Deprimert, drittlei livet mitt

[Anonym bruker]

Jeg skal egentlig begynne i arbeidsutprøving på mandag men jeg sitter for tiden hver kveld og gråter, og på dagtid så sover jeg mye. Tipper jeg har begynt å bli deprimert? Jeg har snart 2 års jubileum for når jeg ble kronisk syk (en somatisk sykdom, ikke psykisk), jeg er langt fra bra nok og har to mislykkede forsøk på arbeidsutprøving bak meg. Jeg har ikke noe liv, livet er på pause mens alle rundt meg får barn, reiser på ferie, jobber, drar på konserter osv. Det er så grusomt urettferdig. Joda noen har kreft, noen blir drept i bilulykker, men det gjør ikke min situasjon bedre å tenke på det. Mange sier at jeg skal trøste meg med at andre har det verre, men de vet jo ingenting om det å ha en kronsik sykdom som gjør at de knapt kommer seg ut døra for annet enn å hente posten. Kan på en god dag handle. Og nå skal jeg prøve å jobbe igjen? NAV påstår at jeg er bedre enn det jeg er, jeg har en sjelden sykdom som det tok 5 år å få en diagnose på, de første 3 årene klarte jeg å jobbe men så ble jeg verre.

 

Jeg trenger bare å lufte tankene mine for gidder ikke ringe noen som uansett ikke skjønner meg. Noen som VET hvordan jeg har det? Håper egentlig ikke det fordi jeg unner ingen dette. Tror jeg må komme meg til lege i morgen, kan hun "sykemelde" meg eller noe sånt? Jeg får så klart ikke sykepenger, har AAP.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Sokkedyret]

Det må være veldig tøft å ha det sånn over lang tid! Håper du kan bli bedre en dag!

[Anonym bruker]

Det er ikke så mye trøst i å få høre at andre har det verre. Nesten tver imot, for det viser egentlig ikke at folk forstår hvordan man har det. Det kan være greit med en realitetsorientering om man er i ferd med å grave seg ned i egenmedlidenhet, men det er noe annet enn å overleve i en hverdag som er blitt så endret.

 

Jeg kan bare si at jeg kjenner meg igjen. Jeg har fremdeles ikke fått noen bestemt diagnose, det slår ut på blodprøver og er årsak til hvorfor jeg har de symptomene jeg har, men årsaken har de etter flere år fremdeles ikke funnet.

Det er beintøft å sitte i den situasjonen hvor man selv nærmest går bakover i livet, mens omgivelsene får barn, nye jobber, bedre økonomi, reiser, skaffer seg hjem, mann, har sosiale liv, videreutdanner seg, gjør frivillige ting, trener.

 

Mitt beste råd er å prøve å ikke kjempe imot, men akseptere at situasjonen din er som den er akkurat nå og trolig en stund til. Da jeg kjempet imot og brukte mye energi på å kjenne på og tenke på hvor urettferdig det er, da ble jeg deprimert. Da jeg omsider greide å akseptere at slik er det her og nå, da slapp depresjonen også. Jeg har bedre og dårligere perioder, men er ikke deprimert slik som før.

 

Det er viktig å presisere at det å akseptere situasjonen slik den er her og nå, det betyr ikke å gi opp. Det betyr egentlig bare å ikke bruke energi på noe du her og nå ikke kan endre. Slutter du å bruke energi på det du ikke kan endre, da vil du få litt mer energi til ting du ev. kan endre for å få det litt bedre.

 

Og så er det kjempeviktig å prøve å finne glede i små ting hver dag. I dag har jeg sittet i sofaen hele dagen, har ikke hatt overskudd til å gjøre noe. Men jeg skal gå ut med søpla etterpå, og da roser jeg meg selv for det. Skal også lage meg noe enkelt, men godt til kvelds nå. Og da setter jeg pris på det.

Jeg kan ikke fordra de dårligste dagene, men jeg har lært meg å akseptere dem. Jeg setter på en måte bare en strek over disse dagene, aksepterer dem og tenker at det er bare i dag, jeg kan bare forholde meg til her og nå og i morgen trenger jeg ikke forholde meg til dagen i går (som i dag er i dag).

Jeg har mer energi når jeg ikke går inn i alle de håpløse tankene. Her og nå kan jeg ikke endre noe særlig, da gidder jeg ikke kaste bort energi på det.

 

Det er ikke enkelt, men det er mulig å trene seg litt på dette, være bevisst på tankene og hva du velger å tenke.

 

Synes det er bra at du skal kontakte legen din i morgen. Vær helt ærlig om hvordan du har det.

 

Aldri, aldri, aldri gi opp! Jeg tenker at en dag i fremtiden, da skal jeg også få det godt, på hvilken måte, det vet jeg ikke, men det skal bli langt bedre enn livet mitt har vært de siste årene. Og det har jeg tenkt til å være sta nok til å vente på og jobbe mot der jeg kan.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

[Anonym bruker]

Det må være veldig tøft å ha det sånn over lang tid! Håper du kan bli bedre en dag!

Takk ❤ Har fått beskjed om at jeg nok aldri blir frisk men kan holde det i sjakk med medisiner. Prøver ut medisin nr 4 nå. Er slitsomt. Masse bivirkninger og delvis effekt.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

 

Det er ikke så mye trøst i å få høre at andre har det verre. Nesten tver imot, for det viser egentlig ikke at folk forstår hvordan man har det. Det kan være greit med en realitetsorientering om man er i ferd med å grave seg ned i egenmedlidenhet, men det er noe annet enn å overleve i en hverdag som er blitt så endret.

 

Jeg kan bare si at jeg kjenner meg igjen. Jeg har fremdeles ikke fått noen bestemt diagnose, det slår ut på blodprøver og er årsak til hvorfor jeg har de symptomene jeg har, men årsaken har de etter flere år fremdeles ikke funnet.

Det er beintøft å sitte i den situasjonen hvor man selv nærmest går bakover i livet, mens omgivelsene får barn, nye jobber, bedre økonomi, reiser, skaffer seg hjem, mann, har sosiale liv, videreutdanner seg, gjør frivillige ting, trener.

 

Mitt beste råd er å prøve å ikke kjempe imot, men akseptere at situasjonen din er som den er akkurat nå og trolig en stund til. Da jeg kjempet imot og brukte mye energi på å kjenne på og tenke på hvor urettferdig det er, da ble jeg deprimert. Da jeg omsider greide å akseptere at slik er det her og nå, da slapp depresjonen også. Jeg har bedre og dårligere perioder, men er ikke deprimert slik som før.

 

Det er viktig å presisere at det å akseptere situasjonen slik den er her og nå, det betyr ikke å gi opp. Det betyr egentlig bare å ikke bruke energi på noe du her og nå ikke kan endre. Slutter du å bruke energi på det du ikke kan endre, da vil du få litt mer energi til ting du ev. kan endre for å få det litt bedre.

 

Og så er det kjempeviktig å prøve å finne glede i små ting hver dag. I dag har jeg sittet i sofaen hele dagen, har ikke hatt overskudd til å gjøre noe. Men jeg skal gå ut med søpla etterpå, og da roser jeg meg selv for det. Skal også lage meg noe enkelt, men godt til kvelds nå. Og da setter jeg pris på det.

Jeg kan ikke fordra de dårligste dagene, men jeg har lært meg å akseptere dem. Jeg setter på en måte bare en strek over disse dagene, aksepterer dem og tenker at det er bare i dag, jeg kan bare forholde meg til her og nå og i morgen trenger jeg ikke forholde meg til dagen i går (som i dag er i dag).

Jeg har mer energi når jeg ikke går inn i alle de håpløse tankene. Her og nå kan jeg ikke endre noe særlig, da gidder jeg ikke kaste bort energi på det.

 

Det er ikke enkelt, men det er mulig å trene seg litt på dette, være bevisst på tankene og hva du velger å tenke.

 

Synes det er bra at du skal kontakte legen din i morgen. Vær helt ærlig om hvordan du har det.

 

Aldri, aldri, aldri gi opp! Jeg tenker at en dag i fremtiden, da skal jeg også få det godt, på hvilken måte, det vet jeg ikke, men det skal bli langt bedre enn livet mitt har vært de siste årene. Og det har jeg tenkt til å være sta nok til å vente på og jobbe mot der jeg kan.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

Takk klem! ❤

Jeg har en sønn som holder meg oppe, jeg klarer å holde maska for hans skyld. Jeg har faktisk ikke drøssevis av tanker, alt jeg tenker er at jeg vil bli frisk. Men skjønner hva du mener.

 

Sant at jeg ikke må kjempe imot. Er så typisk meg å skulle være "flink pike" og går på en smell. Det frister egentlig ikke å dra til legen fordi er et lite nederlag å innrømme dette, og så må jeg kontakte nav. Men jeg vil ikke gå på enda en smell i arbeidsutprøving, er jo et nederlag det og. Skal sende sms til legekontoret nå så jeg forhåpentligvis får time i morgen.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Takk klem! ❤

Jeg har en sønn som holder meg oppe, jeg klarer å holde maska for hans skyld. Jeg har faktisk ikke drøssevis av tanker, alt jeg tenker er at jeg vil bli frisk. Men skjønner hva du mener.

 

Sant at jeg ikke må kjempe imot. Er så typisk meg å skulle være "flink pike" og går på en smell. Det frister egentlig ikke å dra til legen fordi er et lite nederlag å innrømme dette, og så må jeg kontakte nav. Men jeg vil ikke gå på enda en smell i arbeidsutprøving, er jo et nederlag det og. Skal sende sms til legekontoret nå så jeg forhåpentligvis får time i morgen.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

 

Ved å kontakte legen så aksepterer du situasjonen, og du kan få hjelp fremover. Jeg har også gått på noen smeller fordi jeg ikke har villet innrømme hvor dårlig jeg er, og det er ikke verdt å gå helt ned i kjelleren fysisk og psykisk bare fordi jeg er for sta til å innrømme at jeg er så dårlig som jeg er. Så etter noen slike smeller har jeg lært at jeg tar var på meg selv når jeg setter grenser. Det øker på sikt også sjansene for å fungere bedre i fremtiden om vi lærer å ta hensyn til den faktiske helsen vi har.

 

Send en sms nå og så ringer du med det samme kontoret åpner også

 

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

[Anonym bruker]

 

Ved å kontakte legen så aksepterer du situasjonen, og du kan få hjelp fremover. Jeg har også gått på noen smeller fordi jeg ikke har villet innrømme hvor dårlig jeg er, og det er ikke verdt å gå helt ned i kjelleren fysisk og psykisk bare fordi jeg er for sta til å innrømme at jeg er så dårlig som jeg er. Så etter noen slike smeller har jeg lært at jeg tar var på meg selv når jeg setter grenser. Det øker på sikt også sjansene for å fungere bedre i fremtiden om vi lærer å ta hensyn til den faktiske helsen vi har.

 

Send en sms nå og så ringer du med det samme kontoret åpner også

 

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

Jeg må virkelig lære meg å sette grenser for meg selv om lytte til kroppen. Det har faktisk NAV sagt til meg og.

 

Legekontoret svarer alltid før 8.30 på smser men har ikke tlftid før kl 9

 

Takk for svar igjen! Er "godt" at andre kjenner seg igjen ❤

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Fikk ikke legetime fordi fastlegen ikke har flere timer på dagen før jul. Jeg kunne få time hos en annen lege men jeg kjenner de andre så lite og orker ikke å måtte forklare til de. Vil til en som kjenner meg Jeg har legetime i neste uka så håper det går bra å vente til da med tanke på nav.

 

Jeg klarte ikke å ringe til veileder så har sendt mail, gråt mens jeg skrev. Har nettopp sovet. Lei av å leve i denne bobla..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[nasse nøffen]

Hei

 

Jeg har selv en kronisk sykdom, så vet godt hva du snakker om. Men svaret mitt gjelderr min mann.

 

Han gikk hjemme i 5 år grunnet ryggproblemer. Han var så ille at han måtte gå med krykker i perioder. Det var mye huffing, mye smertestillende og jeg som faktisk var den som VAR syk, holdt hjulene i gang. Jeg kunne være i jobb, grunnet rett yrkesvalg. Jobber 100% med en jobb jeg elsker.

 

MEN, han ble møtt av NAV leger som ville tvinge han i jobb

Han ble møtt av spesialister, som ikke hadde noe funn på røntgen, og sa dette også var mye psykisk. Dette var selvfølgelig tøfft å høre, og han ble enda mer smertepåvirket. 

Han hadde ett opphold på Sunaas, ikke engang der følte han at han hadde noe utbytte. Han ble deprimert. Jeg hadde mitt liv, mens han bare gikk hjemme å stanget. 

 

Så ble han henvist til Larvik, sykehuset der. Der skjedde det noe. Han ble møtt med respekt, forståelse og de trodde på han. Han fikk tverrfaglig hjelp. 

Da han kom hjem var ha så forandret. Han fikk hjelp av de til å finne praksisplass. Han begynte å blomstre. Han fikk masse skryt på praksisplassen, dette ga han igjen masse positiv energi. Smertene ble mindre ( han påstod det var øvelsene, men jeg er sikker på at det var at han ble mer positiv)

 

Han lærte seg å håndtere smertene. Depresjonen forsvant. Idag jobber han 100%, og det er jo litt rart, smertene er vekk. Han har blitt en ressurssterk person. 

 

Det er ikke noe nytt at smerter er mye psykisk. Ikke at man ikke har smerter, men at måten en håndterer det på avgjør hvordan man takler smerten. 

 

Det at du nå begynner bli deprimert, vil gjøre at du får mer somatiske plager. Hiv deg på dette tilbudet, kanskje det vil gjøre en forskjell for deg også... lykke til

Endret 2. desember 2016 av nasse nøffen

[Anonym bruker]

Du må nok jobbe med innstillingen din. Allverdens medisiner kommer ikke til å hjelpe deg, slik du ser verden nå.

Anonymous poster hash: ad9a1...604

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har selv en kronisk sykdom, så vet godt hva du snakker om. Men svaret mitt gjelderr min mann.

 

Han gikk hjemme i 5 år grunnet ryggproblemer. Han var så ille at han måtte gå med krykker i perioder. Det var mye huffing, mye smertestillende og jeg som faktisk var den som VAR syk, holdt hjulene i gang. Jeg kunne være i jobb, grunnet rett yrkesvalg. Jobber 100% med en jobb jeg elsker.

 

MEN, han ble møtt av NAV leger som ville tvinge han i jobb

Han ble møtt av spesialister, som ikke hadde noe funn på røntgen, og sa dette også var mye psykisk. Dette var selvfølgelig tøfft å høre, og han ble enda mer smertepåvirket.

Han hadde ett opphold på Sunaas, ikke engang der følte han at han hadde noe utbytte. Han ble deprimert. Jeg hadde mitt liv, mens han bare gikk hjemme å stanget.

 

Så ble han henvist til Larvik, sykehuset der. Der skjedde det noe. Han ble møtt med respekt, forståelse og de trodde på han. Han fikk tverrfaglig hjelp.

Da han kom hjem var ha så forandret. Han fikk hjelp av de til å finne praksisplass. Han begynte å blomstre. Han fikk masse skryt på praksisplassen, dette ga han igjen masse positiv energi. Smertene ble mindre ( han påstod det var øvelsene, men jeg er sikker på at det var at han ble mer positiv)

 

Han lærte seg å håndtere smertene. Depresjonen forsvant. Idag jobber han 100%, og det er jo litt rart, smertene er vekk. Han har blitt en ressurssterk person.

 

Det er ikke noe nytt at smerter er mye psykisk. Ikke at man ikke har smerter, men at måten en håndterer det på avgjør hvordan man takler smerten.

 

Det at du nå begynner bli deprimert, vil gjøre at du får mer somatiske plager. Hiv deg på dette tilbudet, kanskje det vil gjøre en forskjell for deg også... lykke til

Jeg kan ikke bare hive meg på et slikt tilbud, bor i andre enden av landet og har en 3-åring Men takk for tipset. Nå har jeg flere diagnoser som er somatiske og det er de som har gitt meg depresjonen. Hadde vært "lettere" om det bare var psykisk, om du skjønner. Jeg blir aldri frisk fra mine somatiske sykdommer, de er der til jeg dør

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

 

Du må nok jobbe med innstillingen din. Allverdens medisiner kommer ikke til å hjelpe deg, slik du ser verden nå.

 

Anonymous poster hash: ad9a1...604

Du vet ikke hva du snakker om! Jeg har dessuten ikke sagt at jeg vil ha flere medisiner. Jeg har flere somatiske sykdommer som innebærer blant annet smerter og da skal jeg bare skjerpe meg? Du lever på en annen planet du, du er sikkert frisk som en fisk

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Du vet ikke hva du snakker om! Jeg har dessuten ikke sagt at jeg vil ha flere medisiner. Jeg har flere somatiske sykdommer som innebærer blant annet smerter og da skal jeg bare skjerpe meg? Du lever på en annen planet du, du er sikkert frisk som en fisk

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

 

Nei... Din måte å håndtere det på fungerer fint for deg? Livet smiler! 

 

Anonymous poster hash: ad9a1...604

[Anonym bruker]

En klem til deg <3

Anonymous poster hash: 03579...122

[Anonym bruker]

Trenger ikke vite hva man snakker om. Jeg sa dessuten ingenting om å skjerpe seg. Forandring til det bedre må komme innenifra. Det er bare du som kan endre livet ditt til det bedre, og det starter med innstilling og et positivt fokus.

Anonymous poster hash: ad9a1...604

[Anonym bruker]

Jeg har vært sengeliggende over lang tid, jeg har vært bunden til en rullestol og bare det å dusje var en så stor oppgave at jeg ikke klarte mer på på noen dager. Jeg vet hvordan det er å være syk og jeg vet hva det vil si at livet ikke blir som man har planlagt.

 

Det eneste jeg vet er at jeg hadde aldri klart å komme gjennom dette hvis jeg skulle fokusert på de negative tankene, at det er urettferdig eller "stakkars meg". Du vil sikkert gå i forsvarsposisjon av svaret mitt, men sannheten er at det er mye sannhet i at det ikke handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det.

 

Du er på vei ned i en veldig usunn tankegang, du sier selv at du er somatisk syk, men sannheten er at det psykiske er det du virkelig må jobbe med nå. Din fysiske helse er under kontroll og du holder på å finne medisiner for dette. Be legen om hjelp for den psykiske delen nå, be om henvisning til samtaleterapi for å endre tankemåte, finn ut hva som fungerer for deg og finn glede i de små ting. Prøv å starte på utprøving til mandag, om det ikke fungerer betyr det bare at kroppen ikke er klar.

 

Du må slutte å fokuserer på alt som ikke ble som du hadde tenkt, det viktige nå er å finne hva som fungerer for deg nå i den situasjonen du er. Man kan som kronisk syk få et fint og lykkelig liv, man må bare justere forventningene og slutte å forbanne verden.

 

Det eneste du oppnår ved å hamstre på selvmedlidenhet og sinne er negativitet som spiller en negativ rolle i ditt liv, både fysisk og psykisk. Alle kroniske syke går gjennom sorgprosesser i starten, men det er viktig å gå videre etterhvert. Akseptere hvordan ting er og jobbe for å gjøre det beste utav hva man har.

 

Anonymous poster hash: 8342d...892

[Anonym bruker]

 

En klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: 03579...122

Takk ❤

 

Dere andre som sier at det er bare å endre tankene mine tar tydeligvis ikke poenget med tråden min. Poenget var at jeg ikke er klar for arbeidsutprøving og ønsket å snakke med legen min. Har jeg sagt at jeg skal fortsette å grave meg ned? Jeg trenger å si stopp nå og slutte å være "flink pike" som presser meg til å bli sykere. Jeg kommer meg knapt ut døra pga somatisk sykdom så arbeidsutprøving passer om jeg blir bedre. Har prøvd meg i arbeidsutprøving to ganger og har måttet avbryte pga har blitt verre. Heldigvis så skjønner NAV og fastlegen meg, de er herlige mennesker, jeg er kjempe heldig med dem. Så det gjør meg ingenting at noen her ikke gidder å forstå

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Bra du har skrevet mail til Nav, HI. Når du har forsøkt å få legetime har du gjort det du kan, og siden du har en time i neste uke en gang så holder nok det. Du har gjort det du kan.

For å være helt ryddig så synes jeg du skal ringe til stedet du egentlig skal begynne den dagen du skulle ha begynt også. Da viser du at du tar ordentlig ansvar og ikke er ute etter å snike deg unna. Greier du ikke ringe sender du en mail om du har mailadressen til veilederen.

 

Det jeg tror noen over her kan få en påminnelse om, det er at ulike personer har ulike livssituasjoner. Kronisk sykdom kan utarte seg svært forskjellig fra diagnose til diagnose, og én diagnose kan gi ulike utfall. I tillegg er det en hel rekke faktorer som spiller inn når man ev. får en sorgreaksjon eller en depresjon pga. tilstanden. Noen kan få en slik reaksjon en gang og være ferdig med det. Andre kan få flere. Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn. Mer og mindre nettverk eller nære, om man er i et godt forhold eller ikke, om man har nære som forstår hva man går gjennom eller ikke, praktiske ting som bosted, transport, økonomi, muligheter for behandling, om man får riktig behandling, om legene som behandler det fysiske også er i stand til være medmenneske eller ikke, hvordan kontakten med Nav er, om man er alene om omsorg av barn, om samarbeid med barnefar fungerer bra eller ikke, om barna har utfordringer utover det vanlige osv. osv. osv.

Summen av nettverk + praktiske/økonomiske + medisinsk behandling og oppfølging kan slå ekstremt ulikt ut fra person til person.

 

At Hi får en depressiv reaksjon nå som hun har forstått at hun ikke er i stand til å greie arbeidsutprøvingen, det er en naturlig reaksjon på en enormt påkjennende situasjon. Dette er ikke første gang hun opplever dette, det er tredje. De to første gangene var hun i stand til å prøve, nå er hun ikke i stand til å prøve en gang. Det er da ikke rart at hun får en slik reaksjon!

 

Selvfølgelig må Hi jobbe for å snu tankene sine slik at hun kommer seg opp igjen fra depresjonen. Og det sier hun jo også selv i noen av svarene. Da bør hun få støtte på det. Hi viser at hun ønsker å komme ut av denne depresjonen og hun har vist at hun tar tak i det med å kontakte lege og Nav i dag. For personer med alvorlig sykdom kan det være like viktig å akseptere begrensningene som det er å presse seg videre. Om diagnosene gjør at man ikke bør presse seg, da vil man bare bli dårligere om man er "flink pike", som HI har vært tidligere, og presser seg for mye. Det å finne balansegangen mellom å presse seg nok og ikke for mye, den kan være svært vanskelig å finne. Når man i tillegg får naturlige psykiske reaksjoner på situasjonen blir balansegangen enda mer utfordrende. Men Hi har tatt ansvar for egen helse ved å sette ned foten i dag og kontakte lege og Nav.

 

Nå kommer utfordringen med å komme seg ut av depresjonen og få snudd tankene sine, akseptere situasjonen for deretter å komme seg videre igjen. Og det tror jeg Hi greier!

 

Nr. 3

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

[Anonym bruker]

Jeg skal egentlig begynne i arbeidsutprøving på mandag men jeg sitter for tiden hver kveld og gråter, og på dagtid så sover jeg mye. Tipper jeg har begynt å bli deprimert? Jeg har snart 2 års jubileum for når jeg ble kronisk syk (en somatisk sykdom, ikke psykisk), jeg er langt fra bra nok og har to mislykkede forsøk på arbeidsutprøving bak meg. Jeg har ikke noe liv, livet er på pause mens alle rundt meg får barn, reiser på ferie, jobber, drar på konserter osv. Det er så grusomt urettferdig. Joda noen har kreft, noen blir drept i bilulykker, men det gjør ikke min situasjon bedre å tenke på det. Mange sier at jeg skal trøste meg med at andre har det verre, men de vet jo ingenting om det å ha en kronsik sykdom som gjør at de knapt kommer seg ut døra for annet enn å hente posten. Kan på en god dag handle. Og nå skal jeg prøve å jobbe igjen? NAV påstår at jeg er bedre enn det jeg er, jeg har en sjelden sykdom som det tok 5 år å få en diagnose på, de første 3 årene klarte jeg å jobbe men så ble jeg verre.

 

Jeg trenger bare å lufte tankene mine for gidder ikke ringe noen som uansett ikke skjønner meg. Noen som VET hvordan jeg har det? Håper egentlig ikke det fordi jeg unner ingen dette. Tror jeg må komme meg til lege i morgen, kan hun "sykemelde" meg eller noe sånt? Jeg får så klart ikke sykepenger, har AAP.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

Høres ut som meg ! ❤ alt du skriver. Dra til fastlegen ❤🌸 bor du på østlandet? Må ikke svare

 

Anonymous poster hash: 60678...f2b

[Anonym bruker]

Takk ❤

 

Dere andre som sier at det er bare å endre tankene mine tar tydeligvis ikke poenget med tråden min. Poenget var at jeg ikke er klar for arbeidsutprøving og ønsket å snakke med legen min. Har jeg sagt at jeg skal fortsette å grave meg ned? Jeg trenger å si stopp nå og slutte å være "flink pike" som presser meg til å bli sykere. Jeg kommer meg knapt ut døra pga somatisk sykdom så arbeidsutprøving passer om jeg blir bedre. Har prøvd meg i arbeidsutprøving to ganger og har måttet avbryte pga har blitt verre. Heldigvis så skjønner NAV og fastlegen meg, de er herlige mennesker, jeg er kjempe heldig med dem. Så det gjør meg ingenting at noen her ikke gidder å forstå

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

Ingen sier at det bare er å endre tankemåte, ei heller at det er enkelt eller gjort i en håndvending. Leser du hovedinnlegget ditt en gang til så spør du om mer enn bare nav og arbeidsutprøving... Veldig tydelig at du er låst i din måte å tenke på, du tar ikke til deg annet enn kosesvar som underbygger de følelsene du har.

 

Nå er stønadene bygget opp slik at man må ha arbeidsutprøving når nav mener det er mulig, om de mener du er klar så kan du velge å tenke som du gjør allerede eller prøve å gjøre det beste utav situasjonen. Går det ikke så går det ikke, men verken legen din eller du kan vite det før du har prøvd... Er den fysiske formen så dårlig at du ikke kommer deg ut av hus så ringer du legekontoret mandag morgen og forklarer, da har du i hvert fall gjort alt riktig med tanke på å kontakte legen og arbeidsplassen frem til legetime.

 

 

Anonymous poster hash: 8342d...892

[Anonym bruker]

 

Bra du har skrevet mail til Nav, HI. Når du har forsøkt å få legetime har du gjort det du kan, og siden du har en time i neste uke en gang så holder nok det. Du har gjort det du kan.

For å være helt ryddig så synes jeg du skal ringe til stedet du egentlig skal begynne den dagen du skulle ha begynt også. Da viser du at du tar ordentlig ansvar og ikke er ute etter å snike deg unna. Greier du ikke ringe sender du en mail om du har mailadressen til veilederen.

 

Det jeg tror noen over her kan få en påminnelse om, det er at ulike personer har ulike livssituasjoner. Kronisk sykdom kan utarte seg svært forskjellig fra diagnose til diagnose, og én diagnose kan gi ulike utfall. I tillegg er det en hel rekke faktorer som spiller inn når man ev. får en sorgreaksjon eller en depresjon pga. tilstanden. Noen kan få en slik reaksjon en gang og være ferdig med det. Andre kan få flere. Det er så utrolig mange faktorer som spiller inn. Mer og mindre nettverk eller nære, om man er i et godt forhold eller ikke, om man har nære som forstår hva man går gjennom eller ikke, praktiske ting som bosted, transport, økonomi, muligheter for behandling, om man får riktig behandling, om legene som behandler det fysiske også er i stand til være medmenneske eller ikke, hvordan kontakten med Nav er, om man er alene om omsorg av barn, om samarbeid med barnefar fungerer bra eller ikke, om barna har utfordringer utover det vanlige osv. osv. osv.

Summen av nettverk + praktiske/økonomiske + medisinsk behandling og oppfølging kan slå ekstremt ulikt ut fra person til person.

 

At Hi får en depressiv reaksjon nå som hun har forstått at hun ikke er i stand til å greie arbeidsutprøvingen, det er en naturlig reaksjon på en enormt påkjennende situasjon. Dette er ikke første gang hun opplever dette, det er tredje. De to første gangene var hun i stand til å prøve, nå er hun ikke i stand til å prøve en gang. Det er da ikke rart at hun får en slik reaksjon!

 

Selvfølgelig må Hi jobbe for å snu tankene sine slik at hun kommer seg opp igjen fra depresjonen. Og det sier hun jo også selv i noen av svarene. Da bør hun få støtte på det. Hi viser at hun ønsker å komme ut av denne depresjonen og hun har vist at hun tar tak i det med å kontakte lege og Nav i dag. For personer med alvorlig sykdom kan det være like viktig å akseptere begrensningene som det er å presse seg videre. Om diagnosene gjør at man ikke bør presse seg, da vil man bare bli dårligere om man er "flink pike", som HI har vært tidligere, og presser seg for mye. Det å finne balansegangen mellom å presse seg nok og ikke for mye, den kan være svært vanskelig å finne. Når man i tillegg får naturlige psykiske reaksjoner på situasjonen blir balansegangen enda mer utfordrende. Men Hi har tatt ansvar for egen helse ved å sette ned foten i dag og kontakte lege og Nav.

 

Nå kommer utfordringen med å komme seg ut av depresjonen og få snudd tankene sine, akseptere situasjonen for deretter å komme seg videre igjen. Og det tror jeg Hi greier!

 

Nr. 3

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4af6d...a8f

Tusen takk for et langt svar. Jeg klarte ikke ringe veileder fordi jeg bare gråt der og da når jeg ville si fra. Jeg sendte mail til veileder, har hennes epost og fikk svar om at det var greit. Så jeg har gjort mitt i forhold til nav.

 

Er nettopp det at man er forskjellig, og for meg er det viktig å få bearbeidet at jeg aldri blir frisk, det er en stor sorg. Kan være at jeg blir ufør og det ønsker jeg overhodet ikke Klart jeg må komme meg ut av depresjonen men det er ikke gjort på 1-2-3, kan ikke endre tankene mine her og nå som flere her mente Jeg har vært depremert før og jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg har fått kontakt med noen andre med samme diagnose via facebook og de har alle vært deprimert pga denne sykdommen, det er kanskje noe man må igjennom. Hadde vært noe annet om det var "bare" diabetes eller en annen sykdom man lett kan holde i sjakk. Vår sykdom er ikke så lett, og det er forsket alt for lite på den.

 

 

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Høres ut som meg ! ❤ alt du skriver. Dra til fastlegen ❤🌸 bor du på østlandet? Må ikke svare

 

Anonymous poster hash: 60678...f2b

Nei jeg bor nordpå ❤ Har legetime i neste uke, det var fult ut året ellers

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Ingen sier at det bare er å endre tankemåte, ei heller at det er enkelt eller gjort i en håndvending. Leser du hovedinnlegget ditt en gang til så spør du om mer enn bare nav og arbeidsutprøving... Veldig tydelig at du er låst i din måte å tenke på, du tar ikke til deg annet enn kosesvar som underbygger de følelsene du har.

 

Nå er stønadene bygget opp slik at man må ha arbeidsutprøving når nav mener det er mulig, om de mener du er klar så kan du velge å tenke som du gjør allerede eller prøve å gjøre det beste utav situasjonen. Går det ikke så går det ikke, men verken legen din eller du kan vite det før du har prøvd... Er den fysiske formen så dårlig at du ikke kommer deg ut av hus så ringer du legekontoret mandag morgen og forklarer, da har du i hvert fall gjort alt riktig med tanke på å kontakte legen og arbeidsplassen frem til legetime.

 

 

Anonymous poster hash: 8342d...892

Tolk det som du vil

 

NAV er ikke sånn mot meg, veilederen min har sagt at jeg må si fra om jeg ikke klarer arbeidsutprøving igjen. Men jeg må ha legeerklæring/sykemelding (husker ikke hva så derfor jeg spurte). Og når jeg mailet med henne i sta så sa hun at det er helt greit å vente til jeg har legetime i neste uke. Jeg trenger ikke å møte opp i jobben på mandag. Det nytter ikke å ringe legekontoret igjen når fastlegen min er fullbooket ut året, jeg skal som sagt til henne i neste uke En time jeg bestilte for 3 uker side pga noe annet jeg vil ta opp.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

[Anonym bruker]

Tolk det som du vil

 

NAV er ikke sånn mot meg, veilederen min har sagt at jeg må si fra om jeg ikke klarer arbeidsutprøving igjen. Men jeg må ha legeerklæring/sykemelding (husker ikke hva så derfor jeg spurte). Og når jeg mailet med henne i sta så sa hun at det er helt greit å vente til jeg har legetime i neste uke. Jeg trenger ikke å møte opp i jobben på mandag. Det nytter ikke å ringe legekontoret igjen når fastlegen min er fullbooket ut året, jeg skal som sagt til henne i neste uke En time jeg bestilte for 3 uker side pga noe annet jeg vil ta opp.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f

Og vet du hva? Noen ganger er det faktisk godt å få støtte og sympati. Jeg har kun en venn som skjønner meg fordi hun er kronisk syk selv. Så jeg håpet at noen andre her skulle skjønne meg, for det er tøft når ingen rundt seg skjønner. Jeg ser helt frisk ut.

 

Anonymous poster hash: 18d0d...38f