Dere med barn med ADHD f.eks 😞

[Anonym bruker]

Eller andre barn med adferdsforstyrrelser.

 

Ofte skal man ta hensyn til disse barna. De har jo tross alt en diagnose. Jeg går ofte høre av ei i familien at barnet hennes ikke mener å slå men diagnosen gjør at han uttrykker seg med å slå. Han slår, er slem mot andre ved å ødelegge leken, slår og sparker å dermed ødelegger ting i hjemmet. Han fekter med armer

Og ben slik at ting i hjemmet mitt går i bakken. En i barnehagen spenner bein på andre, løper og dytter andre, slår , klorer og klyper. Har dere forståelse for at vi andre foreldre ønsker å beskytte barna våre og hjemmet vårt mot slik atferd? Har dere forståelse for at enkelte barn bråker mer enn 10 barn tilsammen. Har dere forståelse for at mitt barn ikke vil henge med ditt etter å ha blitt dyttet for tiende gang på en dag? Har dere forståelse for dette eller er det alltid hva ditt barn tenker og føler som skal tas hensyn til?

 

Jeg får sikkert verbal juling nå men nå velger vi å ikke invitere ett barn i bursdag hos oss lenger. Barnet har ødelagt nok bursdager i familien vår så nå blir ikke min kusine og hennes familie invitert lenger. De klarer ikke å sørge for at barnet ikke ødelegger ting i huset eller at andre gjester blir slått og sparket. I år er det nok. Mitt barn ønsker ikke dette barnet i sin bursdag pga vold å det ønsket skal oppfylles heretter.

 

Jeg har forståelse for hva dere foreldre sliter med også men jeg må ta hensyn til meg og mine først.

 

Anonymous poster hash: 17586...c5e

[Anonym bruker]

Eller andre barn med adferdsforstyrrelser.

 

Ofte skal man ta hensyn til disse barna. De har jo tross alt en diagnose. Jeg går ofte høre av ei i familien at barnet hennes ikke mener å slå men diagnosen gjør at han uttrykker seg med å slå. Han slår, er slem mot andre ved å ødelegge leken, slår og sparker å dermed ødelegger ting i hjemmet. Han fekter med armer

Og ben slik at ting i hjemmet mitt går i bakken. En i barnehagen spenner bein på andre, løper og dytter andre, slår , klorer og klyper. Har dere forståelse for at vi andre foreldre ønsker å beskytte barna våre og hjemmet vårt mot slik atferd? Har dere forståelse for at enkelte barn bråker mer enn 10 barn tilsammen. Har dere forståelse for at mitt barn ikke vil henge med ditt etter å ha blitt dyttet for tiende gang på en dag? Har dere forståelse for dette eller er det alltid hva ditt barn tenker og føler som skal tas hensyn til?

 

Jeg får sikkert verbal juling nå men nå velger vi å ikke invitere ett barn i bursdag hos oss lenger. Barnet har ødelagt nok bursdager i familien vår så nå blir ikke min kusine og hennes familie invitert lenger. De klarer ikke å sørge for at barnet ikke ødelegger ting i huset eller at andre gjester blir slått og sparket. I år er det nok. Mitt barn ønsker ikke dette barnet i sin bursdag pga vold å det ønsket skal oppfylles heretter.

 

Jeg har forståelse for hva dere foreldre sliter med også men jeg må ta hensyn til meg og mine først.

 

Anonymous poster hash: 17586...c5e

Jeg har ikke barn med adferdsvansker, men husker jeg hadde en slik gutt i klassen som liten... Vi andre var livredde hver eneste dag. Livredde for å bli sparket, slått, spyttet på eller dynket i snøen. Husker følelsen enda. Har forståelse for at foreldre vil at andre inkluderer deres vanskelige barn, men man må faktisk tenke på sitt eget barn først mener nå jeg. Ingen skal bli utsatt for vold. Så forstår deg godt.

 

Anonymous poster hash: fd300...b99

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med add. Han får ikke lov til å slå, jeg har nulltoleranse for det. Jeg har alltid fulgt i bursdag, på trening osv, både for å prøve å forhindre at han f eks skal holde hundreogørten fortellinger i plenium om hva han har sett på tv, eller konflikter eller annet. Da reiser vi rett og slett.

 

Det er ikke ok å slå selv om man har adhd. Men de trenger ofte tydelige beskjeder, en til en. Derfor er jeg med, for jeg kan ikke forvente at andre passer på dette i tillegg til en haug andre barn.

 

Anonymous poster hash: ce2a9...16a

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med add. Han får ikke lov til å slå, jeg har nulltoleranse for det. Jeg har alltid fulgt i bursdag, på trening osv, både for å prøve å forhindre at han f eks skal holde hundreogørten fortellinger i plenium om hva han har sett på tv, eller konflikter eller annet. Da reiser vi rett og slett.

 

Det er ikke ok å slå selv om man har adhd. Men de trenger ofte tydelige beskjeder, en til en. Derfor er jeg med, for jeg kan ikke forvente at andre passer på dette i tillegg til en haug andre barn.

 

Anonymous poster hash: ce2a9...16a

Takk for svar. Dette er vel egebtlig min oppfatning også at man må passe på og ha nulltoleranse . Ikke bruke diagnose som en unnskyldning for svært dårlig atferd. Jeg tror ditt barn har mye å vinne på at du har de holdningene der 😊. Takk

 

 

 

Anonymous poster hash: 17586...c5e

[Anonym bruker]

Nå er mitt barn eldre (13 år) og har endt opp med en god sosial kompetanse. Han er nå empatisk, omsorgsfull og forstår hvordan man tuller og tøyser med andre, samt hvordan noen tåler en ting som en annen ikke tåler. Han har forøvrig aldri vært voldelig mot andre, men hjemme kunne han absolutt være det da han var yngre. For oss var det vanskelig å være på besøk hos noen mellom årene 4-8 år, for selv om han ikke skadet noen, kunne han få plutselige følelsesanfall (tilsynelatende raserianfall) eller han kunne henge seg opp noe som måtte gjøres, uansett om det lot seg gjøre eller ei. De gangene vi var på besøk, så handlet det mye om å følge etter og følge med på. Vi foreldre til barn med spesielle behov er ganske utslitt, men jeg tenker at vi ikke bare kan slippe barna avgårde som andre barn. Vi må være der før situasjoner oppstår, forklare, vise, veilede og stoppe. Jeg tror absolutt at det er mange foreldre til barn med spesielle behov som ikke gjør dette. De prøver å ordne opp i ettertid istedet med at barnet feks skal si unnskyld. Jeg tror derimot at vår ganske konstante tilstedeværelse og rettledning var det som klarte å få sønnen ut av disse anfallene og som ga han den gode sosiale kompetansen. 

Så, nok om oss. Jeg har selv full forståelse for at det kan være vanskelig å be noen som man vet bare fører til konflikt etter konflikt. 

Anonymous poster hash: c65aa...f42

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med add. Han får ikke lov til å slå, jeg har nulltoleranse for det. Jeg har alltid fulgt i bursdag, på trening osv, både for å prøve å forhindre at han f eks skal holde hundreogørten fortellinger i plenium om hva han har sett på tv, eller konflikter eller annet. Da reiser vi rett og slett.

 

Det er ikke ok å slå selv om man har adhd. Men de trenger ofte tydelige beskjeder, en til en. Derfor er jeg med, for jeg kan ikke forvente at andre passer på dette i tillegg til en haug andre barn.

 

Anonymous poster hash: ce2a9...16a

Støtter dette, har et barn med ADD og et med Tourettes, og de får under ingen omstendigheter bruke dette som unnskyldning for å gjøre hva de vil mot hvem de vil. Her har hensynsfull og høflig sosial omgang blitt innprentet fra de var små. Et resultat er at de tar ut mye utagering hjemme, men oppfører seg veldig fint ute blant folk.

Nå er jeg en litt gammel mor, og vokst opp med at det er lov til å være bestemt og streng mot barna. Balanserer det med masse positiv respons også, og sammen opplever jeg at det gir gode resultater.

Tror den yngre foreldregenerasjonen er redde for å ta tak og være sjef i eget hus. Det er ikke stuerent å være streng, gi konsekvenser/straff etc. Ser mange barn som bærer preg av dette, de har en overdreven fokus på sine rettigheter fremfor plikter, at de bestemmer over seg selv, liten respekt for autoriteter etc.

 

Anonymous poster hash: f660b...da9

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn med adhd.

Diagnosen kan være en forklaring på negativ adferd - men ikke en unnskyldning!

jeg jobber også på en spesialskole. Der har vi mange utfordringen grunnen mange forskjellige diagnoser.

 

All negativ adferd kan gjøre noe med. Noen til en viss grad - andre fulstendig endring.

Jeg he enda ikke møtt noen som ikke kan av avvennes med å slå og jeg har jobbet på denne skolen i 6 år.

 

Vi hr til og med vært nødt til å be politiet om assistanse grunnet utagerende ungdom, men som endret atferd etter intens jobbing.

 

Det krever mye av nærpersoner når ett barn bruker vold som kommunikasjon.

Det må settes grenser og gjerne gi barnet ett alternativ så det kan få frem at NÅ ER JEG SINT!

og det krever at alle som bor/jobber med barnet "følger samme oppskrift"

 

Så å si at ett barn slå pga diagnosen er feil.

 

Anonymous poster hash: 11ead...416

[Anonym bruker]

Tenker når dette barnet blir voksen så vil det fortsette å skylde på som diagnose. Selvfølgelig har man med en diagnose ekstra utfordringer men tenker at foreldrene har et ekstra stort ansvar f. Eks å ha nulltoleranse på slåing og annen atferd. Kjenner dessverre et par voksne med adhd som legger all dårlig oppførsel på sin diagnose. Og det er ikke greit.

 

Har selv et barn med en mulig adhd diagnose.

 

Anonymous poster hash: f40e4...6c8

[MissZanta]

Har du tenkt over at det barnet har det vondt?

Har du tenkt over at det barnet vet at det ikke er som alle andre?

Har du tenkt over at det barnet utadgerer fordi den vet ikke bedre?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra omsorg og kjærlighet?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra trygghet?

Har du tenkt over at det barnet vet den ikke passer inn men ikke forstår helt hvorfor?

Har du tenkt på at det barnet gråter seg i søvn hver kveld?

Har du tenkt på at det barnet er ensomt?

Har du tenkt på at det barnet bare vil ha venner?

Har du tenkt på at det barnet bare vil passe inn?

Har du tenkt på at det barnet sitter inne med mye sorg og smerte?

 

 

Har du tenkt på at foreldrene har en daglig kamp med samfunnet?

Har du tenkt på at foreldrene er slitne?

Har du tenkt på at foreldrene er fortvilet?

 

 

Er mye du nok ikke har tenkt på, men du bør aldri utestenge et barn fra bursdag og andre sosiale setninger

[Anonym bruker]

Har du tenkt over at det barnet har det vondt?

Har du tenkt over at det barnet vet at det ikke er som alle andre?

Har du tenkt over at det barnet utadgerer fordi den vet ikke bedre?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra omsorg og kjærlighet?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra trygghet?

Har du tenkt over at det barnet vet den ikke passer inn men ikke forstår helt hvorfor?

Har du tenkt på at det barnet gråter seg i søvn hver kveld?

Har du tenkt på at det barnet er ensomt?

Har du tenkt på at det barnet bare vil ha venner?

Har du tenkt på at det barnet bare vil passe inn?

Har du tenkt på at det barnet sitter inne med mye sorg og smerte?

 

 

Har du tenkt på at foreldrene har en daglig kamp med samfunnet?

Har du tenkt på at foreldrene er slitne?

Har du tenkt på at foreldrene er fortvilet?

 

 

Er mye du nok ikke har tenkt på, men du bør aldri utestenge et barn fra bursdag og andre sosiale setninger

Uansett om alt du ramser opp er tilfelle så kan man ikke la barnet få skade andre eller ødelegge ting med vilje. Diagnosen er faktisk uinteressant for oss. Det som betyr noe er Hvordan barnet oppfører seg. Hvis det er for umulig må det ha en vokse til å passe på hele tiden.

Det er leit om noen ikke har det bra, men vi kan ikke la barn terrorisere andre av den grunn. Da må foreldrene og eventuelt det offentlige finne måter å beskytte omgivelsene på samtidig som det blir ra for barnet.

 

 

Anonymous poster hash: a943e...78b

[mamma til adhd gutt<3]

Jeg har en gutt med ADHD , helt fra vi fikk diagnosen har jeg vært veldig åpen om hvilke situasjoner som kan være vanskelig for han. Jeg tilbyr alltid vertskapet å være tilstede eller hjelpe til i bursdagen, med rydding, mat etc. Jeg har bevisst blitt den kule mammaen som barna liker fordi jeg er mye sammen med dem. Jeg veileder og snakker med barna. Angående vold og lignende er dette selvsagt aldri greit, ADHD eller ikke. Selv er min erfaring at en åpen dialog med foreldrene hjelper og at mange er veldig inkluderende så lenge man spiller på lag. I min minste sønns klasse har vi ett barn med lignende utfordringer og har hørt foreldre kvie seg for bursdager med dette barnet som gjest... Mistenker dette pga manglende åpenhet ...

[Anonym bruker]

Har du tenkt over at det barnet har det vondt?

Har du tenkt over at det barnet vet at det ikke er som alle andre?

Har du tenkt over at det barnet utadgerer fordi den vet ikke bedre?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra omsorg og kjærlighet?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra trygghet?

Har du tenkt over at det barnet vet den ikke passer inn men ikke forstår helt hvorfor?

Har du tenkt på at det barnet gråter seg i søvn hver kveld?

Har du tenkt på at det barnet er ensomt?

Har du tenkt på at det barnet bare vil ha venner?

Har du tenkt på at det barnet bare vil passe inn?

Har du tenkt på at det barnet sitter inne med mye sorg og smerte?

 

 

Har du tenkt på at foreldrene har en daglig kamp med samfunnet?

Har du tenkt på at foreldrene er slitne?

Har du tenkt på at foreldrene er fortvilet?

 

 

Er mye du nok ikke har tenkt på, men du bør aldri utestenge et barn fra bursdag og andre sosiale setninger

Har du tenkt på at barn er folk, og at folk ikke liker å bli slått?

 

Jeg hadde aldri funnet meg i å henge rundt noen som slo meg, uansett hvor mange diagnoser de hadde å "skylde" på.

 

Anonymous poster hash: f882f...e75

[Nullstress;)]

Uansett om alt du ramser opp er tilfelle så kan man ikke la barnet få skade andre eller ødelegge ting med vilje. Diagnosen er faktisk uinteressant for oss. Det som betyr noe er Hvordan barnet oppfører seg. Hvis det er for umulig må det ha en vokse til å passe på hele tiden.

Det er leit om noen ikke har det bra, men vi kan ikke la barn terrorisere andre av den grunn. Da må foreldrene og eventuelt det offentlige finne måter å beskytte omgivelsene på samtidig som det blir ra for barnet.

 

 

Anonymous poster hash: a943e...78b

Jeg er ikke hi.

Men regner med at hi har tenk over alt du nevner her, men samtidig må man også tenke på sitt barns beste.

Om man har ett brn med utfordrende atferd må man tenke på det sosiale rundt gutten. Er det det beste for gutten å bli ekskludert fra forskjellige settinger? Hvordan skal det da kalte seg?

(Og nå snakker jeg om FORELDRENES ansvar)

 

Jeg ønsker at mitt brn (som er 13 år og har adhd) skal få være med på det alle andre er med på. Skal ha likte forutsetninger som alle andre til å klare seg, og til å utvikle en god sosial kompetanse.

Ingenting av dette vil han kunne øve på om han ikke blir bedt/inkludert av andre.

Så JEG som mor må inn, jeg må snakke med andre foresatte. Jeg må forklare situasjonen og si ifra at jeg gjerne kan bli for å avlaste.

Jeg må også gi sammen min di verktøyene han trenger for å kunne kontrollere seg selv, de kodene han trenger for å kunne forklare en voksen hva han føler.

 

Og om jeg ikke klarer det, må jeg få hjelp.

Så uansett hvor sliten og utmattet jeg er, må jeg stille opp, lære og tilrettelegge for mitt barn - så han skal kunne klare seg i en verden hvor hans naturlige reaksjon til forskjellige ting ikke er akseptabelt.

Så han skal kunne være med i bursdager (først med meg så alene)

Så han kan bli med venner hjem

Så han kan "være som de andre"

 

Klarer man ikke helt å se lyset i andre enden, er det INGEN SKAM I Å BE OM HJELP OG RÅDGIVNING 😍

[klg,2 boys now:)]

Har en med ADHD,men det er ingen unnskyldning for å være dritt unge.har null toleranse for den typen adferd har alltid vært ekstra på vakt å irettesatt uønsket adferd,men det resultatet at i dag er hab verdens snilleste.å veldig rettferdig

[Anonym bruker]

Aner noen ganger at de foreldrene som unnskylder drittungeoppførsel med ADHD osv ikke har barn som faktisk har adhd, men har drevet fri oppdragelse og når ungen blir en liten dritt så har han selvsagt adhd, for selv har de ikke gjort noe galt for å oppfordre til slik oppførsel

 

Anonymous poster hash: 7902c...20c

[Anonym bruker]

Har du tenkt over at det barnet har det vondt?

Har du tenkt over at det barnet vet at det ikke er som alle andre?

Har du tenkt over at det barnet utadgerer fordi den vet ikke bedre?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra omsorg og kjærlighet?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra trygghet?

Har du tenkt over at det barnet vet den ikke passer inn men ikke forstår helt hvorfor?

Har du tenkt på at det barnet gråter seg i søvn hver kveld?

Har du tenkt på at det barnet er ensomt?

Har du tenkt på at det barnet bare vil ha venner?

Har du tenkt på at det barnet bare vil passe inn?

Har du tenkt på at det barnet sitter inne med mye sorg og smerte?

Har du tenkt på at foreldrene har en daglig kamp med samfunnet?

Har du tenkt på at foreldrene er slitne?

Har du tenkt på at foreldrene er fortvilet?

Er mye du nok ikke har tenkt på, men du bør aldri utestenge et barn fra bursdag og andre sosiale setninger

Har du tenkt på at folk har en rett til en trygg hverdag, har du tenkt på at barn har rett på en bursdag de gleder seg til, har du tenkt på at folk driter i hva av en million grunner slik oppførsel er for men at andre ikke skal måtte lide under oppførselen til ett rabiat barn uten grenser?

 

Anonymous poster hash: 7902c...20c

[Nebbdyret]

Eg lærer borna mine å vere tolerante. Eg lærer dei eldste at dei må ha tolmodighet med dei minste som f.eks slår/tek leiker etc pga dei er små og ikkje forstår bedre. Om dei små bit/klorar etc forklarar eg til dei store dei kan sei NEI klart og tydelig, og dei kan gå vekk frå personen. Dei kan også gi beskjed til vaksne. Dette gjeld også born med spesielle behov/diagnoser.

 

Men- å vere tolmodig og tolerant er ikkje det same som å måtte akseptere vold. Når det kjem til born som gang på gang ikkje oppfører seg eller lærer etterkvart, så kjem det til eit punkt der mine ungar skal sleppe å ta imot vold gong på gong fordi ein skal inkludere. Behovet til mine born, inkl. det å sleppe og oppleve voldelige situasjonar, er for meg første prioritet som går framfor andre born sine behov. Alltid. Men det vil ikkje seie mine born ikkje samstundes kan vere tolerante og inkluderande mennesker. Det betyr berre det eksisterar ei grense for kva oppførsel ein må finne seg i frå andre. Og det er min jobb som mor å hjelpe mine born å setje grensa fram til dei klarar å setje grensene sjølv.

[Anonym bruker]

Vet at ikke denne tråden handlet om dette, men husk at ikke alle barn med f.eks adhd er voldelige.

 

Ikke glem det 👍

 

Anonymous poster hash: 11ead...416

[Yellow Brick Road]

Har du tenkt over at det barnet har det vondt?

Har du tenkt over at det barnet vet at det ikke er som alle andre?

Har du tenkt over at det barnet utadgerer fordi den vet ikke bedre?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra omsorg og kjærlighet?

Har du tenkt på at det barnet trenger ekstra trygghet?

Har du tenkt over at det barnet vet den ikke passer inn men ikke forstår helt hvorfor?

Har du tenkt på at det barnet gråter seg i søvn hver kveld?

Har du tenkt på at det barnet er ensomt?

Har du tenkt på at det barnet bare vil ha venner?

Har du tenkt på at det barnet bare vil passe inn?

Har du tenkt på at det barnet sitter inne med mye sorg og smerte?

 

 

Har du tenkt på at foreldrene har en daglig kamp med samfunnet?

Har du tenkt på at foreldrene er slitne?

Har du tenkt på at foreldrene er fortvilet?

 

 

Er mye du nok ikke har tenkt på, men du bør aldri utestenge et barn fra bursdag og andre sosiale setninger

 

Det har jeg tenkt på, og tenker på stadig. Jeg jobber med barn med ADHD og andre diagnoser og har stor forståelse for at det kan være vanskelig og jeg har stor omsorg for disse ungene som er annerledes.  Men det betyr ikke at andre barn ikke trenger beskyttelse og har rett til å slippe å gå rundt å være redd eller få ødelagt bursdagen sin eller andre ting. I privatlivet er det ikke meg som skal tenke gjennom alt dette, det er det barnets omsorgspersoner som skal tenke over og ta seg av, eller de må få ande til å gjøre det.

 

Barn med adhd og andre diagnoser slår ikke fordi de ikke vet bedre, i alle fall ikke etter det har fylt to år eller så eller om de kommer fra hjem hvor de ikke har lært at de ikke skal slå. De slår fordi de mangler impulskontroll eller fordi de av andre grunner ikke klarer å kontrollere det. Det er forresten utrolig undervurderende å påstå at de ikke vet bedre. 

 

Med tanke på at det der (tullet) du ramser opp, så er det foreldrene som må gripe tak i det og hjelpe barnet og andre til å komme gjennom sosiale settinger med andre barn.  Det er fullstendig lov for andre å si at dette orker vi ikke, barna våre orker ikke, nå har nok blitt ødelagt.  Da må foreldrene på banen, sånn som Mamman til adhd-gutt, sier.  Og når foreldrene kommer på banen i stede for å klage på at andre ikke orker barnet deres, så er det utrolig hva andre får til og ønsker å gjøre.

Endret 11. november 2016 av Yellow Brick Road