Da jeg var singel lengtet jeg etter mann og barn.

[Anonym bruker]

Nå lengter jeg bare tilbake til mitt single liv.

 

Småbarnslivet var mye tøffere enn forventet gitt. 🙄🔫

 

Anonymous poster hash: 31710...b48

[Anonym bruker]

Enig!!

 

Anonymous poster hash: 420a6...d6e

[Anonym bruker]

Er singel med små, savner noen å dele gleden ved barna og dele tanker og plikter, følelser og kjærlighet..

 

Anonymous poster hash: 6f6c3...cfb

[Anonym bruker]

Det positive er at småbarnstiden er veldig kort, og det er langt mindre slitsomt når barna er lit større

Anonymous poster hash: ef9d1...ab2

[Anonym bruker]

 

Det positive er at småbarnstiden er veldig kort, og det er langt mindre slitsomt når barna er lit større

 

Anonymous poster hash: ef9d1...ab2

Mindre slitsomt, ja, men mye mer hektisk!

 

 

Anonymous poster hash: 1c70c...32f

[Anonym bruker]

Husker hvor sliten jeg var da jeg fikk de første to barna. Kunne sove natt etter natt i et klesskap om det var lydtett og mannen passa barna. Søvnunderskuddet og det å alltid måtte være der for de små når man har kunnet leve i en selvopptatt boble var et stort sjokk for meg. Tenk å kunne nyte en kopp te og ei skive uten å måtte mate, tørke og rydde etter de små. I tillegg hadde førstemann svært kraftig kolikk, så jeg telte timer og dager til jeg skulle komme meg i live til månedene det hadde gått over. 

 

Men - nå sitter jeg her med tenåringsgutt, og to på barneskolen. Stakk hodet inn på rommet til tenåringen. Der lukta det pyton og han svarer surt når jeg spør om har lyst på litt mat. Han er så gretten og fæl. De to andre klarer seg veldig mye selv, men det er et slit å følge med på alle aktiviteter som de går på og leksene som skal sjekkes og følges opp. 

 

Nå gleder jeg meg til de er 20..., men da er jeg jo kjempegammel. Lurer på hvordan det vil bli.... sikkert noe galt da også :) 

Anonymous poster hash: 34236...2f4

[Anonym bruker]

 

Husker hvor sliten jeg var da jeg fikk de første to barna. Kunne sove natt etter natt i et klesskap om det var lydtett og mannen passa barna. Søvnunderskuddet og det å alltid måtte være der for de små når man har kunnet leve i en selvopptatt boble var et stort sjokk for meg. Tenk å kunne nyte en kopp te og ei skive uten å måtte mate, tørke og rydde etter de små. I tillegg hadde førstemann svært kraftig kolikk, så jeg telte timer og dager til jeg skulle komme meg i live til månedene det hadde gått over.

 

Men - nå sitter jeg her med tenåringsgutt, og to på barneskolen. Stakk hodet inn på rommet til tenåringen. Der lukta det pyton og han svarer surt når jeg spør om har lyst på litt mat. Han er så gretten og fæl. De to andre klarer seg veldig mye selv, men det er et slit å følge med på alle aktiviteter som de går på og leksene som skal sjekkes og følges opp.

 

Nå gleder jeg meg til de er 20..., men da er jeg jo kjempegammel. Lurer på hvordan det vil bli.... sikkert noe galt da også :)

 

Anonymous poster hash: 34236...2f4

Huff, så deprimerende lesing!

 

 

Anonymous poster hash: b56c8...7ca