Jeg var skeptisk etter en krangel i går

[Anonym bruker]

Og nå har jeg bestemt meg, vi skal ha hjelp.

Jeg fikk kjeft da jeg ville trøste sønnen i natt (han krever mye om natten og vi har slitt en del med å lære han å sove. Det er samboer som har tatt de tøffeste kampene), han hadde ligget ALENE og grått i en halvtime. Jeg lå på annet rom, vi bytter på. Jeg trodde han ble trøstet på noe vis, men etterhvert hørte jeg på gråten at noe ikke stemte, så jeg gikk inn. Og da lå han altså alene og hylgråt.Ny krangel, men gutten fikk trøst og sovnet fort.

 

Vi er ikke helt enige om hvordan ting skal være og nå har jeg fått nok.

 

Det gjør meg uendelig trist! Jeg klarer bare å tenke på at vi 99% av tiden har det fantastisk sammen.

 

Sukk. Vanskelig

 

Anonymous poster hash: 75c82...888

[Anonym bruker]

Skjønner det er vanskelig når man ikke er enige ❤Hva er alder på barnet ? 99 % lykkelig er jo bra da! 😃

 

Anonymous poster hash: 6614f...891

[Anonym bruker]

Gud jeg er lei av å høre om mannfolk som har så harde prinsipper angående baby og søvn.

Hvor gammel er barnet?

 

Ja få hjelp! Og sett ned foten de kommende kveldene/nettene, be ham holde munn og trekke seg vekk.

 

Anonymous poster hash: 30469...8d1

[Mumua]

Vi har det likt. Jeg går inn og trøster og samboeren blir illsint og mener jeg skjemmer henne bort. Inatt lå hun å hylskrek og ropte Au, au, au, potte tett i nesa og tann på vei. Jeg trøstet i en times tid så roet hun seg med dentinox og nesespray. Samboer insisterer på at hun bare burde ligge alene og grine. Han er elendig på å lese behovene hennes rett og slett. Får hjelp til å nå inn til han men tror ikke det vil gå. Isåfall får han flytte ut, å la barn ligge å gråte i smerte kan han hoppe og drite i.

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ikke barnet sove mellom dere så er han trygg hele natten? Siden han roer seg så raskt med trøst så kan det være nok å nå tak i mamma på natten så sover han videre? Hvis argumentet er at det er for trangt i sengen så sover dere jo allerede på hvert sitt rom så da kan barnet ligge i dobbeltsengen med en voksen?

 

Barn MÅ ikke alltid sove alene og finne søvn selv. Hvis en bruker tiden som en ellers iløpet av dagen ville brukt på sosiale medier ol. til å trygge barnet ved legging og nattesøvn så vil resultatet bli 10 ganger bedre enn situasjonen er i dag.

 

Jeg ligger 10 minutter med min 2 åring hver kveld, han sovner mens jeg stryker på han. Hvis han våkner så kommer han inn til oss og får ligge inntil som gjør at han sovner raskt igjen. Trygg og god. Gjorde det samme med broren som nå er 7 år. Når han ble 3-4 år la han seg selv og sover natten gjennom uten problemer og krangling. Barn blir ikke avhengig av samsoving resten av livet fordi om de er trygge de første årene.

 

Prioritering av tid og energi.

 

Anonymous poster hash: 683f8...bde

[Anonym bruker]

Det kommer an på situasjonen her. Samboer er flink til å lese barnet men han drar noen ganger strikken litt langt.

Nå er hun veldig forkjølet og hoster så nå trøster vi begge umiddelbart. Ellers avventer nok han lengre enn meg.

Nå har vi et barn som stort sett sover hele natten da. Så de få nettene hun er urolig så tenker jeg det er fordi hun trenger ekstra nærhet.

Jeg hadde kanskje tenkt anderledes om hver natt var et helvete. Uansett, å la små barn gråte alene en halv time på et rom alene hadde ikke mannen gjort heller.

 

Anonymous poster hash: b52c9...faf

[Anonym bruker]

Jeg er glad for at du ser at dere trenger hjelp, HI. (jeg som anbefalte parterapi i den andre tråden din).

 

Ikke se på parterapi som noe skummelt, men noe som må til for at dere skal fortsette å ha det godt sammen. Slik det er nå har dere for ulike meninger om hvordan dere skal ta dere av barnet, og der virker det som om far trenger kunnskap for å forstå at hans måte ikke er den beste for sønnen. Jeg vil tro han ønsker å være en god far, da kan det være nok at han bare lærer litt så han forstår hva som er gode løsninger og hva som ikke er det for barnet. For pr. i dag så velger han ikke det det som er bra for barnet, han virker nesten følelseskald når han kan la sønnen ligge alene og hylgråte så lenge, men forhåpentligvis er han "bare" en av dem som tror at barnet kan lære seg å roe seg selv. Om han forstår at det kan skade barnet hans, så vil han forhåpentligvis begynne å ta bedre valg.

 

I tillegg får dere med parterapi muligheten til å lære dere å kommunisere bedre slik at dere forhåpentligvis unngår krangler hvor han ikke greier å kontrollere sinnet sitt.

 

Lykke til videre!

Anonymous poster hash: bcd48...cd0

[Anonym bruker]

Man er sjelden veldig sjarmerende etter noen uker med søvnmangel...

 

Anonymous poster hash: 01ad1...261

[Anonym bruker]

Hva er alder på barnet? Forskjell på en baby og en 6 åring hvor en kan forklare ting

 

Anonymous poster hash: 68224...ce8

[Anonym bruker]

Barnet er 11 måneder.

 

Det er altså ikke sånn at det er torden og brak ofte. Ingen av oss er særlig følelseskalde heller. Gutten lå ikke alene. Han har sengen sin på vårt rom, og så deler vi på å ligge på gjesterommet. Saken er at etter tips fra HS, så skal gutten få så lite oppmerksomhet som mulig på natt, for å avvenne denne oppvåkningen. Vanligvis får han en slurk vann, dynen over seg på nytt, og så roer han seg igjen. Noen ganger kan han sutre litt. Det gjorde han altså ikke i helgen, da ble sutringen hylgråt. Da mente samboer tydeligvis at han bare måtte roe seg selv allikevel... Noe jeg syntes ble helt feil. Jeg synes det blir feil å skulle henge ut samboeren min som en følelseskald voldsperson. Jeg har selvsagt bare nevnt det jeg misliker her, og nyansene uteblir alltid. Det er anonymt, men allikevel...

 

Akkurat det der med at barnet gråt og det var helt texas. Æsj, altså. Men til vanlig har vi det veldig fint. Jeg gjør så godt som null husarbeid (går et studie som krever enormt mye dette semesteret, samboer har permisjon), jeg trenger ikke tenke på klær og mat til noen av oss (med unntak av ammingen) og i det hele tatt. Bare sånn for å ha sagt det.

Anonymous poster hash: 055cb...154

[Anonym bruker]

Dere er slitne begge to.

 

Anonymous poster hash: 01ad1...261

[Anonym bruker]

Man sier at småbarnsfasen er den mest krevende perioden i et forhold. Jeg vil påstå at det er småbarnsnettene som er synderen.
Venninnen min som har 3 tette barn ga meg et veldig godt råd en gang. " Alt som sies mellom kl 11 og 6 om morgenen må slettes fra hukommelsen, man er ikke seg selv". 
Søvnmangel er tortur.
Det å bli vekket gang på gang.
Det å ligge å håpe på at det er samboeren sin tur til å stå opp for så å bli drittsur når mannen ikke rikker seg.
Det å diskutere hvem som sov minst den og den natta...
Jeg husker at jeg måtte puste dypt inn og riste hendene mine myke og rolige før jeg tok opp ungene fra senga på natta sånn at de ikke skulle merke hvor desperat sliten og etterhvert fortvilet og forbannet jeg var. Man er ikke seg selv etter minutter med avbrutt søvn gang på gang. 

Dere trenger en pause. En god natt søvn.
Enig med deg. 11 måneder= ikke ligge alene, trygghet! 

Snakk med mannen din i en helt urelatert rolig situasjon der begge har sovet godt.  Han er nok enig med deg om at barnet ikke skal ligge og gråte alene. Bare ikke angrip ham.. Det går som oftest dårlig. 
En del menn har lavere toleranse for sutring og gråt.
Mannen min var en dritt flere ganger under småbarnsperiodene når han hadde hatt lite søvn. Men han er en stjernepappa.
Dette ordner seg:-) 

Anonymous poster hash: 985da...239

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for fine svar!

Da jeg sa på mandag at nå var det nok og at nå skal vi i terapi, så ble det dårlig stemning. Herlighet så dårlig stemning det ble. Jeg fikk beskjed om at hvis bare jeg fikk ordnet opp i hodet mitt, så ville jeg ikke oppleve at sambo eksploderte heller. Jeg har begynt å innse at jeg gikk på en smell etter fødsel med en aldri så liten fødselsdepresjon. Denne tar jeg tak i nå, og har bestilt time for samtale.

 

Jeg på min side synes at dette med hvordan man reagerer når man er lei av noe, det får man ta på egen kappe. Greit nok at jeg har vært en del sur i det siste, men er det ikke litt drøyt å legge skylda på meg for den ballen som for i veggen? Det var ikke jeg som sparket...

 

Nå har vi ikke prata sammen siden i går morges, ikke får jeg svar digitalt når jeg skriver noe, og ikke får jeg svar når jeg prøver å spørre om noe. Fullstendig shut down. Går det an å bli så fornærmet over at jeg sier at vi trenger hjelp?

 

Sukk...

Anonymous poster hash: 055cb...154