Arbeidsledig og i permisjon - bli hjemmeværende?

[Anonym bruker]

Jeg er arbeidsledig, har 2 barn og er i foreldrepermisjon frem til utpå høsten. Var nedbemanning på jobben under graviditeten og det var ingen som ville ansette en gravid dame. Er få jobber innenfor det jeg har jobbet og har utdanning innenfor, men jeg har vært åpen for at jeg kan ta en så og si hvilken som helst 8-4 jobb i nærområdet. Mannen min tjener meget godt og det jeg har tjent har bare gått til SFO (slutter til sommeren), litt mat og til tøy etc. Det resterende har uansett bare blitt satt av til sparing. Vi har to biler uten lån og et huslån på litt over det dobbelte av min manns inntekt. Mannen min har full bsu og min er nesten full. Vi er nå for gamle til å spare i BSU så pengene står bare der og godgjør seg frem til vi legger det inn i lånet. Han kan fint stå for alt av utgifter og allikevel spare mye ved siden av. Har rundt 300 000 alt i alt på sparekontoene og har alt det vi trenger og mer til. Vi lever rimlig nøkternt og har spart i mange år til hus. Mannen min har fablet litt om at jeg bør bli hjemmeværende og ta meg av hus og barn. Det er ærlig talt en fristende tanke, men jeg vil da gå glipp av arbeidsledighetstrygd frem til jeg finner en jobb senere, vil ikke kunne spare opp til offentlig pensjon, få minstesats på uføretrygd om jeg skulle bli varig syk osv. Jeg må i såfall ha flere forsikringer (mannen har uføreforsikring som dekker meg) og spare privat opp til pensjon. Jeg må innfinne meg med at barn og hus er og forblir prioriteten mens barna er små. Mannen fabler om å få en til så vi må sette det igang før vi blir for gamle (slet i flere år med å få minstemann). Er det riktig å sette familien først og glemme jobb? For eldstemann med ulike diagnoser vil det være bra at jeg er hjemme og minstemann slipper å dra i barnehage som ettåring. Blir da kun kontantstøtte og evt engangsstønad ved neste barn så det er litt skremmende å ikke ha en jobb å gå til. Minstemann skal selvfølgelig være med på åpen barnehage for de av dere som reagerer på det.

Bør jeg ta skrittet og si at det er dette jeg vil ha som bursdags- og julegave de neste årene? Jeg elsker å jobbe, men elsker barna mine mer! Jeg husker stresset ved å hente i barnehage og skole, pendling, lite energi og grettent barn. Etter ar jeg ble arbeidsledig har eldstemann blitt hentet tidlig hver dag og har blitt mye mer rolig og avbalansert pga dette. Valgets kval...

 

Anonymous poster hash: 09aa4...7fc

[Anonym bruker]

Det er bare du som kan velge ditt liv.

 

Hvis du velger å bli hjemmeværende, så sørg ihvertfall for å sikre deg økonomisk slik at du ikke sitter på bar bakke ved et evt samlivsbrudd. Det er ingen som planlegger å bli skilt, men for noen skjer det likevel. Så selv om det er ubehagelig å snakke om det, så pass på at du ikke sitter igjen med null.

 

Anonymous poster hash: 30718...e65

[Anonym bruker]

Jeg ville vært hjemmeværende noen år - uten tvil!

 

Så lenge dere passer på alt du nevner, pensjonssparing og forsikringer, og dere har råd...

 

Livet er så kort. Hvis det er dette du ønsker, så hvorfor ikke?

 

Anonymous poster hash: 8af01...9bb

[Anonym bruker]

Og jo, for de av dere som synes det er latsabb å potensielt sett leve slikt så har jeg jobbet siden jeg var 16 med unntak av da jeg var hjemme i perm med førstemann. Er i midten av 30-årene nå så har blitt noen år. Mannen jobber dobbelt så mye som de i vanlige jobber og betaler snart nærmere halvparten av lønna i skatt. Vi har bidratt mye opp gjennom, men føles rart å vurdere å ikke jobbe i en periode.

 

Anonymous poster hash: 09aa4...7fc

[Anonym bruker]

Du kommer nok til å møte på dem som surmuler og klager på at du ikke bidrar til samfunnet osv. Men de skal du ikke bry deg om. Som du sier, du har bidratt og mannen din bidrar mye. Dessuten er det å være en god mor og oppdra sine barn noe av det beste man kan gjøre for samfunnet Dere må få gjøre det som føles rett for dere. Blir så feil at andre skal dømme. Tenker mange bare er misunnelige, eller er redd for å dømme seg selv ved å anerkjenne deres måte

 

Og så tror jeg det er svært få som angrer på at de ikke jobbet MER i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: 8af01...9bb

[Anonym bruker]

Pass på at du er sikret dersom dere skulle gå ifra hverandre/du skulle bli syk/ han skulle dø (kjedelig å tenke på, men enda verre dersom det skulle skje, uten at dere har tenkt på det)

Dersom du så ønsker det, ta noen år hjemme. Avklar med mannen hva som er din jobb (slik at du ikke blir slave, som han mister respekten for) kos deg hjemme og nyt at dere har tid til barna, økonomi til et godt liv. Dersom noen har sterke meninger om livet ditt, er det bare å minne dem på at dette er ditt liv!

 

Anonymous poster hash: 719d2...482

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke vært hjemmeværende i flere år

Det er veldig mange som ender opp med psykiske problemer etter en stund når de mangler voksen stimuli.

 

Anonymous poster hash: 48da7...805

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke vært hjemmeværende i flere år

Det er veldig mange som ender opp med psykiske problemer etter en stund når de mangler voksen stimuli.

 

Anonymous poster hash: 48da7...805

Vel, det er utrolig mange som sliter seg ut i småbarnstiden med jobb og alt som medfølger. Tidsklemma, stress, utbrenthet, møte veggen... Det er i hvert fall ikke sunt. Voksenstimuli kan man få selv om man ikke er på jobb.

 

Jeg har selv blitt utbrent, og sliter med å komme meg ovenpå igjen. Er verken tilstrekkelig som arbeidstaker, mor, husmor eller kone slik det er nå!

 

Anonymous poster hash: 8af01...9bb

[Anonym bruker]

Vel, det er utrolig mange som sliter seg ut i småbarnstiden med jobb og alt som medfølger. Tidsklemma, stress, utbrenthet, møte veggen... Det er i hvert fall ikke sunt. Voksenstimuli kan man få selv om man ikke er på jobb.

Jeg har selv blitt utbrent, og sliter med å komme meg ovenpå igjen. Er verken tilstrekkelig som arbeidstaker, mor, husmor eller kone slik det er nå!Anonymous poster hash: 8af01...9bb

Man må jo ikke nødvendigvis jobbe fullt.Det går an å jobbe deltid,slik at man i alle fall har et ben innenfor!

 

Anonymous poster hash: 1a049...225

[Anonym bruker]

Jeg er hjemmeværende! Har selvsagt forsikringer og sparing.

 

Barna får rolige morgener, men går i barnehage. De får god tid til å bli friske ved sykdom og gode ferier.

 

Dagene går med til å vaske huset, handle, organisere familien, ordne alt mulig, trene, så når barna kommer hjem har vi godt tid selv om de går på aktiviteter. Jeg har tid til å hjelpe med lekser og middagen er gjort klar tidligere på dagen så det er bare å trykke på "kok"!

 

Helgene blir rolige da huset alt er vasket og ting handlet inn.

 

Jeg går i flere foreninger og møter mange venninner. Jeg leser mye bøker, ser nyheter og følger med på mye.

 

Mannen står for inntekten, han har en krevende lederstilling. Han kan jobbe overtid, men kan også ta en avspaseringsdag når han ønsker feks ved sykdom hjemme.

 

Alle har fått mer overskudd, roligere hverdag! Huset vårt har blitt en møteplass for store og små. Venner av barna kommer ofte, våre venner stikker innom og de vet at det ofte venter nystekte rundstykker eller de blir invitert på middag en vanlig hverdag.

 

Jeg stiller opp for halvsyke tantebarn og på planleggingsdager er ofte alle tantunger på overnatting og besøk.

 

Jeg har ofret karrieren (høyt utdannet), men vi lever livet her og nå. Det er jo ikke sikkert vi blir gamle engang. Dette er det beste valget for oss.

 

Anonymous poster hash: 52139...753

[Anonym bruker]

Du er heldig som har valgfrihet og økonomi til å velge det du vurderer er best for din familie. Kos deg hjemme og sørg for at økonomien er sikret om noe skulle skje mannen. Barna er små en kort periode av livet, du har god tid til å jobbe senere enn gang!

 

Anonymous poster hash: ae531...ab5

[Anonym bruker]

Hi her.

Takk for alle de positive svarene!

Skal snakke med mannen om det igjen nå snart så da finner vi nok en løsning. Mannens forsikring gir meg en god utbetaling om han blir ufør eller faller ifra (og vice versa). Det vil være nok til å nedbetale resten av huset + en del til. Barna er det viktigste vi har så de bør settes først. Jeg er godt sikret ved skilsmisse (50% av huset).Takk for at dere tok dere tid til å svare

 

Anonymous poster hash: 09aa4...7fc

[kristinehufine]

Jeg ville ikke vært hjemmeværende i flere år

Det er veldig mange som ender opp med psykiske problemer etter en stund når de mangler voksen stimuli.

 

Anonymous poster hash: 48da7...805

Det er det dummeste jeg har hørt... For et uintelligent svar! Man blir da ikke psykisk syk av å være hjemmeværende. Og man kan fint være sosial med andre voksne uten å gå på jobb... Håper du tenker deg litt om før du prater....

[Anonym bruker]

Det er det dummeste jeg har hørt... For et uintelligent svar! Man blir da ikke psykisk syk av å være hjemmeværende. Og man kan fint være sosial med andre voksne uten å gå på jobb... Håper du tenker deg litt om før du prater....

Det er desverre ikke tull. Å gå hjemme i msnge år gir vesentlig høyere risiko for å utvikle angst og depresjon.

 

 

Anonymous poster hash: 48da7...805

[Anonym bruker]

Jeg er hjemmeværende! Har selvsagt forsikringer og sparing.

 

Barna får rolige morgener, men går i barnehage. De får god tid til å bli friske ved sykdom og gode ferier.

 

Dagene går med til å vaske huset, handle, organisere familien, ordne alt mulig, trene, så når barna kommer hjem har vi godt tid selv om de går på aktiviteter. Jeg har tid til å hjelpe med lekser og middagen er gjort klar tidligere på dagen så det er bare å trykke på "kok"!

 

Helgene blir rolige da huset alt er vasket og ting handlet inn.

 

Jeg går i flere foreninger og møter mange venninner. Jeg leser mye bøker, ser nyheter og følger med på mye.

 

Mannen står for inntekten, han har en krevende lederstilling. Han kan jobbe overtid, men kan også ta en avspaseringsdag når han ønsker feks ved sykdom hjemme.

 

Alle har fått mer overskudd, roligere hverdag! Huset vårt har blitt en møteplass for store og små. Venner av barna kommer ofte, våre venner stikker innom og de vet at det ofte venter nystekte rundstykker eller de blir invitert på middag en vanlig hverdag.

 

Jeg stiller opp for halvsyke tantebarn og på planleggingsdager er ofte alle tantunger på overnatting og besøk.

 

Jeg har ofret karrieren (høyt utdannet), men vi lever livet her og nå. Det er jo ikke sikkert vi blir gamle engang. Dette er det beste valget for oss.

 

Anonymous poster hash: 52139...753

Åh, sånn vil jeg og ha det 😊😊 nyt det!

 

Anonymous poster hash: 07152...389