"Syk" far som ikke vil ha hjelp..

[Anonym bruker]

Pappen min fikk for noen år siden en sykdom han vil ha resten av livet. Heldigvis finnes det medisiner som hjelper en god del, selv om han aldri vil bli bra igjen.. I tillegg er det andre ting i forhold til denne diagnosen som anbefales for å få et best mulig liv. Bl.a er fysioterapi sterkt anbefalt og dette er noe han vil få dekket. Men så er det altså pappen min som ikke vil ha noe hjelp da... Han går til kontroll på sykehuset en gang i året. Da ser han legen i omtrent 10min og så justeres medisinene etter dette. Jeg kan ikke skjønne at det skal være godt nok!! Eller det er jo ikke det.. Medisinene han tar har mange mulige bivirkninger. Dette snakker han jo omtrent ikke om med doktoren. I stedet for klager han til min mor hjemme. Han har nå skadet foten sin, noe jeg tror kanskje kunne vært unngått hadde han gått å fått litt hjelp hos fysio... Siden han ikke kan gå skikkelig sitter han og damper røyk INNE!!! Og så blir han lei seg og klager til mamma fordi jeg ikke kommer på besøk med ungene... Jeg er så lei! Når han ikke vil ta bedre vare på seg selv har jeg nesten lyst til å bare be han seile sin egen sjø... Verst er det jo for mammaen min som må gå hver dag med denne mannen. Hvordan kan jeg få åpnet øyenene hans??

 

Anonymous poster hash: 8fe83...e62

[Anonym bruker]

Si det til ham rett ut, at du synes han er ansvarsløs som ikke tar bedre vare på seg selv og sin egen helse. At du synes at han er egoistisk som ikke tenker på at det at han nekter å ta imot behandling også påvirker hans kones liv, hans barns liv, hans barnebarns liv. Så ville jeg fortalt ham at jeg ønsker at han skal leve best mulig lengst mulig, at jeg ønsker å ha ham i mitt liv lenge og at han kan være en god bestefar for sine barnebarn. Og at jeg derfor tilbyr meg å være med ham til legen (start med fastlegen - som forøvrig bør kunne følge opp en del av prøvene for å sjekke om medisinene påvirker f.eks. indre organer negativt) og ev. fysioterapeut slik at han kan komme i gang. Tilby deg å kontakte legen hans for å få henvisning til fysioterapi og å bestille time for ham.

 

Og nekter han, da ville jeg spurt ham hvorfor han har bestemt seg for å slutte å leve.

Anonymous poster hash: 651fa...4e2

[Anonym bruker]

Det er hans rett til å takke nei til behandling. Og det er din rett til å holde deg unna.

 

Anonymous poster hash: 4a4a6...dfc

[Anonym bruker]

Takk for svar. Selvfølgelig vet jeg han kan takke nei. Men det er jo det som er så frustrerende å se på.. Og det er jo definitivt med på å ødelegge min mors liv også.. Dessuten blir han jo sur på oss som ikke vil hjelpe/støtte han..

 

Anonymous poster hash: 1d0eb...9a9

[Anonym bruker]

 

Si det til ham rett ut, at du synes han er ansvarsløs som ikke tar bedre vare på seg selv og sin egen helse. At du synes at han er egoistisk som ikke tenker på at det at han nekter å ta imot behandling også påvirker hans kones liv, hans barns liv, hans barnebarns liv. Så ville jeg fortalt ham at jeg ønsker at han skal leve best mulig lengst mulig, at jeg ønsker å ha ham i mitt liv lenge og at han kan være en god bestefar for sine barnebarn. Og at jeg derfor tilbyr meg å være med ham til legen (start med fastlegen - som forøvrig bør kunne følge opp en del av prøvene for å sjekke om medisinene påvirker f.eks. indre organer negativt) og ev. fysioterapeut slik at han kan komme i gang. Tilby deg å kontakte legen hans for å få henvisning til fysioterapi og å bestille time for ham.

 

Og nekter han, da ville jeg spurt ham hvorfor han har bestemt seg for å slutte å leve.

 

Anonymous poster hash: 651fa...4e2

Tusen takk!!! Jeg har prøvd litt av dette før, men jeg skal prøve enda hardere. Tenkte å tilby meg å være med å trene med han blant annet.

 

 

Anonymous poster hash: 1d0eb...9a9

[Anonym bruker]

Takk for svar. Selvfølgelig vet jeg han kan takke nei. Men det er jo det som er så frustrerende å se på.. Og det er jo definitivt med på å ødelegge min mors liv også.. Dessuten blir han jo sur på oss som ikke vil hjelpe/støtte han..

 

Anonymous poster hash: 1d0eb...9a9

 

Når han blir sur fordi dere ikke vil hjelpe/støtte ham, da ville jeg sagt veldig tydelig til ham at jeg mer enn gjerne vil hjelpe ham - men jeg gidder ikke kaste bort tid på en som ikke gidder å hjelpe seg selv. Og så ville jeg gjentatt at jeg gjerne hjelper ham med lege/fysio og at når han viser vilje til å hjelpe seg selv og ta ansvar for sin egen helse, da er du også villig til å støtte ham fullt ut.

Blir han sur fordi du sier det - spør ham, hvorfor skal du hjelpe ham når han ikke gidder hjelpe seg selv?

 

Det kan godt være at din far er i en benektelsesfase av sykdommen, at hvis han ikke forholder seg til den kan han late som om han ikke har den (selv om han da blir dårligere og ikke kan rømme fra sykdommen). I så fall trenger han hjelp til å akseptere sykdommen - og ikke minst finne mulighetene som ligger der for ham også med sykdommen, hvordan han kan få det bedre. Det bør lege hjelpe med, og det kan fysio hjelpe med. Noen kan også trenge hjelp av psykolog.

 

Og hjelper ingenting så hadde jeg kontaktet fastlegen hans og fortalt hvordan han forsømmer sykdommen og stilt spørsmål om ikke legen kan ta tak i dette.

 

For en del sykdommer finnes også såkalte likemannsordninger, dvs. at personer med samme diagnose kan ta kontakt med noen som nylig har fått diagnosen og snakke med vedkommende, de kan dele erfaringer og se muligheter sammen. Sjekk om det finnes et lokallag der dere bor, eller kanskje du kan kontakte interesseorganisasjonen for diagnosen, hvis slik finnes.

 

Og om han ikke er mottakelig for noe som helst, da tror jeg bare at man må bestemme seg for at nok er nok og sette grenser for seg selv mtp. hvor mye man involverer seg.

 

Anonymous poster hash: 651fa...4e2