Hvordan er deres jenter på 9-10 år?

[Anonym bruker]

Føler meg ganske rådløs her jeg altså, kan det være hormoner og prepubertet?

 

Hun er så pjusk, så engstelig blitt.

Plutselig tør hun ikke overnatte hos venninner lenger, det er jo ikke noe stort problem, men det er nytt. De har hatt så stor glede av disse overnattingene, nå kan bare venninner overnatte her.

Så vil hun ikke på besøk på dagtid heller, bare ha med venninner hjem. Mange uker siden sist hun var med hjem til bestevenninnen (hvor hun selvfølgelig også kjenner foreldrene veldig godt), de leker alltid her.

Nå skal mormor passe henne et par timer etter skolen i morgen, men da måtte plutselig mormor komme hit for hun vil ikke til mormor heller. Veldig viktig for henne å vite når jeg kommer hjem...

Hun er redd sier hun, men klarer ikke sette ord på hva hun er redd for. Er vel en form for seperasjonsangst da?

 

Så har hun vondt i magen, to ganger siste ukene har hun kommet hjem fra skolen fordi hun sitter blek og stakkarslig i klasserommet og klager på at hun ikke føler seg bra. Så kommer hun hjem og det går bare over. Hun spiser normalt, har regelmessig avføring og er ikke syk.

 

Jeg har snakket med henne flere ganger, alt er bra. Gode venninner, alltid noen å være sammen med, alt bra på skolen, alt bra her hjemme. Ingenting er galt sier hun.

 

Jeg har tilbudt henne å ringe helsesøster på skolen så hun kan komme på kontoret hennes å snakke litt med henne, kanskje det kan hjelpe å snakke med noen helt andre enn mamma når man er litt lei seg og redd. Men det hadde hun overhodet ikke lyst til.

 

Jeg har snakket med læreren, og hun sier det ikke er noe galt å se på skolen. Hun er blid, oppfører seg normalt, har venninner rundt seg hele tiden og alt ser bra ut. Bortsett fra når hun får disse små "anfallene" sine. En gang hadde hun begynt gråte på skolen og sagt hun savnet mamma, da hadde bare lærerinnen gitt henne en klem og litt trøst og sagt at det var helt greit og helt lov, men så måtte hun tenke på oppgaven hun skulle gjøre for mamma ser du jo etter skolen. Da hadde det gått over... Nå har hun hatt tre slike episoder på skolen på tre uker, to av gangene ble hun sendt hjem fordi de voksne på skolen tolket det som at hun var syk.

 

Jeg tenker jo at dette nok er en fase, at det kanskje bare er pubertet. Men hun kan jo ikke drive å komme hjem fra skolen pga vondt i magen hele tiden, skjer det en gang til må jeg ringe legen å få sjekket henne litt, selv om jeg nok tror dette bare er psykisk/hormonelt.

 

Er det flere som har slike stakkarslige 4.klassinger eller? Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an, jeg må jo trygge henne og vise forståelse, men samtidig må jeg presse henne også. Jeg kan ikke la henne bare sitte hjemme og utvikle sosial angst, vi kan ikke dyrke disse følelsene.

 

Har vært i sekken hennes nå, hun kom jo hjem midt i nest siste time pga vondt i magen, og i sekken lå det to bursdagsinnbydelser. Jeg spurte om det var pga dem hun hadde fått vondt i magen og hun svarte "Kanskje...." En 9-åring skal jo ikke få vondt i magen fordi hun er redd for å gå i bursdag.

 

Hjelp altså, håper dette går over snart.

Anonymous poster hash: 580f5...228

[Anonym bruker]

Den 10-årige datteren min er absolutt ikke slik. Den 13-årige sønnen min derimot, har sterke angstproblemer. Nå som jeg har klart å definere det som angst, ser jeg jo veldig likhetstrekkene. Hun har venninner og er sammen med dem sier du. Men kan hun føle seg utenfor og ensom i flokken likevel? Har hun alltid vært forsiktig eller er det en brå endring hos henne?

 

Anonymous poster hash: f1329...cc7

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke dette er vanlig. Få hjelp til henne, så kanskje dere får snudd dette.

 

Anonymous poster hash: a9fac...860

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Hun har alltid vært litt annerledes om en kan si det, i dag kalles det vel sensitiv personlighet. Hun har alltid vært var for mye lyd og støy, blitt sliten av å være i barnehagen og skolen og trekt seg tilbake for stille alenetid etter at hun kom hjem. Kan ikke fordra bråkete kjøpesentere og idrettshaller f.eks. Sensitiv på lukter og smaker.

 

Men det har aldri vært noe problem for henne, hun har alltid vært aktiv, blid og sosial. Snill og omsorgsfull, hun er populær blant jentene. Det ringer stadig jenter, og det kommer jenter og ringer på. Hun har en bestevenninne som har vært der helt siden de begynte i barnehagen som 1-åringer og de leker sammen hver dag på skolen og i snitt 3-5 ganger i uka, overnatter 2-3 ganger i måneden. Hun har aldri før vært engstelig for å gjøre ting uten meg, hun har vært med venninner på hytta, på kino, til besteforeldre osv uten problemer, men nå er det plutselig helt uaktuelt.

 

Jeg ser jo at hun er en tenker og en følsom sjel, og vil selvfølgelig ikke at denne usikkerheten og engstelsen hun føler på nå skal utvikle seg til angst. Jeg tenker jo at beste måten å lære henne det på er at vi blir med på tingene hun er engstelig for så hun erfarer at selv om vi er litt usikre og gruer oss litt på forhånd så blir det gjerne koselig og gøy. Jeg har nå sagt at jeg kan bli med og være i nærheten når hun skal i bursdag og da vil hun gå for hun sier hun tror det blir gøy, men så tenker hun på det også blir hun litt redd. Om hun har telefonen i lommen og jeg er i nærheten er det greit sier hun, så da gjør vi det sånn og satser på at hun får en positiv erfaring ved å presse seg litt men med meg som trygghet i bakhånd.

 

Når dere sier søk hjelp, hva slags hjelp er det egentlig å få? Må hun ikke bare lære seg å mestre, lære seg å takle engstelsen og ikke la den hindre henne i å leve et normalt liv? Har en lege (fastlege?) noe å bidra med som jeg ikke kan tilby henne? Jeg kjenner jeg er litt redd for å overdramatisere dette også, samtidig som jeg selvfølgelig vil gjøre alt som må til for å snu denne trenden.....

Anonymous poster hash: 580f5...228

[Anonym bruker]

Jenta mi på 9 er litt sånn. Redd for alt, og hun tenker på "skumle ting", som kan være alt fra killer klowns til bombe i flyet vårt når vi skal på ferie. Hun er veldig omsorgsfull og samvittighetsfull. Tror de er i en alder hvor de får med seg at verden er grusom, at grusomme ting skjer, samtidig som de er for små til å skjønne store sammenhenger.

Min skjønte at tankene kom hvis hun div for lite. Så hun insisterte på å legge seg kl 20. Da ble det bedre!

Hun er fortsatt i perioder engstelig, men vi snakket mye om det, at man må gjøre det man er redd for slik at man til slutt blir mindre redd. Hun er flink til å sette ord på hva hun er redd for og hva hun tenker på, heldigvis.

Er nok bare en fase! Men snakk masse om det og vær lydhør for tankene hennes! Ikke anerkjenn så mye at du gjør frykten forsterket. Og ikke bagatelliser heller.

 

Anonymous poster hash: eb55c...577

[Anonym bruker]

Takk for svar til deg også.

 

Har googlet "engstelige barn" nå, og det står faktisk ganske mye om det. Det er nok ganske normalt sånn som jeg ser det, men det er viktig å finne den balansen som du sier, så det ikke tipper over i en angstdiagnose.

 

Vi har snakket litt om det nå i ettermiddag og hun er veldig enig med meg i at alle er litt engstelige og redde, noen for å gå i bursdag, noen for å snakke høyt i klassen osv, men at det ikke er farlig å være litt redd. Jeg prøver å trygge henne, si at dette klarer hun, og jeg støtter henne, alltid, men at vi ikke kan mure oss inne og la være å gjøre alt vi er redd for. Vi klarer det sammen.

 

Så får vi bare satse på at mange nok gode opplevelser dytter engstelsen vekk. Hun er ihvertfall klar for å gå i bursdag nå, men hun måtte få ha med mobilen sin og vite at jeg ikke er langt unna, da begynte hun glede seg litt.

 

HI

Anonymous poster hash: 580f5...228