Svigermor hater meg, jeg aner ikke hvorfor

[Anonym bruker]

Seriøst, verken jeg eller min kjæreste skjønner hva jeg kan ha gjort henne. Jeg er høflig, takker for maten, spiser maten jeg får servert.. Jeg er ganske normal, egentlig. Men jeg er ikke bra nok. Kjæresten min sa til meg, da vi snakket om det og at jeg er lei meg for slik tingene er, at uansett hvem jeg hadde vært, hadde jeg ikke vært bra nok. 

 

Men det plager meg, jeg blir lei meg og urolig av de ekle stikkene de kommer med hvis vi sees. Jeg ser dem derfor ikke mer enn jeg må, det vil si i bursdager og lignende. Jeg lar meg plage av det, da! Hvordan bare endre tankegangen slik at jeg klarer å se forbi det og bare tenke at det ikke er verdt å tenke på? 

 

Jeg synes det er ubehagelig at man skal bli hatet for noe man aldri har gjort. De lyver om meg, og røper seg etterpå i telefonsamtaler, det er lett å merke at de har en "felles sannhet" (som i realiteten er en løgn) som de forholder seg til, f.eks at min kjæreste blir mishandlet av meg på diverse måter. Han fnyser av det, men jeg savner at han kjefter på dem når de er ekle mot meg. Det sa jeg til ham også, han beklager seg, men forteller meg at han blir så sjokkert at han ikke vet hva han skal si engang. Ser det på ham også at han fryser til is, får helt noia. Vet ikke hva han skal si. 

 

Og jeg orker ikke mer, seriøst, jeg orker ikke å hele tiden bli hakket på; jeg føler meg mobbet! Det bryter meg ned, og jeg sitter med en klump i halsen og tårer i øynene. Jeg skjønner ikke hvorfor de hater meg, de dikter opp ting og lyver, de finner på løgner slik at de kan hate meg. Kjæresten min har kuttet kontakten litt med dem fordi han misliker måten de er mot meg på, men problemet er bare at de gangene vi faktisk sees gjør det så vondt for meg. De sitter f.eks ovenfor meg ved et bord, ser på kjæresten min og kommer med stikk om meg. De snakker om meg, FORAN MEG.. Jeg har svart dem noen ganger og tatt meg selv i forsvar, men det blir ignorert eller så blir jeg fnyst til. 

 

Respektløs oppførsel. Mine barn er heldigvis for små til å skjønne noe av dette enda (kjæresten min er barnefar, og vi skal gifte oss snart), men jeg er redd for at de en dag skal se at moren blir mobbet. Og at vi godtar det. Hva skal jeg gjøre??

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

[Anonym bruker]

Nei vet du ka, her må virkelig din tilkommende mann ta et grep,hvis ikke så må du gjøre det!Hvis det er så gale som du forklarer her så hadde jeg aldri giftet meg inn i den familien,seriøst! Være slik mot moren til barnebarna deres,makan :0

 

Anonymous poster hash: 0b58f...f25

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om min manns bror. Ingen sa fra til han samme hvor sjokkerte vi ble og mange trodde dessverre på løgnene hans.

 

Jeg begynte ettehvert å si fra, og da ble det synlig for alle at han er psykopat (men det tok tid og er ikke verdt det, bare vondt hele greia).

 

Så jeg vil heller råde deg til å kutte all kontakt med svigermor.

 

Anonymous poster hash: b01ba...ea5

[Anonym bruker]

Nei vet du ka, her må virkelig din tilkommende mann ta et grep,hvis ikke så må du gjøre det!Hvis det er så gale som du forklarer her så hadde jeg aldri giftet meg inn i den familien,seriøst! Være slik mot moren til barnebarna deres,makan :0

 

Anonymous poster hash: 0b58f...f25

Min kjæreste er fantastisk, på alle måter, men han feiler virkelig når det kommer til foreldrene sine. Ikke så rart når de har brukt de første 20 årene av hans liv på å bryte ham ned; han er redd for dem. 

 

Men jeg kan vel kreve at han setter dem på plass, eller noe? De hører ikke på meg, ler av meg, fnyser av meg, synes jeg er en liten dritt.. Foreldrene mine er oppgitte, jeg er ærlig med dem om dette, og de sier det må være noe sjalusi eller noe. Men det vet jeg ikke.

 

Alt jeg bryr meg om når det kommer til dette er at jeg er hakkekylling og at jeg synes de er ondskapsfulle. Hvis jeg svarer med noe, så later de som de ikke hørte det. Det går rett og slett ikke inn... Kjæresten min er åpen for at vi kutter dem ut mer eller mindre, men jeg har et brennende ønske om at de skal få seg en lærepenge av et slag. Jeg orker ikke de følelsene jeg sitter med etter å ha omgås dem og fått høre stygge ting om meg selv... Blir veldig lei meg

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om min manns bror. Ingen sa fra til han samme hvor sjokkerte vi ble og mange trodde dessverre på løgnene hans.

 

Jeg begynte ettehvert å si fra, og da ble det synlig for alle at han er psykopat (men det tok tid og er ikke verdt det, bare vondt hele greia).

 

Så jeg vil heller råde deg til å kutte all kontakt med svigermor.

 

Anonymous poster hash: b01ba...ea5

Hvordan sa du ifra til ham, har du noen eksempler der du fremstod troverdig? 

Ja, jeg kjenner at det å ha dem i livet mitt stjeler all energien, og gjør meg deprimert. De er en slags mobb, som har funnet seg en å ta. 

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

[Anonym bruker]

Her er det enten eller! enten kutter du kontakten med dem, dvs mann får gå i disse besøkene hvor de er. Jeg ville også nektet mannen å ta med ungene. Mine barn skal ikke utsettes for så motbydelige mennesker! Eller så tar du et kraftig oppgjør med dem. Jeg ville uten tvil valgt det siste. Jeg ville konfrontert dem direkte mens de holdt på, og fortalt at konsekvensene er at de ser hverken deg, barnebarn og sin egen sønn minimalt om de ikke endrer kurs. Og jeg ville gjort det på en "ubehagelig" måte. Reist meg opp og snakket direkte til dem med mord i blikket i en relativt høy stemme. noe ala "Nå er det fullstendig nok at dere to sitter og snakker nedsettende om meg på denne måten, foran min mann og mine barn. Jeg forventer at dere som voksne klarer å oppføre dere i en sosial sammenheng på tross av at dere ikke liker meg. Ta dere kraftig sammen ellers er dette siste gang dere ser oss". Er det klinkende klart?"

 

 

Anonymous poster hash: 11975...487

[Anonym bruker]

 

Her er det enten eller! enten kutter du kontakten med dem, dvs mann får gå i disse besøkene hvor de er. Jeg ville også nektet mannen å ta med ungene. Mine barn skal ikke utsettes for så motbydelige mennesker! Eller så tar du et kraftig oppgjør med dem. Jeg ville uten tvil valgt det siste. Jeg ville konfrontert dem direkte mens de holdt på, og fortalt at konsekvensene er at de ser hverken deg, barnebarn og sin egen sønn minimalt om de ikke endrer kurs. Og jeg ville gjort det på en "ubehagelig" måte. Reist meg opp og snakket direkte til dem med mord i blikket i en relativt høy stemme. noe ala "Nå er det fullstendig nok at dere to sitter og snakker nedsettende om meg på denne måten, foran min mann og mine barn. Jeg forventer at dere som voksne klarer å oppføre dere i en sosial sammenheng på tross av at dere ikke liker meg. Ta dere kraftig sammen ellers er dette siste gang dere ser oss". Er det klinkende klart?"

 

 

 

Anonymous poster hash: 11975...487

 

Ja, jeg er sint midt oppi det hele. Og en konfrontasjon er fristende. Kjæresten min sa han skulle bruke uka på å finne noen argumenter og punkter han ønsker å ta opp, og at de tar et oppvaskmøte.. Men han er så redd for dem, de har virkelig satt sine spor i oppveksten. Jeg vet ikke hva han er redd for.

 

Men ja... skriver rotete.. er bare lei meg... Men jeg er helt enig i alt du skriver, og det høres veldig riktig ut. 

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

[Hjertefru]

 

Her er det enten eller! enten kutter du kontakten med dem, dvs mann får gå i disse besøkene hvor de er. Jeg ville også nektet mannen å ta med ungene. Mine barn skal ikke utsettes for så motbydelige mennesker! Eller så tar du et kraftig oppgjør med dem. Jeg ville uten tvil valgt det siste. Jeg ville konfrontert dem direkte mens de holdt på, og fortalt at konsekvensene er at de ser hverken deg, barnebarn og sin egen sønn minimalt om de ikke endrer kurs. Og jeg ville gjort det på en "ubehagelig" måte. Reist meg opp og snakket direkte til dem med mord i blikket i en relativt høy stemme. noe ala "Nå er det fullstendig nok at dere to sitter og snakker nedsettende om meg på denne måten, foran min mann og mine barn. Jeg forventer at dere som voksne klarer å oppføre dere i en sosial sammenheng på tross av at dere ikke liker meg. Ta dere kraftig sammen ellers er dette siste gang dere ser oss". Er det klinkende klart?"

 

 

 

Anonymous poster hash: 11975...487

Enig. Sånne folk må taes hardt i, det er det eneste språket de forstår!

Hvis ikke mannen gjør det, må du gjøre det. Hvis ikke kommer det til å gå ut over barna deres.

[Anonym bruker]

 

Hvordan sa du ifra til ham, har du noen eksempler der du fremstod troverdig?

Ja, jeg kjenner at det å ha dem i livet mitt stjeler all energien, og gjør meg deprimert. De er en slags mobb, som har funnet seg en å ta.

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

Jeg begynte å si fra (melding) til han hver gang han løy om meg. "Jeg hører du sier sånn og sånn, men det stemmer ikke" Han svarte meg ikke (eller svarte typisk sånn "håper du kan tilgi meg at du er så sårbar da ;-) ;-)"..) Så løp han rundt til alle andre og løy om hva som hadde skjedd. Han var heeeeelt uskyldig og jeg var såååå vanskelig, jeg trakassere han og det var ikke måte på hva han kunne si.

 

Dette pågikk over flere år.

 

Flere og flere i familien sa fra til han. Etterhvert også min mann (som var som din mann).. Disse fikk samme behandling. Stort sett ingen svar og ble løyet om. Spesielt foreldrene hans trodde på alt han sa, noe som gjorde alt veldig vondt. Foreldrene sa aldri fra om noen ting.

 

Disse årene var et MARERITT.

 

Til slutt kalte vi inn hele familien med

svoger også. Sa rett ut at du er avslørt og lyver du mer nå kutter alle all kontakt med deg. Han løy, manipulerte og vrei på alt som er sagt. Var helt syk. Kjempetøft 😰

 

Etter dette møtet har det blitt litt bedre. Ikke for at svoger er bedre, men nå står vi sammen mot han og han blir ikke bedt på familieting.

 

Ville heller anbefalt å snakke med de andre i familien og dette og bryte alle kontakt.

 

Lykke til ❤️

 

 

Anonymous poster hash: b01ba...ea5

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg er sint midt oppi det hele. Og en konfrontasjon er fristende. Kjæresten min sa han skulle bruke uka på å finne noen argumenter og punkter han ønsker å ta opp, og at de tar et oppvaskmøte.. Men han er så redd for dem, de har virkelig satt sine spor i oppveksten. Jeg vet ikke hva han er redd for.

 

Men ja... skriver rotete.. er bare lei meg... Men jeg er helt enig i alt du skriver, og det høres veldig riktig ut. 

 

Anonymous poster hash: 1f0b0...dfb

 

 

Tingen er...de kommer no ikke til å slutte å spre edder og galle, men de kan kanskje forstå at de må slutte å oppføre seg så nedlatende mot deg "in situ". Det er dessverre det beste du kan håpe på tror jeg...Når noen kan være så ondskapsfulle at de sitter og slenger dritt om noen foran dem tviler jeg på at de kommer til å snu på flisa. Men de kan kanskje ville unngå et slikt ubehag som du utsetter dem for ved å lage scene i selskap....har selv hatt en heks til svigermor, som var mye av grunnen til skilsmisse. Ikke i nærheten av din, men dog Om de ikke slutter, bli enig med mannen om å kutte kontakt, det kan redde ekteskapet ditt! Stor klem fra meg

 

Anonymous poster hash: 11975...487

[Anonym bruker]

jeg har også en slik svigermor.. hennes sønn er verdens mest fantastiske menneske og jeg er ikke bra nok på noe. 

 

hun tramper over alt jeg foretar meg og mener at hun har en bedre måte på alt. Dette kan være alt fra husarbeid, til generelle regler jeg har for barna mine (fornuftige ting, 5åringen får ikke gå alene til parken selv om det er rett over veien for hagen vår og veldig oversiktlig, men 7åringen får lov dersom hun sier ifra. og femåringen får bli med dersom hun på 7 er med. de får ikke vandre av sted i skogen lenger enn at de ser huset vårt hele tiden. de får låv å ta med sag og hammer når de skal i skogen, og de får også bruke tollekniv med tilsyn, de må si takk og unnskyld dersom situasjonen er deretter, jeg aksepterer ikke krangling eller dårlig munnbruk osv) jeg er ellers for dårlig på ting som at eldste er liten og spinkel, og yngste er nesten like stor som eldste, jeg har ikke alltid nyslått gress og jeg gidder faktisk ikke å plukke opp alle lekene i sandkassen hver kveld.  Jeg er 8 år yngre enn min mann og han levde et heftig singelliv før min tid med mye alkohol og festing.. nå har han blitt en mer satt mann på snart 35 år.. 

jeg ble så lei til slutt at jeg forklarte min mann tydelig at dersom han ikke selv satte moren på plass på en høffelig måte som hun faktisk forsto, kom jeg til å gjøre det selv men det ble ikke på en høffelig måte. 

det endte opp med at jeg gjorde det selv, og svigermor var fornærmet en stund, men det beste av allt var at endelig kunne hun i allefall være ærlig når hun sa at jeg var forferdelig!

det skal sies at vi har det bedre i dag, hun passer seg for mine grenser og jeg har lært å drite i hennes meninger fordi jeg vet at jeg har andre forutsettninger å jobbe med enn det hun hadde da hun hadde barn, og fordi jeg vet at barna mine har det veldig godt både med sand i gangen, smuler under bordet og med sagekunnskaper utover det min manns søsken har...   

 

Anonymous poster hash: 6aab2...70a

[Anonym bruker]

Sånn er det her og. Svigermor og hennes døtre hater meg, og jeg vet ikke hvorfor. Det verste av alt er at vi bor i samme hus som svigers, i hver vår del av tomannsbolig. Kan ikke flytte heller, fordi vi driver gård og må bo på gården.

De kritiserer alt fra husarbeid til barneoppdragelse. De kan late som jeg er luft og ikke si hei eller noe om vi møtes på butikken eller ute.

Jeg kan ikke komme på noe jeg har gjort galt, har stått å tatt imot alle kommentarer de har slengt, stått å grått mens svigermor har stått å skreket at jeg hadde støvsugd for dårlig fordi hun fant en støvdott bak tvbenken (hvorfor hun flyttet på den vet jeg ikke). Min mann sier ikke imot, og om jeg prøver så blir det bare høylytt skriking og kjefting på hvor dårlig jeg er fra svigermor og hennes døtre.

Er så lei av det, og det sliter veldig på.

Så jeg har ingen råd, bare medfølelse.

Må bare bite det i meg og forsøke å ikke tenke på det.

 

Anonymous poster hash: f312f...597

[Hjertefru]

Sånn er det her og. Svigermor og hennes døtre hater meg, og jeg vet ikke hvorfor. Det verste av alt er at vi bor i samme hus som svigers, i hver vår del av tomannsbolig. Kan ikke flytte heller, fordi vi driver gård og må bo på gården.

De kritiserer alt fra husarbeid til barneoppdragelse. De kan late som jeg er luft og ikke si hei eller noe om vi møtes på butikken eller ute.

Jeg kan ikke komme på noe jeg har gjort galt, har stått å tatt imot alle kommentarer de har slengt, stått å grått mens svigermor har stått å skreket at jeg hadde støvsugd for dårlig fordi hun fant en støvdott bak tvbenken (hvorfor hun flyttet på den vet jeg ikke). Min mann sier ikke imot, og om jeg prøver så blir det bare høylytt skriking og kjefting på hvor dårlig jeg er fra svigermor og hennes døtre.

Er så lei av det, og det sliter veldig på.

Så jeg har ingen råd, bare medfølelse.

Må bare bite det i meg og forsøke å ikke tenke på det.

 

Anonymous poster hash: f312f...597

Blir helt dårlig. Hadde tatt et oppgjør og dritt i om det blir roping og skriking. Rop og skrik tilbake! Herregud for noen søppelfolk.

Du har bare ett liv.

[Anonym bruker]

Blir helt dårlig. Hadde tatt et oppgjør og dritt i om det blir roping og skriking. Rop og skrik tilbake! Herregud for noen søppelfolk.

Du har bare ett liv.

Det har jeg gjort. Men det hjalp ikke. Svigermor var sint for noe hun mente jeg ikke hadde gjort bra nok, og jeg skrek hva vil du jeg skal gjøre da? Hva er bra nok? Hvorfor er du så sint på meg? Og hun skrek bare tilbake at jeg var helt ubrukelig til alt..

Jeg vet at jeg har bare et liv, men jeg vil ikke ha livet uten barna mine på heltid.

Jeg vil ikke bo uten barna annenhver uke, selv om det er vanskelig å ha det slik. Forsøker å skjerme barna fra dette men de vil jo merke noe når de blir større. Har tvillinger på 1,5 år. Hun er snill og flink med barna, men kritiserer min barneoppdragelse.

 

 

Anonymous poster hash: f312f...597

[Anonym bruker]

Blir helt dårlig. Hadde tatt et oppgjør og dritt i om det blir roping og skriking. Rop og skrik tilbake! Herregud for noen søppelfolk.

Du har bare ett liv.

 

Tenkte akkurat det samme. og om det ikke fører frem..får med deg mannen og flytt!  INGEN eiendom eller tradisjon er verdt dette!

 

Anonymous poster hash: 11975...487

[Anonym bruker]

Jeg synes det nesten er et verre svik av His mann og mannen til du som bor på gård - enn av disse idiotiske og ondskapsfulle svigermødrene. Jeg synes det er langt verre at disse sønnene godtar at mødrene deres nærmest terroriserer konene deres. Da mangler disse mennene fullstendig ryggrad og baller!

 

Jeg har forståelse for at det er vanskelig for disse mennene, men de er voksne, de har valgt å stifte familie - da må de også ta ansvar. Og trenger de hjelp for å takle sine egne foreldre, da er det deres ansvar å skaffe seg den hjelpen.

 

His mann er redd sine egne foreldre, det må være forferdelig for ham. Men likevel, han må nesten ta et valg - hva er viktigst for ham? Foreldrene som har vært og er så ondskapsfulle at han, en voksen mann, er redd dem? Eller at kona hans skal slippe trakassering, få lov å være lykkelig istedenfor å terroriseres i familien?

Valget bør være enkelt.

 

Hi - mannen din trenger ikke bruke en uke til å tenke. Han har helt feil tankegang (selv om jeg kan forstå det siden han er vant med de foreldrene sine) - han ønsker å bruke en uke for å finne "gode argumenter". Men jeg er helt sikker på at om du spør ham, så vet også han at ingen argumenter han måtte komme med noengang vil være gode nok.

Han bør rett og slett IKKE argumentere med dem, men heller bare informere dem:

"Nå har jeg fått nok at at dere er direkte ondskapsfulle overfor hun jeg har valgt å leve livet mitt med. Heretter forventer jeg at dere greier å oppføre dere med normal høflighet når dere møter henne. Jeg forventer at dere slutter HELT med å fortelle løgnhistorier om henne til andre. Hun er et godt menneske som gjør meg lykkelig. Hvorfor ønsker dere å ødelegge livet mitt?

En ting skal dere vite, nå er det NOK! Om dere fra og med i dag ikke er høflig og hyggelig mot henne og slutter å snakke stygt om henne ellers, da kommer jeg til å kutte kontakten med dere. Jeg aksepterer IKKE at min kjære blir behandlet så stygt som dere behandler henne. Om dere velger å fortsette som før, da kutter jeg kontakten med dere fullt og helt, det vil si at da får dere ikke ha kontakt med meg og ikke ha kontakt med mine barn. Og dette er MITT valg, ikke min kjæres valg. Men JEG finner meg ikke lenger i at dere ødelegger livene våre! Nå er det opp til dere om dere vil ha kontakt eller ikke, men om dere ikke greier å oppføre dere som gode personer, da er det helt slutt. Deres valg! Ta kontakt med meg om dere ønsker å be meg og min kjære om unnskyldning og har tenkt å oppføre dere heretter."

Og så bør han bare gå - ikke gi noe som helst rom for argumentasjon eller diskusjoner.

Å diskutere med slike folk er helt nyttesløst, man kan aldri vinne slike argumenter.

Men innimellom forstår de hardt mot hardt.

 

Jeg anbefaler også at mannen din går i terapi, Hi, for han er tydeligvis sterkt preget av foreldrenes ondskap, og kan ha nytte av å snakke med noen om det. I tillegg kan det være tøft å bryte kontakt med foreldre, og det kan være godt for ham å ev. ha en fagperson som støtte da også.

Anonymous poster hash: 163e5...f65

[Hjertefru]

Det har jeg gjort. Men det hjalp ikke. Svigermor var sint for noe hun mente jeg ikke hadde gjort bra nok, og jeg skrek hva vil du jeg skal gjøre da? Hva er bra nok? Hvorfor er du så sint på meg? Og hun skrek bare tilbake at jeg var helt ubrukelig til alt..

Jeg vet at jeg har bare et liv, men jeg vil ikke ha livet uten barna mine på heltid.

Jeg vil ikke bo uten barna annenhver uke, selv om det er vanskelig å ha det slik. Forsøker å skjerme barna fra dette men de vil jo merke noe når de blir større. Har tvillinger på 1,5 år. Hun er snill og flink med barna, men kritiserer min barneoppdragelse.

 

 

Anonymous poster hash: f312f...597

Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. En situasjon som sikkert suger energi og krefter. Men om du ikke tar grep for å bedre ditt eget liv nå er jeg stygt redd for at du ender opp som en bitter og kanskje også skadet kvinne om noen år.

Situasjonen din minner meg om en dokumentar jeg så om en middelaldrende kvinne som hadde bodd sammen med sin svigermor på en avsides gård... de gikk ikke sammen og det var helt vondt å se på hvordan denne voksne dama ble kuet av gamlemor på 90. Var nok på NRK.

[Anonym bruker]

Hvis mannen vil beholde sitt forhold til deg, får han skaffe seg noen baller og sette svigermonsteret på plass. For en nikkedukke!

 

Anonymous poster hash: 0bcf7...7e2