Sørger meg syk?

[Anonym bruker]

Mannen min døde brått. Det er bare noen uker siden.

 

Jeg føler at jeg er i ferd med å "rable" i denne sorgprosessen. Jeg er ikke taus og innesluttet, jeg bruker venner og familie for alt det er verd, jeg er flink til å snakke, gråte og dele følelser.

 

Men jeg tror nesten det er i ferd med å bli sykelig likevel. Jeg dyrker ting som jeg ikke tør si til andre, det er bare for sprøtt.

 

F eks har jeg spart på 4 av mannens brukte nattskjorter, bare for å lukte på. Jeg reddet den ene fra skittentøyskurven.

 

Jeg glor på bildene fra sykehuset der han lå de siste dagene. Særlig de bildene der jeg holder rundt ham.

 

Jeg fantaserer om at det hele er en drøm, og at jeg vil våkne og han vil komme tilbake.

 

Jeg får meg selv til å gråte ved å høre på bestemte sanger han likte.

 

Når går det fra å være normalt til å bli sykt? Er jeg på vei til å bli sprø av sorg?

 

Attenåringen min innrømte at h*n var bekymra for meg. Er det grunn til det?

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

[Anonym bruker]

Du sørger. Og vi alle sørger forskjellig.

 

Jeg har for eksempel en nattkjole etter noen som stod meg veldog nær. Er 11 år siden hun døde. I starten sov jeg med nattkjole i sengen ved hodeputen og luktet på den.

Etter en stund mistet den lukten hennes. Da sov jeg med den på innimellom.

Nå kan det gå år mellom jeg tar den fram. Men her om dagen var jeg en natt på sykehus og da tok jeg den fram fra skapet og sov med den den natten.

 

I starten gjorde den meg trist, nå gir den meg en trygghet. Jeg vet den ligg i skapet mitt og det er det kjæreste jeg eier.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b396...665

[Anonym bruker]

Du sørger. Og vi alle sørger forskjellig.

 

Jeg har for eksempel en nattkjole etter noen som stod meg veldog nær. Er 11 år siden hun døde. I starten sov jeg med nattkjole i sengen ved hodeputen og luktet på den.

Etter en stund mistet den lukten hennes. Da sov jeg med den på innimellom.

Nå kan det gå år mellom jeg tar den fram. Men her om dagen var jeg en natt på sykehus og da tok jeg den fram fra skapet og sov med den den natten.

 

I starten gjorde den meg trist, nå gir den meg en trygghet. Jeg vet den ligg i skapet mitt og det er det kjæreste jeg eier.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b396...665

Nå gråter jeg igjen. Håper jeg ikke har de skjortene om 11 år. Og gruer meg til lukten går ut. Klarer ikke å forestille meg å miste den duften.

 

Syns dessuten veldig synd på meg selv, og tror ikke det er sunt i lengden.

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

[Anonym bruker]

Kanskje du skal snakke med f.eks. en prest, Hi? Man må ikke alltid ha en tro for å snakke med en prest. Men de er ofte gode medmennesker som er vant med å forholde seg til personer i sorg og i ulike sorgfaser. De har også taushetsplikt, slik at det du sier der ikke vil bli sagt videre.

 

Det er nok veldig tidlig for deg, du er sikkert i sjokk fremdeles. Kanskje du holder fast i ting i et ubevisst ønske om å ikke gi slipp, ikke innrømme at han er borte? På mange måter har du akseptert at han er borte, på andre måter ikke. Og det er normalt.

 

Når jeg har mistet noen nær meg så har jeg funnet trøst i å føle at de er med meg videre. Jeg har sett på sorgen som et tegn på hvor dyp kjærligheten har vært. Og så har jeg fokusert på det at personen som gikk bort ville ønsket at jeg levde videre og fant lykke i livet igjen. På et vis har det vært trøst i det. For jeg har visst at det var sant. Jeg har tenkt på hvordan det ville vært om situasjonen var omvent - hva hadde jeg ønsket for den som satt igjen? Hadde jeg ønsket at personen lot seg ødelegge av sorg og depresjon og ikke tok tak i livet sitt igjen? Eller hadde jeg ønsket at personen minnet meg med glede mellom tårene, og at personen kunne finne glede i minnene og så gå videre i livet? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ville ønsket det siste.

Om mannen din kunne prate til den, hva tror du han ville sagt til deg nå, om hvordan du bør leve livet ditt fremover?

 

Det er en tid for å sørge, og den tiden kan variere fra person til person. Det første året er tyngst. Men man bør aldri dyrke sorgen, for da tror jeg det er lett å bli sittende fast i sorgen. Ta bekymringen din nå på alvor, Hi, og snakk med noen om hvordan du har det. Ikke bare venner og familie, men noen du tør fortelle alt til. Det kan være en prest, det kan være psykiatrisk sykepleier i kommunen, det kan være legen din, en psykolog. Kanskje finnes det også en sorggruppe i kommunen din? Familievernkontoret kan også være til hjelp i en sorgperiode. Når attenåringen din er bekymret for deg, ta det på alvor. Både for din egen del og for barna dine sin del. Ta kontakt med noen i morgen slik at du har noen å prate med før julen kommer.

 

Sender deg en stor klem <3

Anonymous poster hash: 16491...4c2

[Anonym bruker]

Det er helt naturlig å sørge.

Bare fortsett å gjør det på den måten som føles riktig for deg. Er ikke noe galt eller riktig i denne situasjonen.

Jeg fikk ordentlig vondt av deg, og kan ikke engang tenke tanken på å miste min ektefelle. Tiden vil lindre litt av sorgen, men den blir aldri borte. Ta den tiden du trenger, kondolerer så masse. ❤️

 

Anonymous poster hash: 26c97...284

[Anonym bruker]

Huff, du er jo i en livskrise og skal på ingen måte bekymre deg for om du håndterer den rett. Det du kan gjøre om du ikke allerede gjør det er å oppsøke profesjonelle samtalepartnere og la hverdagens gjøremål slippe litt mer til. Noen timer på jobb eller en fritidsaktivitet kan gi hodet ditt litt hvile fra alle tankene. Kondolerer ❤️

 

Anonymous poster hash: cd2a9...12d

[beef sister]

Det er ingenting som er normalt eller unormalt i en sorgprosess. Mannen din døde for bare noen uker siden, det er helt naturlig at sorgen tar overhånd, og at at du ikke har kontroll over deg selv og tankegangen din. Sånn kan det bli en god stund, og det vil være tungt, men nødvendig. Eller så kan det hende at du kommer deg tilbake til deg selv ganske raskt, og det kan nok også føles frustrerende, fordi man forteller seg selv at en sorg skal vare lenger, men det er like riktig som det motsatte. Det å dyrke det som er igjen av den avdøde, om det så er lukten, lydene (musikken) eller det visuelle (bildene), er alt annet enn sykelig. Det er det du har igjen av mannen din, foruten minnene, og derfor også det du klamrer deg til. De fleste som har mistet noen som har stått seg nær, meg selv inkludert, holder fast i det lille som er igjen av den døde. Sorg er altoppslukende i starten, men etter en stund vil du lære å leve med sorgen på en måte som ikke føles like kvelende, eller like tung. I tiden frem til det skjer, synes jeg ikke du skal spørre deg selv om du er syk fordi du sørger på din måte. Du synes synd på deg selv, og det har du all rett i å synes. Det å miste noen som betyr noe, kvalifiserer faktisk til at det er synd på en. Når det er sagt, bør du naturligvis oppsøke hjelp dersom du, og andre rundt deg, er bekymret for hvordan du takler situasjonen. Det kan kanskje være godt også, å snakke med en som er utenforstående?

 

Varme tanker til deg!

Endret 6. desember 2016 av beef sister

[Anonym bruker]

Du skal gjøre det som føles rett for deg, og er det å ta vare på og lukte på ting så er det helt ok. Jeg har akkurat kastet blomster som jeg fikk fra jobben da min mann døde brått. Det er over 6 år siden.

Jeg har klær jeg lukter på, parfymen hans, til og med øl i skapet som har stått der i mange år(Øl liksom.. Det er ikke noe han drakk ofte så det har egentlig ingenting med han å gjøre, men det var hans øl og den er et minne på linje med mye annet).

Hver gang jeg tenker at de skal kastes så klarer jeg det nesten, før jeg ombestemmer meg og lar de stå litt til. Det er kanskje sykt for andre, men for meg er det viktig å ikke presse meg når det kommer til å kvitte meg med sånt.

Det gjør jo fortsatt kjempevondt.

 

Jeg vil påstå at du sørger på en normal måte, uten grunn til bekymring.

Hvis du orker, kan du be fastlegen skrive henvisning til Senter for sorgstøtte. Der kan du få gode samtaler individuelt og også få møte andre i lignende situasjon i gruppe. Det jeg er erfarte i min gruppe var å ikke være alene om reaksjoner, tanker, drømmer osv. Det er ingen fasit på sorg og hvis du får snakke med noen som har opplevd noe av det samme som deg så vil du se at du er ganske normal likevel. <3 Klem til deg

Anonymous poster hash: 35694...e6b

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres helt normalt ut. Jeg hadde sikkert gjort lignende ting. Så lenge ritualene slipper taket etter hvert, tenker jeg at det er helt forståelig å være i en intens sørgeboble nå.

 

Dersom barn blir bekymret, kan det være lurt at du ikke overdriver disse sorgutløsende tingene. Kanskje du kan benytte sjansen når barnet er på skolen eller sover? Kanskje dere trenger noen å snakke med i tillegg til venner? Finnes det sorggruppe for barn der dere bor?

 

Anonymous poster hash: 07105...dc4

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen. Legen har henvist meg til noen i Psykiatritjenesten i kommunen, men det tar sånn tid å få time. Jeg visste ikke at det der Senteret fantes heller. Jeg kan jo se hvordan det går og om det er hjelp i de kommunale tjenestene.

 

Det er verst om natta, da tror jeg jeg blir gal av sorg. I perioder. Andre ganger går det mer som normalt.

 

Og godt å høre at også andre klamrer seg til gjenstander og lukter. Jeg vet han er død, jeg har ham til og med i en urne, men halve meg aksepterer det ikke. Så derfor går jeg og venter på at han skal komme tilbake.

 

Takk for deres ord.

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

[Anonym bruker]

Kjære deg❤️ Først av alt kondolerer!! ❤️ De tankene om at du på noen måte gjør noe unormalt ang dyrking av sorg skal du bare legge fra deg. Alt er normalt og ingen reagerer likt. Du ser på bilder og hører på sanger han likte..det er vondt, du gjør ting som kjennes kanskje ektra smertefullt. Hva med å legge vekk disse bildene en liten periode(om du føler det er grusomt å gjøre det så la være). Ikke søk opp disse sangene akkurat nå. Prøv å tenk at man ikke kan styre ting i dette livet. Det er grusomt at han er borte. Men han elsket deg og jeg er 100% sikker på at han vil du skal leve videre og føle lykke. Nå er det normalt å føle seg nedgravet i sorg. Det vil bli bedre, det lover jeg deg. Det vil aldri bli helt som før, men det vil bli anderledes og bra. Hele livet ditt er blitt snudd på hodet. Når han døde så brått fikk du heller ikke tid til å vende deg til tanken. Livet er utrolig vanskelig og urettferdig til tider. Mitt råd til deg er å prøve å holde hodet over vannet ved å tenke positive tanker, av type: hva har jeg i livet mitt som jeg er takknemlig for? Hva kan jeg gjøre i dag for at dagen skal kjennes lettere for MEG? Hva ville min mann ønsket for meg? Jeg er ikke alene i sorgen. Si setninger til deg selv som: dette skal jeg klare, jeg er sterkere enn jeg tror. Jeg har mye å leve for. Jeg kan ikke kontrollere det som har skjedd, men jeg kan være med å bestemme hvordan resten av livet mitt skal bli. Jeg har barn som elsker meg og trenger meg. Råder deg også til å oppsøke en sorggruppe der du bor. Det kjennes godt å være bland andre Som vet akkurat hvordan du føler det. Godt å sitte og høre på råd om hvordan du kan takle dette bedre. Snakke med andre som sørger. Det gir mening og styrke. Vertfall for meg...❤️ Har også mistet et familiemedlem brått og uventet. Gi det tid. Time for time.. en for forran den andre. Pust med magen... du skal få det bedre. Jeg lover deg. Sender deg en kjempe stor klem. Du er ikke alene 🌹

 

Anonymous poster hash: 10aa1...0d0

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette har nettopp skjedd. Såret er fremdeles gapende stort og betent, du er i startfasen av sorgen din. Det er helt normalt at du har det tungt nå.

 

Godt å lese at du skal få hjelp, det kan hjelpe deg videre i de forskjellige sorgfasene du kommer til å gå gjennom. Ønsker deg alt godt i tiden fremover, kan ikke tenke meg den smerten du kjenner på nå. Klem❤️

 

Anonymous poster hash: ffa77...811

[Anonym bruker]

Stakkars deg❤️ Hva skjedde med mannen din? Det du opplever er helt normalt og du skal ikke bekymre deg for at du blir psyk. Det er faktisk veldig bra at du dykker helt ned i det. Det er første steg i helingsprosessen. Det er når man ikke gråter, ikke vil ta inn over seg hva som har skjedd og bare fortsetter som normalt at det er fare på ferde. 💜💜💜💜

 

Anonymous poster hash: e2fca...b16

[Tired mama]

❤️ Stoooooor klem til deg ❤️

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er normalt. La deg selv få lov å sørge på din måte. Sorgprosessen tar tid, og det er naturlig å gå gjennom flere faser. Så fint at du får til å gråte og få utløp for følelsene dine. Det tror jeg bare er sunt.

 

Du må bare forsikre attenåringen om at det går bra med deg selv om du sørger.

 

Klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: aa55b...71a

[Anonym bruker]

Mannen min døde brått. Det er bare noen uker siden.

 

Jeg føler at jeg er i ferd med å "rable" i denne sorgprosessen. Jeg er ikke taus og innesluttet, jeg bruker venner og familie for alt det er verd, jeg er flink til å snakke, gråte og dele følelser.

 

Men jeg tror nesten det er i ferd med å bli sykelig likevel. Jeg dyrker ting som jeg ikke tør si til andre, det er bare for sprøtt.

 

F eks har jeg spart på 4 av mannens brukte nattskjorter, bare for å lukte på. Jeg reddet den ene fra skittentøyskurven.

 

Jeg glor på bildene fra sykehuset der han lå de siste dagene. Særlig de bildene der jeg holder rundt ham.

 

Jeg fantaserer om at det hele er en drøm, og at jeg vil våkne og han vil komme tilbake.

 

Jeg får meg selv til å gråte ved å høre på bestemte sanger han likte.

 

Når går det fra å være normalt til å bli sykt? Er jeg på vei til å bli sprø av sorg?

 

Attenåringen min innrømte at h*n var bekymra for meg. Er det grunn til det?

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

Jeg syns det høres ut som om du sørger helt normalt.

 

Jeg gjorde også rare ting da min mann døde.

Å lukte på klærne holdt jeg på med lenge. For eksempel hang duffelcoaten hans lenge inne i skapet vårt. Når jeg var alene kunne jeg gå inn der, tulle den rundt meg, som om om den holdt omkring meg, og snuse inn den gode lukten av ham som fortsatt satt i.

 

Og så speidet jeg etter menn som lignet ham når jeg gikk på gaten eller satt på et fly. Og så myste jeg, spånn at jeg så mannen uklart, og så latet jeg som om det var mannen min. Og det var så deilig å likssom få et hvileskjær i sorgen, å innbille meg selv et øyeblikk at han fortsatt var  verden og at jeg kunne se på ham.

 

Fortsatt etter fem år hender det iblant at savnet blir for stort mens jeg er på jobb. Da henger jeg opp "opptatt"-lapp på kontordøren, henter opp og forstørrer over hele pc-skjermen et bilde av ham, og hulkegråter. Eller jeg hører på et opptakk jeg tok en gang jeg skulle bevise for ham at han snorker, og så hører jeg på det og gråter.

 

Og i starten, da han ikke hadde vært død så lenge, gikk jeg et par ganger tilbake på avdeligen der han lå på sykehuset. Og så gikk jeg liksom litt travel nedover korridoren, og latet som om jeg skulle besøke ham, og at han fortsatt ville ligge der når jeg kikket inn på rommet. 

 

Tenker fortsatt bpå ham hver dag, selv fem år etter. Jeg fungerer fint, er glad og fornøyd, men skulle gitt hva som helst for å holde rundt ham igjen.

 

Så dine reaksjoner er nok godt innenfor normalen. 

Men man KAN faktisk dø av sorg, så jeg forstår jo at du er bekymret.

Den fysiske smerten i brystet vil vare lenge, men den forsvinner etter hvert.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 23c60...e1b

[Anonym bruker]

Mannen min døde brått. Det er bare noen uker siden.

 

Jeg føler at jeg er i ferd med å "rable" i denne sorgprosessen. Jeg er ikke taus og innesluttet, jeg bruker venner og familie for alt det er verd, jeg er flink til å snakke, gråte og dele følelser.

 

Men jeg tror nesten det er i ferd med å bli sykelig likevel. Jeg dyrker ting som jeg ikke tør si til andre, det er bare for sprøtt.

 

F eks har jeg spart på 4 av mannens brukte nattskjorter, bare for å lukte på. Jeg reddet den ene fra skittentøyskurven.

 

Jeg glor på bildene fra sykehuset der han lå de siste dagene. Særlig de bildene der jeg holder rundt ham.

 

Jeg fantaserer om at det hele er en drøm, og at jeg vil våkne og han vil komme tilbake.

 

Jeg får meg selv til å gråte ved å høre på bestemte sanger han likte.

 

Når går det fra å være normalt til å bli sykt? Er jeg på vei til å bli sprø av sorg?

 

Attenåringen min innrømte at h*n var bekymra for meg. Er det grunn til det?

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

 

Kjære deg, alt du beskriver er fullstendig normalt!

 

Jeg skal innrømme at jeg selv lukter masse på kjærestens gjenglemte t- skjorter når jeg savner ham.. .

 

Anonymous poster hash: b7953...98c

[Anonym bruker]

Stakkars deg❤️ Hva skjedde med mannen din? Det du opplever er helt normalt og du skal ikke bekymre deg for at du blir psyk. Det er faktisk veldig bra at du dykker helt ned i det. Det er første steg i helingsprosessen. Det er når man ikke gråter, ikke vil ta inn over seg hva som har skjedd og bare fortsetter som normalt at det er fare på ferde. 💜💜💜💜

 

Anonymous poster hash: e2fca...b16

Han var ute for en ulykke. Jeg var faktisk til stede, måtte ringe 113 og prøve å holde liv i ham fram til ambulansen kom. Jeg er preget av hendelsen på den måten også, at det hele var så sjokkartet. Ikke bare sorg, men også det traumatiske i å se ham bli skadet.

 

Det var fatalt nesten fra første stund, men lokalsykehuset ga meg et visst håp da de fraktet ham i helikopter til et stort sykehus. Jeg tenkte de gjorde det fordi de så en god mulighet til å hjelpe. Men de gjorde det mest for å "ha prøvd alt."

 

Er evig takknemlig for det idag, men jeg sliter med en følelse av uvirkelighet. Fordi jeg trodde på dette håpet i et ekstra døgn, da "alle" hadde skjønt at det ikke ville gå.

 

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f

[Anonym bruker]

Vil egentlig bare si hjertelig takk til hver og en som har svart i denne tråden. Jeg skal ta til meg ordene deres og prøve å la dem synke inn.

 

Anonymous poster hash: 1766d...31f