Hva er skjedd? Har han fått en depresjon?

[Anonym bruker]

En mann som var opptatt av å gjøre det beste for oss og familien, ryddet, vasket og tok med barna ut og gjorde masse forskjellige ting, spurte meg om hvordan dagen var hver eneste dag.

 

Han sendte en sms hver dag med noe hver dag og kunne funnet på å skrive på speilet med hjerte.

 

Vi har egentlig hver vår sovedag i helgene, men han våkner bare ikke. Så da har jeg blitt så sint at jeg til slutt ikke gidder å vekke han lenger, og en gang våknet han nærmere 13 og lurte på om det var noe galt.

 

Han ryddet hele tiden, slik som meg, og passet alltid på at vi hadde det bra. Kunne be meg om å gå å legge meg på senga med en bok og slappe av litt mens han ordnet med barna og middag, og jeg gjør det fortsatt for han.

 

Alt var likestilt.

 

Nå er han mer opptatt av å spille spill på playstationkontrollen og trykke på telefonen sin.

Husarbeid? Han kan ta oppvaskmaskin og henge opp en klesvask annenhver uke ellers så må jeg be han om å gjøre ting.. Kjennes ut som om at han kjører et egoistisk løp om dagen, og hvis jeg dropper klesvasken så er det ingen som vasker klær. Han forfaller utseendemessig, og bare klager over dårlig form hele tiden, men da hjelper det akkurat ikke å ligge på sofaen hele tiden, og jeg har bedt han om å dra til legen. Han sover støtt og stadig.

 

Nå høres jeg sikkert ut som en gneldrekjerring uten like, men hvordan kan dette skje? Dette er ikke mannen jeg ble sammen med.

 

Jeg lurer på hva en depresjon gjør med en mann? For noe galt er det.

 

Anonymous poster hash: 7d518...679

[Anonym bruker]

Hva sier han selv da?

 

Det høres jo ut som en depresjon, eventuelt kan han ha kommet i panikkalderen? Der han føler at de beste årene hans er bak ham, at alt bare er hverdag m.m?

 

Anonymous poster hash: 2e7bb...411

[Anonym bruker]

Depresjon? Vitamin-mineralmangel? Hormonubalanser? Andre diagnoser, f.eks. tarmdiagnoser?

 

Jeg synes du skal be ham ta ansvar for sin egen helse og komme seg til legen, der kan ha få tatt blodprøver, det er et greit sted å begynne.

 

Hva sier han selv til dette?

Anonymous poster hash: 92ae9...327

[Admin]

Nå kan jeg ikke si hva en depresjon gjør med en mann, for jeg er da vitterlig hunnkjønn, men det kan vel ikke være alt for store forskjellen.

 

Jeg blir apatisk, tiltaksløs, mister interessen for ting som før var gøy, jeg ler mindre, bruker år og dag på å gjøre rutiner og faller fort bort fra de når jeg først starter. Konsentrasjonen er på null, jeg sover enten veldig mye eller utrolig lite, våkner mye om natten og er dermed helt ubrukelig på dagen. Velger noen ganger å ignorere samboer og står rett og slett ikke opp og later som jeg sover helt til han går ut av rommet og tar med bikkjene og lukker døra.

 

I tillegg har jeg d-vitaminmangel, noe nordmenn ofte får, som gjør at man har enda mindre energi!

[Anonym bruker]

Jernmangel?

Han må til lege. Og han må disiplinere seg mht å sitte og spille på mobil!

 

Anonymous poster hash: bf2dd...9c0

[Anonym bruker]

Høres ut som min mann før/etter, men jeg har ikke noe svar til deg.. jeg spurte han sist uke om han kanskje trengte å snakke med noen -da så gan rart på meg å sa han klarer seg fint... sover mer, gidder ingenting.. gjør litt som å kle på barna, hente i bhg, legge de. Spiller mye (Noe han ikke gjorde før..) her har det skjedd litt gradvis fra juli til nå. Men tror og ikke tror han er deprimert tror det er mer at han er sliten, ikke i rutine og negativ. Han har sluttet å trene, møte kompiser og "leve"

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 31380...887

[Anonym bruker]

Takk for svar. Her er det skjedd gradvis Ja. Jeg treffer venner, og gjør ting utenom hus for ellers så blir man låst fast i a4 livet som mange sier.

 

Han har ingen venner lenger, og jeg vet han vil men sier tiden ikke strekker til. Jeg mener man får tid til det man vil ved å sette viljen til.

 

Han er såpass "barnslig" at han ikke svarer når jeg ber han om å dra til legen for å ta prøver. Han virker rett og slett giddaslaus, og orker ikke å legge planer for noe. Foreldrene har også lagt mer merke til at han sitter mye på telefon når han er der også. Han svarer dem nesten aldri lenger så jeg er den som tar meg av kontakt med dem.

 

Jeg synes det er synd at det er blitt slik. Jeg savner den mannen jeg ble sammen med og vet alt er preget av "up and down", så jeg prøver mitt beste for å få han til å skjerpe seg.

 

Men, er vanskelig når han ikke selv gjør en innsats for å bedre ting.

 

Anonymous poster hash: 7d518...679

[Anonym bruker]

Takk for svar. Her er det skjedd gradvis Ja. Jeg treffer venner, og gjør ting utenom hus for ellers så blir man låst fast i a4 livet som mange sier.

 

Han har ingen venner lenger, og jeg vet han vil men sier tiden ikke strekker til. Jeg mener man får tid til det man vil ved å sette viljen til.

 

Han er såpass "barnslig" at han ikke svarer når jeg ber han om å dra til legen for å ta prøver. Han virker rett og slett giddaslaus, og orker ikke å legge planer for noe. Foreldrene har også lagt mer merke til at han sitter mye på telefon når han er der også. Han svarer dem nesten aldri lenger så jeg er den som tar meg av kontakt med dem.

 

Jeg synes det er synd at det er blitt slik. Jeg savner den mannen jeg ble sammen med og vet alt er preget av "up and down", så jeg prøver mitt beste for å få han til å skjerpe seg.

 

Men, er vanskelig når han ikke selv gjør en innsats for å bedre ting.

 

Anonymous poster hash: 7d518...679

 

Jeg synes du skal si det til ham - at du savner den du ble sammen med, for den har han ikke vært på lenge. Jeg ville også sagt at til og med foreldrene hans har lagt merke til hvor mye han har endret seg og trukket seg bort fra andre.

 

Jeg ville også sagt til ham at hvis han ikke tar ansvar for sin egen fysiske og psykiske helse, så risikerer han at hans valg kommer til å ødelegge forholdet. Si at du støtter ham hvis han er syk, men at da må han også ta ansvar for egen helse og gå til lege og faktisk ta tak i de problemene han har. Tilby deg å bli med ham til lege om han gruer seg til å gå til legen.

Jeg ville spurt ham veldig direkte spørsmål også:

- Hva er det du sliter med?

- Du sier du bare er sliten og trøtt, men du var ikke i så dårlig form tidligere og det har heller ikke hjulpet å hvile eller trekke deg bort fra familien, så hvilken plan har du for å finne ut hva som feiler deg og for å bli frisk?

- Er du deprimert?

- Har du andre problemer jeg ikke vet om, spillproblemer, er du utro eller annet?

Blir han provosert over spørsmålene, fint, da prater han trolig. Si i så fall til ham at du begynner å lure på hva som er galt når han endrer seg så enormt som han har gjort og heller ikke vil ta ansvar for hverken seg selv og egen helse eller for forholdet deres og familien.

- Hva er det som stopper deg fra å gå til legen?

- Hva skal til for at du søker hjelp og tar ansvar for livet ditt og familien?

 

Om han ikke vil gå til lege, da sier du bare at du i morgen bestiller time til familievernkontoret og at du forventer at han blir med i parterapi der. Så kan du ta opp det med formen hans og lege igjen der.

 

 

Anonymous poster hash: 92ae9...327