Forskjellsbehandling av barnebarn.

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal starte.

Jeg har så vondt av gutten og jenta mi.

De er stille og rolige og aksepterer ting som det er/har blitt, men jeg har lyst til å brute med hele familien.

 

Vi er vokst opp med far og stemor. Hun har en datter fra tidligere som dessverre ikke kan få barn. Min stesøster er forøvrig veldig hyggelig, men har hatt sitt psykiske å stri med.

Hun og mannen har to barn de har tatt til seg, og min far og stemor forskjellsbehandler i enorm grad.

De er på ferier, juleavslutninger, kjøper klær, på teater, på weekendturer, feirer jul/påske og alle høytider sammen, hytteturer, gir de penger, har de fast hver mandag og listen er uendelig...

Men, de har sjelden eller aldri tid til våre.

De får ingenting, halvparten av gavesummen til jul, aldri bedt med på noe med mindre det er for å holde de andre med selskap, kun pliktbesøk innimellom og snakker da kun om de andre "barnebarna".

Ikke kommer de på kamp, ikke juleavslutning... ingenting.

 

Jeg nesten forakter de som skal være mine foreldre. Eneste gangen de ringer er for å hjelpe de med å bestille billetter etc hvor de skal på tur med de andre.

Har tatt det opp tre ganger face to face med dem,men ingen forandring...

 

Hva bør jeg gjøre???? Bryte kontakten?

 

Anonymous poster hash: 1324e...04c

[Anonym bruker]

Uff. Jeg kjenner meg igjen, bare her er det ikke sååå ille. Det er så sårt ❤Det jeg gjorde var å trekke meg litt tilbake. Tok 1 mnd før jeg til slutt tok kontakt. Vanskelig å si hva du skal gjøre. Rart det ikke ble en forandring etter at du sa ifra ❤😔

 

Anonymous poster hash: 3ce64...b2e

[Anonym bruker]

Uff. Jeg kjenner meg igjen, bare her er det ikke sååå ille. Det er så sårt ❤Det jeg gjorde var å trekke meg litt tilbake. Tok 1 mnd før jeg til slutt tok kontakt. Vanskelig å si hva du skal gjøre. Rart det ikke ble en forandring etter at du sa ifra ❤😔

 

Anonymous poster hash: 3ce64...b2e

Så trist å høre at det er flere😔

Har du snakket med dine foreldre?

 

Anonymous poster hash: 1324e...04c

[Anonym bruker]

Vet du hvorfor det har blitt slik? Kan jo være så mangt, alt fra alder på ungene, personkjemi etc. Eller det kan være at de rett og slett «ser behovet» der, men ikke hos dere. En bi-effekt er jo da at man blir mer knyttet til dem man bruker mye energi på.

 

Synd det skal være sånn, men så lenge det ikke dreier seg om forskjellsbehandling innad i en søskenflokk vil jeg tro at det ikke bør plage barna alt for mye.

 

Anonymous poster hash: f5cf9...7f8

[Anonym bruker]

Vet du hvorfor det har blitt slik? Kan jo være så mangt, alt fra alder på ungene, personkjemi etc. Eller det kan være at de rett og slett «ser behovet» der, men ikke hos dere. En bi-effekt er jo da at man blir mer knyttet til dem man bruker mye energi på.

 

Synd det skal være sånn, men så lenge det ikke dreier seg om forskjellsbehandling innad i en søskenflokk vil jeg tro at det ikke bør plage barna alt for mye.

 

Anonymous poster hash: f5cf9...7f8

Hvordan vet du at det ikke plager barna? Jeg vokste opp med en farmor som alltid favoriserte de to søskenbarna mine foran søsteren min og meg. Kjempe sårt og gjorde at jeg skrudde av alle følelser for hele den familien. Pr i dag har jeg ikke kontakt med hele den familien og det er jo sårt å mangle en halv familie, men heller det enn å måtte sitte å se på hvor mye mer søskenbarna betydde for de.

 

Anonymous poster hash: 16037...edd

[Anonym bruker]

Du kan ikke styre handlingene til foreldrene dine, alt du kan styre er din egen reaksjon.  

De prioriterer din stemors familie. Du har forsøkt å ta opp temaet med dem, og det har ikke fungert.  

Jeg vil anbefale deg å akseptere situasjonen.  Det er vondt, det er ikke bare du som blir avvist men også barna dine. 

Jeg tror ikke du har noe å vinne på å bryte kontakten.  Det kan være praktisk vanskelig å gjennomføre og kan skape mye konflikt. 

 

Ring dem f.eks. hver tredje uke og inviter på middag.  Sier de nei sier de nei og du svarer noe nøytralt som "da får vi ha det til gode".  Øv inn noen svar hvis eneste tema for samtalene deres er de andre barnebarna.  Første kommentar kan være "så kjekt å bli oppdatert på livene til Per og Kari".  Andre kommentar kan være "flott".  Tredje gang kan du svare "så flott at dere tilbringer mye tid med Per og Kari, nå er det x uker siden dere har truffet mine barn, skal vi konsentrere oss om dem nå?":  

 

Inviter dem på kamper, skoleavslutninger osv.  Sier de nei sier de nei.  

 

Neste gang de vil ha hjelp til noe sier du at du og ungene gjerne kommer innom en dag og hjelper dem.  Unntaket er selvfølgelig hvis de har vært i en bilulykke eller lignende, da stiller du selvsagt opp.  

 

Lykke til.  

 

Anonymous poster hash: db770...8e3

[Anonym bruker]

Det jeg av og til ser er at kvinnen i et forhold tar ansvar og initiativ når det gjelder kontakt med sine foreldre og søsken, og forventer at mannen tar initiativ til kontakt med sine, hvilket han gjerne ikke gjør. Dermed blir det mer kontakt med hennes familie. Kanskje det samme gjelder med barnebarn?

 

Anonymous poster hash: e3d7c...ab5

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville, som nevnt ovenfor her, bare erkjent at det er slik og øvd inn fraser. Hjelper ikke barna dine å bryte. Da får de ingen kontakt.

Vi har selv lignende problem, bare her gjelder det forskjellsbehandling av søsken. Besteforeldre som synes ååååå synd på storesøster som har skilte foreldre. Hun må tas ekstra vare på skjønner du (selv om hun har det veldig bra i begge hjemmene og ikke engang husker at foreldrene engang bodde sammen). Hun får massevis av gaver, blir tatt med på forestillinger og kino. Overnattet ofte hos dem, eller de bare henter henne for å være med hun en dag. Mens de tre småsøskenene knapt har sett sine besteforeldre. Sårt for oss andre, men siden vi også har forsøkt å få besteforeldre til å forstå uten å ha bli hørt, så må vi bare forklare de andre ungene at det er slik det er. Verden er ikke alltid rettferdig og det føles dumt og vondt å bli forskjellsbehandlet innen samme familie.

 

Anonymous poster hash: d6b28...277