Utredet for ADHD, Hva nå? studie, jobb?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan begynne med å forklare kortfattet og detaljert om livet mitt til dagens dato. Uff da, dette ble likevel veldig lagt gitt!!! Håper dere har tålmodighet og forståelse til å lese dette. Utrolig viktig for meg! Vil sette aldeles stor pris på det!

 

Kan begynne med å si at jeg er en helt normal jente på utsiden og som er godt likt av venner og familie. Har alltid vært mer likt av venner enn lærerne for å si det sånn. Jeg har hatt en mattelærer fra 5-7 klasse som har vært spesielt opptatt av kunnskapene mine. Vil nevne at jeg alltid har likt matte mer enn alle andre fag. Av en eller en annen grunn klarte jeg å samle meg ved skrivebordet rundt 5 klasse og klarte å fokusere meg på mattetimene. Det resulterte med at jeg ble ferdig med alle vanskelige(rød oppgavene) på en onsdag. Noe som betydde at jeg stod helt tom for matte lekser/oppgaver resten av uken. Læreren bestemte da seg for å lage ekstra lekser kun til meg av hele klassen. Den dummeste jenta viste seg til å være flink likevel. Han var veldig stol av meg i den perioden. En dag tok han å testet mattekunnskapene mine og fortalte meg at dersom jeg fortsetter slik kan jeg bli hva enn jeg måtte ønsket meg her i livet. I 8 klasse braste det hele ned igjen. Det var utrolig vanskelig å konsentrere seg. Vi fikk en ny lærer som var så udugelig, og som alle i klassen avskydde. I 9-10 klasse skulket jeg kanskje 80% av de 2 årene. Jeg kunne dra på skolen bare på fredager, rett og slett fordi vi hadde gym og Historie, fordi jeg synes disse fagene ikke krevde så mye anstrengelse og at det var litt lettere å følge med på det som ble sagt og gjort, men jeg var selvfølgelig ikke aktiv i timene likevel. Rakk aldri opp hånda og svarte aldri på spørsmålene som ble stilt. Jeg var hatet av kontakt læreren og de fleste lærerne kjente meg ikke igjen i klassene sine. Etter 10. valgte jeg å skaffe meg jobb istedenfor å studere videre. Det endte opp med at jeg var hjemme i to år, fordi det var ``vanskelig`` å komme seg inn i arbeidsmarkedet. Deretter begynte jeg på vgs. Stoffet var ikke så vanskelig men konsentrasjonen var veldig oppfordrende. Jeg klarte alltid å finne meg en medelev hvor jeg kunne slippe unna timene med (jeg skulket ikke) Jeg bare var ´´borte´´ fra den eksisterende verdenen. I en annen rosa verden full av håp og drømmer. Der hvor jeg er en høy utdannet kvinne med så mange gode evner. Et eksemplarisk forbilde for min fremtidige barn og ektefelle. Jeg ´´visste´´ i den tiden at jeg en dag skal kunne samle kreftene mine igjen å få muligheten til ta opp fagene, jeg i dette øyeblikket slet med.

 

Jeg har hele livet drømt om å få meg en skikkelig utdannelse. Noe jeg brenner for, det er et fag jeg fikk prøve meg i og få innføring i på vgs. Jeg tok psykologi faget i 2 og 3 vg. Dette faget likte jeg veldig godt, noe som resulterte med at jeg leste psykologi på fritiden. Jeg leste rett og slett noe som var HELT utenfor pensumet.

 

Idag er jeg på en 50% stilling, en fin jobb som jeg tenker å fortsetter med i en stund til. Til jeg har klart å betale ned gjelda og samtidig som jeg tar opp fag fra vgs. Jeg lykkes med det å ta opp fag, nå har jeg fått minst 4 i fagene som jeg har tatt opp. Før medisiner var det umulig å få ræva ned på stolen for å studere. Jeg hadde 2 i de fleste fagene fra vg og stryk i tre av dem. Nå har jeg bare 1 stryk igjen. Et fag som jeg helt har gitt opp, og heller valgt å erstatte. Jeg begynner endelig å skjønne fagene og matte igjen for engangs skyld, men det er som om å aldri har studert før. Det er som å starte fra scratch. Jeg har jo ikke fått med meg NOE fra ungdomsskolen. Dette oppdaget jeg ved å skikke litt i ungdomsskole bøkene. At alt på vgs bygger opp på pensumet fra ungdomsskolen. Jeg blir også veldig usikker når jeg skal presentere noe. Blir så nervøs av å stå foran noen å prate. Det er som om jeg aldri har gjort det før, og det er jo for såvidt sant, fordi jeg klarte å skulke hver gang vi hadde fremføring. Jeg blir så usikker på språket mitt, glemmer alle begreper jeg har lært og detter ut av presentasjonen. Noe som får meg til å gjøre det dårlig under muntlige presentasjoner. Jeg vet ikke om disse problemene er til å forbedres eller at jeg bare skal gi opp drømmen om å være psykolog. Nå som jeg endelig fikk vite at det fortsatt finnes håp for alle som har lyst, at man eventuelt kan søke seg inn på 23/5 regel eller det å studere i utlandet(Danmark).

 

Jeg vet at jeg setter for høye krav til meg selv. Men det er noe jeg virkelig verdsetter, psykologi er et emne som jeg lenge har vært fascinert av. Dette er et fag jeg har mye tanker og ideer rundt, så jeg vet i det minste på forkant at det er noe jeg liker å jobbe med i og med at jeg allerede har litt kunnskap i, og vil være stolt av å måtte drive med det livet ut.

 

Jeg har selvfølgelig tenkt at dersom det ikke blir noe bedre med karakterene så må jeg finne meg en annen løsning. Som for eks, å studere pedagogikk eller noe innenfor læren om mennesket. Jeg har verken tatt det opp med psykologen min eller noen av de jeg kjenner, fordi jeg er redd jeg blir møtt med motstand, kanskje også bli gjort narr av. Jeg er redd det er alt for sent å tenke å ta opp alle disse relevante fagene i alder av 26. og samtidig klare alle utfordringene jeg har til daglig.

 

Spørsmålene er da samlet:

 

-Er det noe i all verden man kan gjøre med det? Finnes det noen læresteder som gir innføring i ungdomsskole pensumet? 

 

- Er det feil å tro at man kan nå et så høyt punkt selv med ADHD?

 

- Kjenner du noen med ADHD som har fått seg hvilken som helst utdanning etter utredningen, evnt. hva drev de med før det?

 

- Er det noen relaterte studier, snarveier til studier dere kjenner til og vil anbefale?

 

- Eller er det bare å gi opp? enkelt sakt.

 

Anonymous poster hash: bf25b...20a

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg tenkte jeg skulle dele litt av mine erfaringer. Jeg er i en litt annen situasjon enn deg, men jeg har også ADHD. Fikk diagnosen for kort tid siden. Skoleløpet mitt har i motsetning til ditt gått nokså smertefritt, i motsetning til hva mange tror når de hører om diagnosen. For meg har det vært sånn: "hvordan kan du ha ADHD som alltid har vært så skoleflink?" Det er nok mange som ikke helt tror det, men det stemmer faktisk.

 

Jeg har også alltid slitt med oppmerksomheten, men jeg har tatt det ut på en litt annen måte enn deg. Skoletimene brukte jeg stort sett til å dagdrømme og lage treningsplaner, mens fritiden gikk med til trening døgnet rundt. Kom etter hvert på et brukbart nivå i idretten jeg drev, og ser i ettertid at all treningen kanskje var en form for "selvmedisinering" for å få utløp for all uroen. I forhold til skolearbeidet lærte jeg meg studieteknikker som var effektive. Jeg har nok også vært heldig og har "tatt det" ganske lett. Hele veien, fra videregående gjennom hovedfag på høyskole, har jeg helt kynisk valgt fag jeg synes er interessante. Det er jo ikke sånn at de med ADHD aldri klarer å konsentrere seg, er det noe man er genuint opptatt av kan faktisk konsentrasjonen være svært god.

 

For meg har de største utfordringene vært i forhold til uro, det å kunne slappe av uten å neste trene seg i hjel, og ikke minst emosjonsregulering. Sistnevnte er det som byr på flest utfordringer i hverdagen, og har skapt meg en del problemer som jeg gjerne skulle vært foruten. Reaksjonene mine blir ofte sterke i forhold til det som ville vært "normalt" i situasjonen.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si med dette svarer, det ble kanskje litt rotete. Hovedpoenget her tenker jeg er at du ikke må miste troen på at du kan klare å få en god utdannelse! Hvis det er noe du er interessert i er absolutt mulighetene til stede. Nå er du kanskje medisinert i tillegg? I den prosessen jeg har vært gjennom nå har jeg lært meg selv å kjenne veldig godt. Det er kanskje en klisje, men jeg tror at det også gjør meg klokere i forholdet mitt til andre mennesker. Dette er jo absolutt noe du kan ta nytte av i jobben som psykolog eller andre yrker der man jobber med mennesker.

 

Stå på, du klarer dette!!

Anonymous poster hash: b6634...703

[Anonym bruker]

Kaster inn vernepleier som et forslag det kan være verdt å vurdere.

 

Hvis høy utdannelse er det eneste som er viktig så finnes det master i psykologi også (ulikt profesjonsstudiet blir du da ikke klinisk behandler).

 

Profesjonsstudiet i psykologi er et trangt nåløye med strenge krav til egnethet, så jeg ville i utgangspunktet tenkt at det ikke passer, men du kan jo være unntaket som bekrefter regelen :-)

 

Anonymous poster hash: c90f2...da8

[Anonym bruker]

Kaster inn vernepleier som et forslag det kan være verdt å vurdere.

 

Hvis høy utdannelse er det eneste som er viktig så finnes det master i psykologi også (ulikt profesjonsstudiet blir du da ikke klinisk behandler).

 

Profesjonsstudiet i psykologi er et trangt nåløye med strenge krav til egnethet, så jeg ville i utgangspunktet tenkt at det ikke passer, men du kan jo være unntaket som bekrefter regelen :-)

 

Anonymous poster hash: c90f2...da8

Hvorfor skulle hun ikke være egnet til det?

 

Anonymous poster hash: b6634...703

[Anonym bruker]

Jeg er psykolog, og tenker at både det å få gode nok karakterer fra videregående, og det å tåle alle timene på lesesalen i selve studiet kan bli krevende. Er du medisinert? Hvor avledbar er du? Hvor god impulskontroll har du? Profesjonsutdanningen krever at du i seks år på universitetet konsenterer deg både om det du er særlig interessert i, og det som ikke fenger like mye. Min viktigste innvending er allikevel hvorvidt du er godt nok regulert til at du kan jobbe klinisk. Antar det er det du er interessert i. Da må du kunne være fullt og helt til stede med pasientene selv om du har egne utfordringer. Det er klart det kan gå bra, men med dine vansker blir det ekstra krevende. 

Anonymous poster hash: e438f...511