Å 'holde ut' livet... hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Livet mitt er ganske ille på noen måter, på andre måter fint. Etter jeg har forklart, kommer dere til å si; 'fokuser på det positive'. Problemet er at det negative drar ned det positive uansett. Og jeg lander hver dag på å holde ut til barna er store nok til å klare seg selv. Etter det vil jeg bort, langt bort og aldri se meg tilbake. Men er DET noen måte å leve på, de neste 16 åra?

 

Jeg hadde et intenst ønske om å ha en familie, etter en oppstykket barndom preget av skilsmisse, mye flytting og lite omsorgsfulle steforeldre. Derfor har jeg holdt sammen med ungdomskjæresten og fått tre nydelige barn. Vi bor i et flott hus, med nydelig hage helt ved sjøen. Vi holder oss i form, reiser litt med barna og spiser sunt. Vi følger barna på fritidsaktiviterer og finner på mye fint i helgene. Vi er rett og slett ganske normale.

 

Men livet er tomt likevel. Vi bor i ei bygd der fint lite skjer. Han har en god og trygg jobb i privat sektor, jeg har en slitsom og til tider trøstesløs jobb i kommunal sektor. Jeg har et sterkt ønske om å bytte yrke, men det finnes uansett ikke en eneste ledig jobb i denne kommunen.

Jeg har snille kollegaer, men vi har ingenting til felles annet enn jobben. Sammenkomster med dem er 'plikt' og ganske så tamt.

 

Samboer er _veldig_rolig, aldri noe sprell med han, annet enn sportslig, han er lite pratsom og har noen veldig få, kjedelige kompiser. Han gir veldig lite av seg selv i sosiale settinger, selv om han sier at han elsker å være sosial.. han er rett og slett kjedelig. Likevel snill og ærlig.

 

Vi har ingen vennepar å treffe og finne på ting med. De aller aller fleste her vi bor, har stor familie og omgangskrets fra oppveksten, som de holder seg til. De trenger ikke oss. Vi blir aldri invitert på noe, og barna blir heller ikke invitert bort til andre så mye. Vennskap går i arv her.. er mødrene venninner, blir deres barn bestevenner også. Barna har klaget en del på dette selv også, syns at andre barn får leke mer med hverandre. Vi gjør så godt vi kan, føler jeg, men folk har ofte unnskyldninger og andre planer når vi spør. Vi har ikke stor familie å støtte oss til heller. Det føles veldig ensomt. Jeg har veldig få venninner, da alle har 'sine' her allerede.

 

Noen ganger føler jeg at jeg er veldig feilplassert. Andre ganger lurer jeg på om livet mitt hadde vært annerledes med en annen, mer utadvendt og sosial mann. Og andre ganger igjen, tenker jeg at kanskje alle har det sånn. Kanskje jeg er kravstor, som ønsker en flokk rundt meg, en gruppe gode mennesker som er der døgnet rundt. Joda, har samboer og barna, men ofte føles det ikke som nok. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne glede i livet, når jeg hver dag tenker 'bare hold ut, for barnas skyld'. Jeg tenker aldri selvmordstanker, altså, men tanken på å komme meg vekk er sterk og tilbakevendende.

 

Psykolog, vil nok noen foreslå. Tja, jeg har gått til ei i et års tid. Hun fokuserte på å finne glede i det jeg har. Likevel... det er mye i livet mitt som mangler. Skal jeg godta det? Kommer jeg noen gang til å føle at livet er meningsfullt, når jeg føler vi er så alene?

Eller hva ville du, som har orket å lese alt dette, forandret på, om du var meg?

 

Anonymous poster hash: 11650...53a

[Anonym bruker]

Jobber kan dukke opp, det er ikke slik at du må jobbe der du er i 15-20 år til.

Kanskje du til og med kan skape deg din egen arbeidsplass? Er det noe du brenner for, et tilbud som ikke finnes på stedet dere bor?

 

Bli med på et treningslag, finnes ofte dametrening med f.eks. innebandy, volleyball eller lignende på småsteder. Der kan du bli kjent med andre. Bli med på hobbykurs. Er det et tilbud du savner - start opp noe selv. Er det et helgekurs du tenker flere på stedet kunne vært interessert i - bli arrangør selv, skaff kursholder og ordne med påmeldinger.

Ta initiativ til ting selv, også på det mer hverdagslige. Driver barna idrett hvor dere foreldre blir kalde mens dere venter - ta med to termoser og pappkrus og by på kakao.

Be folk og barn til dere, finn på temakvelder eller tema"fester". Det trenger ikke være store ting, det kan være å be folk med i akebakken, voksne og barn, tenn et bål eller oppfordre at folk tar med pølser på termos.

 

Jeg har selv bodd på et mindre sted, det kunne blitt veldig ensomt, for der var det litt som du beskriver, folk hadde sine vante venner og var fornøyd med det. Dermed tok de lite initiativ for å inkludere innflyttere. Jeg tok selv en god del initiativ, også med personer som jeg i utgangspunktet tenkte jeg ikke hadde særlig felles med - og noen av disse ble mine nærmeste venner der, ganske overraskende. De har jeg fremdeles kontakt med, men ikke de jeg først trodde jeg kanskje hadde mest til felles med.

Så av og til må man være mer åpen selv enn man kanskje normalt er, våge å ta noen sjanser. Det er ikke farlig å bli avvist - om du ikke får "napp" så har jo ikke livet ditt endret seg noe som helst. Men du kan også vinne gode bekjentskap eller vennskap - og de kan komme der du minst forventer det.

 

Du har sikkert hørt om det å se på et glass som halvfullt eller halvtomt?

Etter min mening er ditt liv/glass langt mer enn halvfullt. Det er opp til deg om du ønsker å fokusere på det negative.

Du har det viktigste i livet - du har mann og barn, du har det trygt med et flott hjem og god nok økonomi til å kunne ha frihet til å reise. I mine øyne er du rik på det som er viktigst i livet.

Anonymous poster hash: a6cca...ef1

[Anonym bruker]

 

Jobber kan dukke opp, det er ikke slik at du må jobbe der du er i 15-20 år til.

Kanskje du til og med kan skape deg din egen arbeidsplass? Er det noe du brenner for, et tilbud som ikke finnes på stedet dere bor?

 

Bli med på et treningslag, finnes ofte dametrening med f.eks. innebandy, volleyball eller lignende på småsteder. Der kan du bli kjent med andre. Bli med på hobbykurs. Er det et tilbud du savner - start opp noe selv. Er det et helgekurs du tenker flere på stedet kunne vært interessert i - bli arrangør selv, skaff kursholder og ordne med påmeldinger.

Ta initiativ til ting selv, også på det mer hverdagslige. Driver barna idrett hvor dere foreldre blir kalde mens dere venter - ta med to termoser og pappkrus og by på kakao.

Be folk og barn til dere, finn på temakvelder eller tema"fester". Det trenger ikke være store ting, det kan være å be folk med i akebakken, voksne og barn, tenn et bål eller oppfordre at folk tar med pølser på termos.

 

Jeg har selv bodd på et mindre sted, det kunne blitt veldig ensomt, for der var det litt som du beskriver, folk hadde sine vante venner og var fornøyd med det. Dermed tok de lite initiativ for å inkludere innflyttere. Jeg tok selv en god del initiativ, også med personer som jeg i utgangspunktet tenkte jeg ikke hadde særlig felles med - og noen av disse ble mine nærmeste venner der, ganske overraskende. De har jeg fremdeles kontakt med, men ikke de jeg først trodde jeg kanskje hadde mest til felles med.

Så av og til må man være mer åpen selv enn man kanskje normalt er, våge å ta noen sjanser. Det er ikke farlig å bli avvist - om du ikke får "napp" så har jo ikke livet ditt endret seg noe som helst. Men du kan også vinne gode bekjentskap eller vennskap - og de kan komme der du minst forventer det.

 

Du har sikkert hørt om det å se på et glass som halvfullt eller halvtomt?

Etter min mening er ditt liv/glass langt mer enn halvfullt. Det er opp til deg om du ønsker å fokusere på det negative.

Du har det viktigste i livet - du har mann og barn, du har det trygt med et flott hjem og god nok økonomi til å kunne ha frihet til å reise. I mine øyne er du rik på det som er viktigst i livet.

 

Anonymous poster hash: a6cca...ef1

Du har mange gode tanker til meg. Glasset er nok mer enn halvfullt. Men den tomme delen, den er VELDIG tom og gjør vondt hver dag.

 

Dine tips til sosiale ting er fine. Eneste problemet er at jeg føler jeg har tatt så mye initiativ på den sosiale fronten. Det blir med den ene gangen, eller som oftest aldri. Hvor mange ganger skal jeg prøve med de samme menneskene, før jeg skal ta hintet? Jeg har utprøvd de muligheter som er. Så skal vi da slå oss til ro med det?

 

Gruer meg ofte til ferier, spesielt Desember og juleferien. Alle andre snakker om hvor travel førjulstiden og mellomjulen er, for ikke å snakke om Nyttårsaften... Så mange selskap og sammenkomster. For oss. - ingenting! Alle har sine tradisjoner og julebord, planlagt for mange måneder siden. Føler det er umulig å få innpass.

 

Joda, vi forsøker hele tiden å fylle hverdager, helger og ferier med fine opplevelser for barna. Men det føles stadig som 'trøsteaktiviteter' fordi vi ikke har noen andre å gjøre koselige ting sammen med.

 

Jeg prøver å tenke positivt og være takknemlig. Ønsker likevel forandring av noe slag (alternativt må jeg bare holde ut i 15 år til).

HI

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d4f98...890

[Anonym bruker]

Du har mange gode tanker til meg. Glasset er nok mer enn halvfullt. Men den tomme delen, den er VELDIG tom og gjør vondt hver dag.

 

Dine tips til sosiale ting er fine. Eneste problemet er at jeg føler jeg har tatt så mye initiativ på den sosiale fronten. Det blir med den ene gangen, eller som oftest aldri. Hvor mange ganger skal jeg prøve med de samme menneskene, før jeg skal ta hintet? Jeg har utprøvd de muligheter som er. Så skal vi da slå oss til ro med det?

 

Gruer meg ofte til ferier, spesielt Desember og juleferien. Alle andre snakker om hvor travel førjulstiden og mellomjulen er, for ikke å snakke om Nyttårsaften... Så mange selskap og sammenkomster. For oss. - ingenting! Alle har sine tradisjoner og julebord, planlagt for mange måneder siden. Føler det er umulig å få innpass.

 

Joda, vi forsøker hele tiden å fylle hverdager, helger og ferier med fine opplevelser for barna. Men det føles stadig som 'trøsteaktiviteter' fordi vi ikke har noen andre å gjøre koselige ting sammen med.

 

Jeg prøver å tenke positivt og være takknemlig. Ønsker likevel forandring av noe slag (alternativt må jeg bare holde ut i 15 år til).

HI

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: d4f98...890

 

Hva er det du ønsker selv, da?

 

Virker som om du ønsker å flytte?

 

 

Anonymous poster hash: a6cca...ef1

[Anonym bruker]

 

Hva er det du ønsker selv, da?

 

Virker som om du ønsker å flytte?

 

 

Anonymous poster hash: a6cca...ef1

Vet ikke. Vet at ting ikke trenger å bli annerledes en annen plass. Men likevel... jeg er lei av alt. Føler bare ensomhet med familien min.,Ønsker mer enn å bare 'overleve'.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d4f98...890

[Anonym bruker]

Synes du er flink å skrive og formulere følelsene dine. Hva med å starte blogg? Eller en dagbok for deg selv? Få følelsene ned på papir og dermed ut av systemet? Du kan såklart ikke skrive detaljert om problemene slik i en blogg, men kanskje dreie den i en retning av hverdagsliv? Oppturer og nedturer? Hva med å finne ut hva du ønsker å bli og omskolere deg? Begynn på et deltidsstudie og finn venner samtidig. Videreutvikle deg.... hvilke interesser har du? Dyrk dem... bruk tid på deg selv. gjør noe utenom det vanlige med din mann.. ta en helgetur på spahotell? Spontantur til London?overnatt på hotell og drikk vin? Virker som du har et behov for å bryte ut av A4 rutiner litt. Tenk over hva du mangler og ønsker og hva du faktisk enkelt kan gjøre noe med. Man lever nå. Lev. Klem

 

Anonymous poster hash: 3aa42...2ab

[Anonym bruker]

Vet ikke. Vet at ting ikke trenger å bli annerledes en annen plass. Men likevel... jeg er lei av alt. Føler bare ensomhet med familien min.,Ønsker mer enn å bare 'overleve'.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d4f98...890

 

Hva med å gjøre mer for å få et bedre forhold med mannen, gjøre ting sammen, lage prosjekter?

 

Hvis du ikke vet noe om hva du vil selv, da vil du trolig ikke få det bedre noe annet sted heller, tror jeg.

 

Du har familie, du har barn, mann, økonomisk det dere trenger og litt til.  Du velge hver dag å fokusere på det som er viktigst for deg.

 

Du sier at du har mye, men at det som er tomt er veldig tomt. Og det er ikke så rart det er veldig tomt når det er det du velger å si. Ser du bare på det tomme så ser du ikke noe annet enn tomhet. Det kan være en utfordring å snu om, men det er mulig.

Hadde jeg hatt halvparten av det du har ville jeg følt meg rik, jeg har langt, langt mindre. Men jeg velger å fokusere på de små tingene som er gode og akseptere det jeg i øyeblikket ikke kan endre.

 

Jeg tror fremdeles det er mye du kan få til der du bor. Se også til personer som er yngre og eldre enn deg, vennskap må ikke være bare med personer som er like gamle og/eller på samme sted i livet familiemessig, med barn osv.

 

Nå velger du å kun se tomheten i glasset ditt. Du må begynne å se flere muligheter. Du må bli mer bevisst på hva du ønsker å få inn i livet ditt. Og du må fokusere mer på alle de positive sidene ved livet ditt!

 

Kan det være at det er ting i oppveksten din som kanskje er med på å påvirke deg nå og gi deg disse følelsene? I så fall, ta det opp med psykologen din.

 

Anonymous poster hash: a6cca...ef1

[Anonym bruker]

Jeg har det litt som deg, bortsett fra at jeg er stort sett fornøyd med livet mitt. Vi har ingen venner vi gjør ting sammen med. Jeg har hatt en jobb jeg ønsket meg vekk ifra i de 10 siste årene. Nå har jeg plutselig fått napp på en ny jobb og begynner i februar. Jeg ser på mannen min som min beste venn, selv om han også er innesluttet og kjedelig. Vi har ingen andre, men det er greit. Vi er opptatt med barna og deres aktiviteter.

Det meste blir lettere hvis man føler takknemmelighet for det man har.

Kanskje du kan ta kontakt med røde kors og melde deg som frivillig? Er det noen nyankomne flyktninger i kommunen din? Disse trenger veiledning og kan bli gode venner etter hvert. Det er også meningsfylt å bruke tid på.

Se deg om etter andre jobber. Plutselig en dag dukker det opp noe. Kanskje du kan studere og få ny kunnskap, kompetanse og en mer spennende jobb? Ikke sammenlign deg med alle andre, det fører ikke med seg noe godt.

Anonymous poster hash: c2b4e...96a

[Anonym bruker]

Livet mitt er ganske ille på noen måter, på andre måter fint. Etter jeg har forklart, kommer dere til å si; 'fokuser på det positive'. Problemet er at det negative drar ned det positive uansett. Og jeg lander hver dag på å holde ut til barna er store nok til å klare seg selv. Etter det vil jeg bort, langt bort og aldri se meg tilbake. Men er DET noen måte å leve på, de neste 16 åra?

 

Jeg hadde et intenst ønske om å ha en familie, etter en oppstykket barndom preget av skilsmisse, mye flytting og lite omsorgsfulle steforeldre. Derfor har jeg holdt sammen med ungdomskjæresten og fått tre nydelige barn. Vi bor i et flott hus, med nydelig hage helt ved sjøen. Vi holder oss i form, reiser litt med barna og spiser sunt. Vi følger barna på fritidsaktiviterer og finner på mye fint i helgene. Vi er rett og slett ganske normale.

 

Men livet er tomt likevel. Vi bor i ei bygd der fint lite skjer. Han har en god og trygg jobb i privat sektor, jeg har en slitsom og til tider trøstesløs jobb i kommunal sektor. Jeg har et sterkt ønske om å bytte yrke, men det finnes uansett ikke en eneste ledig jobb i denne kommunen.

Jeg har snille kollegaer, men vi har ingenting til felles annet enn jobben. Sammenkomster med dem er 'plikt' og ganske så tamt.

 

Samboer er _veldig_rolig, aldri noe sprell med han, annet enn sportslig, han er lite pratsom og har noen veldig få, kjedelige kompiser. Han gir veldig lite av seg selv i sosiale settinger, selv om han sier at han elsker å være sosial.. han er rett og slett kjedelig. Likevel snill og ærlig.

 

Vi har ingen vennepar å treffe og finne på ting med. De aller aller fleste her vi bor, har stor familie og omgangskrets fra oppveksten, som de holder seg til. De trenger ikke oss. Vi blir aldri invitert på noe, og barna blir heller ikke invitert bort til andre så mye. Vennskap går i arv her.. er mødrene venninner, blir deres barn bestevenner også. Barna har klaget en del på dette selv også, syns at andre barn får leke mer med hverandre. Vi gjør så godt vi kan, føler jeg, men folk har ofte unnskyldninger og andre planer når vi spør. Vi har ikke stor familie å støtte oss til heller. Det føles veldig ensomt. Jeg har veldig få venninner, da alle har 'sine' her allerede.

 

Noen ganger føler jeg at jeg er veldig feilplassert. Andre ganger lurer jeg på om livet mitt hadde vært annerledes med en annen, mer utadvendt og sosial mann. Og andre ganger igjen, tenker jeg at kanskje alle har det sånn. Kanskje jeg er kravstor, som ønsker en flokk rundt meg, en gruppe gode mennesker som er der døgnet rundt. Joda, har samboer og barna, men ofte føles det ikke som nok. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne glede i livet, når jeg hver dag tenker 'bare hold ut, for barnas skyld'. Jeg tenker aldri selvmordstanker, altså, men tanken på å komme meg vekk er sterk og tilbakevendende.

 

Psykolog, vil nok noen foreslå. Tja, jeg har gått til ei i et års tid. Hun fokuserte på å finne glede i det jeg har. Likevel... det er mye i livet mitt som mangler. Skal jeg godta det? Kommer jeg noen gang til å føle at livet er meningsfullt, når jeg føler vi er så alene?

Eller hva ville du, som har orket å lese alt dette, forandret på, om du var meg?

 

Anonymous poster hash: 11650...53a

 

Er du meg? 

 

Kjenner meg igjen i alt du skriver! Føler meg lammet og låst. Jeg skal følge med på svarene du får!

 

Anonymous poster hash: 132df...373

[Himmel og hav]

Kanskje du bare skal gi opp? Det du tror at du ønsker deg kommer ikke til å være bra nok når du får det uansett. Du ønsker deg en vennegjeng, en bedre jobb, en mer sosial mann og sikkert mye mer. Alt dette skal fikse livet ditt og fylle det med en mening som du ikke har nå. Det vil ikke skje, tror jeg. I og med at alle de gode tingene du beskriver at du har i livet ditt nå ikke egentlig har noen særlig verdi for deg, hva får deg til å tro at andre ytre faktorer skal ha det? Det å finne mening i livet er noe som skjer inni deg, og det handler mye om valg. Det du velger å tillegge verdi skaper mening. Akkurat nå er det de tingene du ikke har som tillegges størst verdi av deg selv, og skaper en følelse av tomhet og at du mangler noe. Du ser selv at livet ditt ser greit nok ut fra utsiden, men inni deg gir du ikke helgeturer med mann og barn og snille kolleger noen verdi i det hele tatt. Jeg tror at du aldri vil bli tilfreds før du lærer deg å finne gleden og verdien i det du har, som psykologen din sier. Greier du ikke det, så vil du heller ikke klare å verdsette vennegjenger, venninner og alt dette andre du ønsker deg. Det er ikke noe utenfra som skal fikse livet ditt. Du må begynne på innsiden, og når det er gjort, så kan du jo se om du fortsatt har behov for alle de andre tingene som er så viktige for deg nå.

[Anonym bruker]

Ikke meningen å være kvass, men dethøres ut som du er rammet av tilværelsens uutholdelige letthet. Finnes det noe meningsfylt du kan jobbe med på fritiden? Besøksvenn, frivillighetssentralen, sanitetsforeningen etc? Da får du være sosial, føle at du er til nytte og satt ting i perspektiv på en gang.

 

Anonymous poster hash: 161f9...50b

[Anonym bruker]

Tror voksenlivet ofte kommer som en skuffelse på mange fordi man har et feil bilde av hva det skal tilby.

 

Jeg tenker at enten så må du gjøre noe med det som plager deg mest, eller så må du finne en måte å leve bra med det livet du har.

Jeg tenker at sistnevnte løsninger, kanskje med noen små justeringer er det beste.

Du må lære deg å like det livet du har skapt for deg selv.

 

Anonymous poster hash: c0e0d...7ca