Forferdelig mor jeg har....

[Anonym bruker]

Prøver å bygge et forhold med min mor i voksen alder, hun er glad i barnebarna sine men er ikke riktig klok. Siden oppveksten har hun aldri vist noe kjærlighet eller brydd seg noe særlig om sin egen datter. Dette gjorde slik jeg har unngått henne i år. Hun sier hun både skammer seg over meg, at jeg er feit og udugelig.. horete er jeg også.. hun styrer ikke humøret sitt og uansett hvor hyggelig jeg enn prøver å være med henne så er det aldri godt nok. Hun har ikke venner og er svært lite likt. Når jeg tar kontakt og vil finne på noe kan det gå bra hvis hun har "gode dager" det fører til at jeg blir forvirret over vårt forhold.

Jeg har prøvd og prøvd men innser at nå med årene blir hun bare verre og jeg vurderer å kutte ut all kontakt med hun.

Hun er et forferdelig menneske og jeg savner å ha en mor..

 

Anonymous poster hash: 4d20b...b17

[Anonym bruker]

Har din mor noen diagnoser, Hi? Det kan nesten virke slik, for det er i hvert fall ikke normalt å snakke til sin datter slik din mor gjør. Enten er hun psykisk syk, eller så er hun jo ondskapsfull, men jeg vil tro det er mest det første.

 

Det er viktig for deg selv at du setter grenser for hva du godtar og ikke godtar. Hvis hun er hos deg og snakker stygt om deg kan du si fra på en fin måte at du vil ha deg frabedt å bli rakket ned på i ditt eget hjem og be henne vennligst om å oppføre seg fint. Om hun ikke slutter, da er det lov å si til henne at da må hun gå. Si i så fall at hun er hjertelig velkommen tilbake når hun velger å være hyggelig om omsorgsfull og høflig.

Er du hos henne, så kan du si det samme, gir hun seg ikke, si at da går du fordi hun ikke oppfører seg.

Er dere et annet sted, si fra rolig på samme måten og si at det ikke er noe hyggelig når hun velger å være negativ på den måten, og at du/dere heller får møtes en dag hun har litt mer positivt å tilføre.

 

Og om hun ikke tar noe til seg så er det faktisk greit å kutte kontakten. Du skal ikke måtte godta å bli behandlet på den måten, selv ikke av din egen mor!

 

Om du merker at hun har forandret seg markant til det verre de siste årene så kan det være en idé å ta en telefon til hennes fastlege og fortelle hvordan hun er og hvordan hun har forandret seg. Noen ganger kan slike endringer være tidlig tegn på demens, og da er det viktig at legen er oppmerksom på det - spesielt hvis du trekker deg unna. Om du trekker deg unna henne så er det lurt at legen vet det også, at hun da ikke har noe nettverk.

 

Jeg har hatt en mor som store deler av mitt liv har vært ganske lik, og det er vondt, veldig vondt. Savnet etter den trygge mammaen tror jeg følger en gjennom livet mer eller mindre. Men det å akseptere at situasjonen er som den er er viktig, da bruker du mindre energi på å ønske noe som kanskje aldri vil komme. Jeg opplevde den samme forvirringen som du opplever, at min mor var forferdelig - eller veldig god, og jeg visste aldri hvilken side hun ville vise. Hun kunne også endre seg fra den ene til den andre på et øyeblikk. Jeg valgte til slutt å se på henne som to personer. De lysere, bedre øyeblikkene kunne jeg se den gode mammaen som jeg tross alt visste var glad i meg og som brydde seg og ville meg vel. Når hun snudde de motsatte sidene til valgte jeg å se på henne som en helt annen person, en person som var syk og at det ikke var den egentlige moren min. Jeg valgte å se på min mor som to personer i en - en slik "forenkling" gjorde at jeg letter kunne akseptere også den gode siden som innimellom kunne oppleves. For hvis jeg ikke "delte" henne i to på den måten så var de onde sidene hennes helt komplett uforståelige for meg, jeg kunne ikke forstå at en person kan være glad i en annen og likevel være så ond. Ved å "splitte" henne i en del som var "mamma" og en som var en syk person, så var det lettere for meg også å distansere meg fra det hun sa og gjorde som var ondt, altså ikke ta ting til meg på den måten som jeg gjorde tidligere.

 

Til slutt ble min mor så ille at jeg av fagfolk ble anbefalt å kutte kontakten helt eller til et absolutt minimum - for å beskytte meg selv. Jeg kuttet kontakten helt. Det var fantastisk godt, og vondt, på samme tid. Men livet ble enklere, jeg slapp å stadig bli rakket ned på, slapp å høre at jeg ikke var god nok osv. Men savnet etter familie, en tilstedeværende, stabil og trygg mor, den var der alltid.

 

Min mor begynte etter hvert i en ny type behandling, og den synes å ha forandret henne til det positive, og vi har nå delvis tatt opp igjen kontakten. Fremdeles ikke mye kontakt, og jeg tror aldri jeg vil bli helt trygg på at de andre sidene ikke dukker opp igjen. Men nå går det i hvert fall an å ha en viss kontakt. Det trodde jeg aldri kom til å skje.

 

Jeg anbefaler deg å få hjelp av fagfolk, for det å leve med en slik mor setter spor, og det kan være veldig mange tøffe følelser man kan trenge å snakke om eller bearbeide. Da kan det være godt å ha en psykolog å snakke med. Spesielt om du ender med å kutte kontakten, for det fører med seg nye vanskelige følelser.

 

Så mitt beste tips til deg er å først snakke med fastlegen din, be om en henvisning til en psykolog og sett deg på en liste hos en om du ikke har råd til å gå privat. Selv om du må vente en god stund for å komme i terapi, så er det lurt å gjøre det. Problemet med din mor er ikke noe som vil forsvinne av seg selv, så om det går et halvt eller til og med et år før du kommer i samtaler, så er det verdt det.

Begynn så å sette grenser for deg selv. Tenk at selv om din mor ikke oppfører seg som en god voksen, så kan du gjøre det. Vær saklig med henne når det går an, og prøv å tenke på henne som syk. Men ev. sykdom hos henne betyr likevel ikke at du skal måtte tåle å bli behandlet dårlig av henne! Sett grenser for deg selv!

Og ta også en telefon til hennes fastlege slik at denne vet hvor ille hun er, og også at hun ikke har venner eller nettverk ellers pga. sin oppførsel. Om du ikke vet hvem fastlegen hennes er så kan du skrive et brev til kommunelegen i kommunen din mor bor i og be denne formidle brevet til din mors fastlege (husk da å oppgi din mors navn og fødselsdato).

 

Klem til deg <3

Anonymous poster hash: 36e3f...46e

[beef sister]

Det er ikke verdt å holde på forhold der det negative veier mer enn det positive, uavhengig av egentlig relasjon. Sorgen vil nok alltid være der, men den er nok ofte lettere å leve med enn stadige skuffelser.

[Anonym bruker]

Jeg har selv kuttet ut min mor. Hun var/er narkoman (snakker ikke med henne, så aner ikke om hun fremdeles er det). Jeg vokste opp i fosterhjem hos min mormor, som var verdens flotteste menneske. Har hatt en super barndom, hvor jeg gjennom hele barndommen har unnskyldet og beskyttet henne. Jeg trodde alltid at hun skulle bli "frisk" og ta meg tilbake igjen, det var jo det som stod i vedtaket fra barnevernet. Hun ble aldri rusfri mens jeg var i fosterhjem og har fått ettervirkninger av de stoffene hun går/gikk på. Hun har blitt bipolar, itillegg til at hun mangler sosiale antenner. Når jeg fikk barn selv valgte jeg å kutte henne ut, siden jeg ikke klarte å forstå hvordan hun kunne forlate sitt eget barn. Hun kan også finne på å ringe meg og skjelle meg ut. Totalt ustabil og hun prioriterer kun seg selv. Orker ikke å ha et sånt menneske i min sønns liv. Hun har gjort så mye vondt med meg opp igjennom oppveksten og frem til nå at jeg skulle ønske jeg ble plassert hos min mormor med en gang jeg ble født. Blodsbånd trenger ikke bety noe, om ikke det er en relasjon mellom dere, tenker jeg, men hva du gjør er opp til deg. Ikke utsett barna dine for noe du selv skulle ønske du slapp å gå igjennom eller som har ødelagt (for) deg.

 

Anonymous poster hash: c7068...943

[Anonym bruker]

Min mor har vært som din.

 

Da jeg vokste opp var hun mye sint. Hadde en del fester mens jeg var hjemme osv

Klarte ikke styre sinnet sitt og slo og lugga meg.

 

Hun begynte å drikke mye da jeg var i tidlig tenårene. Kunne være kjempe hyggelig når jeg gikk ut så kunne hun ringe å skjelle meg ut og true meg noen timer etter. Sendte mye stygge SMSer.

 

For 6 år siden hadde hun en episode hvor jeg ringte etter akutt psykisk hjelp. Hun ble da lagt inn på en institusjon hvor hun fikk behandling og riktige medisiner. Hun er biopolar og har posttraumatisk stressyndrom.

 

Jeg har alltid tenkt at hun bare var slem, men hun er jo faktisk syk og har gått hele livet uten behandling og på feil medisiner uten oppfølging.

 

Hun forandret seg etter den tiden hun var lagt inn, og har etter det vært en oppegående dame som er kjempe flink med barnebarna sine. Noe sær er hun, men hun er stabil.

 

Det var først da jeg var tidlig i 20 årene at jeg forstod at hun ikke var slem, men syk og d har gjort det lettere å tilgi alt hun har sagt og gjort mot meg. Jeg bærer ingen nag i dag.

 

Jeg har to eldre brødre, den ene klarer ikke å tilgi henne eller forstå at hun har vært syk, så han har ikke hatt kontakt med henne på 15 år, noe som selvsagt er veldig vondt for henne nå som hodet hennes fungerer som normalt og hun angrer fryktelig på alt hun har sagt og gjort.

 

Den andre broren min har overfladisk kontakt men sjeldent. Treffes noen få ganger i året. Han bærer nag fremdeles, men klarer å omgås henne å være hyggelig.

 

 

Kanskje moren din også er psykisk syk og burde få behandling?

 

 

Anonymous poster hash: 97e04...289