noen med angst for fremføring?

[Anonym bruker]

Jeg har skikkelig angst for presentasjoner eller muntlig prøver.

Jeg kjenner angsten så fort jeg får høre om presentasjonen eller fremføringem og gruer meg hver dag til den.

Jeg får ikke sove om natten pga jeg tenker så mye på det og kan bryte sammen i gråt av å tenke på at jeg må gjennonføre det.

I forrige uke hadde vi en stor muntlig prøve å hwg klarte bare ikke å gå,jeg skulket til tross for at jeg hadde lest mye.

Jeg klarte bare ikke tanken på en muntlig prøve,fikk skikkelig angst.

Men læreren ga seg ikke så jeg måtte ta den igjen å klarte å komme gjennom det selv om det gikk elendig.

Likevel er litt fornøyd av at jeg hvertfall klarte å gjennomføre det.

Men nå har vi tentamen imorgen der jeg er på gruppe med 3 andre.

De andre er skoleflinke å har som mål å få karakteren 5,å det gjør jo angsten mye være at de gir meg så stort forventningspress.

Vi har øvd 6-7 ganger på det vi skal fremføre å de andre er kjempe flinke mens jeg er så nervøs at jeg blir helt kvalm,så jeg gjør det elendig til de andres store fortvilelse.

Jeg klarer bare ikke tanken på å gjennomføre tentamen imorgen å ødelegge for de andre med å gjøre det så dårlig.

Angsten jeg har nå føles 1000 ganger verre enn den muntlige prøven i forrige uke!

Noen som har vært i lignende situasjon?

Blir det noen gang bedre?

 

Itellegg til fremføring med gruppen min så blir det muntlig høring etterpå alene med læreren,akkurat som ikke det er ille nok

Dere andre med angst,hva hadde dere gjort?

Gjennomført med gruppen og muntlug høring alene etterpå?

Eller skulket gruppefremføringen og kun gått på den muntlige høringen etterpå?

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du

Anonymous poster hash: f5623...b8f

[Anonym bruker]

29.

Går siste året på barn og ungdomsarbeider.

Læreren vet om at jeg sliter med muntlig fremføring så er derfor hun pusher meg skikkelig på at jeg måtte ta igjen den muntlige prøven jeg skulket i forrige uke.

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

[Anonym bruker]

Voks opp og ta deg sammen.. Du er 29 og skulker prøver?

 

Anonymous poster hash: 7a811...11a

[Anonym bruker]

Voks opp og ta deg sammen.. Du er 29 og skulker prøver?Anonymous poster hash: 7a811...11a

Dette var jo både hyggelig og nyttig svar..

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

[Anonym bruker]

Dette var jo både hyggelig og nyttig svar..

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

Men du må jo konfrontere angsten da, istedet for å dyrke den.

 

Anonymous poster hash: 7a811...11a

[Anonym bruker]

Men du må jo konfrontere angsten da, istedet for å dyrke den. Anonymous poster hash: 7a811...11a

Joda men det går ann å si det på en hyggeligere måte enn første anonym her.

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal være helt ærlig med gruppen du skal opp sammen med i morgen. Ta en telefon til de andre og si det akkurat som det er - du har angst for fremførelsen og ber dem ha litt takhøyde for det i morgen. Kanskje er det lettere om alle står sammen når dere skal fremføre det. Hvis alle har alt som skal sies er det også lettere for andre å hoppe inn litt om du eller andre kommer litt ut av det, så kan den som kommer ut av det komme inn igjen ved neste setning eller avsnitt.

 

Vi laget en lignende strategi på en gruppeeksamen en gang, og det fungerte fint. To av fem på gruppa leste minimalt og kunne stoffet ekstremt dårlig, men vi hadde ingen mulighet for å endre på noe. Det virket også som om minst en av dem hadde en form for angst. Vi tok det ikke opp direkte med dem, men vi hadde en samlig hvor vi andre tre hadde snakket litt om dette på forhånd. Vi la det frem slik at på eksamen så var alle helt avhengige av hverandre, ergo var det i alles interesse at alle skulle yte sitt beste. Så la vi opp en strategi om at hvis en av oss ikke kunne svare, kom ut av det vi skulle si, eller bare fikk jernteppe eller helt hetta, så skulle vi andre prøve å få til glidende overganger. Det fungerte utmerket De to andre takket oss tre andre i ettertid for måten det ble gjort på. Jeg er rimelig sikker på at minst den ene av dem hadde angst, men ikke turde å innrømme det.

 

I en annen sammenheng var vi også 4-5 i en gruppe som måtte fremføre en større oppgave, og dette gikk rett inn i karakterene våre, både gruppeprestasjonen og enkeltprestasjonene telte. Der var den ene åpen på hvor forferdelig redd hun var for fremførelser. Vi laget derfor lignende strategier, så hun visste at hvis hun eller noen andre kom ut av det i fremførelsen, så ville alle at en eller annen ville steppe inn og hjelpe til å få personen på riktig trekk igjen. Der gjorde vi det klart at alle hadde dette ansvaret, ergo, hun hadde også ansvar for å hjelpe en av oss andre om en av oss fikk problemer. Dette skapte en trygghet for henne som gjorde at hun gjorde en strålende jobb. Å vise litt nervøsitet er ikke farlig bare man gjør en innsats og holder seg noenlunde til temaet.

 

Det er mye bedre at du innrømmer at dette er noe du sliter med. Om du ikke innrømmer det så vil du bruke energi på å prøve å skjule nervøsiteten din for også de andre på gruppa. Men om du innrømmer for dem at du har denne nervøsiteten, så trenger du ikke bruke energi på å prøve å skjule det for dem. Da får du faktisk litt mer styrke. De vet allerede, da har du ufarliggjort dem.

Da kan du fokusere på å bare gjøre ditt beste, slippe å skjule noe for de du er på gruppe sammen med.

Tenk på dem som en styrke. Du er ikke alene i dette, dere er et lag. Du skal bare gjøre din del.

Jeg er rimelig sikker på at de andre vil fortelle at de også er veldig nervøse, og dermed har dere også noe til felles.

 

Jeg har gått fra å ha angst for fremførelser og muntlige eksamener til å synes det er morsomt, og muntlig eksamener liker jeg veldig godt - foretrekker heller en muntlig eksamen fremfor en skriftlig eksamen i dag!

Jeg trodde aldri at det var mulig! Jeg kan til og med holde kurs for andre og synes det er morsomt.

Nervøs blir jeg fremdeles. Men nå kan jeg bruke den nervøsiteten til å skjerpe meg og heller yte bra. Jeg ser ikke lenger på nervøsiteten som en fiende som tar kontroll over meg, men som en kraft det ligger masse energi jeg kan utnytte positivt.

Poenget er å bare gjennomføre det!

 

Fokuser på den følelsen du hadde etter at du tok den muntlige eksamenen nylig, Hi. Du gjennomførte! Og du var stolt av deg selv etterpå! Med god grunn også - du gjennomførte det du var så redd for, det skal du være stolt av. Og i den stoltheten ligger det en styrke du kan ta med deg i morgen.

Husk at mange store kvinner og menn som har gjort store ting har også vært redd. Men de har valgt å gjennomføre ting likevel, fordi de har visst at det er så mye mer å vinne på å ikke la redsel styre hva man gjør der man vet at man må gjøre noe.

 

Ta en telefon til en eller flere på gruppa, stå i det, fortell at du sliter sånn. Da jeg hadde angst for slikt var en av metodene mine for å slippe å bruke så mye energi på å skjule angsten å begynne å fortelle de det angikk hvor ekstremt redd jeg var for situasjonen og for at det skulle gå galt. Når jeg hadde fortalt det så ble hele situasjonen liksom litt mindre skremmende.

 

Eneste måten å takle dette bedre er å gjøre det, Hi. Du greier dette!

Anonymous poster hash: 01bcf...035

[Anonym bruker]

 

Jeg synes du skal være helt ærlig med gruppen du skal opp sammen med i morgen. Ta en telefon til de andre og si det akkurat som det er - du har angst for fremførelsen og ber dem ha litt takhøyde for det i morgen. Kanskje er det lettere om alle står sammen når dere skal fremføre det. Hvis alle har alt som skal sies er det også lettere for andre å hoppe inn litt om du eller andre kommer litt ut av det, så kan den som kommer ut av det komme inn igjen ved neste setning eller avsnitt.

 

Vi laget en lignende strategi på en gruppeeksamen en gang, og det fungerte fint. To av fem på gruppa leste minimalt og kunne stoffet ekstremt dårlig, men vi hadde ingen mulighet for å endre på noe. Det virket også som om minst en av dem hadde en form for angst. Vi tok det ikke opp direkte med dem, men vi hadde en samlig hvor vi andre tre hadde snakket litt om dette på forhånd. Vi la det frem slik at på eksamen så var alle helt avhengige av hverandre, ergo var det i alles interesse at alle skulle yte sitt beste. Så la vi opp en strategi om at hvis en av oss ikke kunne svare, kom ut av det vi skulle si, eller bare fikk jernteppe eller helt hetta, så skulle vi andre prøve å få til glidende overganger. Det fungerte utmerket De to andre takket oss tre andre i ettertid for måten det ble gjort på. Jeg er rimelig sikker på at minst den ene av dem hadde angst, men ikke turde å innrømme det.

 

I en annen sammenheng var vi også 4-5 i en gruppe som måtte fremføre en større oppgave, og dette gikk rett inn i karakterene våre, både gruppeprestasjonen og enkeltprestasjonene telte. Der var den ene åpen på hvor forferdelig redd hun var for fremførelser. Vi laget derfor lignende strategier, så hun visste at hvis hun eller noen andre kom ut av det i fremførelsen, så ville alle at en eller annen ville steppe inn og hjelpe til å få personen på riktig trekk igjen. Der gjorde vi det klart at alle hadde dette ansvaret, ergo, hun hadde også ansvar for å hjelpe en av oss andre om en av oss fikk problemer. Dette skapte en trygghet for henne som gjorde at hun gjorde en strålende jobb. Å vise litt nervøsitet er ikke farlig bare man gjør en innsats og holder seg noenlunde til temaet.

 

Det er mye bedre at du innrømmer at dette er noe du sliter med. Om du ikke innrømmer det så vil du bruke energi på å prøve å skjule nervøsiteten din for også de andre på gruppa. Men om du innrømmer for dem at du har denne nervøsiteten, så trenger du ikke bruke energi på å prøve å skjule det for dem. Da får du faktisk litt mer styrke. De vet allerede, da har du ufarliggjort dem.

Da kan du fokusere på å bare gjøre ditt beste, slippe å skjule noe for de du er på gruppe sammen med.

Tenk på dem som en styrke. Du er ikke alene i dette, dere er et lag. Du skal bare gjøre din del.

Jeg er rimelig sikker på at de andre vil fortelle at de også er veldig nervøse, og dermed har dere også noe til felles.

 

Jeg har gått fra å ha angst for fremførelser og muntlige eksamener til å synes det er morsomt, og muntlig eksamener liker jeg veldig godt - foretrekker heller en muntlig eksamen fremfor en skriftlig eksamen i dag!

Jeg trodde aldri at det var mulig! Jeg kan til og med holde kurs for andre og synes det er morsomt.

Nervøs blir jeg fremdeles. Men nå kan jeg bruke den nervøsiteten til å skjerpe meg og heller yte bra. Jeg ser ikke lenger på nervøsiteten som en fiende som tar kontroll over meg, men som en kraft det ligger masse energi jeg kan utnytte positivt.

Poenget er å bare gjennomføre det!

 

Fokuser på den følelsen du hadde etter at du tok den muntlige eksamenen nylig, Hi. Du gjennomførte! Og du var stolt av deg selv etterpå! Med god grunn også - du gjennomførte det du var så redd for, det skal du være stolt av. Og i den stoltheten ligger det en styrke du kan ta med deg i morgen.

Husk at mange store kvinner og menn som har gjort store ting har også vært redd. Men de har valgt å gjennomføre ting likevel, fordi de har visst at det er så mye mer å vinne på å ikke la redsel styre hva man gjør der man vet at man må gjøre noe.

 

Ta en telefon til en eller flere på gruppa, stå i det, fortell at du sliter sånn. Da jeg hadde angst for slikt var en av metodene mine for å slippe å bruke så mye energi på å skjule angsten å begynne å fortelle de det angikk hvor ekstremt redd jeg var for situasjonen og for at det skulle gå galt. Når jeg hadde fortalt det så ble hele situasjonen liksom litt mindre skremmende.

 

Eneste måten å takle dette bedre er å gjøre det, Hi. Du greier dette!

 

Anonymous poster hash: 01bcf...035

 

Tusen takk for ett langt og nyttig svar

Får vel prøve å få taki gruppen min å prøve å fortelle hva jeg sliter med.

Takk for at du er så støttende,det er ikke lett å ha denne angsten å samtidig være elev på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for ett langt og nyttig svar

Får vel prøve å få taki gruppen min å prøve å fortelle hva jeg sliter med.

Takk for at du er så støttende,det er ikke lett å ha denne angsten å samtidig være elev på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: ab70a...992

 

 

Du greier dette - lykke til i morgen

 

Anonymous poster hash: 01bcf...035

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som virkelig har slitt med fremføringsangst, akkurat som deg. Da jeg begynte å studere på universitetet trodde jeg at jeg var ferdig med slikt å pustet lettet ut, men der tok jeg feil; vi hadde både muntlige eksamener og fremføringer for klassen. De to første årene var det virkelig ille, jeg fikk ikke sove, jeg spydde og fikk akutt diaré før de muntlige presentasjonene mine. Etterhvert greide jeg å holde meg noenlunde i sjakk, slik at jeg fikk sove og ikke måtte besøke toalettet utallige ganger. Men jeg var fortsatt en katastrofe under selve fremføringen.

 

Da jeg arbeidet med masteroppgaven min fikk den plutselig enormt mye oppmerksomhet. Og det endte med at jeg måtte presentere stoffet mitt på svært mange konferanser, de første gangene hadde jeg det helt fryktelig, men etterhvert ble angsten kurert. I dag noen år senere liker jeg faktisk å holde foredrag.

 

Mine beste tips er:

-pugg stoffet inn ut, du skal kunne det utenatt. Å lese i gjennom 7-8 ganger holder ikke.

-fremfør stoffet forann noen andre du kjenner, gjerne i samme rom som du skal presentere.

-snakk med folkene i klassen din, dersom du sier du har angst, blir nok forventningene noe lavere. Du føler kanskje mindre press på å prestere bra og dermed litt mer avslappet.

-det gjør ikke noe om du glemmer å si noe, ingen merker det uansett. Helt ærlig så tipper jeg halvparten av folkene i klasserommet lytter med et halvt øre, det skal mye til for at tabber oppdages.

-dersom du syns det er veldig skummelt å se på alle menneskene, prøv heller å se mer på overheaden du har. (Dersom du har mulighet til å øve med overheaden er det supert!).

-Hold heller et kort foredrag enn et langt, dersom du har muligheten til det.

 

Ikke skulk, da ødelegger du for deg selv og resten av gruppen din.

 

Anonymous poster hash: d789b...a66

[Anonym bruker]

Jeg sliter med det samme som deg. Hadde angst før hver fremføring. Jobber nå som pedagogisk leder og gruer meg i månedsvis før foreldremøtet. Skulker aldri og merker jeg blir litt og litt mindre nervøs for hvert år. Men har dette året spurt legen min om å få 0,5 mg vival. Samme som valium. Merker ingenting av noen effekt bortsett fra at jeg blir mindre stresset. Angsten blir borte, og jeg klarer å fremføre på en mye bedre måte. Vil aldri misbruke pillene, selv om jeg kan ha litt angst i andre situasjoner. For å få pillene sendte jeg bare en mld til lege om ønske om vival for en fremføring, så fikk jeg en pakke på 20 stk uten time en gang.

Anonymous poster hash: 84e1b...0b9

[Anonym bruker]

 

Jeg sliter med det samme som deg. Hadde angst før hver fremføring. Jobber nå som pedagogisk leder og gruer meg i månedsvis før foreldremøtet. Skulker aldri og merker jeg blir litt og litt mindre nervøs for hvert år. Men har dette året spurt legen min om å få 0,5 mg vival. Samme som valium. Merker ingenting av noen effekt bortsett fra at jeg blir mindre stresset. Angsten blir borte, og jeg klarer å fremføre på en mye bedre måte. Vil aldri misbruke pillene, selv om jeg kan ha litt angst i andre situasjoner. For å få pillene sendte jeg bare en mld til lege om ønske om vival for en fremføring, så fikk jeg en pakke på 20 stk uten time en gang.

 

Anonymous poster hash: 84e1b...0b9

 

Forrsten så funker det litt å ta bare halve tabletten, ikke samme virkning, litt mildere, så ville prøvd for meg selv, gått på butikken eller noe for å se hva du føler om dosen

 

Anonymous poster hash: 84e1b...0b9