9åringer er ikke så sosiale med foreldrene til kompisen

[Anonym bruker]

Ingen av 9åringen sine nære venner er så utrolig glad i å prate med meg.

 

Forstår jo at det ikke er meg de kommer på besøk til , men jeg spør og får forferdelig korte svar. Fks, hadde du en fin helg på hytta - ja , fint. Eller : tøff rattkjelke du har: takk.

 

Er 9åringer generelt lite pratsomme?

 

Anonymous poster hash: cf77e...4fa

[Anonym bruker]

Her er alle de nærmeste veldig pratsomme, fem kjekke gutter som elsker å være med oss voksne. Men andre som har vært på besøk er mindre pratsomme. Veldig forskjellig.

 

Anonymous poster hash: 4a4aa...82c

[Anonym bruker]

Synes det der er veldig individuelt, men alltid noen som prater mindre enn andre. Mine barns venner skravler mye.

 

Anonymous poster hash: 472e2...036

[Anonym bruker]

Veldig ulikt, men merker veldis stor forskjell p hvordan ungene er vant til å omgås voksne også. Her er vi alle vant til å gå rundt hverandre, uten å legge oss opp i hva de gjør. Jeg ser hva de gjør på pcn, tlf, leser, leker osv men jeg må ikke kommentere det hver gang. De skal ikke føle at jeg overvåker de, selv om jeg på en måte gjør det også. Jeg merker de fleste ungene ikke er vant til dette, for jeg hører små kommentarer når jeg går videre. "Spør ikke moren din om hva du gjør? Tørr du gjøre slikt når moren din er her? Hvorfor gjemmer du ikke ting når moren din kommer?" Også sier ungene mine tilbake: hvorfor skulle jeg det? Da tenker jeg at jeg gjør noe riktig. For om jeg ser de gjør noe jeg ikke er så glad de gjør så kan jeg ta den praten eller de de ikke får lov, og ungene syns det er helt greit jeg sier ifra. Jeg trenger ikke sette meg ned og ta den lange praten om de har venner her, praten om hvorfor kan jeg ta når besøket har gått. Men det er uhyre sjeldent jeg har måtte gjøre for ungene kommer gjerne og spør meg før de ser på noe eller vennene vil de skal sette på noe de er usikkre på.

 

Har tatt praten om blomsten og bia når det har vært mange unger her også. Fikk spm pm hva ett ord betydde og jeg svarte. Skal si de andre ungene ble lange i maska. At jeg igrunn blir veldig flau innvendig får så være, for det er bedre de heller spør meg for svar enn å google det tenker jeg. At de også tørr å gjøre det når det er venner her tenker jeg det betyr de er trygge på meg.

 

En veninne av min manns eldste datter har sjeldent pratet når hun har vært her. Det har vært hei og hade, men plutselig sto hun på døren her og lurte på om hun kunne prate med meg. Foreldrene kranglet og skulle muligens skilles, så hun trengte noen å prate med. Det kjente jeg som en skikkelig tillitserklæring. Så at jeg ikke hadde trengt meg mye på for å prate med henne gjorde at hun følte jeg var en hun kunne åpne seg med og prate med når hun hadde det vanskelig. Det var faktisk en veldig hyggelig samtale, selv om det ikke var ett hyggelig tema.

Mannens datter hadde sagt til henne at hun bare kunne komme og prate med oss om hun ville. Vi ville høre, lytte og kanskje komme med gode råd. Men det viktigste, vi ville ikke fortelle foreldrene om dette. En samtale med oss er en samtale mellom oss og ingen andre.

 

Så selv de minst pratsomme kan være de som prater mest til slutt.

 

Anonymous poster hash: 6e5f9...3bc