Gift i 12 år, 3 felles barn. Flyttet fra hverandre

[Anonym bruker]

Hei.

 

Etter et hektisk år og mye motgang gikk dessverre luften ut av ekteskapsballongen.

Jeg tok samtalen selv der jeg ikke så noen vei videre vi kunne gå i håp om å få tilbake synspunkter om hva som kunne gjøre annerledes osv. Resultatet ble etter ca. 4 uker at kona flyttet ut i egen leilighet, dette er nå 6 uker siden. Jeg har benyttet tiden godt for å føle på om dette var det riktige for meg, det kan jeg trygt si at det ikke har vært og jeg har prøvd å prate med kona om dette her og jeg forteller at jeg ønsker redde ekteskapet. Virker som hun er tilfreds med den nye hverdagen men vi har mye kontakt og ser hverandre nesten hver dag.

 

Vi har vært sammen lenge siden vi var unge begge to, det jeg får til svar når det kommer til å jobbe videre med ekteskapet er at hun mener tiden må vise hva som skjer og at hun trenger tid.

Jeg skjønner jo at det er tidlig men redd at tiden som går vil føre oss lengre fra hverandre og at det da glir ut i ingenting. Hver gang jeg ser henne viser jeg følelser med å kose og holde rundt henne. Helst når ungene ikke er der, det er ikke mye tilbake kan man si og jeg er veldig usikker på hvorfor det er sånn.

 

Vi er fortsatt gift, ikke separert men vært til familievernkontoret og ordnet meklingsattest.  

 

Jeg skulle ønske jeg viste hvilken vei jeg burde ta nå for å kunne redde dette her, men jeg skjønner jo at jeg ikke klarer det alene. Redd for å være for "på" også i forhold redselen for at jeg ikke klarer redde dette her.

 

Noen som har erfaring på området?

Anonymous poster hash: 73033...c8e

Anonymous poster hash: 73033...c8e

[Anonym bruker]

Jeg tror løpet er kjørt for de fleste når først steget om å flytte er tatt.

 

Hadde dere hatt et gjensidig ønske om å redde ekteskapet skulle dere jobbet med det, gått i terapi osv uten å flytte fra hverandre. 

Anonymous poster hash: 0f26d...953

[Anonym bruker]

 

Hvordan tok hun ønsket ditt om å skilles? Var hun enig?

At hun trives som singel gjør det vanskelig for deg! Jeg antar hun nå kjenner på hundre oppgaver mindre å utføre i hverdagen pga at hun nå er alene, mens du skjønner at hun har vært primus motor og angrer fordi du nå må smøre brødskiva di sjøl..

 

Anonymous poster hash: 5c2c8...9b3

[Luksusdyret]

 

Jeg tror løpet er kjørt for de fleste når først steget om å flytte er tatt.

 

Hadde dere hatt et gjensidig ønske om å redde ekteskapet skulle dere jobbet med det, gått i terapi osv uten å flytte fra hverandre. 

 

Anonymous poster hash: 0f26d...953

 

 

 

Må signere dette. I hvert fall når det gjelder kvinner som flytter ut - de fleste venter i det lengste med å flytte og å se barna sine mindre, men når valget først er tatt, så er det som regel ingen vei tilbake. Det at hun er tilfreds med den nye hverdagen kan tyde på at du ikke har gjort din del av husets plikter og ansvaret for barna, slik at hun nå får det mye lettere. Det kan være en viktig læring til fremtiden - neste gang du innleder et seriøst forhold, må du ta det på alvor FØR det er for sent. Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg sa vel ikke ordrett at jeg ville skilles, bare at hverdagen var blitt så vanskelig at jeg ikke viste hvilken vei jeg/vi skulle ta. Hun ville ikke det og jeg angret veldig etter hvert som dagene gikk. Når hun fikk bekreftet at hun fikk leiligheten raste det meste sammen, men hun ville prøve det å se hvordan det var å stå på egne ben.

 

De hverdagslige oppgavene har vi klart å dele ganske likt mellom oss, men selvsagt til tider blir det mer på den ene eller den andre. Den brødskiva har jeg alltid smørt selv så jeg er ikke blitt skjemt bort.

 

Vi tilbringer mye tid sammen, trener, har felles middag sammen med barna. Jeg har hjulpet henne med å få på plass det meste i leiligheten og montert opp mange ikea flatpakker. Jeg skjønner at hun sikkert er sår/skuffet/lei seg og jeg har fortalt at jeg er villig til å gå til parterapi og ellers jobbe med de tingene som har vært utfordrende tidligere. Hun er dessverre ikke interessert i parterapi og mener vi må kunne ordne det på egenhånd.

 

Jeg skjønner at det kan dras mange tolkninger ut fra situasjonen og det å føle på at man er i ferd med å miste en person som man har hatt i livet sitt i så mange år er ikke noe enkel sak.

Anonymous poster hash: 73033...c8e

[Anonym bruker]

Kanskje du skal prøve å be henne ut, varte henne opp. Date litt. Bli kjærester på nytt.

 

Anonymous poster hash: 62925...d2d

[Luksusdyret]

 

Jeg sa vel ikke ordrett at jeg ville skilles, bare at hverdagen var blitt så vanskelig at jeg ikke viste hvilken vei jeg/vi skulle ta. Hun ville ikke det og jeg angret veldig etter hvert som dagene gikk. Når hun fikk bekreftet at hun fikk leiligheten raste det meste sammen, men hun ville prøve det å se hvordan det var å stå på egne ben.

 

De hverdagslige oppgavene har vi klart å dele ganske likt mellom oss, men selvsagt til tider blir det mer på den ene eller den andre. Den brødskiva har jeg alltid smørt selv så jeg er ikke blitt skjemt bort.

 

Vi tilbringer mye tid sammen, trener, har felles middag sammen med barna. Jeg har hjulpet henne med å få på plass det meste i leiligheten og montert opp mange ikea flatpakker. Jeg skjønner at hun sikkert er sår/skuffet/lei seg og jeg har fortalt at jeg er villig til å gå til parterapi og ellers jobbe med de tingene som har vært utfordrende tidligere. Hun er dessverre ikke interessert i parterapi og mener vi må kunne ordne det på egenhånd.

 

Jeg skjønner at det kan dras mange tolkninger ut fra situasjonen og det å føle på at man er i ferd med å miste en person som man har hatt i livet sitt i så mange år er ikke noe enkel sak.

 

Anonymous poster hash: 73033...c8e

 

 

 

Jeg forstod ikke - tok du ut skilsmisse som hun egentlig ikke ønsket, og så angrer du nå? Jeg hadde ikke gått tilbake til en mann som allerede har gått fra meg en gang. Hva hvis det skjer igjen? Da tenker man på stabilitet for barna og lever alene, eventuelt med ny mann senere som ikke stikker av hver gang det er vanskelig.

[Anonym bruker]

Hadde jeg flyttet ut fra mannen hadde jeg ikke flyttet inn igjen. 

Er det slutt så er det slutt.

Anonymous poster hash: 816ca...49c

[Anonym bruker]

Det er ikke tatt ut skilsmisse, kun gjennomført mekling for å få meklingsattest. Ser synspunktene uansett, men har et indre håp om at jeg kan få en siste mulighet.

 

Anonymous poster hash: 73033...c8e

[Anonym bruker]

Jeg forstod ikke - tok du ut skilsmisse som hun egentlig ikke ønsket, og så angrer du nå? Jeg hadde ikke gått tilbake til en mann som allerede har gått fra meg en gang. Hva hvis det skjer igjen? Da tenker man på stabilitet for barna og lever alene, eventuelt med ny mann senere som ikke stikker av hver gang det er vanskelig.

WOW! Snakk om å ta antagelser til nye høyder!

 

Mannen tok opp at han syns de hadde de tungt sammen etter 12 års ekteskap og du får vridd det til at han stikker hver gang det er vanskelig?!

 

Jeg vet om flere som har funnet tilbake etter en tid fra hverandre, heldigvis er de fleste opptatt av å se helheten og ikke stenge døren helt. En tenkepause kan være greit før man tar den endelige avgjørelsen.

 

Anonymous poster hash: 666ce...3d9

[Anonym bruker]

Hun er nok lettet.

 

Du må trekke deg unna ei stund, men vis at du er en ny mann som stiller opp for henne. Om følelsene ikke er HELT døde vil hun etterhvert innse at du er verdt å satse på.

 

Anonymous poster hash: 4cc3c...bcf

[Anonym bruker]

Jeg stiller alltid opp men det er vanskelig å holde tilbake følelsene når hun er i nærheten. Det i seg selv kan sikkert virke stressende eller som mas. Prøver å gi rom og tid til at hun får føle på et eventuelt savn. Redd for at vi sklir fra hverandre hvis man holder avstand over for lang tid men er følelsene sterke så skulle vel ikke det være avgjørende heller.

Det oppleves ikke noe lett denne situasjonen men har vel ingen andre enn meg selv å takke for at det har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 73033...c8e

[Anonym bruker]

Jeg stiller alltid opp men det er vanskelig å holde tilbake følelsene når hun er i nærheten. Det i seg selv kan sikkert virke stressende eller som mas. Prøver å gi rom og tid til at hun får føle på et eventuelt savn. Redd for at vi sklir fra hverandre hvis man holder avstand over for lang tid men er følelsene sterke så skulle vel ikke det være avgjørende heller.

Det oppleves ikke noe lett denne situasjonen men har vel ingen andre enn meg selv å takke for at det har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 73033...c8e

Du trenger ikke å gå å lure på hva dine tilnærmelser ovenfor henne betyr for henne, det er bare å spørre. Men begrens deg til et eneste oppfølgingsspørsmål før du bytter tema

 

 

Anonymous poster hash: e46c2...4b8

[Anonym bruker]

Hun sier at hun synes det er greit men at vi skal holde det for oss selv, tenker det er i forhold til barna.

Følelsene for meg som kjæreste hadde hun fortsatt og hun liker å være rundt meg. Det er bare at hun føler vel ikke å ha følt på å være alene lenge nok. Det har også vært kommentert at hun holder igjen litt, og det gjør meg litt forvirret.

 

Følelsen man sitter igjen med er at det er håp men allikevel usikkert.

Anonymous poster hash: 73033...c8e

[Anonym bruker]

Akkurat nå får hun jo i pose og sekk.

 

Hun får frihet og får nyte det å være alene litt, samtidig som du alltid er rundt henne så hun slipper føle på ensomhet og det å være alene om ansvaret for hus og hjem.

 

Jeg ville trekt meg litt unna, latt henne kjenne litt på savn og hvordan det egentlig er å være alene. Latt henne lure litt på hvor du er og hvem du er sammen med, kanskje kjenne litt på sjalusi også.

 

Hun er jo ikke alene nå, hun har deg på gress, det er ikke det samme.

 

 

Anonymous poster hash: 0f26d...953

[Anonym bruker]

Du må backe helt ut. Slutte å være snill. Slutte å søke kos og slutte å være tilgjengelig. Slik du oppfører deg nå, har hun jo ikke mistet noe. Muligens blir hun bare spart for det negative i forholdet deres. Hvordan kan hun oppleve å savne noe da?

Anonymous poster hash: 5af02...4ea

[Anonym bruker]

Varte henne opp og ta ho ut, Vis glede, kjærlighet, reise og vis at du vil hjelpe til i huset.

 

Men husk detta skal alltid vare ikkje for å fiske ho tilbake.

 

Siden du reiste ut av husets vegger kan ho ha funne ut FY FAN KOR GODT EG HAR DET NO.

 

 

Anonymous poster hash: 8643c...933

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt tanken om holde mer avstand, ikke være så behjelpelig eller snill. Det er dessverre ikke helt meg, så jeg tenker at det også kan gi feil signaler. Det kan sikkert tolkes som at "ja det varte så lenge at han savnet meg"?

La ut dette for å få innspill og jeg er veldig takknemlig for de jeg har fått, dette her finnes det nok ingen fasit på og jeg tror rett og slett jeg må bare gjøre det jeg føler for. Enten blir utfallet positivt eller så går det andre veien, men jeg kan sitte igjen å tenke at jeg har gjort det jeg kunne.

 

Bare for ordensskyld så bor jeg igjen i huset og hun har flyttet inn i en leilighet.

Anonymous poster hash: 73033...c8e