Dere med barn som sliter psykisk..

[Anonym bruker]

Hvordan holder dere ut hverdagen? Jeg jobber 100%, har to barn og en flott mann. Men jeg sliter fryktelig med å orke mer. Sosialt med venner strekker jeg ikke til. Jeg er så sliten, trøtt og lei😔

 

Anonymous poster hash: d79a1...4d7

[Anonym bruker]

Har to tenåringer som sliter psykisk. Jeg sliter selv, og nå er jeg sykemeldt, blir utslitt....

Så jeg holder jo IKKE ut i hverdagen... Har bare 50 % stilling også, så føler jo at jeg burde greie det, men...

Anonymous poster hash: 02e5f...a7c

[Anonym bruker]

Kjære vene.. to stykk? Føler med deg, synes en som sliter er tøft nok.

 

Anonymous poster hash: d79a1...4d7

[Anonym bruker]

Var veldig tøft/slitsomt å følge opp barnet mitt med 2 diagnoser + ha fulltidsjobb med pendling. Barnet var utslitt etter en lang dag og alt ble bare verre. Er nå hjemme i permisjon og henter tidlig hver dag. SFO er kun for å bygge det sosiale og vi kan begrense det utifra hvordan dagen er til barnet og hvordan jeg trenger avlastning. Alt er mye bedre nå som vi har det slik.

 

Anonymous poster hash: b6f1c...632

[Anonym bruker]

Har fem barn, derav to som er inne i BUP systemet pga OCD, angst, ADD, lærevansker, tics (muligens Tourettes). Et tredje barn har tidvis slitt med depresjon og tendenser til spiseforstyrrelser.

To av barna er små, og den ene har et medfødt syndrom som ikke er veldig synlig/merkbart, men som må følges opp og kan bli stigmatiserende (så dette følges tett av både meg og barnehage).

Jeg hadde en periode på nesten et halvt år der jeg var sykmeldt - utslitt, rett og slett. Nå har jeg vært tilbake i 100 prosent i over et år, og har kommet dit at jobben faktisk gir meg overskudd - en timeout fra den andre og mye mer krevende "jobben" min, som mor.

Henter også overskudd fra å trene, noe jeg har startet opp igjen med siste månedene.

Noe som også hjelper oss er at vi er en familie som snakker åpent om ting, mye galgenhumor. Vi ser ikke på sykdommene/diagnosene som noe som definerer ungene som personwr, de er de de alltid har vært - bare fått satt navn på noe vi alltid har sett at er der. Vi snakker også mye om at det er mange som sliter med et eller annet, men ikke så mange som snakker om det. De er også åpne mot venner, og jeg mot venner/kolleger, og merker at folk er åpne tilbake og setter pris på åpne seg om sitt.

Vi har måttet slakke på ting som å ha et pent og plettfritt hjem, og ha et blomstrende sosialt liv selv, og ofte er vi så slitne at vi sloknet på sofaen nesten før de eldste ungene. Men som sagt, mye humor, åpenhet og fokus på at det er intenst noen år nå, men merker stadig det blir bedre.

Alle ungene får forresten god hjelp og oppfølging, og gjør stadig fremskritt.

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

[Anonym bruker]

Har fem barn, derav to som er inne i BUP systemet pga OCD, angst, ADD, lærevansker, tics (muligens Tourettes). Et tredje barn har tidvis slitt med depresjon og tendenser til spiseforstyrrelser.

To av barna er små, og den ene har et medfødt syndrom som ikke er veldig synlig/merkbart, men som må følges opp og kan bli stigmatiserende (så dette følges tett av både meg og barnehage).

Jeg hadde en periode på nesten et halvt år der jeg var sykmeldt - utslitt, rett og slett. Nå har jeg vært tilbake i 100 prosent i over et år, og har kommet dit at jobben faktisk gir meg overskudd - en timeout fra den andre og mye mer krevende "jobben" min, som mor.

Henter også overskudd fra å trene, noe jeg har startet opp igjen med siste månedene.

Noe som også hjelper oss er at vi er en familie som snakker åpent om ting, mye galgenhumor. Vi ser ikke på sykdommene/diagnosene som noe som definerer ungene som personwr, de er de de alltid har vært - bare fått satt navn på noe vi alltid har sett at er der. Vi snakker også mye om at det er mange som sliter med et eller annet, men ikke så mange som snakker om det. De er også åpne mot venner, og jeg mot venner/kolleger, og merker at folk er åpne tilbake og setter pris på åpne seg om sitt.

Vi har måttet slakke på ting som å ha et pent og plettfritt hjem, og ha et blomstrende sosialt liv selv, og ofte er vi så slitne at vi sloknet på sofaen nesten før de eldste ungene. Men som sagt, mye humor, åpenhet og fokus på at det er intenst noen år nå, men merker stadig det blir bedre.

Alle ungene får forresten god hjelp og oppfølging, og gjør stadig fremskritt.

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

Så positivt å lese, og så tøff du er! Husarbeid og prikkfritt-hjem er vi langt forbi, kan ikke bruke energi der. Tror jeg må ta tak å starte treningen igjen, er nok mye å hente der. Takk for fint svar og flott å høre om fremskrittene til barna❤️

 

Anonymous poster hash: d79a1...4d7

[Anonym bruker]

Så positivt å lese, og så tøff du er! Husarbeid og prikkfritt-hjem er vi langt forbi, kan ikke bruke energi der. Tror jeg må ta tak å starte treningen igjen, er nok mye å hente der. Takk for fint svar og flott å høre om fremskrittene til barna❤️

 

Anonymous poster hash: d79a1...4d7

Tusen takk, veldig hyggelig skrevet!

Lykke til i tiden fremover 💙 Jeg hadde forresten god hjelp i å gå til en veldig dyktig psykolog i den verste perioden. Det viktigste hun lærte meg, var noen selvhjelpsteknikker som ga meg redskaper til å hjelpe meg selv gjennom hverdagen, og spesielt i de verste stundene.

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

[Anonym bruker]

Tusen takk, veldig hyggelig skrevet!

Lykke til i tiden fremover 💙 Jeg hadde forresten god hjelp i å gå til en veldig dyktig psykolog i den verste perioden. Det viktigste hun lærte meg, var noen selvhjelpsteknikker som ga meg redskaper til å hjelpe meg selv gjennom hverdagen, og spesielt i de verste stundene.

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

Har du en støttende mann?

 

Anonymous poster hash: 726d8...2d6

[Anonym bruker]

Har fem barn, derav to som er inne i BUP systemet pga OCD, angst, ADD, lærevansker, tics (muligens Tourettes). Et tredje barn har tidvis slitt med depresjon og tendenser til spiseforstyrrelser.

To av barna er små, og den ene har et medfødt syndrom som ikke er veldig synlig/merkbart, men som må følges opp og kan bli stigmatiserende (så dette følges tett av både meg og barnehage).

Jeg hadde en periode på nesten et halvt år der jeg var sykmeldt - utslitt, rett og slett. Nå har jeg vært tilbake i 100 prosent i over et år, og har kommet dit at jobben faktisk gir meg overskudd - en timeout fra den andre og mye mer krevende "jobben" min, som mor.

Henter også overskudd fra å trene, noe jeg har startet opp igjen med siste månedene.

Noe som også hjelper oss er at vi er en familie som snakker åpent om ting, mye galgenhumor. Vi ser ikke på sykdommene/diagnosene som noe som definerer ungene som personwr, de er de de alltid har vært - bare fått satt navn på noe vi alltid har sett at er der. Vi snakker også mye om at det er mange som sliter med et eller annet, men ikke så mange som snakker om det. De er også åpne mot venner, og jeg mot venner/kolleger, og merker at folk er åpne tilbake og setter pris på åpne seg om sitt.

Vi har måttet slakke på ting som å ha et pent og plettfritt hjem, og ha et blomstrende sosialt liv selv, og ofte er vi så slitne at vi sloknet på sofaen nesten før de eldste ungene. Men som sagt, mye humor, åpenhet og fokus på at det er intenst noen år nå, men merker stadig det blir bedre.

Alle ungene får forresten god hjelp og oppfølging, og gjør stadig fremskritt.

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

Dere høres ut som en herlig gjeng!!

 

Anonymous poster hash: 0a1c2...035

[Anonym bruker]

Har også en som sliter og jobber minst 100%. Jeg må også ha verv i en av fritidsaktivitetene til barnet som sliter for å kunne være med henne der. Det er utrolig viktig at hun ikke faller av sosialt, så vi strekker oss langt for å prioritere det.

Har dessverre en mann som ikke forstår hva dette gjør med oss. Han evner ikke å nå inn til barnet, så alt havner på meg. I tillegg presterer han å klage på at huset ser bomba ut. Eller det vil si, klage er et alt for mildt ord. Han eksploderer i sinne med jevne mellomrom. Han har fått beskjed om å få ræva opp av sofaen å rydde selv, men det mener han bestemt at han gjør og i tillegg så tar han alt av klesvask må vite. Han nekter plent å ta med i vurderingen alle de timene han sitter med pc i fanget i sofaen. Han gjør nemlig bare fornuftige ting, som å planlegge oppussing. Jeg blir så oppgitt, og dette går bare en vei. hadde det ikke vært for barnet som sliter så tror jeg det hadde vært brudd for lenge siden.

Anonymous poster hash: 4c78d...79e

[Anonym bruker]

Har du en støttende mann?

 

Anonymous poster hash: 726d8...2d6

Ja virkelig, der er jeg heldig 💙

Vi står på for fullt begge to, og i perioder der han ser jeg sliter går han inn og tar hovedtyngden - han er nok sterkere enn meg psykisk og tåler derfor mer.

Vi gir hverandre også jevnlig pusterom, samt gjør mye sammen som familie - også viktige ting!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

[Anonym bruker]

Dere høres ut som en herlig gjeng!!

 

Anonymous poster hash: 0a1c2...035

Tusen takk, så snilt sagt!

Tror ikke så mange merker at vi har mer å slite med enn gjennomsnittet (dersom vi ikke nevner det), og mye av grunnen til det tror jeg er at vi legger vekt på å normalisere og senke skuldrene i forhold til det å ha ymse utfordringer. Altså, ikke misforstå, det kan til tider være MYE å ta tak i, men det er i det minste ikke et stort problem at noen går og skammer seg og føler seg som en raring pga utfordringene sine.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

[Anonym bruker]

Ja virkelig, der er jeg heldig 💙

Vi står på for fullt begge to, og i perioder der han ser jeg sliter går han inn og tar hovedtyngden - han er nok sterkere enn meg psykisk og tåler derfor mer.

Vi gir hverandre også jevnlig pusterom, samt gjør mye sammen som familie - også viktige ting!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

Unnskyld HI, jeg er selvfølgelig ikke HI - men hun med fem unger 😅

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

[Anonym bruker]

Tusen takk, så snilt sagt!

Tror ikke så mange merker at vi har mer å slite med enn gjennomsnittet (dersom vi ikke nevner det), og mye av grunnen til det tror jeg er at vi legger vekt på å normalisere og senke skuldrene i forhold til det å ha ymse utfordringer. Altså, ikke misforstå, det kan til tider være MYE å ta tak i, men det er i det minste ikke et stort problem at noen går og skammer seg og føler seg som en raring pga utfordringene sine.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7

Samme her, ikke HI - litt forvirra et øyeblikk...

 

Anonymous poster hash: 4534a...cd7