Jeg forstår ikke livet mitt.

[Anonym bruker]

For 4 mnd siden var jeg en lykkelig 5 barnsmor, livet gikk på skinner, fortsatt kjempe forelska i mannen min og hadde det så utrolig fint. Så raste hele verden.

Jeg ble uplanlagt gravid, hadde mest lyst å ta abort men fant ikke de rette grunnene. Jeg angrer dypt på at jeg ikke gjorde det, vet det høres ille ut, men dagene mine dreier seg kun om å angre. Jeg er bunn ulykkelig, hater mannen min for å ha glemt prevansjonen en gang, hater at han er glad og forteller det til alle akkurat som om dette er noe å glede seg til. Jeg prøver så godt jeg kan å fortsette å stable bena under meg men jeg orker ikke mer, så i dag tenker jeg å fortelle han at jeg flytter ut, få en egen plass å bo, tar med meg de to eldste som jeg har fra før, men de 3 minste kan bli igjen hos han, jeg orker ikke forholde meg til de nå. Håper han kan ta permisjonen når babyen kommer.

Jeg er så jævla ulykkelig, absolutt alt rundt meg er falt sammen å blitt ødelagt. Hele dagene går med til å grine, sover ikke på nettene for tenker bare på at alt som kommer til å skje framover. Vet ikke hvor jeg vil med dette, men orker ikke å snakke med noen for dette er sikkert det mest patetiske de fleste har lest, men det får være

 

Anonymous poster hash: a130a...979

[Anonym bruker]

Hadde det akkurat som deg! Ring lege eller jordmor og fortell at du har svangerskapsdepresjon!

 

Anonymous poster hash: fa23c...ef3

[Anonym bruker]

Her tenker jeg at du er godt på vei inn i en real depresjon, SØK HJELP ASAP! Har du tenk tanken selv, at du kan være deprimert? Bare det at du skriver at du tar med deg de to eldste og flytter ut og etterlater 3 små hos faren er et stort varseltegn på depresjon, ingen frisk mor vil etterlate noen av barna og bare flytte . Jeg får virkelig vondt av deg, lov meg at du søker hjelp hi!!!

 

Anonymous poster hash: f6ce1...e2e

[Anonym bruker]

Tror det er normalt og føle litt panikk i slike tilfeller. Gjør det selv. Følelsene er en berg og dalbane. Jeg ble gravid på prevansjon. Ikke planlagt i det hele tatt.

Faktisk var vi så ferdig at mannen min skulle sterilisere seg. Men hadde allerede kommet så langt at vi klarte ikke avslutte svangerskapet.

 

Er virkelig ikke en ideell situasjon for oss med tanke på min helse. Faktisk så risikerer jeg meg selv for dette barnet som ikke skulle blitt til en gang.

 

Nå har jeg ikke så lenge igjen. Jeg gleder meg. Men også gruer meg litt. Kjenner litt på panikk og fortvilelse. Er redd for at mye skal gå galt.

Og rømme min vei kjennes noen ganger fristende ut.

 

Men husk vi er gravid. Hormonene er i ubalanse. Og i tilegg til å være gravid var det ikke planlagt.

Syns du skal prøve og vente. Snakk med mannen din om disse følelsene. Det gjør jeg. Og det er så godt når han holder rundt meg og sier at ja det kommer til og bli kjempe tøft. Men vi skal klare det.

 

Anonymous poster hash: a065d...91e

[Anonym bruker]

Ikke flytt og ødelegg alt da! Vær åpen om at du har svangerskapsdepresjon! Snakk med noen.jeg LOVER deg at det blir bedre!❤

 

Anonymous poster hash: 078a1...b8b

[Anonym bruker]

Jeg støtter de andre om at du må ta det opp med legen. Eventuelt jordmoren du går til.

 

Det er hjelp og få.

 

Anonymous poster hash: a065d...91e

[Anonym bruker]

Takk for svar. Får høre med jm, men syns det er vanskelig å fortelle eller snakke om.

 

Anonymous poster hash: a130a...979

[Anonym bruker]

Det er nok hormonene som herjer. Det vil forhåpentligvis bli bedre utover svangerskapet. I mellomtiden er det viktig at du tar godt vare på deg selv. Det er sikkert ikke så lett med 5 barn, men da må mannen dra lasset en stund. Du trenger å få nok søvn og hvile nå. Få i deg sunn og næringsrik mat. Det vil hjelpe på. Nå handler det bare om at du må komme deg gjennom dette, så blir det bedre. Livet kan fortsatt bli bra

 

Anonymous poster hash: 9c3e6...858