Mener jeg sliter psysisk .. legen uenig ..

[Anonym bruker]

Har gått flere ganger til legen for å få hjelp til å bearbeide traumer / livskrise situasjon men både han og psykologen min er enige om at jeg er mentalt sterk .. føles virkelig ikke sånn selv ? Innbiller jeg meg det bare eller er det for at mine hendelser har faktisk utløst naturlige reaksjoner på en ekstrem hendelse ?

De mener jeg blir bedre med tiden men trenger ikke medisiner osv ...

 

Anonymous poster hash: c270d...a38

[Anonym bruker]

Har gått flere ganger til legen for å få hjelp til å bearbeide traumer / livskrise situasjon men både han og psykologen min er enige om at jeg er mentalt sterk .. føles virkelig ikke sånn selv ? Innbiller jeg meg det bare eller er det for at mine hendelser har faktisk utløst naturlige reaksjoner på en ekstrem hendelse ?

De mener jeg blir bedre med tiden men trenger ikke medisiner osv ...

 

Anonymous poster hash: c270d...a38

 

De har nok rett hvis begge mener det.

Men føler du at du ikke blir tatt på alvor nå og at du behøver mer hjelp enn det du får?

 

Anonymous poster hash: a3a8a...349

[Anonym bruker]

Usikker.. mener jeg er ved mine fulle fem men jeg sliter veldig og det gjør vondt å ha lite støtte rundt meg men jeg har venner og legen gir meg alltid gode råd om livsituasjonen min og lytter virkelig .. sist var vi der og satt og pratet i over 1,5 time.. aldri opplevd å fått så god behandling hos en lege .. følte meg mye bedre etter det

 

Anonymous poster hash: c270d...a38

[Anonym bruker]

Du fremstår som psykisk sterk fordi du er så vant til å ordlegge deg i den hensikt å glatte over ting. Du snakker sikkert sånn (ubevisst) med legene også. Imens du innerst inne skriker etter hjelp.

Ikke pynt på det. Krev hjelp og støtte til bearbeidelse.

 

Jeg har aldri fått skikkelig hjelp, selv om jeg har personlighetsforstyrrelse og skjult angst etter årevis med psykisk mishandling i barndommen. Jeg har vært så flink til å holde maska og glatte over ting, at jeg gjør det hos psykolog også. Måtte bare gi opp, og forsøke å bearbeide det selv. Ikke en god løsning...

 

Anonymous poster hash: afa73...443

[Anonym bruker]

Du fremstår som psykisk sterk fordi du er så vant til å ordlegge deg i den hensikt å glatte over ting. Du snakker sikkert sånn (ubevisst) med legene også. Imens du innerst inne skriker etter hjelp.

Ikke pynt på det. Krev hjelp og støtte til bearbeidelse.

 

Jeg har aldri fått skikkelig hjelp, selv om jeg har personlighetsforstyrrelse og skjult angst etter årevis med psykisk mishandling i barndommen. Jeg har vært så flink til å holde maska og glatte over ting, at jeg gjør det hos psykolog også. Måtte bare gi opp, og forsøke å bearbeide det selv. Ikke en god løsning...

 

Anonymous poster hash: afa73...443

 

Jeg tror det kan være mye i dette. Jeg er selv en person som er litt for god til å snakke om på en saklig måte. Når jeg ber om hjelp har jeg som regel identifisert hvor problemet ligger og hva jeg trenger hjelp til. Når jeg ber om hjelp er det heller ikke før jeg er desperat etter hjelp. Men den desperasjonen kommer på ingen måte frem når jeg greier å snakke så saklig om ting. Da fremstår jeg bare som sterk og som at jeg ikke trenger hjelp.

Og når jeg har vært så fortvilt at jeg ha grått av frustrasjon så tror de at jeg later som fordi jeg tidligere har vært så saklig.

Så jeg har egentlig bare samme erfaring som deg, men noen god løsning er det ikke.

Jeg har ingen diagnoser, men har gått gjennom tøffe ting og har i flere år hatt en veldig tøff livssituasjon.

 

Så Hi, jeg tror du må tørre å få frem hvor mye du sliter, fortelle mer i detalj hvor mye de psykiske problemene påvirker hverdagen din.

 

Anonymous poster hash: be774...85a

[Anonym bruker]

Du fremstår som psykisk sterk fordi du er så vant til å ordlegge deg i den hensikt å glatte over ting. Du snakker sikkert sånn (ubevisst) med legene også. Imens du innerst inne skriker etter hjelp.

Ikke pynt på det. Krev hjelp og støtte til bearbeidelse.

 

Jeg har aldri fått skikkelig hjelp, selv om jeg har personlighetsforstyrrelse og skjult angst etter årevis med psykisk mishandling i barndommen. Jeg har vært så flink til å holde maska og glatte over ting, at jeg gjør det hos psykolog også. Måtte bare gi opp, og forsøke å bearbeide det selv. Ikke en god løsning...

 

Anonymous poster hash: afa73...443

 

Noen kan nok dette gjelde for, mens det for andre kanskje ikke er slik.

Jeg har hatt en turbulent barndom selv når jeg var yngre og mener en depresjon jeg fikk som ung hadde det med det å gjøre, men jeg klarte å bearbeide det selv gjennom noen år og føler jeg er ferdig med det. I mitt tilfelle så har jeg hatt nok kjærlighet fra mine foreldre, og ble ikke mishandlet, det var andre ting som skjedde. Jeg har forsont meg med at det var slik og forstått at de gjorde så godt de kunne.

Det er heller andre ting som har skjedd de senere årene som jeg ikke føler at jeg er ferdig med å bearbeide enda.

 

 

Anonymous poster hash: a3a8a...349

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke alt som er en diagnose. Å føle tristhet når noen har dødd eller man har mista huset på tvangsauksjon, det er jo ikke "depresjon", men sorgreaksjon. Å være redd når eksmannen er voldelig og kan komme på døra når som helst, er ikke angstsymptomer, men en adekvat reaksjon på en trussel. Og så videre.

 

Og kanskje har du det travelt med å få de vonde følelsene overstått; og legen/psykologen sitter inne med viten om at de vil gi seg, men ikke umiddelbart. Da virker det kanskje som om ingen tror deg, mens saken egentlig er den at de gjenkjenner ditt "tilfelle" og vet at det er innenfor normalen?

 

Anonymous poster hash: d0743...9af

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke alt som er en diagnose. Å føle tristhet når noen har dødd eller man har mista huset på tvangsauksjon, det er jo ikke "depresjon", men sorgreaksjon. Å være redd når eksmannen er voldelig og kan komme på døra når som helst, er ikke angstsymptomer, men en adekvat reaksjon på en trussel. Og så videre.

 

Og kanskje har du det travelt med å få de vonde følelsene overstått; og legen/psykologen sitter inne med viten om at de vil gi seg, men ikke umiddelbart. Da virker det kanskje som om ingen tror deg, mens saken egentlig er den at de gjenkjenner ditt "tilfelle" og vet at det er innenfor normalen?

 

Anonymous poster hash: d0743...9af

 

Enig i dette.

 

 

Anonymous poster hash: a3a8a...349

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke alt som er en diagnose. Å føle tristhet når noen har dødd eller man har mista huset på tvangsauksjon, det er jo ikke "depresjon", men sorgreaksjon. Å være redd når eksmannen er voldelig og kan komme på døra når som helst, er ikke angstsymptomer, men en adekvat reaksjon på en trussel. Og så videre.

 

Og kanskje har du det travelt med å få de vonde følelsene overstått; og legen/psykologen sitter inne med viten om at de vil gi seg, men ikke umiddelbart. Da virker det kanskje som om ingen tror deg, mens saken egentlig er den at de gjenkjenner ditt "tilfelle" og vet at det er innenfor normalen?

 

Anonymous poster hash: d0743...9af

 

Jeg er ikke uenig med deg, men om det er saken i His tilfelle så burde legen og psykologen hennes gjort en bedre jobb med å forklare henne dette, tror jeg. Det hjelper ikke at de vet hvis Hi ikke vet og har en helt annen oppfattelse av sin egen tilværelse.

"Hva som er innenfor normalen" for en person kan være noe behandlingstrengende for en annen også.

 

Det er jo heller ikke alltid fagfolkene har riktig, men uansett er det viktig at Hi får en enda tydeligere dialog med behandlerne sine. Enten for å bli trodd/forstått på hvordan hun har det - eller bli forklart at det hun går gjennom er normalreaksjoner som vil blekne.

 

 

Anonymous poster hash: be774...85a

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke uenig med deg, men om det er saken i His tilfelle så burde legen og psykologen hennes gjort en bedre jobb med å forklare henne dette, tror jeg. Det hjelper ikke at de vet hvis Hi ikke vet og har en helt annen oppfattelse av sin egen tilværelse.

"Hva som er innenfor normalen" for en person kan være noe behandlingstrengende for en annen også.

 

Det er jo heller ikke alltid fagfolkene har riktig, men uansett er det viktig at Hi får en enda tydeligere dialog med behandlerne sine. Enten for å bli trodd/forstått på hvordan hun har det - eller bli forklart at det hun går gjennom er normalreaksjoner som vil blekne.

 

 

Anonymous poster hash: be774...85a

Helt sant, men hvis jeg skal ta meg selv som eksempel, så vet jeg at folk prøvde å snakke og forklare meg ting da jeg sto i en livskrise - men jeg hørte ikke på det øret... Heftige situasjoner er liksom ikke tiden for resonnementer og refleksjon.

 

Anonymous poster hash: d0743...9af

[Magia]

Jeg har hatt samme problem. Jeg fikk etter hvert, når jeg endelig kom til en psykiater som var oppdatert på det med traumer, en diagnose som stemmer på en prikk. Jeg har kompleks post traumatisk stresslidelse. Det slår ikke ut på skjemaer som omhandler vanlig PTSD, fordi det er mye mer sammensatt enn at en enkelthendelse utløser reaksjoner. Både PTSD og kompleks PTSD er normale reaksjoner på vanskelige hendelser, men det betyr ikke at man ikke trenger hjelp.

 

Kan det være noe sånt du sliter med?

 

Hvis du føler du trenger hjelp til å mestre livet, må du ikke gi deg! Man kan både være sterk og trenge noen teknikker for å ikke bli dratt med i psykiske reaksjoner på ting.

[Magia]

Du fremstår som psykisk sterk fordi du er så vant til å ordlegge deg i den hensikt å glatte over ting. Du snakker sikkert sånn (ubevisst) med legene også. Imens du innerst inne skriker etter hjelp.

Ikke pynt på det. Krev hjelp og støtte til bearbeidelse.

Jeg har aldri fått skikkelig hjelp, selv om jeg har personlighetsforstyrrelse og skjult angst etter årevis med psykisk mishandling i barndommen. Jeg har vært så flink til å holde maska og glatte over ting, at jeg gjør det hos psykolog også. Måtte bare gi opp, og forsøke å bearbeide det selv. Ikke en god løsning...Anonymous poster hash: afa73...443

Har du lest om kompleks posttraumatisk stress? Personlighetsforstyrrelser og angst kan være en del av et større bilde.

[Anonym bruker]

Vi må passe oss for å sykeliggjøre normale reaksjoner som sinne, stress, sorg osv også, så det er en balansegang dette.

Anonymous poster hash: cc11d...a09

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg mener jeg sliter fordi jeg isolerer meg men legen mener jeg m eksponere og det er eneste måten å komme meg videre på og det vil ta lang tid men det finnes ikke piller eller noe som vil løse mine problemer.

 

Jeg er ikke i arbeid nå men prøver med hjelp av nav men pga angst har jeg tatt pause igjen.. det er ikke bare å stå opp om morgen da jeg drømmer forferdelige drømmer hver natt og klarer iblant ikke å våkne meg ut av det.. svetter og må stadig sjekke at ikke noen prøver å bryte seg inn .. dette handler også om reaelle trusler jeg har mottatt av eksen og legen mente jeg blir kun bedre hvis jeg tar opp problemet og løser det ved å ikke gjemme meg ?

 

 

 

Anonymous poster hash: c270d...a38

[Luksusdyret]

Jeg har hatt samme problem. Jeg fikk etter hvert, når jeg endelig kom til en psykiater som var oppdatert på det med traumer, en diagnose som stemmer på en prikk. Jeg har kompleks post traumatisk stresslidelse. Det slår ikke ut på skjemaer som omhandler vanlig PTSD, fordi det er mye mer sammensatt enn at en enkelthendelse utløser reaksjoner. Både PTSD og kompleks PTSD er normale reaksjoner på vanskelige hendelser, men det betyr ikke at man ikke trenger hjelp.

 

Kan det være noe sånt du sliter med?

 

Hvis du føler du trenger hjelp til å mestre livet, må du ikke gi deg! Man kan både være sterk og trenge noen teknikker for å ikke bli dratt med i psykiske reaksjoner på ting.

 

 

Må signere dette. Problemet med såkalte "normale reaksjoner" på ting som angst, sorg, alvorlig fysisk sykdom som gjør en nedstemt, er at venner og familie ofte snur ryggen til en i slike perioder, man har ingen å prate med og mottar ingen hjelp. Hvis man ikke er supersterk psykisk så sliter man med å gå gjennom det mutters alene. Det blir derfor dumt av legen å si at man ikke trenger hjelp, uten å vite noe om pasientens situasjon, behov for samtaleterapi fordi man overhode ikke har noen andre å snakke med og lignende. Selv om en tilstand ikke nødvendigvis bør ha en diagnose, er det feil å tenke at da bør personen klare dette helt selv. I enkelte tilfeller trenger man likevel hjelp, for eksempel lett sovemedisin hvis man mister søvnen på grunn av helt normale bekymringer, samtaleterapi hvis man trenger å bearbeide noe svært trist eller skummelt og så videre.

[Anonym bruker]

Må signere dette. Problemet med såkalte "normale reaksjoner" på ting som angst, sorg, alvorlig fysisk sykdom som gjør en nedstemt, er at venner og familie ofte snur ryggen til en i slike perioder, man har ingen å prate med og mottar ingen hjelp. Hvis man ikke er supersterk psykisk så sliter man med å gå gjennom det mutters alene. Det blir derfor dumt av legen å si at man ikke trenger hjelp, uten å vite noe om pasientens situasjon, behov for samtaleterapi fordi man overhode ikke har noen andre å snakke med og lignende. Selv om en tilstand ikke nødvendigvis bør ha en diagnose, er det feil å tenke at da bør personen klare dette helt selv. I enkelte tilfeller trenger man likevel hjelp, for eksempel lett sovemedisin hvis man mister søvnen på grunn av helt normale bekymringer, samtaleterapi hvis man trenger å bearbeide noe svært trist eller skummelt og så videre.

 

Enig i dette.

Selv om legen din har rett i at du har helt normale reaksjoner som vil gå over med tiden, så kan det likevel være nyttig og gå langt raskere dersom du får noen å snakke med om dette.

 

 

Anonymous poster hash: a3a8a...349

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke alt som er en diagnose. Å føle tristhet når noen har dødd eller man har mista huset på tvangsauksjon, det er jo ikke "depresjon", men sorgreaksjon. Å være redd når eksmannen er voldelig og kan komme på døra når som helst, er ikke angstsymptomer, men en adekvat reaksjon på en trussel. Og så videre.

 

Og kanskje har du det travelt med å få de vonde følelsene overstått; og legen/psykologen sitter inne med viten om at de vil gi seg, men ikke umiddelbart. Da virker det kanskje som om ingen tror deg, mens saken egentlig er den at de gjenkjenner ditt "tilfelle" og vet at det er innenfor normalen?

 

Anonymous poster hash: d0743...9af

Ja helt enig. Normalt å føle enkelte ting i vanskelige situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 8e30e...1ee