Hvordan hadde du reagert på dette:

[Anonym bruker]

Min kjære pappa var syk lenge, og for over 2 år siden døde han dessverre. Ei (som jeg trodde var ei nær venninne) ga ikke en lyd fra seg etterpå. Ikke en melding, ingen blomst, ingen telefonsamtale...ingenting. 

Jeg gikk gjennom en av mine livskriser, og dette visste hun veldig godt. Hadde det vært slutten på vennskapet for din del? Hadde du tatt kontakt?

 

 

Anonymous poster hash: 325e0...26d

[Anonym bruker]

Ingen god venninne

 

Anonymous poster hash: fbbfe...782

[Anonym bruker]

Opplevde noe av det samme. Min mann døde brått og uventet. Min beste barndomsvenninne , og fadder til en av våre døtre, sendte meg en sms med kondolerer. Og det var det hele. Ikke en telefon, ikke en blomst, ingenting. Noe senere var vi på ferie i nærheten av der hun bor. For skams skyld, syntes jeg jeg burde si at vi var der, og om hun hadde lyst til å treffe meg og barna. Hun kom. En halv time. Så skulle hun hjem og rydde. Javel, ok. Men jeg kjenner at uansett hva hun gjør etterhvert, så kommer aldri dette vennskapet til å bli som før. Hun gjorde på mange måter min sorg over min mann, mye verre fordi jeg måtte sørge over hennes oppførsel i tillegg. Og nei, jeg kaller henne ikke venninne nå.

 

Anonymous poster hash: 5ecb0...426

[Anonym bruker]

Opplevde noe av det samme. Min mann døde brått og uventet. Min beste barndomsvenninne , og fadder til en av våre døtre, sendte meg en sms med kondolerer. Og det var det hele. Ikke en telefon, ikke en blomst, ingenting. Noe senere var vi på ferie i nærheten av der hun bor. For skams skyld, syntes jeg jeg burde si at vi var der, og om hun hadde lyst til å treffe meg og barna. Hun kom. En halv time. Så skulle hun hjem og rydde. Javel, ok. Men jeg kjenner at uansett hva hun gjør etterhvert, så kommer aldri dette vennskapet til å bli som før. Hun gjorde på mange måter min sorg over min mann, mye verre fordi jeg måtte sørge over hennes oppførsel i tillegg. Og nei, jeg kaller henne ikke venninne nå.

 

Anonymous poster hash: 5ecb0...426

 

Veldig trist å høre om hva du har opplevd, og at du i tillegg måtte oppleve dette med din tidligere venninne. 

Håper du har en eller flere gode, nære venner som er der for deg nå.

 

hi

 

 

Anonymous poster hash: 325e0...26d

[Anonym bruker]

Noen flere?

Hadde det gjort som meg å bare la vennskapet gå over i historien, eller hadde dere tatt kontakt og spurt hvorfor?

 

 

hi

Anonymous poster hash: 325e0...26d

[Anonym bruker]

.

Anonymous poster hash: 325e0...26d

[Iiiiik]

Jeg synes mange av dere her inne stiller altfor store krav til vennene deres. Neivel, så er hun ikke en å gå i krigen med, en som er der når det virkelig gjelder, men trenger du ikke venner til annet også da? Jeg har også mistet en av foreldrene mine, og noen av vennene mine stilte virkelig opp, mens andre trakk seg unna. Da vet jeg det, til neste livskrise, at det er noen jeg ikke skal forvente så mye av. Men de duger til annet da. Til treff sammen med barna, til en tur på kino, til munter vinkveld eller til mimring om ungdomstiden. Greit det. 

 

Jeg duger ikke til lange shoppingturer, og egentlig heller ikke til skikkelig festing, men er ganske god når nøden er stor. Ganske kjedelig tror jeg også at jeg er, sånn egentlig. Heldigvis liker mange av vennene mine meg for den jeg er, selv om jeg ikke innfrir alle punkter på kravsspesifikasjonen for "perfekt bestevenninne". 

[Anonym bruker]

Tipper, og tror at mennesker som ikke er i stand til å stille opp i andres kriser har en krise å løse i sitt eget liv. Mulig dere er så selvsentrert i deres egen sorg at dere ikke fanget opp at det like gjerne var hun som trengte dere.

Anonymous poster hash: 5f34d...fc9

[Anonym bruker]

Jeg synes mange av dere her inne stiller altfor store krav til vennene deres. Neivel, så er hun ikke en å gå i krigen med, en som er der når det virkelig gjelder, men trenger du ikke venner til annet også da? Jeg har også mistet en av foreldrene mine, og noen av vennene mine stilte virkelig opp, mens andre trakk seg unna. Da vet jeg det, til neste livskrise, at det er noen jeg ikke skal forvente så mye av. Men de duger til annet da. Til treff sammen med barna, til en tur på kino, til munter vinkveld eller til mimring om ungdomstiden. Greit det. 

 

Jeg duger ikke til lange shoppingturer, og egentlig heller ikke til skikkelig festing, men er ganske god når nøden er stor. Ganske kjedelig tror jeg også at jeg er, sånn egentlig. Heldigvis liker mange av vennene mine meg for den jeg er, selv om jeg ikke innfrir alle punkter på kravsspesifikasjonen for "perfekt bestevenninne". 

 

At man har ulike interesser, ja, men at en "god" venn totalt glimrer med sitt fravær når døden rammer i nær familie, er for meg helt uakseptabelt og vil bety slutten av et vennskap. At hun hadde kommet noen måneder etter hadde vært en ting, men når det går flere år så kan dette ikke repareres. Det mener jeg. 

 

Anonymous poster hash: 325e0...26d

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal gi det en sjangse til. Man vet aldri hva som ligger bak den manglende meldingen/blomstene osv. Kan hende hun gikk gjennom en krise selv.

 

Anonymous poster hash: 22670...8aa

[anonomous]

Jeg tror de som trekker seg unna er usikker på hvordan de skal være overfor deg. Ikke fordi de ikke vil ha noe med deg å gjøre. Jeg tror de synes det er vanskelig. At det er "feigt" i mangel på et bedre ord er en ting.