Føler ikke tilhørighet noen sted... :(

[Anonym bruker]

Har vokst opp med en stefar som aldri gav meg ett sekunds oppmerksomhet - hverken positiv eller negativ. Så hvordan han han var god far for mine stesøsken, men jeg har alltiv bare vært luft. 

Hadde en mamma som var med på dette da han var hjemme fra jobb. Han jobbet mye kveld/natt. Når han var på jobb fikk jeg sitte oppe lenge og vi koste oss i stua med tv-serier og saft - mens mine halvsøsken ble lagt for natten. 


Jeg klarte aldri få noen orgentlige venner på barneskole og ungdomskole. Har alltid hatet meg selv. Jeg er lite pen. Jeg føler meg utilpass. Jeg har gjort ALT for å få venner, men ikke fått det til. 

 

Videregående ble en ny epoke for meg. Kom i helt ny klasse i ny by. Jeg blomstret. Plutselig var jeg i "gjengen". I jobb har jeg og egentlig alltid følt jeg har en "plass"... 

 

Men nå, plutselig... så føler jeg meg tom. Så tom så tom.... Ingen har sagt eller gjort noe galt.. jeg bare føler meg alene Jeg synes selv min barndom bar preg av omsorgssvikt. Jeg føler til dels enda jeg kanskje ikke burde blitt født - for jeg var nok et uromoment og litt i veien for det perfekte familieidyll. Jeg føler meg enda i veien, mer og mer! 

 

Fra å blomstre på videregående har jeg falt tilbake i gamle spor. Føler meg alene og jeg føler ingen bryr seg om meg (bortsett fra mine nydelige barn). Jeg føler til og med min mann kun er med meg så han kan ha sex med meg + jeg steller hus og barn. 

Føler meg så null verdt... så 0! 

Hvordan riste av meg dette her? Har gått til psykolog, hun mente min barndom var grusom, og hun har prentet så godt hun kunne at jeg er god nok... Men jeg FØLER det ikke  

Anonymous poster hash: 5bf38...f20

[meg-og-mine]

Lavt selvbilde. Du har pga oppveksten utviklet et lavt syn på deg selv.

 

Du trenger en booster som motbeviser slik du tenker. Det er minimum 5 mennesker i verden som elsker oss....

 

Om man ikke har nære familie selv så skaper man seg en egen , barn og mann. Kjærligheten til ens barn er sterke enn noen annen kjærlighet.

 

Samtidig vil jeg anbefale deg å finne mestring slik at du får positive følelser og kan vokse og blomstre i selvtilliten din 🌸

[Anonym bruker]

En ting du kangjøre foruten å gå i mer terapi er å fortelle dette til din man og rett og slett lære han opp i en bekreftende beskjed han kan gi deg daglig.

 

Du har tilhørighet, i familien og i jobben din, men har lett for å mistro det pga barndommen din. Da gjelder det å rigge seg slik at du får overdøvet beskjedene fra fortiden med gode beskjeder i nåtid.

 

Anonymous poster hash: d086b...a42

[Anonym bruker]

Hør her, ingen kan gi deg en verdi utenom deg selv. Ingen kan gi deg tilhørighet utenom deg selv. Ingen kan gi deg selvtillit utenom deg selv. Ingen kan leve for deg, det må du også gjøre selv.

Barndommen din var sånn, det får du ikke gjort noe med. Dvs, annet enn å akseptere at sånn var det, og tilgi deg selv og dine foreldre. Det du får gjort noe med er det som skjer nå, i morgen og neste uke.

Vær snill med deg selv fordi du, som alle andre, fortjener å ha det bra. Gjør ting som gjør deg glad, bruk tid på å bli kjent med og glad i deg selv. Gi Faen i kompleksene dine eller gjør noe med dem. Hvis du gir deg selv det beste du har å by på, vil du gi det til andre og du vil også motta det. Vær et fyrtårn for deg og andre, vær klippen din og vær lyset ditt. Dette fikser du, det er nemlig bare små skritt i samme retning som skal til. Ta godt vare på deg selv og gi deg hva du fortjener😊

 

Anonymous poster hash: 955d2...8f5

[Anonym bruker]

Jeg synes at det å gi er beste terapi! Altså,besøk et eller annet mottak,ta med gaver eller klær eller noe og hjelp til. Snakk med mennesker,hjelp dem så skal du se at du vil føle deg bedre!

 

Anonymous poster hash: 7abcd...d31

[Anonym bruker]

Har du sett serien «jeg mot meg» på NRK? Se den, kanskje gruppeterapi kunne vært noe for deg.

 

Anonymous poster hash: d086b...a42