Jeg tror jeg blir gal av mannen

[Anonym bruker]

Noen som lever med en hypokonder...

Jeg synest det er forferdelig slitsom, og vet ikke hvor lenge jeg holder ut.

Er glad i mannen, men disse "anfallene" eller hva jeg skal kalle de, de kommer stadig oftere. Føler jeg har et ekstra barn istedet for en livsledsager.

Dette er en høyt utdannet mann med god jobb, men hadde folk visst hvordan han egentlig er , så hadde de fått sjokk.

Jeg står med alt hjemme,og Selv om jeg er syk , etter at jeg dessverre fikk hjerte-og karsykdommer for en stund siden og det nesten gikk galt der, så er jo det "ingenting" i forhold til mannens påståtte sykdommer, som han får avkreftet i tur og orden. Det har sikkert blitt brukt mange 100.000 på utredninger og undersøkelser på tull. Men for han er det ramme alvor og han blir rasende hvis man prøve å hentyde noe annet.

 

Han har gjennomgått utredning/ behandling for hypokonderi, men han er visst uhelbredelig på det området.. Så hvis ikke han blir bedre,så trenger jeg snart et kurs i hvordan holde ut, hvis ikke frykter jeg at dette går rett til helvete.. Frustrerende

 

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Helt enig. Utrolig slitsomt. Mannen her drar ikke til legen, men sutrer og bærer seg for den minste ting. Alt er dødsalvorlig selvfølgelig. Har han vondt i foten så må den opereres, har han vondt i hodet skal han dø, er han forkjølet så er han dødssyk. Utrolig slitsomt.

 

Anonymous poster hash: 1edbc...aa1

[Anonym bruker]

Hypokonderklinikken i Bergen kan kanskje være noe for ham?

 

I lengden er det jo uutholdelig å leve i et slikt forhold, for det blir så altoppslukende.

Anonymous poster hash: 44ac6...456

[Anonym bruker]

http://www.adlibris.com/no/bok/det-er-ikke-mer-synd-pa-deg-enn-andre-9788282161572

 

Anbefaler deg å lese denne.

 

Anonymous poster hash: 5dc47...488

[Anonym bruker]

Jeg antar at den lammende frykten for at DU skal dø (siden du faktisk er den syke her) har trigget en enorm angst hos ham.

 

Og siden menn ikke har "lov" til å være redde, trenger han noen knagger å henge det på, og så manifesterer det seg i diffuse symptomer og helseangst.

 

Anonymous poster hash: 0ab1a...880

[Anonym bruker]

Hypokonderklinikken i Bergen kan kanskje være noe for ham? I lengden er det jo uutholdelig å leve i et slikt forhold, for det blir så altoppslukende. Anonymous poster hash: 44ac6...456 [/quot

 

Vet du, han har vært der, men det ble ikke noe bedre, faktisk er han verre enn noen sinne, jo eldre han blir, jo verre er det blitt og det er så frustrerende, for jeg hadde håpet at han skulle bli bedre..

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Jeg antar at den lammende frykten for at DU skal dø (siden du faktisk er den syke her) har trigget en enorm angst hos ham.

Og siden menn ikke har "lov" til å være redde, trenger han noen knagger å henge det på, og så manifesterer det seg i diffuse symptomer og helseangst. Anonymous poster hash: 0ab1a...880

Han hadde denne diagnosen lenge før vi møttes, og det er noen år siden, men det har ikke blitt bedre etter at jeg ble syk, så det er jo mulig at min sykdom forverret det. Men nå har han vært innom hypokonderklinikken, og psykologtimene og jeg håpet at det skulle gi positive resultater, men dessverre, det er verre enn noen gang.

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

 

Vet du, han har vært der, men det ble ikke noe bedre, faktisk er han verre enn noen sinne, jo eldre han blir, jo verre er det blitt og det er så frustrerende, for jeg hadde håpet at han skulle bli bedre..

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

 

Når han ikke er midt i en helseangst, greier han å sette ord på hva han egentlig er redd for? Kanskje han trenger kontinuerlig samtaleterapi? Kunne det hjulpet med medisiner?

 

Ellers kan det godt være noe i det anonym over skriver, at din sykdom kan ha trigget hans angst til å bli verre.

 

Mannen må ta ansvar for å få behandling for angsten sin, for å leve med en så dårlig hypokonder blir uutholdelig på sikt, spesielt siden du selv er syk.

 

Hva sier han selv om dette? Er han klar over hvor krevende dette er også for deg?

 

Anonymous poster hash: 44ac6...456

[Anonym bruker]

Når han ikke er midt i en helseangst, greier han å sette ord på hva han egentlig er redd for? Kanskje han trenger kontinuerlig samtaleterapi? Kunne det hjulpet med medisiner? Ellers kan det godt være noe i det anonym over skriver, at din sykdom kan ha trigget hans angst til å bli verre. Mannen må ta ansvar for å få behandling for angsten sin, for å leve med en så dårlig hypokonder blir uutholdelig på sikt, spesielt siden du selv er syk. Hva sier han selv om dette? Er han klar over hvor krevende dette er også for deg? Anonymous poster hash: 44ac6...456

Det nytter ikke å ta det opp med han i friske perioder, jeg har prøvd og det ender alltid dårlig.

Jeg får sånn kjeft, for han mener helt seriøst at han i den dårlige perioden hadde symptomer på både det ene og det andre.

Han blir rasende fordi jeg ikke forstår hvor "syk og nærme døden han har vært" og dette til tross for at han er blitt utredet for alt dette han påstår feiler og legen finner ingenting. Han har vært innom alle mulige sykehus og privatklinikken fordi fastlegen ikke kunne finne noe, for det måtte være noe alvorlig galt, så jeg tenker at det er det som er hele greien, at han er redd for at han har en uoppdaget alvorlig sykdom eller noe..

Han hverken ser eller skjønner at det er krevende for meg , for det er kun han det gjelder hele tiden.. Er vi andre syk, så betyr det ingenting for vi har jo aldri vært så syk som han.

Han har fått medisiner, men han nekter å ta de, han nekter å gå til psykolog .

Jeg har tidliger vurdert å forlate han, selv om jeg er veldig glad i han og synest synd i han, men jeg har barn og meg selv å ta meg av, så hvis han ikke på et eller annet tidspunkt får litt orden på dette, så tror jeg at jeg kommer til å gi opp, for jeg er så sliten av alt.

Og etter at jeg selv ble syk, så føler jeg meg mer sliten enn før, selv om jeg får medisiner som holder den sykdommen i sjakk..

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Det nytter ikke å ta det opp med han i friske perioder, jeg har prøvd og det ender alltid dårlig.

Jeg får sånn kjeft, for han mener helt seriøst at han i den dårlige perioden hadde symptomer på både det ene og det andre.

Han blir rasende fordi jeg ikke forstår hvor "syk og nærme døden han har vært" og dette til tross for at han er blitt utredet for alt dette han påstår feiler og legen finner ingenting. Han har vært innom alle mulige sykehus og privatklinikken fordi fastlegen ikke kunne finne noe, for det måtte være noe alvorlig galt, så jeg tenker at det er det som er hele greien, at han er redd for at han har en uoppdaget alvorlig sykdom eller noe..

Han hverken ser eller skjønner at det er krevende for meg , for det er kun han det gjelder hele tiden.. Er vi andre syk, så betyr det ingenting for vi har jo aldri vært så syk som han.

Han har fått medisiner, men han nekter å ta de, han nekter å gå til psykolog .

Jeg har tidliger vurdert å forlate han, selv om jeg er veldig glad i han og synest synd i han, men jeg har barn og meg selv å ta meg av, så hvis han ikke på et eller annet tidspunkt får litt orden på dette, så tror jeg at jeg kommer til å gi opp, for jeg er så sliten av alt.

Og etter at jeg selv ble syk, så føler jeg meg mer sliten enn før, selv om jeg får medisiner som holder den sykdommen i sjakk..

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

 

Det høres ikke ut som om det er liv laga for deg å fortsette i det forholdet.

 

Har dere forsøkt parterapi, eller går han helt i vranglås der også?

 

Om han ikke vil gå til psykolog, ikke vil gå i parterapi, da tror jeg at jeg hadde fortalt ham at når han selv ikke vil gjøre noe for forholdet så orker heller ikke du.

 

Nå som du selv har fått en slik diagnose som du har så tenker jeg at du må ta vare på deg selv best mulig, for du er tydeligvis den som er mest stabil av dere foreldre. Det er ikke sunt for barn heller å leve så tett innpå en person med slike vrangforestillinger.

 

Anonymous poster hash: 44ac6...456

[Anonym bruker]

Han hadde denne diagnosen lenge før vi møttes, og det er noen år siden, men det har ikke blitt bedre etter at jeg ble syk, så det er jo mulig at min sykdom forverret det. Men nå har han vært innom hypokonderklinikken, og psykologtimene og jeg håpet at det skulle gi positive resultater, men dessverre, det er verre enn noen gang.

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

Din sykdom (og dermed dødelighet) har minnet ham på sin egen dødelighet. Hypokonderi er jo dypest sett et altoppslukende prosjekt, nemlig "Prosjekt Ikke Dø".

 

Anonymous poster hash: 0ab1a...880

[Anonym bruker]

 

Hypokonderklinikken i Bergen kan kanskje være noe for ham? I lengden er det jo uutholdelig å leve i et slikt forhold, for det blir så altoppslukende. Anonymous poster hash: 44ac6...456 [/quot

 

Vet du, han har vært der, men det ble ikke noe bedre, faktisk er han verre enn noen sinne, jo eldre han blir, jo verre er det blitt og det er så frustrerende, for jeg hadde håpet at han skulle bli bedre..

 

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

 

Hvor gammel er han? Vet hvordende du har det...Her ble heldigvis mannen bedre når han nærmet seg 40 år. Nå er han 44 og det er langt mellom hjerteinfarktene og hjerneblødningene😆

 

Anonymous poster hash: 70287...9a6

[Anonym bruker]

Herlighet, det må være fryktelig å leve sammen med en sånn mann!! Både for deg og for barna. Hadde IKKE orket!!

Anonymous poster hash: 7aa7f...8d2

[Anonym bruker]

ame="Anonym bruker" post="148216587" timestamp="1481053887"]

 

 

 

Hvor gammel er han? Vet hvordende du har det...Her ble heldigvis mannen bedre når han nærmet seg 40 år. Nå er han 44 og det er langt mellom hjerteinfarktene og hjerneblødningene😆

 

Anonymous poster hash: 70287...9a6

Broren min fikk jevnlig kreft og AIDS fram til 40-årsalderen. Kjenner typen. Men som du sier har det dabbet av!

 

Anonymous poster hash: 0ab1a...880

[Anonym bruker]

Her tror jeg at du er nødt til å sette et ultimatum. Han gjør alt i sin makt for å bli bedre med sin faktiske sykdom - hypokondri, eller så drar du og barna. 

 

Man har alle ansvar over egen helse, det gjelder deg også - på godt og vondt.

 

Anonymous poster hash: b77a1...d5d

[Anonym bruker]

ame="Anonym bruker" post="148216587" timestamp="1481053887"]

 

Hvor gammel er han? Vet hvordende du har det...Her ble heldigvis mannen bedre når han nærmet seg 40 år. Nå er han 44 og det er langt mellom hjerteinfarktene og hjerneblødningeneAnonymous poster hash: 70287...9a6

Her ble det dessverre verre etter fylte 40, han er 45 nå, og jeg betviler at det skal bli bedre.. Det er jo lov å håpe, men det spørs hvor lenge jeg eller ungene holder ut.. De blir påvirket de også på sitt vis.

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Her tror jeg at du er nødt til å sette et ultimatum. Han gjør alt i sin makt for å bli bedre med sin faktiske sykdom - hypokondri, eller så drar du og barna.  Man har alle ansvar over egen helse, det gjelder deg også - på godt og vondt.  Anonymous poster hash: b77a1...d5d

Jeg er helt enig, jeg har tenkt vel og lenge på det, og tror at tiden er inne for å gjøre visse forandringer..

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Broren min fikk jevnlig kreft og AIDS fram til 40-årsalderen. Kjenner typen. Men som du sier har det dabbet av! Anonymous poster hash: 0ab1a...880

Her er det stort sett kreft det går i hver gang. Han blir sjekket med blodprøver, slanger opp og ned hvert bidige år, men man finner ingenting. Ikke det at jeg hadde forventet det heller.

Nå er til og med de private klinikkene rundt om, blitt lei, og nekter å ta flere undersøkelser av han, så jeg venter bare på at han tømmer kontoen og reiser utenlands for å bli sjekket.. Da tror jeg i såfall at dette forholdet er ferdig.. Synest han burde fått hjelp for angsten istedet, men han ser som sagt ikke at han har et sånt problem.

Skulle ønske det fantes en kur for hypokondri .. Det er selvfølgelig ikke greit for den som har det, men det er sannelig ikke lett å være hverken partner eller barn i en sånn situasjon heller...

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

[Anonym bruker]

Her er det stort sett kreft det går i hver gang. Han blir sjekket med blodprøver, slanger opp og ned hvert bidige år, men man finner ingenting. Ikke det at jeg hadde forventet det heller.

Nå er til og med de private klinikkene rundt om, blitt lei, og nekter å ta flere undersøkelser av han, så jeg venter bare på at han tømmer kontoen og reiser utenlands for å bli sjekket.. Da tror jeg i såfall at dette forholdet er ferdig.. Synest han burde fått hjelp for angsten istedet, men han ser som sagt ikke at han har et sånt problem.

Skulle ønske det fantes en kur for hypokondri .. Det er selvfølgelig ikke greit for den som har det, men det er sannelig ikke lett å være hverken partner eller barn i en sånn situasjon heller...

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

Det fins en kur. Hypokonderklinikken i Bergen. Men man må selv ønske å komme dit.

 

Anonymous poster hash: 0ab1a...880

[Anonym bruker]

Her er det stort sett kreft det går i hver gang. Han blir sjekket med blodprøver, slanger opp og ned hvert bidige år, men man finner ingenting. Ikke det at jeg hadde forventet det heller.

Nå er til og med de private klinikkene rundt om, blitt lei, og nekter å ta flere undersøkelser av han, så jeg venter bare på at han tømmer kontoen og reiser utenlands for å bli sjekket.. Da tror jeg i såfall at dette forholdet er ferdig.. Synest han burde fått hjelp for angsten istedet, men han ser som sagt ikke at han har et sånt problem.

Skulle ønske det fantes en kur for hypokondri .. Det er selvfølgelig ikke greit for den som har det, men det er sannelig ikke lett å være hverken partner eller barn i en sånn situasjon heller...

 

Anonymous poster hash: c2a41...c89

 

Han får i hvert fall ikke riktig hjelp om han ikke innrømmer problemene sine og står i behandling lenge nok.

 

Hva sier han hvis du forteller ham at du ikke lenger orker å bo med ham så lenge han nekter å få hjelp for problemene sine?

 

Han har tydeligvis brukt enorme summer allerede på div. utredninger, og han kommer til å fortsette å tappe familieøkonomien helt til han har "bevist" at han er syk. Han er jo så gammel at ulike sykdommer kan dukke opp - diabetes, hjerte-kar, kreft. Og da blir han nok bare verre å forholde seg til, for da kan han si til deg hele tiden "du trodde meg ikke, jeg hadde rett". At han ikke har vært syk i årene frem til det, det vil for ham være uvesentlig.

 

Har dere forsøkt parterapi? Jeg ville krevd parterapi og der fortalt rett ut hvordan det er å leve med ham og spørre hva han har tenkt å gjøre for å få riktig hjelp. Vil han fortsette i sporet han går i nå har dere ikke noen fremtid. Det kan være viktig å ha dokumentert hva han da sier, for det vil være uheldig for barna om han påvirker dem også med sin helseangst.

 

Du må ta vare på deg selv når, for du er den som er stabil av dere.

 

Anonymous poster hash: 44ac6...456