikke stemte med hennes bilde av ting. Jeg ble aldri speila, fikk aldri anerkjennelse og ble latterliggjort og kjefta ned helt uventa av de rareste ting.

 

Nå er jeg på rett kjøl i livet, men sliter med ettervirkninger. Kanskje en dag så blir jeg fri...

 

Anonymous poster hash: 105b2...886

[Anonym bruker]

Vokst opp med psykisk terror fra stefar. Jeg har blitt hard og veldig konsekvent med at jeg finner meg ikke i dritt fra noen og nåde den som lyver eller er rasshøl mot meg.

 

Anonymous poster hash: 7c743...6a3

[Anonym bruker]

ja, i et 6 mnd langt forhold jeg hadde da jeg var 19. Han var sykelig sjalu, hadde utrolig lav selvtillit og brukte derfor mye tid og krefter på å bryte meg ned. Klart at sammenlignet med hva andre opplever er min erfaring peanøtter!!

 

Eksempler kunne være at jeg var en "hore" fordi jeg hadde hatt sex med andre (han var jomfru). Dersom jeg pyntet meg, så var det masse krangling og styr om "hvem faen jeg skulle se fin ut for", jeg ble tilbudt en drink av en fremmed mann en gang vi var ute og spiste (som jeg takket nei til, og henviste til min kjæreste), og da var det full baluba for hvorfor jeg hadde "flørtet" meg til en drink osv...Jeg fikk ofte høre hvor udugelig jeg var, og nåde om jeg fikk bedre karakterer enn han på prøver/eksamener...det viste bare hvor lite tid jeg hadde investert i vårt forhold sammenlignet med han.

 

Kort sagt - fyren var spenna gæærn! Fatter ikke at jeg holdt ut så lenge...men føler jeg har langt mer innsikt i hvorfor kvinner blir i voldelige forhold, for man blir helt utpsyka! Skummelt at han har kone og barn i dag....stakkars jente og datter!

 

 

Anonymous poster hash: a6b26...50a

[Anonym bruker]

Noen som har vært i et langt forhold og fikk barn. Hvordan kom dere dere bort?

 

Anonymous poster hash: 09a90...6fd

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg kom meg ut for 2 år siden men gjenstår å dele huset.

Vi var sammen i 25 år min første.

Jeg samarbeider tett med barnevernet og politiet da han fløy på meg foran barna sist uke. Vi fikk barn sent. Pga barna kom jeg meg ut.

 

Anonymous poster hash: 1085f...5d8

[Anonym bruker]

Kom du deg vekk? Håper det og at du har fått det bedre ❤️

 

Anonymous poster hash: 7644b...d49

Ja. Til slutt greide jeg det. Med snille menneskers hjelp. Jeg har det mye bedre nå.

 

Anonymous poster hash: 885a1...430

[Anonym bruker]

Jeg har også vært sammen med en som kjeftet mye og lenge av gangen. Over ting som det overhodet ikke er naturlig å bli sinna for. Mistet jeg f.eks en penn i gulvet så ble han rasende fordi jeg var så dum som gjorde det. Etter noen mnd sammen så ble jeg lei og dumpet han. Da hadde han akkurat sagt at han skal skaffe seg et skytevåpen fordi det kan han jo få bruk for en dag. Jeg spurte om hva han skal bruke det til og da svarte han utlendinger (første gang jeg hadde hørt han si noe rasistisk) og andre dumme mennesker. Jeg regnet egentlig med at han ikke kom til å få noe våpen men da var vårt forhold over fordi jeg følte at det var en trusel mot meg, selv om jeg er nordmann. Da begynte jeg å tenke over hvordan han hadde behandlet meg og ble ganske sjokkert over at jeg ikke hadde forlatt han tidligere, han hadde virkelig manipulert meg. Da følte jeg meg veldig dum. Jeg fikk da masse mareritt om han, blant annet om at han skøyt meg. Jeg hørte stemmen hans som kjeftet på meg (enda han var mange mil unna) når jeg gjorde noe klønete, hadde mange flash backs. Jeg fikk nok en PTSD men jeg ble til slutt så rasende pga det at jeg kjeftet på han (selv om han mange mil unna) og sa at han ikke fikk lov til å plage meg lengre. Det hjalp faktisk en god del. Jeg var så sinna fordi han ennå var i hodet mitt, jeg hadde flyttet langt unna.

 

Han spionerte på meg i 6 mnd etter jeg hadde dumpet han, med hjelp av ei venninne. Dette var før jeg flyttet. Og han tok kontakt med meg igjen ett år etter jeg dumpet han og skrev at han savnet meg og ville gjerne møte meg igjen. No way!! Det gjorde at jeg fikk mer av marerittene og flash backene. Men var godt når jeg endelig kom meg ut av det. Nå når jeg tenker på han så gjør det ikke vondt lengre fordi jeg vet at han er en psykopat.

 

Anonymous poster hash: 3364f...22d

Bra at du kom deg ut! Jeg gjenkjenner det med at han blir hengende i hodet på en og fordømmer alt man gjør selvom han ikke er der fysisk. Selv håper jeg at jeg en dag slipper av med ham i hodet mitt også. Det er nå tre år siden det var slutt.

 

Anonymous poster hash: 885a1...430

[Anonym bruker]

Ja. Jeg var ikke verdt noe, ingen brydde seg om meg, ingen hadde reagert om jeg hadde tatt mitt eget liv. Jeg var ikke klar over at det var psykisk vold. Det er ikke noe man snakker så høyt om. Jeg godtok det i alt for lang tid å begynte å tro på det selv. Jeg ønsket å ta mitt eget liv for jeg var ikke verdt noe. Jeg fikk hjelp, men jeg slet med meg selv i mange år.

 

Anonymous poster hash: fd99d...f36

[Anonym bruker]

Jeg levde med psykisk vold hele min barndom. Jeg har en meget syk mor som klarte det kunststykket å både utsette meg for omsorgssvikt på den måten at jeg ikke fikk de grunnleggende behovene dekka, samtidig som hun styrte skuta med jernhånd. Hun er ekstremt religiøs og jeg fikk ikke vokse opp som et selvstendig individ. Alt jeg var, mente, sa, gjorde og følte var feil, fordi det ikke stemte med hennes bilde av ting. Jeg ble aldri speila, fikk aldri anerkjennelse og ble latterliggjort og kjefta ned helt uventa av de rareste ting.

 

Nå er jeg på rett kjøl i livet, men sliter med ettervirkninger. Kanskje en dag så blir jeg fri...

 

Anonymous poster hash: 105b2...886

Akkurat samme her, bare at moren min er "ateist", "feminist" og en del andre ting. Det hindret henne likevel ikke å utsette meg for psykisk vold hele oppveksten og inn i voksen alder. Å kjefte, kritisere, dømme og lage drama. Å lære meg å være redd og frykte og ha lav selvtillit. For deretter å oppføre seg så dårlig mot meg i voksen alder at jeg måtte få på plass besøksforbud. Det må fornyes og fornyes, hun gir seg aldri

 

Anonymous poster hash: d7113...26b

[Anonym bruker]

Noen som har vært i et langt forhold og fikk barn. Hvordan kom dere dere bort?

 

Anonymous poster hash: 09a90...6fd

Jeg ble da barna var små for det var helt utenkelig for meg at de skulle sendes på samvær hos ham alene - og det skal ikke mye lesing på nett til før man skjønner at man står veldig svakt i å forsøke å begrense samværet med bakgrunn i fars oppførsel mot mor. Dessuten er psykisk vold ekstremt vanskelig å bevise. Det blir ord mot ord og ofte er det ikke fordi alt han sier er så grovt. Det er de stadige små stikk og nedgjørende kommentarer som totalt sammen med løgner og manipulering gjør at man blir helt ødelagt. Men hver setning for seg høres ikke nødvendigvis værre ut enn en vanlig krangel mellom vanlige samboere.

Han sa han hadde venner i politiet så de kom ikke til å tro meg om jeg forsøkte å få hjelp der. Og han sa at han hadde opptak på Mobilen av meg som beviste at jeg var gal og han derfor kom til å få foreldreretten alene om jeg forsøkte å gå fra ham.

Men da han var utro for tredje gang fant jeg bevis for det og ringte ham - han var da på tur med elskerinnen. Jeg konfronterte ham med det jeg hadde oppdaget og han ble helt knust. Gråt i telefonen. Ville ha en fremtid med meg. Senere ringte han og fortalte at han var så ødelagt av dette at han ikke visste hva han kom til å gjøre med seg selv. Deretter fikk jeg ikke kontakt med ham. I praksis fortsatte han bare ture med elskerinnen som planlagt. Da han endelig kom hjem seint neste kveld var hans foreldre hos oss. Jeg hadde ringt dem for å høre om de visste noe for jeg var jo urolig for hva han kunne ha gjort. Han ble rimelig forbanna på meg for at de var der, men samtidig kunne han ikke drive spillet sitt med meg så lenge de var vitner til det. Med dem til stede kom hele utroskapshistorien frem og de tilbød ham at han kunne bli med dem hjem om han trengte et sted å sove. Jeg ba ham flytte ut. Og siden hans egen far var der måtte han respektere mitt ønske og i dagene etter støttet hans foreldre meg veldig. De sørget for at jeg fikk hans nøkkel og grep inn når de fant ham urimelig over for meg. Hadde det ikke vært for deres hjelp tror jeg ikke jeg hadde greid å få ham ut. Og om jeg hadde flyttet selv hadde han automatisk vært bostedsforelder for barna. Det kunne jeg ikke akseptere for barna.

 

 

Anonymous poster hash: 885a1...430

[Anonym bruker]

Jepp. Her var det hele tiden "spill" med eksen. Hav avtalte f.eks å møte meg i byen, for så å ikke dukke opp, slå av tlf. Jeg ventet i timesvis for så å dra hjem - der han satt og lo. Dette for at jeg skulle komme for sein til andre avtaler som ikke innvolverte han. Ellers så var det drama og grining og kasting av ting for hver minste ting. Fikk til slutt ikke møte venner, familie... det hele eskalerte iløpet av året vi var sammen til drapstrusler og etter det ble slutt med stalking i et halvt års tid.  Han slo meg aldri - men faen så redd jeg var den mannen. 

Anonymous poster hash: 3a5f8...33b