Hvor mye skal et menneske tåle da?

[Anonym bruker]

Livet mitt i korte trekk;

 

Mamma som ikke brydde seg stort. Ny mann i tide og utide. Fant endelig en som hun flyttet sammen med og kunne være stabil med. Til han begynte å misbruke meg seksuelt og banke opp mamma. Pappa har knapt vært i bilde, jeg er over 30 år og han kjenner meg knapt.

 

Flyttet fra sted til sted pga dårlig økonomi. Byttet skole 6 ganger. Har derfor ikke opparbeidet meg noe skikkelig nettverk.

 

Etter å ha vært den voksne i mange år flyttet jeg ut når jeg var 16. Flyttet så inn med kjærsten, som misbrukte meg fysisk og psykisk. Fikk barn med han, desverre. Selvom jeg ikke vil være foruten... møtte en ny mann, en god mann. Ble altfor tidlig gravid med han, men det var greit nok. Mye trøbbel med far til eldste som har gått utover barnet. Myr trøbbel på skolen, bupa, helsesøster, ppt...

 

Mellomste barnet slet litt i overgang bhg til skole, hadde ppt inne da. Det gikk fint. Nå trenger han mer, så vi er i dialog med skolen om det.

Minstemann krever meg døgnet rundt. Var mye syk det første halvannet året han levde. Ble operert og ble bra, heldigvis.

Midt oppi dette har jeg en mann (som jeg elsker og har et godt forhold til) som reiser mye i jobben. Desverre ingen jobber her han kan få... jeg sliter med helsa, har mye vondt, sover dårlig på nettene og er nå under utredning for borreliose og ms.

 

Jeg jobber fullt og jeg elsker jobben min! Den er vanskelig å ha som deltid og jeg kommer aldri noensinne til å finne en jobb som gir meg like mye i glede, latter, gode sjefer, gode utfordringer...

 

Viser seg at mamma har blitt syk. Alkoholiker. Hun vet det ikke selv, men vi alle ser det. Jeg tør ikke/orker ikke ta kampen med henne. Jeg har virkelig nok med full jobb, 3 barn, oppfølging, lekser, aktiviteter...

 

Jeg bare lurer på når jeg kan få lov å tenke på meg selv. Når er det min tur??

 

Beklager. Det var ikke noe konstruktivt i dette, jeg trengte bare å få det ut!

 

Anonymous poster hash: 5039e...89c

[Anonym bruker]

Når det kommer til din mor - ta en telefon til hennes fastlege og fortell at hun er blitt alkoholiker. Vet du ikke hvilken lege hun har kan du skrive til kommunelegen som kan ta informasjonen videre til din mors fastlege. Og så tenker du at du har gjort ditt overfor henne.

Hun må selv skaffe seg hjelp, og det har du også lov å si til henne om det blir nødvendig.

 

Pass på at du får nok avlastning når mannen din er hjemme, vær flinke til å planlegge slik at han f.eks. sørger for storhandling før han drar samt at han kan lage opp middager som du lettvint kan ta opp fra fryseren når han er borte.

 

Snakk med legen din om hvor sliten du er.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 693e8...953

[sug lut]

Fint at du har en god mann i hvert fall, du har hatt nok å bære til at det i alle fall er bra å kunne dele byrden. Kan dere skape rom for alenedager for deg når han er hjemme så du kan slippe alt ansvar og gjøre hva som helst eller ingenting sånn innimellom?

Ikke ta på deg å bære din mor i dette, du har nok. Hun er voksen, hun har gjort elendige voksne valg hele sitt liv høres det ut som, og nå må du faktisk slippe å ha ansvar for henne, hun har skaffet seg et råttent liv helt selv og på veien ødelagt for sitt barn, altså deg, og får klare resten av veien selv.

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to!

 

Jeg kjenner at jeg nok holder meg opptatt for å slippe å føle så mye på alt det vonde. Jeg burde sikkert snakket med noen, men er redd for at jeg da virkelig kjenner på hvor sliten jeg er! Jeg er den snille pike, den som alltid fikser og ordner for alle andre. Men ikke for meg selv, og det handler nok mye om at jeg ikke tør...

 

Ja du har rett, hun er voksen og får ta vare på seg selv!

 

Jeg kan gjøre hva jeg vil når mannen min er hjemme, jeg bare orker ikke... han er jo som mange menn, må ha ting inn med teskje, men gjør som han får beskjed om

 

Takk damer, det var godt å få luftet det litt!

 

Anonymous poster hash: 5039e...89c