Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #1 Skrevet 24. november 2016 Jeg trenger å lufte min historie og mine tanker ett sted. Min første graviditet endte i MA i uke 20 med vår datter.Vi var knuste i lang tid både jeg og mannen. Etter noen år ble jeg gravid på nytt å vi fikk en nydelig gutt. Svangerskapet besto av mye bekymringer pga den første graviditeten. Fødselen var komplisert og det endre med hastekeisesnitt. En opplevelse som ikke har plaget meg nevneverdig i ettertid da jeg følte meg trygg. Det som plager meg skjedde for ett år siden. Jeg ventet vår andre gutt. Ettersom det tok 40t fra første rie til storebror ble født forventet jeg at det ville ta lang tid andre gangen også. Så feil kan man ta. Jeg merket murringer ca kl 13 på formiddagen. Informerte mannen som da var på jobb om at jeg trodde noe begynte å skje. Jeg ba han ikke stresse med tanke på at det tok nesten to døgn sist gang. Ikke hadde jeg vondt heller bare ubehag. Jeg gikk slik noen timer før jeg plutselig skrek av smerter. Fikk meg ett stort sjokk da jeg i tillegg kjente trykketrang. Jeg kunne da ikke være "der" i fødselen allerede. Selv ville jeg tippet at jeg hadde 1-2cm bassert på første fødsel. Jeg fikk totalt panikk men klarte heldigvis ringe føden. Klarte nesten ikke fortelle hvem jeg var og hvor jeg bodde da riene og trykketrangen haglet på. Jeg var livredd. Fikk totalt panikk. Var sikker på at sønnen min kom til å dø noe jeg skrek i telefonen også. Jeg så for meg bildene i hodet fra den første dødfødselen og bare skrek av redsel og panikk på telefonen til jordmor. Hun var på tråden hele tiden og veiledet meg men jeg tror ikke jeg klarte å lytte til hva hun sa. Jeg var fullstendig i min egen verden av smerter og panikk. Jeg virkelig frøs helt til og ble totalt handlingslammet. På film hvor andre er rolige å tar i mot sin egen baby var jeg hysterisk. Jeg følte meg så alene og var livredd. I det hodet er på vei ut kommer ambulansen inn døra. Jeg følte meg ikke mer lettet egentlig da jeg viste at om barnet ikke puster eller har problemer er vi milevis unna intensiv hjelp. Sitter barnet fast i bekkenet, hva da? Min første satt fast og fikk lav hjerterytme noe som også gjorde meg livredd. Heldigvis var gutt nr to over en kg mindre og 5cm lengere så han kom ut i rakettfart midt på badegulvet i en stor dam av blod og fostervann. Jeg har analysert om og om igjen om jeg burde fortstått at jeg var lenger ut i fødselen enn jeg trodde. Jeg burde dratt til sykehuset tidligere uten at jeg forstår hvordan jeg skulle forstått det. Riene var uregelmessige, sterke og svake om hverandre og de varierte i lengde. Smertene var ikke så mye å snakke om heller før pressriene kom. Jeg klandrer meg selv. Hva hvis ting ikke hadde gått bra? Hva om han hadde sittet fast? Kunne han blitt hjerneskadet eller død fordi jeg fødte hjemme? Alt virker fint så langt men dette plager meg. Det plager meg hvordan jeg reagerte og at jeg ikke var i trygge omgivelser på ett sykehus. Jeg får totalt panikk om noen vil høre min fødselhistorie. Jeg forteller den med ett smil men jeg får en klump i magen og dårlig samvittighet for alt som kunne skjedd. Jeg blir rett og slett uvel av tanken . Jeg trengte å dele dette, takk for at du leste. Anonymous poster hash: a6110...283
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #2 Skrevet 24. november 2016 Jeg kan godt forstå at du har vansker med å snakke om den opplevelsen. Anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjonen. Jeg hadde en intens fødsel, men var trygg på sykehuset. Likevel hadde jeg i flere måneder behov for å snakke om det omtrent daglig. En psykolog kan hjelpe deg å sortere tankene dine og få deg til å bearbeide opplevelsene dine. Ønsker deg lykke til! Anonymous poster hash: 4134f...ab9
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #3 Skrevet 24. november 2016 Det er ikke uvanlig å være redd når dette skjer hjemme. Som paramedic har jeg tatt imot en del babyer hjemme, i ambulansen og bakseter i bil. Både med og uten hjelp av jordmor. Dette har vi opplæring i. Jeg er trygg på min rolle. Vi har det vi trenger av utstyr. Anbefaler deg å snakke med noen ang hendelsen. Anonymous poster hash: 9ba2a...d8c
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #4 Skrevet 24. november 2016 Jeg tror du må prøve å legge bort tankene om alt som kunne gått galt. Det gikk jo ikke galt? I likhet med deg fikk jeg en uplanlagt hjemmefødsel med mitt andre barn. Ved første fødsel hadde jeg rier med 2-3 minutters mellomrom i 9 timer før pressriene meldte sin ankomst, og jeg forventet det samme da riene kom like tett ved andre fødsel. 2 timer og 50 minutter etter at vannet gikk (startet med vannavgang) fødte jeg i sofaen med jordmor på telefonen og pappaen tok i mot. Min historie er ikke like dramatisk som din, og jeg var den hjemme som var minst redd og bekymret. Hadde nok med riene. Jeg forstår godt tankene dine om at vi burde reist tidligere til sykehuset, og at jeg burde forstått at ting gikk raskere denne gangen. Jeg har blitt enig med meg selv i at jeg faktisk ikke hadde mulighet til å forutse at fødsel var så nært forestående, og vi hadde heller ikke hatt mulighet til å reise tidligere til sykehuset også barnevakt. Jeg skjønner min historie ikke kan sammenlignes med din altså, jeg hadde støtte i mannen min. Men tankene om hva jeg burde ha gjort kjenner jeg. Prøv å legge dem bort- de gjør deg ikke noe godt. Gi deg selv et klapp på skuldra for at du har født 2 fine barn, det siste med litt dramatikk. Så er det viktigste at de er friske og fine, ikke hva som kunne skjedd. Anonymous poster hash: ab60d...ac4
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #5 Skrevet 24. november 2016 Det er ikke uvanlig å være redd når dette skjer hjemme. Som paramedic har jeg tatt imot en del babyer hjemme, i ambulansen og bakseter i bil. Både med og uten hjelp av jordmor. Dette har vi opplæring i. Jeg er trygg på min rolle. Vi har det vi trenger av utstyr. Anbefaler deg å snakke med noen ang hendelsen. Anonymous poster hash: 9ba2a...d8c Du har jo absolutt ikke det du trenger av utstyr til en komplisert fødsel, ei heller kompetanse til det. Anonymous poster hash: 991f8...8c8
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #6 Skrevet 24. november 2016 Jeg fødte ikke nummer to hjemme men det var tett på. Akkurat som deg sammenlignet jeg fødsel nummer en og to og trodde oppriktig jeg hadde goood tid med nummer to. Fødsel 1 tok 28 timer fra jeg skjønte hva som var i gang, rier som etterhvert ble kraftigere og tettere, dro til sykehuset og brukte mange timer der før hun var ute. Med det som referanse var det kanskje ikke rart jeg ikke forsto hvor nærme jeg var for å føde hjemme den nesten gangen. Jeg våknet uthvilt for første gang på 9 måneder. Hadde litt ubehag i ryggen ut over dagen og på ettermiddagen kom noe jeg lurte på om var svake rier. Gav meg god tid og dro etterhvert til sykehuset uten jeg egentlig trodde det var mer enn litt rare kynnere. Jordmoren som mødte meg i skranken skjønte noe helt annet enn meg og en veldig kort stund etterpå var nestemann ute. Hadde ikke hodet sittet litt fast hadde hun blitt født på gulvet i gangen der og da. Det jeg vil fram til er at du ikke er den eneste som bommer grovt når fødsel en og to sammenlignes Du hadde litt mer uflaks enn meg og fødte hjemme men jeg gjorde akkurat samme vurderinger som deg så det kunne like gjerne ha vært meg. Jeg syns ikke du skal klandre deg for å ikke skjønne fødselen var kommet så langt som den var. Det er ofte ikke så lett selv for dem som jobber med det daglig. Sørg for å få bearbeidet opplevelsen din så du slutter å klandre deg selv og tenke på hva som kunne ha skjedd. Lykke til Anonymous poster hash: 867cc...de7
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #7 Skrevet 24. november 2016 Ingen fødsler er like. Man kan ikke,og skal ikke basere fødsler på hvordan forrige fødsel var. Jeg fødte nr 3 alene på badet,1 time etter første rie. Ikke hadde jeg hyppige rier heller,så jeg trodde jeg hadde god tid. Brukte over 20 timer med nr 1 og 2. Anonymous poster hash: 25e92...6c5
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #8 Skrevet 24. november 2016 Det er helt umulig å forutse hvordan en fødsel blir. Med nr 1 så hadde jeg en vanlig fødsel med rier. Nr 2 ble født 45 min etter første ria kom, hadde aldri i verden gjetta på det. Anonymous poster hash: 38498...1a5
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #9 Skrevet 24. november 2016 Jeg ville bare skryte av hvor utrolig tøff du var! Du sier at du var hysterisk og handlingslammet, men du klarte det! Du fødte et perfekt barn hjemme alene med bare litt hjelp i innspurten. Det er fantastisk at du klarte det og du burde være så stolt av deg selv! Jeg skjønner at du føler helt motsatt og det er trist. Det gikk bra! Anbefaler at du snakker med jordmor om det som skjedde selv om det er lenge siden. Ikke usannsynlig at hun du snakket med på telefonen husker den samtalen. Håper du klarer å kose deg med ettåringen din❤ Anonymous poster hash: d5dad...d1b
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #10 Skrevet 24. november 2016 1. Alle fødsler er ulike. Du hadde ingen forutsetninger for å vite at denne skulle gå så fort. Tidligere historie talte heller mot det motsatte. 2. Reaksjonene dine er helt forståelige og like normale som andre reaksjoner.Du var alene, fødsel i gang og med en forferdelig opplevelse i minne. Tror de fleste ville reagert som deg. 3.DET GIKK BRA!!! Ingen vits å å tenke "enn om...." Skader kan skje på sykehus, like fort. Du bruker opp energien du kan bruke på barna, på unødvendige bekymringer. 4. Hvis du fortsetter å tenke mye på dette så be om samtale med helsesøster eller psykolog på helsestasjonen. Det er det de er der for. Gratulerer med en sunn og frisk gutt forresten Anonymous poster hash: 3340e...1af
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #11 Skrevet 24. november 2016 Ja, utrolig tøff og hvertfall med tanke på historien din. Og du klarte deg jo helt suverent syns du bør kontakte jordmor for en samtale ang fødselen, vet flere som har hatt god nytte av det etter en litt traumatisk fødsel. Anonymous poster hash: 38498...1a5
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #12 Skrevet 24. november 2016 Du har jo absolutt ikke det du trenger av utstyr til en komplisert fødsel, ei heller kompetanse til det. Anonymous poster hash: 991f8...8c8 Har du sett i min fødekoffert siden du vet det? De fleste fødslene utenfor hjemmet er uproblematisk. Eneste jeg kan se for meg at jeg ikke har er en sugekopp, det har heller ikke en jordmor med seg ut. Legge i narkose for ett hastekeisersnitt gjør vi heller ikke, det er legejobb, samt katastrofekeisersnitt. Ellers ser jeg ikke noe jeg mangler, kom gjerne med innspill slik at jeg kan få det inn i bilen. At jeg ikke har kompetanse er feil å si. Jeg har 6 års utdannelse. Har garantert tatt i mot flere babyer enn deg. Og jeg har behandlet og gjort livreddende tiltak på mange nyfødte i løpet av årene jeg har jobbet. Men selvfølgelig, fyll på med kunnskap du mener jeg mangler. Er alltid interessert i å lære mer. Anonymous poster hash: 9ba2a...d8c
Anonym bruker Skrevet 24. november 2016 #13 Skrevet 24. november 2016 Du har ingen ting å bebreide deg for. Min første fødsel endte i keisersnitt da barnet satt fast. Det kom ut mørke blått og svært medtatt og legene brukte relativt lang tid på å få liv i barnet. Var en svært lang og hard opplevelse frem til det. Med nr 2 begynte vannet å gå. Og dermed måtte vi inn etter en time. Og godt var det. For da riene startet å bli skikkelige (da jeg ville tenkt på å dra til sykehuset), så tok det kun ti minutter før barnet var ute. Var to små pressrier og så vips liksom. Jeg hadde aldri hatt sjans til å forutse det basert på første fødsel. Du må få snakket med noen om dine opplevelser. Anonymous poster hash: 037c2...5ae
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå