Gå til innhold

Hva tenker du om en mor, som har gitt omsorgen for barna til far?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Som har gått fra å være barnas primær omsorg i flere år, til å gi omsorgen til far, og heller ikke ha samvær?

Far har hatt lite samvær de siste årene. Det er litt avstand. Etter sommerferie hos far, bestemte mor seg for ikke å hente barna, at nå skal de bo fast hos far, og hun har ikke sett de siden.

Møtte ikke engang opp for å følge til første skoledag.

 

Bortsett fra dette ekstreme valget, ser den psykiske helsen ut til å være OK. Liker å jobbe, tjene penger, hobbyer og aktiviteter, trener mye, går på byn hver helg.

 

Relativt ung mor, flyttet inn i kollektiv, har ingensteds å ha samvær.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c139...c17

Videoannonse
Annonse
Gjest Antarctica
Skrevet

Tror vel jeg ville ha lurt mer på ungenes psykiske helse her. De må jo føle det helt kaotisk.

Skrevet

Om en mor mener at far kan være en bedre omsorgsperson enn henne selv, da kan jeg ha respekt for det.

 

Men å gjøre det på en slik måte som denne moren har gjort, det mener jeg er så kynisk og uansvarlig at jeg ikke helt finner ord. Det må være enormt traumatiserende for barna. Jeg håper faren har vett til å skaffe barna sine hjelp, for det tror jeg de vil trenge for å ikke bli varig skadet følelsesmessig.

 

Stakkars barn!



Anonymous poster hash: 08e58...c54
Skrevet

Jeg tenker at moren hadde en ekstremt god grunn til å gjøre dette. Det er helt garantert smertefullt og vanskelig for henne å ta det valget. Kanskje hun ikke klarte å gjøre det på annen måte, og holder seg borte fordi alt ble for vanskelig. Likevel vet hun at det er til barnas beste å være hos far.

 

Om hun, mot formodning, ikke bryr seg, så tror jeg barna har det bedre uten henne.

 

Ikke døm uten å kjenne til hele bakgrunnshistorien. Det er mange triste, usikre sjeler der ute, som trenger omtanke og hjelp mye mer enn de trenger fordømmelse.

 

Anonymous poster hash: 849e4...f32

Skrevet

Jeg tenker det er skadelig for barna som er i barnehage/skole alder.

Eller er det OK så lenge far er flink? Høstferien gikk med til jobbing og festing, fikk ikke fri til å verken besøke eller ha sine barn.

Nå har hun sluttet å snakke om barna, og samværsplanene. Hun betaler ikke en krone i bidrag.

 

Jeg forstår ikke hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Tidligere har hun klagd på barnefaren, for ikke å stille opp nok, verken praktisk eller økonomisk.

Nå sier hun at nå er det hans tur! Hun har gjort sitt! Det er like mye hans ansvar!

 

I starten sa hun at hun skulle nå være den forelderen som har all kosen, helg og ferier. Men det har jo vist seg at hun prioriterer ikke en helg, eller en ferie.

Er dette på noe vis forståelig?

 

Jeg har en mann å dele ansvaret, jobben og gledene med. Jeg regner jo med at jeg ikke skulle bukke under om mannen stakk eller døde. At jeg hadde klart å ta meg av mine barn.

 

Anonymous poster hash: 6c139...c17

Skrevet

Jeg er kronisk syk og innser det kan bli realiteten dersom min mann ikke orker meg mer. Men jeg ville ikke blitt helt borte! Syns synn på de barna 😔

 

Anonymous poster hash: 6dbd7...179

Skrevet

Jeg tenker det er skadelig for barna som er i barnehage/skole alder.

Eller er det OK så lenge far er flink? Høstferien gikk med til jobbing og festing, fikk ikke fri til å verken besøke eller ha sine barn.

Nå har hun sluttet å snakke om barna, og samværsplanene. Hun betaler ikke en krone i bidrag.

 

Jeg forstår ikke hvordan hun kunne gjøre noe sånt. Tidligere har hun klagd på barnefaren, for ikke å stille opp nok, verken praktisk eller økonomisk.

Nå sier hun at nå er det hans tur! Hun har gjort sitt! Det er like mye hans ansvar!

 

I starten sa hun at hun skulle nå være den forelderen som har all kosen, helg og ferier. Men det har jo vist seg at hun prioriterer ikke en helg, eller en ferie.

Er dette på noe vis forståelig?

 

Jeg har en mann å dele ansvaret, jobben og gledene med. Jeg regner jo med at jeg ikke skulle bukke under om mannen stakk eller døde. At jeg hadde klart å ta meg av mine barn.

 

Anonymous poster hash: 6c139...c17

Ja, det er på et vis forståelig. Vi har jo alle ulike forutsetninger og bagasje. Jeg har selv vært så langt nede at jeg var helt sikker på at barna mine ville fått det bedre uten meg. Selvmord var aldri i mine tanker, men hvis jeg ikke var så redd for hva alle rundt skulle si (spesielt familien min) så hadde jeg faktisk stukket fra mine to barn på to og fire år. Det er helt vilt å tenke på nå, men der var jeg altså. Så jo, for meg er det dessverre forståelig.

 

Anonymous poster hash: c0782...d95

Skrevet

Det er helt vilt i min verden.

 

Men tenker at hun må være psykisk syk av noe slag. Det der er så langt fra normalt som det går an. Ellers er hun bare et ekstremt egoistisk menneske.

 

Anonymous poster hash: 3e0fc...cd3

Skrevet

Jeg kunne aldri ha gjort noe sånt... det er ekstremt tøft å være alenemor uten hjelp når man er kronisk syk. Men jeg kunne aldri ha sendt bort barna mine. Skal være forsiktig med å dømme andre og deres valg. Men jeg hadde aldri gjort det

 

Anonymous poster hash: 7c5a6...196

Skrevet

At far får hovedomsorgen, helt kurant. Å bare unnlate å hente barna etter samvær og så kutte all kontakt, totalt hensynsløst. Så hensynsløst at man må lure på om hun er psykisk syk på noe vis. Barna må jo føle at de er helt verdiløse for henne. Håper de får hjelp til å takle omveltningen og avvisningen.

Skrevet

Tipper denne kvinnen ble mor i ung alder, og så har vært bitter og lei helt siden da. Nå føler hun at det er hennes tur til å leve, bo i kollektiv og være fri. Du sier hun ikke sliter psykisk, men det gjør hun nok. 

Hun har gått på akkord med seg sjøl hele veien, og så blir du komplett dramatisk og umulig å forstå når hun snur om på det. Tipper hun ikke forholder seg så mye til det, og hver gang hun begynner å tenke på ungene sine så skyver hun dem vekk - lettere å ikke tenke på det enn å tenke litt på det. 

Håper ungene har en trygg og god far og får masse støtte. Dette er nok veldig vanskelig og traumatisk for dem. :(



Anonymous poster hash: 80bc3...59c
Skrevet

Jeg sier ikke hun ikke sliter psykisk, jeg sier at hun ser ut til ikke å problemer, bortsett fra dette ekstreme valget hun har gjort.

 

Ja, hun var ung mor, hun har hatt lite avlastning fra far pga avstand, men hun har familie nettverk rundt seg, som har avlastet bra.

 

Jeg oppmuntrer henne til samvær, jeg spør etter barna, og mine barn spør etter kekekompisene sine.

Merker hun trekker seg mer og mer unna.

 

Det er sikkert sant at det ikke var lett for henne, men det er jo sant at det også er temmelig egoistisk.

 

 

Anonymous poster hash: 6c139...c17

Skrevet

Så vondt å lese... Barna må jo føle seg totalt forlatt og sviktet av moren sin 😢 Aldri i min villeste fantasi kunne jeg gjort noe sånt!

 

Anonymous poster hash: 12bf3...f99

Skrevet

At far er hovedomsorgsgiver er helt greit, han kan nok gjøre en bedre jobb enn mor kan akkurat nå. At hun har kuttet ut kontakt med barna sine er bare utrolig trist å lese, må være vondt for barna. Håper far klarer å støtte barna

 

Anonymous poster hash: 20007...44c

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...