Trodde jeg var hypokonder..

[Anonym bruker]

Jeg har siden puberteten slitt med utmattelse og sterke magesmerter. I tenårene ble det forklart med lathet og skolevegring av leger, senere fant de ut at jeg manglet vitaminer og jern. Jeg hadde hb på 7 da jeg var 17. Legene skjønte etterhvert at jeg blødde en del under menstruasjonen, byttet p-piller hundre ganger da det ble verre av de fleste typene.

 

Fikk barn, og etter det ble ting enda verre. Jeg slet med å jobbe, hadde vondt i magen hele tiden. Var hoslegen og spurte om hjelp mange ganger, ble sjekket med både gastroskopi og koloskopi uten at de fant noe galt. Etter fødsel ble menstruasjonen verre. Det økte gradvis på helt til jeg i fjor begynte å blø nesten konstant..etterhvert kom det enorme mengde blod og de bestemte at jeg skulle få en tcre operasjon (etter mye mas fra meg, jeg var så ung (26), og hadde bare ett barn), dette hjalp litt på blødningene men ikke på smertene.

 

Var på etterundersøkelse, de anbefalte fjerning av livmor, det gikk fort fra den timen til operasjon. Der fjernet de livmor, eggledere og livmorhals og en hel haug med sammenvoksninger. Livmoren ble testet og det kom frem at jeg hadde kraftig adenomyose. Jeg merket allerede etter operasjonen at det føltes bedre! Jeg hadde mindre vondt i dagene etter operasjonen enn jeg hadde hatt på lenge.

 

Nå er det over et halvt år siden operasjonen, og jeg har aldri følt meg så bra! Så mye energi, mangler ingen vitaminer eller mineraler, og livet er helt herlig!! MEN(!), jeg sliter litt med følelsen av at jeg ikke ble trodd, at legene hele veien bagatelliserte problemet og mente jeg overdrev..hvordan komme over det? Vil bare nyte mitt "nye" liv tildelt fulle nå

 

Anonymous poster hash: f7990...ca5

[Anonym bruker]

Å ikke være frisk er jo en sorg som skal bearbeides. Også om du senere er blitt frisk.

 

Om legene hadde visst hva du feilte ville de uansett aldri ha fjernet livmoren som første tiltak. Det er jo siste utvei å gjøre noe så drastisk. Særlig på et ungt menneske som senere kanskje ville ønske barn.

 

Anonymous poster hash: 9fc68...c99

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd lignende. Men her viste det seg og være en medfødt hjertefeil. Sliter veldig med tanken på at det måtte gå så langt at jeg nesten døde før jeg ble tatt på alvor.

 

Tror nok uansett at jeg alltid vil bære en del av det med meg. Er jo historien min.

 

Tror man bare må ta tiden til hjelp.

 

Anonymous poster hash: b03d1...2c5

[Anonym bruker]

Men HI, hvis du ble henvist til koloskopi og gastroskopi, da tok de deg jo på alvor? De bare hadde ikke rette verktøy for å finne svaret? Leger kan ikke behandle før de er sikre på hva de behandler mot. Da risikerer de å skade pasienten. Det er mot deres hippokratiske ed.

 

Anonymous poster hash: 9fc68...c99

[Anonym bruker]

Men HI, hvis du ble henvist til koloskopi og gastroskopi, da tok de deg jo på alvor? De bare hadde ikke rette verktøy for å finne svaret? Leger kan ikke behandle før de er sikre på hva de behandler mot. Da risikerer de å skade pasienten. Det er mot deres hippokratiske ed.

 

Anonymous poster hash: 9fc68...c99

 

Med såpass store menstruasjonsproblemer så burde de gjerne ha undersøkt den biten tidligere.

Noe av det å være lege er å ikke henge seg for mye opp i noe og så avskrive annet før det er undersøkt godt nok.

 

Hi, godt du nå er kvitt smertene og at kroppen din får bygget seg opp igjen slik at du får energi igjen

 

Anonymous poster hash: 7b97b...de8

[Anonym bruker]

 

Med såpass store menstruasjonsproblemer så burde de gjerne ha undersøkt den biten tidligere.

Noe av det å være lege er å ikke henge seg for mye opp i noe og så avskrive annet før det er undersøkt godt nok.

 

Hi, godt du nå er kvitt smertene og at kroppen din får bygget seg opp igjen slik at du får energi igjen

 

Anonymous poster hash: 7b97b...de8

Tusen takk for svar alle sammen Jeg må bare komme meg over det, ja! Sliter bare så med at jeg kunne fått bedre hjelp og at livet mitt kunne sett helt annerledes ut med bedre oppfølging.

 

De de henviste meg til disse undersøkelsene for å "bekrefte" for meg at det var psykisk, for utenom vitaminmangel var jo alt fint. De ville selvfølgelig ikke fjernet livmora på det tidspunktet, men det er andre ting som kunne vært gjort. Smertelindring, kunstig overgangsalder osv.

 

Det som irriterer meg mest var at det var først da jeg byttet sykehus, og journalen min ikke ble med, de tok meg på alvor. Virker som de har sett på journalen min og tenkt "ja, samme igjen.." på det gamle sykehuset. På det nye sykehuset fikk jeg et målebeger for måling av blodmengde, etter jeg hadde gjort det sto legene bare og gapte, og det var ETTER tcre inngrepet.

 

Jaja, jeg er iallfall frisk NÅ! Og det er mer enn mange andre kan si..det får bli mantraet mitt

 

Anonymous poster hash: f7990...ca5

[Anonym bruker]

Følelsen av å bli mistrodd og ikke tatt på alvor vet jeg dessverre alt for mye om og det er trist å se at det skjer så ofte som det gjør.

 

Leger som enten ikke følger opp, som ikke bryr seg og som snakker til pasienter på en nedlatende måte. Som vrir og vender på alt man sier så det skal passe inn i deres forutinntatte meninger. Det er vondt når det står på og det er vondt i ettertid. Hjelper ikke at man har fått rett, man "vinner" jo med å være syk...

 

Men det hjelper ikke å nære om de følelsene, det som har skjedd har skjedd og ingenting kan endre på det nå, dessverre. Prøv å glede deg over bedringen din, at du endelig har fått tilbake livet. Hva noen leger du aldri trenger å forholde deg til igjen mener om deg spiller ingen rolle. Du er en av mange tusen pasienter og, på godt og vondt, er du glemt når du er ute av kontoret.

 

For å finne diagnosen din må de gjennomføre operasjon, de kan ikke finne den på andre vis hvis ikke jeg husker feil? Jeg skal selv gjennom det samme i forbindelse med endometriose og pasienter som sliter innenfor metriosespekteret er dessverre kjent for å måtte gå lenge før diagnosene blir avdekket. Gjennomsnittet er 8 år om jeg husker riktig. De burde kanskje utført en slik kikkhullsoperasjon for å avdekke i forbindelse med menstruasjonen din tidligere, men da er man tilbake på ønsketenkning som bare fører med seg frustrasjon som ikke kan endre noe.

 

Man kommer til et visst punkt hvor man må velge, skal man henge seg opp i følelsene av hva man har vært gjennom eller skal man lukke igjen den døren og heller gå videre og være glad man endelig har fått svar? Jeg har valgt det siste og har fått en ny ro i meg. Jeg har lært mye om meg selv og om helsevesenet, jeg bruker den erfaringen aktivt i nye møter med leger og utredninger. Jeg har godtatt mine utfordringer, smerter, diagnoser og opplevelser og jeg bruker det til min fordel. Jeg lar meg ikke lenger overkjøre av leger som ikke ønsker eller klarer å gjøre jobben, jeg stiller dem til ansvar. Jeg vrir alle negative opplevelser til å bli positive, drar ut hva jeg har lært og hvordan jeg kan bruke det for å få det best mulig.

 

Anonymous poster hash: e0741...019