Krangel. Skeptisk

[Anonym bruker]

Samboeren ble så sint og høylytt at guttungen på 11 mnd begynte å gråte. Da ble det stille. Det for også en lekeball i veggen med et smell (gammel fotballspiller) der returen kunne truffet han...

 

Vi har skværet opp, men jeg sliter med disse to tingene fra krangelen.

 

Erfaringer? Tanker?

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

[Gjest Antarctica]

Skjer det ofte, da?

[Anonym bruker]

Skjer det ofte, da?

Nei, var et utbrudd med en flaske som gikk i veggen i kolikkperioden, men ellers har det ikke vært noe spesielt

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

[Anonym bruker]

Dvs. det har vært to episoder + noe grums som du betegner som "ikke noe spesielt"?

 

Jeg ville krevd at han gikk et sinnemestringskurs og at dere gikk sammen i parterapi.

Ta tak i dette nå før barnet deres risikerer å bli skadet av det fysisk eller ikke minst psykisk. Det skal ikke nødvendigvis mer enn en gang eller to til når barnet får det med seg.

 

Det er et godt tegn at han roet seg når barnet våknet, men det er likevel så urovekkende at han tyr til materiell vold når dere er uenige at jeg mener du må kreve sinnemestringskurs og parterapi.

Tar dere begge to dette i begynnelsen blir det trolig ingen stor sak. Venter du risikerer du at det blir det langt verre, eller at barnet får med seg og alltid vil ha med seg frykten for å ikke gjøre pappa sint, for da vet ingen hva som skjer - den frykten kan oppstå bare etter en slik episode.

Anonymous poster hash: 88653...c3c

[Gjest Antarctica]

 

Dvs. det har vært to episoder + noe grums som du betegner som "ikke noe spesielt"?

 

Jeg ville krevd at han gikk et sinnemestringskurs og at dere gikk sammen i parterapi.

Ta tak i dette nå før barnet deres risikerer å bli skadet av det fysisk eller ikke minst psykisk. Det skal ikke nødvendigvis mer enn en gang eller to til når barnet får det med seg.

 

Det er et godt tegn at han roet seg når barnet våknet, men det er likevel så urovekkende at han tyr til materiell vold når dere er uenige at jeg mener du må kreve sinnemestringskurs og parterapi.

Tar dere begge to dette i begynnelsen blir det trolig ingen stor sak. Venter du risikerer du at det blir det langt verre, eller at barnet får med seg og alltid vil ha med seg frykten for å ikke gjøre pappa sint, for da vet ingen hva som skjer - den frykten kan oppstå bare etter en slik episode.

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

Oj.

 

Da tenker du HELT annerledes enn meg.

 

Nå vet vi ikke noe om hvor lenge de har vært sammen, men jeg antar at kolikkperioden er minst 6 måneder siden.

 

For min del hadde det vært unaturlig å "kreve" parterapi eller sinnemestring. Men jeg ville ha satt meg ned en dag da det var enighet og fred og fordragelighet, og snakket om hvordan sinne påvirker andre, og hva man kan gjøre som alternativ til å kaste ting i veggen.

[Anonym bruker]

Oj.

 

Da tenker du HELT annerledes enn meg.

 

Nå vet vi ikke noe om hvor lenge de har vært sammen, men jeg antar at kolikkperioden er minst 6 måneder siden.

 

For min del hadde det vært unaturlig å "kreve" parterapi eller sinnemestring. Men jeg ville ha satt meg ned en dag da det var enighet og fred og fordragelighet, og snakket om hvordan sinne påvirker andre, og hva man kan gjøre som alternativ til å kaste ting i veggen.

 

Jeg har heldigvis ikke opplevd det selv, men har dessverre sett flere som har tenkt som deg, tatt samtalene, begge har vært enige om at det ikke skal skje igjen... og så skjer det likevel. Kanskje ikke hver gang, men innimellom. Nok til at kona blir redd, redd også for å gå fordi hun da vet at mannen i perioder vil ha barna alene på samvær, redd for sinnet når hun sier hun vil gå. Og barn som er blitt preget helt til de var voksne, turde aldri være seg selv rundt pappa, alltid redd for at pappa neste gang kanskje eksploderte. Det har preget dem langt mer enn foreldrene trodde det kom til å gjøre, og dessverre er det også to av døtrene som har funnet seg samme type menn - for det var det de kjente hjemmefra, og de sliter med å komme seg ut av forholdene.

Derfor har jeg nok ikke særlig lang lunte. En gang ok om man snakker om det og det ikke skjer igjen. Når det skjer gang nr. to og det i tillegg kunne ha rammet barnet fysisk med stor kraft, da er min grense nådd. For jeg har sett hva resultatet har vært for de som har latt gang nr. to og tre og.... gå, fordi "han forstår jo at det er galt og har lovet at det aldri skal skje igjen".

 

Er det en oppegående mann så vil han jo ta selvkritikk uten at partneren må ta det opp, og selv unnskylde og love at det ikke skal skje igjen, fordi han ikke ønsker å være en mann/pappa som skremmer sine kjære. Og så vil han finne måter å kontrollere sinnet sitt senere, eller fjerne seg fra situasjonen før han blir voldelig. Hi sier bare at de har skværet opp seg imellom, men at hun fremdeles ikke føler seg trygg for fremtiden. Da tar jeg det som et tegn på at mannen ikke har sagt noe som gjør at Hi har full tillit til ham, og at hun forstår at dette ikke er sunt for hverken henne eller barnet om det fortsetter. Derfor mener jeg også at sinnemestringskurs og parterapi er på sin plass. Tilliten i forholdet har fått en alvorlig knekk, og den må gjenopprettes. Selv om de har skværet opp så har Hi tydeligvis ikke fått mer tillit til mannen, og det må hun ta på alvor, etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

[Anonym bruker]

Kreve terapi... Hvordan krever man det? Og hva om jeg får nei? Skal vi da gå ifra hverandre? Vi har jo barn sammen...

 

Til Pashla, hvordan ville du startet en slik samtale?

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

[Anonym bruker]

Kreve terapi... Hvordan krever man det? Og hva om jeg får nei? Skal vi da gå ifra hverandre? Vi har jo barn sammen...

 

Til Pashla, hvordan ville du startet en slik samtale?

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

 

Ang. å kreve terapi - du må fortelle mannen at nå er det andre gangen han blir voldelig ved en krangel og at dette gjør deg så utrygg for fremtiden at du håper at han vil være med i parterapi slik at dere kan lære dere å kommunisere på en slik måte at krangler ikke utvikler seg til å bli så hissige som det noen av kranglene deres blir.

Og om han sier nei? Da må du gjøre det helt klart for ham at denne gangen var siste gang du aksepterer det og at han for fremtiden får lære seg å kontrollere sinnet sitt. Du må sette tydelige grenser for hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Vold er ikke greit under noen omstendigheter! Så kan du også spørre ham hvordan han har tenkt å sikre at han ikke blir voldelig i fremtiden, hva han har tenkt å endre, om han har tanker for hvordan dere kan lære å kommunisere bedre med hverandre osv.

 

Og ja... om han fortsetter med slike voldelige episoder uten å ville gå i terapi, da må du gå fra ham, noe annet vil være omsorgssvikt fra din side :/

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

[Anonym bruker]

 

Ang. å kreve terapi - du må fortelle mannen at nå er det andre gangen han blir voldelig ved en krangel og at dette gjør deg så utrygg for fremtiden at du håper at han vil være med i parterapi slik at dere kan lære dere å kommunisere på en slik måte at krangler ikke utvikler seg til å bli så hissige som det noen av kranglene deres blir.

Og om han sier nei? Da må du gjøre det helt klart for ham at denne gangen var siste gang du aksepterer det og at han for fremtiden får lære seg å kontrollere sinnet sitt. Du må sette tydelige grenser for hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Vold er ikke greit under noen omstendigheter! Så kan du også spørre ham hvordan han har tenkt å sikre at han ikke blir voldelig i fremtiden, hva han har tenkt å endre, om han har tanker for hvordan dere kan lære å kommunisere bedre med hverandre osv.

 

Og ja... om han fortsetter med slike voldelige episoder uten å ville gå i terapi, da må du gå fra ham, noe annet vil være omsorgssvikt fra din side :/

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

Okei, nå drar vi det litt over i det hypotetiske her, siden ingen har banket noen. Men det står jo lenger oppe her, at hva når det blir delt omsorg, da får jeg jo ikke kontrollert noe som helst?

 

Tror neppe vi når helt dit, men da ungen begynte å gråte... Huff det var fælt, synes jeg.

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

[Gjest Antarctica]

 

Jeg har heldigvis ikke opplevd det selv, men har dessverre sett flere som har tenkt som deg, tatt samtalene, begge har vært enige om at det ikke skal skje igjen... og så skjer det likevel. Kanskje ikke hver gang, men innimellom. Nok til at kona blir redd, redd også for å gå fordi hun da vet at mannen i perioder vil ha barna alene på samvær, redd for sinnet når hun sier hun vil gå. Og barn som er blitt preget helt til de var voksne, turde aldri være seg selv rundt pappa, alltid redd for at pappa neste gang kanskje eksploderte. Det har preget dem langt mer enn foreldrene trodde det kom til å gjøre, og dessverre er det også to av døtrene som har funnet seg samme type menn - for det var det de kjente hjemmefra, og de sliter med å komme seg ut av forholdene.

Derfor har jeg nok ikke særlig lang lunte. En gang ok om man snakker om det og det ikke skjer igjen. Når det skjer gang nr. to og det i tillegg kunne ha rammet barnet fysisk med stor kraft, da er min grense nådd. For jeg har sett hva resultatet har vært for de som har latt gang nr. to og tre og.... gå, fordi "han forstår jo at det er galt og har lovet at det aldri skal skje igjen".

 

Er det en oppegående mann så vil han jo ta selvkritikk uten at partneren må ta det opp, og selv unnskylde og love at det ikke skal skje igjen, fordi han ikke ønsker å være en mann/pappa som skremmer sine kjære. Og så vil han finne måter å kontrollere sinnet sitt senere, eller fjerne seg fra situasjonen før han blir voldelig. Hi sier bare at de har skværet opp seg imellom, men at hun fremdeles ikke føler seg trygg for fremtiden. Da tar jeg det som et tegn på at mannen ikke har sagt noe som gjør at Hi har full tillit til ham, og at hun forstår at dette ikke er sunt for hverken henne eller barnet om det fortsetter. Derfor mener jeg også at sinnemestringskurs og parterapi er på sin plass. Tilliten i forholdet har fått en alvorlig knekk, og den må gjenopprettes. Selv om de har skværet opp så har Hi tydeligvis ikke fått mer tillit til mannen, og det må hun ta på alvor, etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

Vi har alle vår grense for når andres atferd er en såkalt "deal breaker". At man er vant til å trippe på tå selv som barn påvirker sikkert hvor den grensen går. For en annen vil det være helt naturlig at det går en kule varmt uten at det er forbundet med frykt.

 

Men derfor blir det feil å sette sin egen grense som en slags "absolutt" for hva som er ok atferd i et forhold. Livet sammen innebærer jo også konflikter, og tidspunkter da vi ikke er på vårt beste, og ganger vi i ettertid ikke er så stolte av.

[Anonym bruker]

Okei, nå drar vi det litt over i det hypotetiske her, siden ingen har banket noen. Men det står jo lenger oppe her, at hva når det blir delt omsorg, da får jeg jo ikke kontrollert noe som helst?

 

Tror neppe vi når helt dit, men da ungen begynte å gråte... Huff det var fælt, synes jeg.

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

 

Derfor kan det også være lurt av deg å notere ned de episodene som har vært, dato, tid, hva kranglene har vært om, hvor sint han ble og hva han ev. gjorde som var voldelig, var barna tilstede, kunne barna blitt skadet osv. Hvis det eskalerer prøver du også å ta opp en slik krangel. Jo mer bevis du har, jo bedre. Skulle det bli slutt fordi hans sinne har eskalert og han ikke er villig til parterapi eller sinnemestringskurs, da ville jeg koblet inn barnevernet.

 

Jeg vil bare gjenta det jeg skrev over her et sted. Om du og han tar dette i begynnelsen, da trenger ikke dette bli mer enn en forbigående liten periode i livet deres hvor dere begge var utmattet av den verste småbarnsperioden med kollik osv. Men nettopp for at det skal være noe som dere kan legge bak dere så tror jeg det er viktig å ta dette på alvor nå.

Fortell mannen din hvor glad du er i ham og at du ønsker å leve med ham og at dere skal være en samlet familie. Men fortell ham også at de to episodene skremmer deg, gjør deg utrygg på hva som skjer i fremtiden. Hvis han lover å ikke gjøre det igjen, spør ham hvordan han kan love det når han nå har gjort det to ganger. Spør ham også om han har tenkt over hva dette vil gjøre med sønnen deres når han blir større. Ønsker han at barnet hans skal være redd pappaen sin?

 

Du kjenner ham, du vil se om han føler seg ille til mote fordi han har skremt deg, om han unnskylder at han lot sinnet ta ham, og hva han selv sier om fremtiden. Jeg tror du vil se mye ut fra hans reaksjon. Om han virker troverdig så ville jeg sagt at jeg satte pris på at han sa det han sa (unnskyldning, lover at det ikke skal skje igjen), men også samtidig si at du håper han vil holde det, for hvis dette gjentar seg noen gang så vil du kreve parterapi og at han går sinnemestringskurs om dere da skal fortsette forholdet. Da er det opp til ham hva det blir til. Er han en oppegående mann så forstår han alvoret og ser at han må endre seg i krangler. Kanskje han også innser at parterapi nå kunne være lurt. For selv om han nå var voldelig (materialistisk) og det aldri kan bortforklares, så er dere to i det forholdet og dere var to om å krangle. Dere kan begge ha nytte av å lære å kommunisere bedre slik at dere unngår at krangler utvikler seg til å bli så hissige som det dere nå opplevde.

 

Jeg har troen på at dere kan holde sammen og at dette forhåpentligvis var pga. en småbarnsperiode som har vært tøff for dere begge - men jeg har ikke troen på at det går over av seg selv. Dere må lære dere å kommunisere bedre med hverandre, og du må sette helt klare grenser for at du ikke aksepterer slike episoder i fremtiden, samt at du må være tydelig på konsekvensene hvis det skjer igjen. Først sinnemestringskurs og parterapi. Hvis ikke - flytte fra hverandre.

 

Men ikke ta noen sorger på forskudd, ta tak nåtiden. Jo bedre dere kommuniserer med hverandre, jo mindre er sjansen for at dette skal skje igjen.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 88653...c3c

[Gjest Antarctica]

Kreve terapi... Hvordan krever man det? Og hva om jeg får nei? Skal vi da gå ifra hverandre? Vi har jo barn sammen...

 

Til Pashla, hvordan ville du startet en slik samtale?

 

Anonymous poster hash: d33a4...4f4

Kanskje med "Husker du forrige måned, da vi hadde en dum og trist episode som gikk over styr? Jeg trenger egentlig en prat med deg om den - eller mest om hvordan vi skal leve med hverandres ulikhet framover. Du skremmer meg med ditt sinne, og jeg orker ikke leve et liv der jeg føler frykt i mitt eget hjem. Jeg skulle ønske vi kunne finne andre måter å ha konflikter på, der vi begge gikk ut av konflikten som trygge og pålitelige overfor hverandre - selv om vi er veldig uenige noen ganger. Hva tenker du om det?"

[Anonym bruker]

Samboeren min er veldig sjeldent sint, men de (få) gangene det skjer så kan han bli høylydt. Type knyttneve i bordet og DETTE GIDDER JEG IKKE. 

Ingen her i huset som går på eggeskall altså. Men det er jo klart at hvis det var sånn han reagerte hver gang det buttet imot eller han ble sint, så hadde jeg krevd at han jobbet med temperamentet. En eksplosjon en sjelden gang kan vi leve med. 

Jeg skulle egentlig ønske jeg også klarte å slippe følelsene mine skikkelig ut av og til. 

 

Anonymous poster hash: 38293...cce