Får "ingen" hjelp av mannen..

[Anonym bruker]

For tiden er jeg rimelig lei meg. Jeg og min mann har to helt forskjellige oppfatninger av hvordan familielivet skal være. Jeg ser noe henger nok sammen med at vi kommer fra veldig forskjellige familier hvor hans side har vært opptatt av at barna skal leke/klare seg selv mens de voksne holder på med sitt. Kort fortalt.

Nå er vi der at jeg er med barna og han jobber. Litt naturlig da jeg fortiden er i permisjon med minstemann, men han jobber MYE! Jeg har aldri mulighet til å gjøre noe uten barn og jeg går alltid på familieaktiviteter alene uten barna. Han gjør aldri noe med barna på eget initiativ. Dvs jeg kan "tvinge" han i svømmehallen med de to eldste og sånne ting innimellom, men jeg må alltid organisere alt. Han følger ikke opp skole/barnehageaktiviteter og jeg må alltid minne han på at han må følge opp lekser dersom ikke jeg er hjemme. Jeg har hatt en avtale i formiddag og når jeg kommer hjem sitter barna foran en eller annen skjerm mens han drikker kaffe og fikler med telefonen. Og det er herlig vær ute! Sånn er det alltid! Jeg føler alt er mitt ansvar i forhold til barna. Absolutt alt og akkurat nå er det så tungt psykisk. Det var jo ikke sånn jeg så for meg at det skulle bli. Sånn jeg føler det nå hadde en 14 år gammel barnevakt gitt meg mer enn han...

Selvfølgelig har jeg prøvd å ta det opp med han, men da er jeg hun som bare klager. Han gjør aldri noe godt nok. Det er så vanskelig for han er jo veldig snill og jeg vet han er glad i både meg og ungene. Er det noen som har klart å "snu" en sånn mann? Er det håp?

 

Anonymous poster hash: d7d6d...755

 

 

 

Anonymous poster hash: 69266...bf5

[Anonym bruker]

Om det er mulig å endre andre? Nei. Ikke hvis de ikke ønsker det selv.

 

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor du har fått tre barn med noen du visste etter førstemann ikke ville bidra..

 

Anonymous poster hash: ea96f...735

[Anonym bruker]

Den kommentaren visste jeg ville komme faktisk. Men verden er ikke svart/hvit. Det er jo forandringer som har skjedd gradvis og det er stor forskjell på å ha ett barn og tre. Det som ikke var så synlig med førstemann blir plutselig det nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ee29a...60e

[Anonym bruker]

Den kommentaren visste jeg ville komme faktisk. Men verden er ikke svart/hvit. Det er jo forandringer som har skjedd gradvis og det er stor forskjell på å ha ett barn og tre. Det som ikke var så synlig med førstemann blir plutselig det nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ee29a...60e

Du så det ikke etter nr.2 heller?

 

Kanskje dere trenger familieveiledning

 

Anonymous poster hash: 07dbf...6e6

[Anonym bruker]

Få ham med på familieveiledning, foreldrekurs eller lignende.

 

Har du spurt ham hvilken type pappa han ønsker å være? Hva han ønsker at barna skal huske ham som som pappa når de blir store? Den distanserte som ikke var delaktig, som satt foran en skjerm og holdt på med sitt og som kun var delaktig hvis mamma presset ham til det? Eller den delaktige som var engasjert og interessert i barna, lekte med dem, gjorde ting sammen med dem fordi han ønsket det?

 

Min far var den første typen, han bare byttet ut dagens skjerm med yrket sitt døgnet rundt. Vi har ikke kontakt i dag...

 

Tror det er viktig å huske at mannen din er et resultat av den oppdragelsen han selv har hatt. Det kan godt være at han ikke ser selv hvordan han er blitt, og derfor også reagerer som han gjør når du tar det opp med ham. Du sier dere har hatt veldig forskjellig barndom og oppvekst mtp. foreldres tilstedeværelse. Det er viktig informasjon, for dere har da ulike erfaringer, ulike forventninger og ubevisste mønster. Om dere f.eks. med hjelp av en fagperson, kursveileder eller lignende blir bevisste disse ulikhetene, da kan dere også trolig finne en felles måte å gjøre ting på fremover hvis begge vil. Uten å skylde på hverandre så blir det lettere å se hva som er bra og hva som er dårlig med din og hans oppvekst, og dermed bli enige om hvordan dere ønsker at barna deres skal oppleve og huske oppveksten sin. Det er f.eks. ikke bare dårlig med hans måte, barna lærer å aktivisere seg selv - i hvert fall om de får små dytt i riktig retning som f.eks. "dere kan se på tv eller spille i ettermiddag, nå kan dere gå ut og leke eller finne på noe annet". Men han må også bli mer delaktig, både i familien og i barnas oppvekst.

 

I tillegg er det tydeligvis et problem at han jobber så mye. Positivt er vel at dere har bedre økonomi pga. at han gjør det. Negativt er at han blir sliten av det, har behov for mer egentid og på mange måter blir stående utenfor familien sin. Negativt er det også at du blir gjørende det meste hjemme (?), føler deg nærmest som en alenemor med alt ansvar for barna. Dermed blir dere to fronter istedenfor det laget dere egentlig skal være. Og da blir det mindre igjen av kjæresteforholdet dere også.

 

Å få høre at han ikke strekker til som far, det er sårt, så det er ikke rart han går i forsvar og kanskje også "angriper" deg når du tar det opp. Så se om du kan greie å ta dette opp på en saklig måte, si at du har tenkt på hvor forskjellig oppveksten deres var mtp. foreldrenes medvirkning og at du ser at dere to er veldig forskjellige der også, at du ser at dere er veldig forskjellige overfor barna også og at du savner at dere er mer delaktige og samkjørte. Fortell ham også at du er redd for at det at han jobber så mye gjør at dere sklir lenger og lenger fra hverandre.

 

Parterapi, foreldrekurs, familieveiledning... jeg tror det viktigste er at dere får en ordentlig og ikkedømmende kommunikasjon med hverandre. Du sier han har mange gode egenskaper, husk å fortelle ham det også. Det vil åpne opp for mer vilje til dialog, tror jeg. Fortell ham at du savner slik dere fungerte sammen og som familie tidligere. Få hjelp til å kommunisere og se hverandre og hva dere gjør i familien på en bedre måte.

Anonymous poster hash: 06976...7ab

[Anonym bruker]

Det er ikke mulig å forandre voksne folk,det går kanskje om de prøver veldig hardt og bevisst selv. Når det gjelder oppdragelse,vi følger i vpre foreldres spor bevisst eller ubevisst. Ergo,han må være klar over sine egne feil og det vil han ikke. Du kan prøve å få ham til å innse men egentlig gjøre deg selv klar til å godta ham fot det han er.

Min mann har sin egen bagasje fra sin familie og jeg ser at han følger sin far i oppdragelsestil. Noe har jeg klart å forandre (faren hans var aldri tilstede,mora oppdro alle tre barna)-mannen min er tilstede og med på alt. Det jeg ikke klarte å forandre,er at han er alt for streng,han forlanger alt for mye for en 6åring.

 

Anonymous poster hash: f5e28...3bf

[Anonym bruker]

Er mannen din en "utemann"? Dvs gjorde han ting ute før dere fikk barn? Turer aktiviteter osv? Jeg har ingen barn enda, så jeg kan være veldig på jordet, så tilgi meg om jeg tar helt feil. Men det jeg ser hos familien min er at de fedrene som er veldig glade i å være ute selv, har lettere for å ta med barna ute. Jeg har en bror som nesten bodde ute da han var liten, og har blitt et realt friluftslivmenneske.. der er ungene ute hele tiden, camper, fisker går på oppdagelsesjakt osv. Den andre broren min er en skikkelig "datanerd". som like rå filke med duppedingser osv. Der er ungene lite ute, og de bruke rmye tid på pc, ipad, mobil osv.

Det som er felles for begge derimot, er at fedrene gjør ting sammen med de. altså inne eller ute, så bruker de tiden sammen på felles aktiviteter. Men de krever også at ungene skal greie å gjøre ting selv, uten å måtte underholdes av andre hele tiden. Da går friluftslivungene ute, og de andre ungene finne rpå noe inne på en av duppedingsene.

 

Jeg ville ha snakket med mannen, og spurt hvordan han har det på jobb, om han er veldig sliten. Og kasnkje høre etter om det  er noe med jobben som er såpass krevende at han ikke har igjen energi til barna når han kommer hjem. Og som andre ovenfor har spurt, hva ønsker han å gi videre til sine egne barn. hva husker han best fra sin egen barndom?

Anonymous poster hash: 643a8...798

[Anonym bruker]

 

Få ham med på familieveiledning, foreldrekurs eller lignende.

 

Har du spurt ham hvilken type pappa han ønsker å være? Hva han ønsker at barna skal huske ham som som pappa når de blir store? Den distanserte som ikke var delaktig, som satt foran en skjerm og holdt på med sitt og som kun var delaktig hvis mamma presset ham til det? Eller den delaktige som var engasjert og interessert i barna, lekte med dem, gjorde ting sammen med dem fordi han ønsket det?

 

Min far var den første typen, han bare byttet ut dagens skjerm med yrket sitt døgnet rundt. Vi har ikke kontakt i dag...

 

Tror det er viktig å huske at mannen din er et resultat av den oppdragelsen han selv har hatt. Det kan godt være at han ikke ser selv hvordan han er blitt, og derfor også reagerer som han gjør når du tar det opp med ham. Du sier dere har hatt veldig forskjellig barndom og oppvekst mtp. foreldres tilstedeværelse. Det er viktig informasjon, for dere har da ulike erfaringer, ulike forventninger og ubevisste mønster. Om dere f.eks. med hjelp av en fagperson, kursveileder eller lignende blir bevisste disse ulikhetene, da kan dere også trolig finne en felles måte å gjøre ting på fremover hvis begge vil. Uten å skylde på hverandre så blir det lettere å se hva som er bra og hva som er dårlig med din og hans oppvekst, og dermed bli enige om hvordan dere ønsker at barna deres skal oppleve og huske oppveksten sin. Det er f.eks. ikke bare dårlig med hans måte, barna lærer å aktivisere seg selv - i hvert fall om de får små dytt i riktig retning som f.eks. "dere kan se på tv eller spille i ettermiddag, nå kan dere gå ut og leke eller finne på noe annet". Men han må også bli mer delaktig, både i familien og i barnas oppvekst.

 

I tillegg er det tydeligvis et problem at han jobber så mye. Positivt er vel at dere har bedre økonomi pga. at han gjør det. Negativt er at han blir sliten av det, har behov for mer egentid og på mange måter blir stående utenfor familien sin. Negativt er det også at du blir gjørende det meste hjemme (?), føler deg nærmest som en alenemor med alt ansvar for barna. Dermed blir dere to fronter istedenfor det laget dere egentlig skal være. Og da blir det mindre igjen av kjæresteforholdet dere også.

 

Å få høre at han ikke strekker til som far, det er sårt, så det er ikke rart han går i forsvar og kanskje også "angriper" deg når du tar det opp. Så se om du kan greie å ta dette opp på en saklig måte, si at du har tenkt på hvor forskjellig oppveksten deres var mtp. foreldrenes medvirkning og at du ser at dere to er veldig forskjellige der også, at du ser at dere er veldig forskjellige overfor barna også og at du savner at dere er mer delaktige og samkjørte. Fortell ham også at du er redd for at det at han jobber så mye gjør at dere sklir lenger og lenger fra hverandre.

 

Parterapi, foreldrekurs, familieveiledning... jeg tror det viktigste er at dere får en ordentlig og ikkedømmende kommunikasjon med hverandre. Du sier han har mange gode egenskaper, husk å fortelle ham det også. Det vil åpne opp for mer vilje til dialog, tror jeg. Fortell ham at du savner slik dere fungerte sammen og som familie tidligere. Få hjelp til å kommunisere og se hverandre og hva dere gjør i familien på en bedre måte.

 

Anonymous poster hash: 06976...7ab

Tusen takk for utrolig fint svar 🙏🏻 Du har så mye rett og kanskje eneste håp er familieveiledning. Vi bor på så lite sted og kjenner litt til de som jobber med sånt så synes det et så kjipt selv om det ikke burde være det..

HI

 

Anonymous poster hash: ee29a...60e