Klarer ikke godta dødsfall.

[Anonym bruker]

Har mistet en i nær familie. Våkner hver natt i panikk for at det skal være sant... finner ut det er det og kjenner på en enorm sorg og angst. Er nå redd for å miste alle... sliter med tanker om at mine egne barn skal dø. Klarer ikke leve som normalt. Sorgen er altoppslukende. Hva gjør jeg

 

Anonymous poster hash: 03eaa...3d2

[Anonym bruker]

Hvor nylig var dødsfallet?

Snakk med presten/lege.

 

Anonymous poster hash: ab9f3...d2b

[Anonym bruker]

Du må oppsøke hjelp.

Lege/psykolog

 

Anonymous poster hash: b845d...eb9

[Anonym bruker]

Døde for to uker siden.uventet dødsfall. Savnet er for stort... hi

 

Anonymous poster hash: 03eaa...3d2

[Anonym bruker]

Ring legen din og hør om det finnes senter for sorgstøtte i nærheten av deg og få henvisning dit.

Jeg gitt på det senteret de har på Ahus, det var til veldig stor hjelp, de tilbyr individuelle samtaler, men også gruppe der du får være med andre som er i nogenlunde lik situasjon som deg(personalet er også med i gruppen). Jeg mistet mannen min veldig brått og gikk i gruppe med andre som også hadde mistet partner. Noen av sykdom og andre veldig brått i ulykker o.l. Det var som sagt veldig fint å få snakke med noen og få høre at ens reaksjoner, uansett hvor gale du tror de er, er helt normale. Anbefales på det varmeste <3 klem til deg.

Anonymous poster hash: e8365...ade

[Anonym bruker]

Nå er du i sjokk og sorg. Om hundre år er allting glemt og det stemmer nok altså. Du klarer ta tilbake hverdagen etterhvert, men skaff deg en å prate med i helsevesenet!

 

Anonymous poster hash: 6d487...8f2

[Anonym bruker]

Det tar faktisk lang tid før man aksepterer det. man bare VIL ikke, man NEKTER å godta at virkeligheten kan være så grusom.

Det er helt normalt, og å miste sin aller nærmeste er tusen ganger verre enn man kunne forestille seg på forhånd. Selv gikk jeg psykolog da jeg mistet mannen min, bare for å få hjelp til å takle srogen. Gikk også på sorggrupper for folk som har mistet ektefelle, og det var også til god hjelp.

Jeg angrer litt på at jeg ikke skrev ned det jeg følte og opplevde, jeg vet at mange finner hjelp i det - så det syns jeg du skal prøve.

Anonymous poster hash: 541bd...5fa

[Mumua]

Kjære deg, vil bare sende deg en klem. For ti år og 11 dager siden var jeg i dine sko og det glemmer jeg aldri. Jeg gjorde alt feil den gangen og sorgen ødela meg fullstendig, de første 7 årene var jeg knapt menneske. Så dette må du snakke med noen om og få hjelp til. Det er så bra at du skriver her som du gjør for da ser du det selv, så jeg synes du skal snakke med fastlegen din og få videre hjelp derfra. Prest kan også være godt å snakke med, jeg hadde en hjemme hos meg i noen netter når angsten og panikken var på det verste og han hamret jeg løs på når det føltes som verst (han hadde vært læreren min da jeg var barn så jeg kjente han godt). Den første tiden er altoppslukende og overveldende, og ofte blir det verre etter begravelsen siden verden da går videre på sitt vis mens vi står fast i sorgen og savnet. Be om hjelp og snakk om dette alt du klarer så du kan få bearbeidet sorgen. Masse lykke til og kondolerer <3