Mannen spiser oss ut av huset

[Anonym bruker]

Det er å ta litt i, men han spiser enormt mye mat. Langt over normalt for en voksen mann. Ikke trener han heller og han er veldig stillesittende. Han er selvfølgelig overvektig, ikke bare litt, men bekymringsverdig tung.

Det er flere grunner til at dette plager meg. Jeg synes han er et dårlig forbilde for barna, han ødelegger helsen sin, han deltar ikke på lik linje med andre fedre og det tar veldig på økonomien. Han skal ha brus hver dag og gjerne godteri, usunne middager og unormale mengder med brød og pålegg. Hvordan får jeg han ut av dette?

Legen prøvde forsiktig å foreslå diett. Jeg har tenkt på slankeoperasjon, men det krever en disiplin han ikke eier. Jeg har foreslått terapi og, men han er fast bestemt på at han ikke skal.

Hva gjør jeg?

 

Anonymous poster hash: 99262...d5c

[LillePunk]

Dette handler muligens om annet enn mat i seg selv. Kanskje det er noe som plager ham.. om ikke annet enn at han nå er blitt såpass stor. Er en ond sirkel det der.

 

Vet ikke hvor dere bor, men vet det finnes Roede-kurs for menn. Ellers ville jeg tenkt at en fagperson å snakke med, kanskje ville vært noe. Gestaltterapeut eller liknende.

 

Skjønner frustrasjonen din!

[Anonym bruker]

Det er ikke så mye du får gjort, jo mer du maser om dette jo mer i vranglås vil han gå...

 

Dette mer overspising or en psykisk lidelse på linje med anoreksi, det er ikke "bare å spise mindre" når man har et tvangsmessig forhold til mat.

 

De fleste som overspiser gjør det for å døyve noe annet, noe vondt. Mat brukes nærmest som et rusmiddel og det føles helt umulig å bare la være. 

 

For å komme ut av det er første bud å ville det selv, ha en indre motivasjon for å ta tak i det og gjøre jobben. Så trenger faktisk mange hjelp for å klare det. Om han vil ned i vekt, vil få bukt med overspisingen sin og ta tak i livet sitt kan han f.eks bestille time hos fastlegen sin og få oppfølging der. Han kan forplikte seg til å komme inn til veiing f.eks annenhver uke, og samtidig ha samtaler om alt fra kosthold til andre vanskelige ting som han kanskje døyver med mat (stress, følelsen av utilstrekkelighet, angst, ensomhet, det kan være hva som helst)

Anonymous poster hash: a30ea...90c

[Anonym bruker]

Dette må han ta tak i selv.

 

Det eneste du kan Gjøre er å ikke kjøpe inn brus og godteri og lage sunne middager

 

Anonymous poster hash: 3b963...59d

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom overspiser-helvetet. Som de andre sier, en gjør det for å døyve noe. Mat (eh, "inntak av smaksstimuli") er noe som stimulerer hjernen positivt. En tenker ikke en gang over det, det er bare noe som gir en noe positivt. Som nevnt over, ikke kjøp inn godteri. Skal han absolutt ha brus, kjøp sukkerfri. Brus med sukker er som flytende godteri. Samme sukkermengde, samme dritt, bare flytende. Til forskjell fra hva Solo lover oss, det slukker ikke tørsten! Tvert i mot, kroppen trenger veske for å bearbeide sukkeret den får i seg. Så Coca Cola og Ringnes har en god butikk der, de selger drikke som gjør deg tørst. Kjøp sukkerfri brus. Den minste usunne sukkerfrie brusen er Mozell. Men helst burde han drikke vann.

Når det gjelder mat er karbohydrater (sukker, mel, poteter, alt med stivelse) det som gjør at en legger på seg. Fett er sunt. Fett fordriver fett, så lenge en ikke spiser sukker i tillegg.

 

Men uansett, brusen er det verste. Kroppen hans jobber på høygir for å bli kvitt alt det sukkeret. Han vil få diabetes om han holder på slik. Kroppen klarer ikke å takle det der forgjeves, før eller siden blir det for mye og sukkeret blir ikke helt filtrert bort og blir liggende som gift i blodårene.

 

Få han til å drikke vann, helst. I verste fall, i det minste sukkerfri brus. Men helst vann, det er det kroppen trenger for å få filtrert ut all den dritten han stapper i seg.

 

Får han til å slutte med sukkeret vil han ikke bare gå ned i vekt igjen, selv om han bare sitter stille, han vil også føle seg bedre etter hvert - og miste suget etter "noe" å stappe i seg hele tiden.

Anonymous poster hash: a1c50...ac7

[Anonym bruker]

Skal man endre seg fra en feit overspiser til en helt normal person så gjelder følgende

20% er kosthold

20% er trening

60% sitter i hodet

 

Dersom man ikke har med seg hodet kommer man ingen vei.

Det første du må gjøre er å finne ut hvorfor han overspiser, ofte er det noe som ligger under.

Å begynne med kosthold og trening når man ikke har tatt tak i årsaken er nytteløst

 

Masse lykke til

Anonymous poster hash: 07b04...adf

[3 i april]

Hva med først å begynne i det stille ? Kjøp sukkerfri brus. Bruk karbonadedeig i stedenfor kjøttdeig. Lag mer rene middager av kylling, kjøtt og fisk.

 

Om han er som barna og ikke vil spise grønsker, så mos grønnsakene. Kjøp inn lettere varianter av pålegg, ost og meieriprodukter. Legg frem frukt han liker sånn at han heller kan stappe i seg et eple eller litt jordbær om han føler sulten komme snikende.

 

Kjøp inn mindre talreker, da ser porsjonen større ut enn den egentlig er.

 

Lag feks taco krydder selv, mye bedre og er helt uten sukker og salt. Gjør det samme med salsan. Mye bedre smak på den hjemmelagde. Bruk grove lefser eller lag selv. Ha rikelig med grønnsaker til og bland gjerne inn chili og hvitløk i kjøttet. Her kan du feks bruke biffstrimler, svinekjøtt eller kylling.

 

Ha kaldt vann med sitron båter og is i kjøleskapet.

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk at Therese Johaug sier det så fint i reklamen sin for Jordbærpikene: det handler ikke om at man ikke skal kose seg, men å få i seg de rette tingene først. Er han fylt opp av sunn mat, så kanskje det iallfall er en god start. Alltid spis et eple før noe annet, alltid spis en masse grønnsaker til middag. Angsten og stresset ved å ikke kunne spise det man har lyst på (snickers, japp etc) kan være ganske stor... Hvis man har i tankene at man kan spise det, man må bare spise noe annet først, kan faktisk hjelpe. Det går ikke i lengden, kanskje, men det kan jo være en start? Bare en tanke

Anonymous poster hash: 2b593...9c0

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at alle slenger seg på med forslag til hvordan du kan endre mannen din. Vi får kun din side av saken her, vi aner ikke hva mannen din tenker eller føler. Ikke vet vi hvordan du er mot han heller.

 

Hakker du på han i løpet av dagen, maser du, får du han til å føle seg liten? Det virker som du irriterer deg over han og er bitter, kanskje det skinner gjennom og han "trasser" som respons?

 

Hvordan er forholdet deres? Har dere åpen og god kommunikasjon hvor dere prater sammen og deler bekymringer uten å anklage? Er dette en plutselig endring eller har han "alltid" vært slik? Har han endret personlighet? Har du prøvd å oppmuntre, komme med forslag om å gjøre aktiviteter sammen? Sagt at du er redd for helsa hans og bare ønsker at han skal ha det bra og holde seg frisk?

 

Det kan like godt være at dere er inne i en ond sirkel i forholdet, at dette er et symptom på det... Jeg aner ikke, jeg bare stiller spørsmål.

 

Anonymous poster hash: f9403...b97

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg takker for mange fine svar. Det har alltid vært sånn med han, men han blir større og større. Han var stor da jeg traff han, men gikk en del ned fordi jeg kun spiser hjemmelaget mat. Jeg drikker svært sjelden brus og de få gangene jeg gjør det er det sukkerfritt. Jeg står ikke for innkjøp av brus eller godteri, lager hjemmelaget mat fra bunn hver dag i mindre porsjoner. Problemet er at han snikspiser. Kjøper godteri og har i bilen, kjøper brus eller fastfood på jobb osv. I tillegg spiser han fort 6-7 brødskiver til frokost f.eks og tar seg mat en time etterpå igjen fordi han er sulten. Han spiser også i perioder på natten. De første årene kommenterte jeg ingenting. Fortsatte bare med mine vanlige vaner og håpet at han en dag skulle se det selv. Jeg har prøvd forsiktig å spørre om han vil gå turer med meg, bli med på trening eller gjøre noe annet aktivt, men det ønsker han ikke. Jeg er heller ikke bitter, men oppriktig bekymret for at barna skal miste pappaen sin veldig tidlig. Han er ikke litt overvektig, men på fedme-skalaen. Jeg har fortalt han at jeg er bekymret og fikk han faktisk til legen for første gang på fire år. Legen forsøkte også å få han til å gå ned i vekt. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, men er livredd for at barna skal miste pappaen sin derfor er jeg også ganske desperat så virker kanskje litt bitter i åpningsinnlegget. Det er også et økonomisk aspekt i dette. Vi har ok med penger, men når han bruker opptil 300 kr daglig på ekstra "mat" er det klart det påvirker økonomien veldig. Barna og jeg spiser den vanlige maten, og det gjør han og, men det er alt dette i tillegg som er et problem. Barna og jeg er ikke overvektige heller så det er ikke et felles problem heller.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99262...d5c

[Anonym bruker]

 

Jeg har vært gjennom overspiser-helvetet. Som de andre sier, en gjør det for å døyve noe. Mat (eh, "inntak av smaksstimuli") er noe som stimulerer hjernen positivt. En tenker ikke en gang over det, det er bare noe som gir en noe positivt. Som nevnt over, ikke kjøp inn godteri. Skal han absolutt ha brus, kjøp sukkerfri. Brus med sukker er som flytende godteri. Samme sukkermengde, samme dritt, bare flytende. Til forskjell fra hva Solo lover oss, det slukker ikke tørsten! Tvert i mot, kroppen trenger veske for å bearbeide sukkeret den får i seg. Så Coca Cola og Ringnes har en god butikk der, de selger drikke som gjør deg tørst. Kjøp sukkerfri brus. Den minste usunne sukkerfrie brusen er Mozell. Men helst burde han drikke vann.

Når det gjelder mat er karbohydrater (sukker, mel, poteter, alt med stivelse) det som gjør at en legger på seg. Fett er sunt. Fett fordriver fett, så lenge en ikke spiser sukker i tillegg.

 

Men uansett, brusen er det verste. Kroppen hans jobber på høygir for å bli kvitt alt det sukkeret. Han vil få diabetes om han holder på slik. Kroppen klarer ikke å takle det der forgjeves, før eller siden blir det for mye og sukkeret blir ikke helt filtrert bort og blir liggende som gift i blodårene.

 

Få han til å drikke vann, helst. I verste fall, i det minste sukkerfri brus. Men helst vann, det er det kroppen trenger for å få filtrert ut all den dritten han stapper i seg.

 

Får han til å slutte med sukkeret vil han ikke bare gå ned i vekt igjen, selv om han bare sitter stille, han vil også føle seg bedre etter hvert - og miste suget etter "noe" å stappe i seg hele tiden.

 

Anonymous poster hash: a1c50...ac7

Fint svar til HI. Hvordan kom du deg ut av overspisingshelvetet?

 

Anonymous poster hash: 73906...8ed

[Anonym bruker]

Mitt tips et å bytte ut bruden med Farris. Lettere overgang enn til vann. Hvis han kutter ut sjokolade og kjeks er han på god vei. Men sjokolade er verst

 

Anonymous poster hash: 22705...9c9

[Anonym bruker]

Brusen. .ikke bruden;)

 

Anonymous poster hash: 22705...9c9

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg takker for mange fine svar. Det har alltid vært sånn med han, men han blir større og større. Han var stor da jeg traff han, men gikk en del ned fordi jeg kun spiser hjemmelaget mat. Jeg drikker svært sjelden brus og de få gangene jeg gjør det er det sukkerfritt. Jeg står ikke for innkjøp av brus eller godteri, lager hjemmelaget mat fra bunn hver dag i mindre porsjoner. Problemet er at han snikspiser. Kjøper godteri og har i bilen, kjøper brus eller fastfood på jobb osv. I tillegg spiser han fort 6-7 brødskiver til frokost f.eks og tar seg mat en time etterpå igjen fordi han er sulten. Han spiser også i perioder på natten. De første årene kommenterte jeg ingenting. Fortsatte bare med mine vanlige vaner og håpet at han en dag skulle se det selv. Jeg har prøvd forsiktig å spørre om han vil gå turer med meg, bli med på trening eller gjøre noe annet aktivt, men det ønsker han ikke. Jeg er heller ikke bitter, men oppriktig bekymret for at barna skal miste pappaen sin veldig tidlig. Han er ikke litt overvektig, men på fedme-skalaen. Jeg har fortalt han at jeg er bekymret og fikk han faktisk til legen for første gang på fire år. Legen forsøkte også å få han til å gå ned i vekt. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, men er livredd for at barna skal miste pappaen sin derfor er jeg også ganske desperat så virker kanskje litt bitter i åpningsinnlegget. Det er også et økonomisk aspekt i dette. Vi har ok med penger, men når han bruker opptil 300 kr daglig på ekstra "mat" er det klart det påvirker økonomien veldig. Barna og jeg spiser den vanlige maten, og det gjør han og, men det er alt dette i tillegg som er et problem. Barna og jeg er ikke overvektige heller så det er ikke et felles problem heller.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99262...d5c

Uff, det der høres ut som en veldig fastlåst situasjon som jeg er redd blir vanskelig å få snudd.

Jeg ville vel først, som noen nevner her, prøvd å ta en skikkelig prat med han, der du legger fra deg alt av bebreidelser og formaninger. Prøve å finne ut hva disse problemene bunner i, for som flere sier er jo dette en spiseforstyrrelse og de oppstår ikke dersom man er i likevekt psykisk.

Dersom du ikke når fram på den måten, ville jeg tatt en avveining på om du er villig til å leve med dette, eller om du er forberedt på å sette hardt mot hardt og sette forholdet på spill. Kreve forandring dersom dere skal fortsette som familie, kanskje til og med bo hver for dere til han har vist at han er villig til å ta tak i dette.

 

Anonymous poster hash: ac9cf...890

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg takker for mange fine svar. Det har alltid vært sånn med han, men han blir større og større. Han var stor da jeg traff han, men gikk en del ned fordi jeg kun spiser hjemmelaget mat. Jeg drikker svært sjelden brus og de få gangene jeg gjør det er det sukkerfritt. Jeg står ikke for innkjøp av brus eller godteri, lager hjemmelaget mat fra bunn hver dag i mindre porsjoner. Problemet er at han snikspiser. Kjøper godteri og har i bilen, kjøper brus eller fastfood på jobb osv. I tillegg spiser han fort 6-7 brødskiver til frokost f.eks og tar seg mat en time etterpå igjen fordi han er sulten. Han spiser også i perioder på natten. De første årene kommenterte jeg ingenting. Fortsatte bare med mine vanlige vaner og håpet at han en dag skulle se det selv. Jeg har prøvd forsiktig å spørre om han vil gå turer med meg, bli med på trening eller gjøre noe annet aktivt, men det ønsker han ikke. Jeg er heller ikke bitter, men oppriktig bekymret for at barna skal miste pappaen sin veldig tidlig. Han er ikke litt overvektig, men på fedme-skalaen. Jeg har fortalt han at jeg er bekymret og fikk han faktisk til legen for første gang på fire år. Legen forsøkte også å få han til å gå ned i vekt. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, men er livredd for at barna skal miste pappaen sin derfor er jeg også ganske desperat så virker kanskje litt bitter i åpningsinnlegget. Det er også et økonomisk aspekt i dette. Vi har ok med penger, men når han bruker opptil 300 kr daglig på ekstra "mat" er det klart det påvirker økonomien veldig. Barna og jeg spiser den vanlige maten, og det gjør han og, men det er alt dette i tillegg som er et problem. Barna og jeg er ikke overvektige heller så det er ikke et felles problem heller.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 99262...d5c

Takk for at du tok innlegget mitt som at jeg ikke anklaget deg, men at jeg spurte for å kunne få et klarere bilde og for at du svarte så fint

 

Det er en vanskelig situasjon og jeg forstår at dette ikke er lett for deg. Det virker jo som dere har god kommunikasjon siden du fikk ham til legen i hvert fall? Problemet er kanskje at han ikke ser alt dette ekstra han putter i seg hele tiden?

 

Vanskelig balansegang å opplyse ham om det uten at det blir mas eller hakking (at han tar det som det), men du kjenner ham best og vet kanskje hva som får han i forsvar? Du må nesten bare fortsette med god kommunikasjon, pushe han litt og prøve å åpne øynene hans. Hva om du bruker økonomien som innfallsvinkel? Viser hvor mye han bruker på seg selv i uka og hva dere heller kan bruke de pengene på? Ferie, for eksempel?

 

Han må jo finne motivasjonen til endringer selv, ellers går det ikke. Du må også finne ut hvor grensa di går i forhold til dette, være ærlig om hvor den går og eventuelt hva som skjer hvis ikke endringer skjer. Vise at du elsker han og støtter han, at dette ikke går på annet enn at du er redd for å miste han. Folk har en tendens til p tenke at overvekt ikke er farlig, særlig overvektige selv, de sliter Med å finne motivasjonen til å jobbe hardt for noe som de ikke ser gevinsten av.

 

 

Anonymous poster hash: f9403...b97

[Anonym bruker]

Nekt han sex så skal du se det endrer seg

 

Jeg gjorde det, begynte å trenere spise salat til middag tvert😂

 

Anonymous poster hash: 7ff1e...0da

[Anonym bruker]

Mitt tips et å bytte ut bruden med Farris. Lettere overgang enn til vann. Hvis han kutter ut sjokolade og kjeks er han på god vei. Men sjokolade er verst

 

Anonymous poster hash: 22705...9c9

Det er jeg helt enig i, men hvordan få mannen med på dette?

HI

 

Anonymous poster hash: 99262...d5c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange gode råd. Det som er viktigst og absolutt nødvendig, er at han vil selv. Mannen min ble også veldig overvektig. Alvorlig fedme. Forsøkte innimellom å endre livsstil og gå ned i vekt. Men det holdt aldri lenge. For hver gang han forsøkte, gikk han opp enda mer. Han isolerte seg mer og mer, og orket ikke leke med datteren sin lenge om gangen. Søvnapne og vonde føtter fulgte kg. Heldigvis ikke andre sykdommer.

Vendepunktet kom den dagen vi var i en ulykke. Han bestemte seg for at han trengte mye hjelp og søkte om slankeoperasjon. Var flere mnd med kurs før operasjonen. Han gikk faktisk ned 25 kg før han ble operert. Så det hjalp veldig på motivasjonen. Men det var ingen sunn måte å gå ned i vekt på. 25 kg på 5 uker! Han var i ketose i 4 uker. Livet er helt annerledes i dag for oss alle.

Kanskje ikke så mye hjelp, men jeg vet hvordan du føler det. Det er vanskelig å stå på sidelinjen å se en man er glad i sakte men sikkert ødelegger seg selv på den måten.

Vil ønske dere lykke til! Får håpe han virkelig innser hvor han er hen, og hvor han egentlig vil være.

 

Anonymous poster hash: b9b4b...1b4

[Anonym bruker]

Det er, som flere påpeker, han som selv må ville det, han selv som må ta tak i problemene som gjør at han velger å selvskade seg selv med mann for å "ruse" bort smerten.

 

Likevel er tror jeg det er på sin plass å stille krav til ham.

 

Snorker han? I så fall har han kanskje søvnapné. Da må han komme seg til legen!

Har han søvnapné er han utrygg i trafikken, da må du stille krav til at han ikke får lov til å kjøre bil, og under ingen omstendigheter kjøre med barna. Kjører han jobbil kan det hende han ikke har lov til dette med ubehandlet søvnapné.

Dette er fakta, det er ikke noe han kan prate bort.

 

Fakta er det også at han bruker 300 kroner hver eneste dag på søppelmat i tillegg til vanlig mat.

Det er 9.000 kroner rett i do hver eneste måned. Og det som ikke går i do, det tetter årene hans, gjør ham alvorlig syk.

På ett år bruker han over 100.000 kroner for å spise seg ihjel.

Dette er fakta.

 

Han er i ferd med å spise på seg en hel rekke livsstilssykdommer og kanskje spise seg ihjel (det er ikke noe kanskje i det, spørsmålet er bare hvor mange år han får om han ikke endrer vaner).

 

Jeg ville spurt ham hvilken pappa han ønsker å være?

Ønsker han å se barna sine vokse opp?

Ønsker han å være tilstede i barnas liv?

Hvordan ønsker han at barna skal tenke på ham og huske ham som fra barndommen?

Den faren som bare satt eller lå i en stol og aldri ble med på noe?

Eller den faren som lekte med dem, tok dem med ut, gjorde ting sammen med dem, løp med dem, syklet med dem, bygde trehytter med dem?

Synes han det er greit å utsette barna for det å bli farløs? For om han ikke tar ansvar for sin egen helse, da kan det godt bli resultatet...

Synes han det er greit å gjøre deg til enke fordi han spiser seg ihjel?

Synes du, Hi, at det er greit?

Hva ønsker han å lære barna sine? At det er greit å drite i egen helse, spise bare usunne ting og ta null ansvar for egen helse, kosthold og aktivitet? Husk at barn lærer bedre av det vi viser dem enn det vi sier til dem. Så det hjelper ikke at han sier en ting når han etterpå spiser i skjul og går enda mer opp i vekt og får enda mindre overskudd til barna...

 

Hvordan er sexlivet deres blitt etter at han ble så stor? Noen greier å opprettholde et godt sexliv, men mange greier det ikke. Det er naturlig. Han får dårligere blodsirkulasjon i kjønnsorganene pga. overvekten, han får mindre testosteron og mer østrogen i kroppen, og han får langt mindre utholdenhet, han kan få ereksjonsproblemer.

Hva føler han rundt det? Det er ikke sikkert han tenker så mye over at sexlivet kanskje er blitt mye dårligere (hvis det har blitt det), for når han får mindre testosteron og mer østrogen i kroppen, da vil også sexlysten hans gå drastisk ned.

Om sexlivet er redusert, er du villig til å leve med det, Hi? Bare fordi han ikke vil ta ansvar for å egen helse?

 

Jeg ville vært ekstremt tydelig. Jeg ville fortalt ham at hvis han selv tar ansvar for egen helse og skaffer seg den hjelpen han ev. trenger, da er jeg villig til å støtte ham gjennom hele prosessen - fordi jeg elsket ham. Jeg ville fortalt ham at jeg savnet den han var da dere ble sammen. Og jeg ville fortalt ham at du er redd for helsen hans, at han risikerer å dø fra familien. Og jeg ville fortalt ham at hvis han nekter å ta ansvar for egen helse, da nekter jeg å leve sammen med ham. Da får han sitte i sin egen bolig og spise seg selv ihjel der. Jeg ville gjentatt at jeg var veldig glad i ham og gjerne støtter ham - men at han da selv må ta tak i egen helse. Ikke bare for hans egen skyld, men også for barnas skyld og familiens skyld.

Anonymous poster hash: 453a5...13f