Noen som vil leke hobbypsykolog?

[Anonym bruker]

Det gjelder forholdet til min far. Når jeg var liten var min far en autoritet person. Han var streng. Beskyttende. Sterk. Arbeidsom. Han kunne kjefte mye på meg. Jeg gråt og han fortsatte(eks sitte med lekser til jeg var ferdig). I mine voksne år har jeg sett at han er sårbar. Han gråter lett ved depressive perioder med angst. Han mister hodet i stressende situasjoner. Han er begynt å si "glad i deg" klemme Osv. Han vil snakke om følelser. Jeg blir nå fysisk dårlig og kjenner jeg krymper meg sammen når han klemmer meg. Jeg blir skikkelig utilpass når han vil snakke om følelser. Jeg klarer ikke si glad i deg på en normal måte. Jeg gråter ALDRI forran mine foreldre. Selv ikke i begravelse. Jeg viser ingen følelser. Kan smile og være glad, men snakker ikke om private ting. Jeg synes dette er veldig dumt ettersom han nå er "normal". Vi er begge voksne nå. Han tar initiativ til å prate om livet, sorg, problemer. Jeg backer helt ut! Har dette med min barndom å gjøre? Jeg føler meg helt skadet. Jeg snakker om alt og gråter normalt rundt feks min samboer. (Venner er jeg litt som med mine foreldre).

 

Anonymous poster hash: b26a2...b5a

[Anonym bruker]

Jeg har det litt på samme måten, bare at min far har ikke blitt helt slik som din på sine gamle dager. Altså han har ikke blitt så privat/sårbar. Men han har blitt mye rundere i kantene. Litt mer "spiselig". Men jeg vet at dersom han (eller mamma) hadde blitt slik du sier, klemmer og privat snakk hadde jeg blitt kvalm og backet ut! Jeg har kjent før at jeg blir kvalm for slikt.

 

Men, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje kroppen protesterer på å gjøre noe som er uvant? Jeg har nok stengt inne masse følelser for mine foreldre. De var utilnærmelige, strenge og min far var skummel og sur når jeg var liten (ikke alltid så klart, men mye). Derfor puttet jeg mange følelser inn i et lukket rom ovenfor mine foreldre. De får ikke komme ut. Dersom mine foreldre nå prøver å "lokke" dem ut nå, protesterer kroppen min fordi den vil beskytte seg mot noe ukjent og skummelt.

 

For øvrig, nå er jeg godt voksen, snart 40 år, og har tenkt at jeg må da kunne ha en normal samtale med min mor, på mine premisser også. Ikke bare på hennes. Så det har jeg prøvd. Det gikk forferdelig galt. Hun gikk nesten av skaftet, ble aggressiv og fortvilt over meg. Uten at jeg egentlig skjønte hvorfor. Så da prøver jeg ikke flere ganger. Det blir litt sånn overfladisk snakk hvor jeg hele tiden passer på å holde meg til riktige tema.

 

Anonymous poster hash: 4cb3a...634

[Anonym bruker]

Han har ødelagt ditt forhold til å vise følelser og fremmedgjort deg. At han nå har endret seg er ubehagelig, muligens skremmende for deg. Han angrer sikkert på den han var - men det hjelper ikke deg til å få en ny "barndom" eller en ny sjanse til å bygge opp ditt følelsesliv.

 

Har det litt som du - og blir regelrett sur og forbanna når pappa er sentimental og skal komme med kjærlighetserklæringer. Jeg er 45 år, for pokker. Jeg trenger det ikke nå. Blir som å legge roser på grava til en person som aldri fikk en eneste blomst i levende live: det handler mest om giverens egne følelser.

 

Anonymous poster hash: a9c77...dd2

[Anonym bruker]

Jeg har det litt som deg. Man blir ofte misforstått som sterk, men innerst inne er man jo bare litt avstumpet følsesmessig. Mine foreldre er ingen varme personer, men nå er de plutselig som jeg er i forhold til mine barn og det kjennes veldig kunstig ut! Jeg holder avstand, kan si det blir hyggelig å se de og sende de klem i en sms, men ellers klarer jeg ikke leke sussebassedull med de altså 😳

 

Anonymous poster hash: 032f7...74a

[Anonym bruker]

Jeg har det litt som deg. Man blir ofte misforstått som sterk, men innerst inne er man jo bare litt avstumpet følsesmessig. Mine foreldre er ingen varme personer, men nå er de plutselig som jeg er i forhold til mine barn og det kjennes veldig kunstig ut! Jeg holder avstand, kan si det blir hyggelig å se de og sende de klem i en sms, men ellers klarer jeg ikke leke sussebassedull med de altså 😳

 

Anonymous poster hash: 032f7...74a

Skjønner deg godt. Jeg føler også at det er en "lek", noe som er påklistret og ikke ekte.

 

Har IKKE oppdratt egne barn slik, det skal være sikkert!

 

Anonymous poster hash: a9c77...dd2

[Anonym bruker]

Har det litt på samme måte.

 

Ikke EN gang mens jeg var liten sa foreldrene mine at de var glad i meg. Men når jeg flyttet ut og ble voksen, DA skulle det sies. Jeg svarer faktisk ikke når mamma avslutter samtaler med at hun er glad i meg nå som voksen. Det blir bare veldig rart.

 

 

 

Anonymous poster hash: fca5c...89f

[Anonym bruker]

Har det litt på samme måte.

 

Ikke EN gang mens jeg var liten sa foreldrene mine at de var glad i meg. Men når jeg flyttet ut og ble voksen, DA skulle det sies. Jeg svarer faktisk ikke når mamma avslutter samtaler med at hun er glad i meg nå som voksen. Det blir bare veldig rart.

 

 

 

Anonymous poster hash: fca5c...89f

Jeg gråter heller ikke så de ser det. Og i en alder av 35 er det ingen som trigger meg til å bli så fort sur og irritert som mine foreldre. De gjorde ingen god jobb med meg som barn, men jeg tror nok at de tror det selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: fca5c...89f

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Jeg føler også at det er en "lek", noe som er påklistret og ikke ekte.

 

Har IKKE oppdratt egne barn slik, det skal være sikkert!

 

Anonymous poster hash: a9c77...dd2

Men, det er i grunnen litt interessant dette med egne barn! Jeg liker og tro at vi har oppdratt alle likt, men ett av våre barn svarer aldri han er glad i oss når vi sider det til han, mens ett annet alltid sier han elsker oss. Og elsker er ikke et ord vi i utgangspunktet har brukt til barna, men imøteser de selvfølgelig på det Blir spennende hva de mener som voksene

 

Anonymous poster hash: 032f7...74a

[Anonym bruker]

Mye sant som er skrevet her, men prøver meg på en litt annen vinkel.

 

For din far ville nok ditt beste, og hadde helt sikkert ikke en myk far selv, og se opp til, lære av etc. Mange av våre fedre var de første til å bli litt myke, mens våre menn igjen skal være enda mykere, men gjerne uten forbilder. 

Kanskje var han ung? Eller iallefall relativt ung, og tenkte at det beste han kunne lære deg var disiplin, bordskikk, folkeskikk etc. 

 

Så, å forstå deg er egentlig ikke så vanskelig - han har vært langt fra den faren du trengte og ønsket deg. Når du som vokser ser mer av han enn den lille fliken barn ser av sine foreldre, så er bildet mer komplekst og det blir vanskelig å forholde seg til. Et mønster ble satt tidlig, og som mange ting sitter førsteinntrykket i sterkt (og tenk å sterkt det inntrykket sitter av foreldrene våre) Men, på veien til å takle dette best mulig så er det kanskje til hjelp å se hans side av saken. 

Prøv å vær raus. Prøv å tilgi. Du får aldri gjort noe med det som har vært - kun med det som ligger fram i tid. 

Anonymous poster hash: de432...1bc

[Anonym bruker]

 

Mye sant som er skrevet her, men prøver meg på en litt annen vinkel.

 

For din far ville nok ditt beste, og hadde helt sikkert ikke en myk far selv, og se opp til, lære av etc. Mange av våre fedre var de første til å bli litt myke, mens våre menn igjen skal være enda mykere, men gjerne uten forbilder.

 

Kanskje var han ung? Eller iallefall relativt ung, og tenkte at det beste han kunne lære deg var disiplin, bordskikk, folkeskikk etc.

 

Så, å forstå deg er egentlig ikke så vanskelig - han har vært langt fra den faren du trengte og ønsket deg. Når du som vokser ser mer av han enn den lille fliken barn ser av sine foreldre, så er bildet mer komplekst og det blir vanskelig å forholde seg til. Et mønster ble satt tidlig, og som mange ting sitter førsteinntrykket i sterkt (og tenk å sterkt det inntrykket sitter av foreldrene våre) Men, på veien til å takle dette best mulig så er det kanskje til hjelp å se hans side av saken.

 

Prøv å vær raus. Prøv å tilgi. Du får aldri gjort noe med det som har vært - kun med det som ligger fram i tid.

 

Anonymous poster hash: de432...1bc

Jeg er veldig glad i å tilgi.

Men de jeg skal tilgi må nesten selv uttrykke at de ønsker det.

 

 

Anonymous poster hash: a9c77...dd2