Jeg har blitt rammet av midlivskrisa

[Anonym bruker]

Jeg har jo hørt om denne krisa.. og nå er jeg midt i den selv.Det

 

begynte når jeg fylte 39. Plutselig føler jeg meg så utrolig gammel. Jeg føler at alle de beste åra er forbi, og at herfra nærmer jeg meg bare mer og mer det å bli gammel.

 

Jeg er så redd for ikke å bli regnet med mer. Å ikke være den som menn snur seg etter på gata (ja, det betyr faktisk mye for meg), å ikke få oppleve nyforelskelsen mer, men bare leve sammen med noen i aksept av at "det ble oss"

 

Når jeg har vært redd for ting, eller fortvilet over noe, er det alltid - i hele mitt liv - noen som har avkreftet min bekymring. De har tatt problemene mine og har trygget meg, slik at det har gått over. Nå er det ingen som kan gjøre det. Jeg sitter i det med begge beina, og det er ingen som kan benekte at jeg beveger meg mot alderdommen..

 

Jeg er faktisk kjempelei meg nå, og jeg føler at jeg er på vei til å bli tungsindig.

 

Er det noen som har opplevd det samme? Gikk det over, eller er det bare noe man må leve med?

 

Shit asså..

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Gjest Pusikatt]

Jeg er der også. Er 40 og føler meg jævlig gammel og stygg og feit og kjedelig. Sa opp jobben min fordi jeg fikk rett og slett nok av A4-livet. Så det skjer tydeligvis noe med kroppen og hodet ja...

Helt forderdelig, men folk som har vært gjennom dette, sier at det går over, og da blir ting ENDA bedre.

[Anonym bruker]

Jeg er der også. Er 40 og føler meg jævlig gammel og stygg og feit og kjedelig. Sa opp jobben min fordi jeg fikk rett og slett nok av A4-livet. Så det skjer tydeligvis noe med kroppen og hodet ja...

Helt forderdelig, men folk som har vært gjennom dette, sier at det går over, og da blir ting ENDA bedre.

 

Er det sant? Blir ting enda bedre? På hvilken måte da? Er det sånn at man plutselig digger å bli gammel?

 

Får håpe det da

 

Klem til deg.. jeg vet at det er flere av oss

 

For bare et halvt år siden følte jeg meg helt på høyden. Har aldri før vært i så god form, fikk mer oppmerksomhet enn noensinne (igjen... jaaa det betyr noe). Og nå føles det som om jeg har visnet. At jeg bare hadde et lite blaff av god flyt..

 

Jeg har kommet ut av treningsrutinene, er alltid trøtt og sliten. sover dårlig, føler at jeg ikke er oppfinnsom nok med barna, er lei av samlivet med mannen.. opplever på den fronten at jeg har blitt en av dem man bare lever sammen med, og aksepterer.. det finnes ikke noen gnist i forholdet lengre.

 

Jeg har hatt lyst på et barn til, men det ser ikke ut til å gå. Er vel i overgangsalderen snart.. andre rudnt meg får atpåklatten, men for meg er det sikkert for sent..

 

Herregud så patetisk og sutrete jeg er :D  Merkelig at jeg tappes for energi, gitt..

 

Får starte med å ta opp igjen treningen, legge meg tidlig og drikke nok vann.. så kan jeg i alle fall gjøre det beste ut av de sørgelige restene som er igjen

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Anonym bruker]

Alternativet er jo å ikke bli eldre, men det betyr jo å ligge under torven å bli til jord og det fremstår som hakket verre spør du meg.

 

Anonymous poster hash: 646a4...51a

[Anonym bruker]

Alternativet er jo å ikke bli eldre, men det betyr jo å ligge under torven å bli til jord og det fremstår som hakket verre spør du meg.

 

Anonymous poster hash: 646a4...51a

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Anonym bruker]

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

 

Alternativet er jo å ikke bli eldre, men det betyr jo å ligge under torven å bli til jord og det fremstår som hakket verre spør du meg.

 

Anonymous poster hash: 646a4...51a

 

Det er et nøkternt og logisk resonnement...

 

... som dessverre funker dårlig for tida...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Anonym bruker]

min erfaring.

 

jeg følte meg sykt gammel da jeg ble 40. avdanket, gamlis, utdatert, uinteressant. noens mor var det jeg skulle være resten av livet - og den gamle kjerringen som glodde på meg i speilet hver morgen fikk jeg bare godta var meg.

 

så sluttet jeg å være voldsomt selvkritisk, begynte å glede meg over alt som var bra både med meg og med livet rundt meg. begynte interessere meg for ting utover megselv og kjerringen i speilet.

 

jeg har aldri fått så mye oppmerksomhet fra menn som etter jeg fylte 45. stort sett menn i 30 årene, merkelig nok.

 

nå er jeg 49 og har det kjempegøy. det har hjulpet å slutte være negativ og synes mye kjipt om meg selv. :-)

 

Anonymous poster hash: 1f365...7d7

[Anonym bruker]

Jeg er 42 år og må innrømme at jeg ikke skjønner det helt, det er deilig å være i 40-åra

 

Joda, jeg har fått noen grå hår, overgangsalderen er jeg ferdig med siden jeg måtte fjerne eggstokkene og jeg har noen kråketær av noen rynker i øyekroken, men hvilken rolle spiller vel det. Det forringer ikke livskvaliteten min ihvertfall

 

Gammel er man ikke før man er 70, det er jo ikke sånn at man må klippe håret kort, ta permanent og kle seg i forklekjole selv om man har passer 40. Verden er virkelig full av spreke og sexy kvinner som er midt i livet

 

Jeg nyter:

-selvsikkerheten som kommer med alderen. Jeg vet hva jeg liker og ikke liker, jeg si nei til ting jeg ikke vil, jeg lar meg ikke styre av hva andre måtte tenke og mene sånn som jeg kunne når jeg var en usikker 20-åring

-at ungene begynner vokse til, vi er ferdige med sandkasse og Legoland. Det var en koselig tid det, men nå nyter jeg virkelig neste fase hvor vi kan gjøre helt andre ting med barna. Se en annen type film, ha en annen type samtale, stå slalåm, reise på andre typer ferie (akkurat nå er drømmen til ungene Frankrike og Paris)

-finne på mye ting med mannen, nå kan vi gå en tur på kvelden uten å trenge barnevakt, vi kan ligge å skravle i sengen en søndags morgen uten å trenge stå opp med barna osv

 

Jeg synes rett og slett livet i 40-åra er godt å leve jeg ☺️

 

Anonymous poster hash: a192a...f80

[Anonym bruker]

Jeg er 45 og syns også livet er fantastisk!

Om menn snur seg eller ikke - ja vel? Er det noen tilfeldige fyrer og deres smak som skal avgjøre hvor viktig jeg føler meg?

 

Livet blir bare bedre framover, men du må slutte å veie din egen betydning likt som ubetydelige menneskers vurdering.

 

Anonymous poster hash: acc39...df8

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar ☺ Jeg får gjøre dere til mine forbilder 😊

 

Det handler nok litt om at jeg ikke er fornøyd der jeg er i livet. Har verdens beste jobb, og verdens flotteste barn. Men jeg har ingen egentlig relasjon til mannen. Vi interesserer oss ikke for hverandre lengre. Hverken fysisk eller intellektuelt. De dype samtalene på morgenen skjer ikke. På kvelden gjør vi separate ting. Vi har forsøkt å jobbe med det.. Men jeg er redd vi bare har vokst fra hverandre.

 

Så jeg drømmer om lidenskap. Altoppslukende kjærlighet. Og føler at det tilhører de yngre åra. Jeg vil ikke bryte opp familien, men tror at vi har lite fremtid sammen når barna flytter ut. Og da vil jeg være for gammel til å kunne oppleve lidenskapen på nytt med noen andre.

 

Jeg vet at man kan forelske seg hele livet. Det virker bare så vanskelig.

 

Så det er nok der det ligger. Jeg mangler kjærligheten. Og har fått dekket et visst behov ved å få oppmerksomhet fra "de ubetydelige" som noen sier.. Men nå føler jeg at også det glir gjennom fingrene mine..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Gjest Antarctica]

Det er én ting du aldri må glemme:

 

KJÆRLIGHET er én ting. FORELSKELSE er noe ganske annet!

 

At kjærlighet innimellom vokser fram ETTER en forelskelse, betyr ikke at de to har noe særlig med hverandre å gjøre. For hvis du koker det ned, så er skillet slik: Kjærligheten handler om den andre. Forelskelsen handler mest om deg selv.

 

Kjærligheten er en vedvarende omsorg for andre vesener, eller for selve verden, der du selv ikke betyr så mye (utover det at du i høyeste grad kan nyte tilstanden. Å elske er noe man aktivt GJØR.)

 

I kontrast til dette er forelskelsen fn midlertidig sinnssykdom som inntar sansene dine og forkludrer dem. Opplevelsen av denne euforien er som et rusmiddel - men som med rusmidlene, vil virkningen avta, og man sitter igjen og skjønner ingen ting. For helt ærlig: de menneskene du har vært forelsket i i løpet av livet, er de alle så fantastiske? Eller var det din egen tilstand som gjorde at du så dem i et bestemt lys? (Som regel et sterkt forskjønnende lys...)

[Anonym bruker]

Det er én ting du aldri må glemme:

 

KJÆRLIGHET er én ting. FORELSKELSE er noe ganske annet!

 

At kjærlighet innimellom vokser fram ETTER en forelskelse, betyr ikke at de to har noe særlig med hverandre å gjøre. For hvis du koker det ned, så er skillet slik: Kjærligheten handler om den andre. Forelskelsen handler mest om deg selv.

 

Kjærligheten er en vedvarende omsorg for andre vesener, eller for selve verden, der du selv ikke betyr så mye (utover det at du i høyeste grad kan nyte tilstanden. Å elske er noe man aktivt GJØR.)

 

I kontrast til dette er forelskelsen fn midlertidig sinnssykdom som inntar sansene dine og forkludrer dem. Opplevelsen av denne euforien er som et rusmiddel - men som med rusmidlene, vil virkningen avta, og man sitter igjen og skjønner ingen ting. For helt ærlig: de menneskene du har vært forelsket i i løpet av livet, er de alle så fantastiske? Eller var det din egen tilstand som gjorde at du så dem i et bestemt lys? (Som regel et sterkt forskjønnende lys...)

Veldig godt poeng 😊 (Som vanlig fra din kant 😊)

 

Jeg er nok på jakt etter den berusende forelskelsen. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt et slikt behov hvis jeg følte kjærlighet for min mann. Det gjør jeg nok ikke. Jeg hadde nok savnet ham, vanen av ham, om vi hadde gått hvert til vårt. Men jeg tror jeg hadde vært mer preget av å ha satt barna i en situasjon som kanskje ikke er gunstig.

 

Og siden jeg da ikke er 20, hadde det ikke vært aktuelt å ta for meg av single menn heller. Hater dessuten det spillet. Når jeg tenker tilbake til singellivet så var det spennende, men jeg var ganske ensom og deppa når Ole night standen hadde gått hjem..

 

Midtlivskrisa mi handler mest om sorgen over å gå fra ungdomstida og til alderdommen. Og den handler om at jeg ikke klarer å finne meg til rette med et liv uten de brusende følelsene, spenningen,sorgfriheten.. For hvert år som går opplever jeg sterkere at det er et tilbakelagt kapittel..

 

Dette gjør jo også at jeg idealister andre menn. Og at jeg kan være et svakt bytte for dem som forteller meg med oppriktig blikk at jeg er den de drømmer om..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Gjest Antarctica]

Veldig godt poeng 😊 (Som vanlig fra din kant 😊)

 

Jeg er nok på jakt etter den berusende forelskelsen. Men jeg tror ikke jeg hadde hatt et slikt behov hvis jeg følte kjærlighet for min mann. Det gjør jeg nok ikke. Jeg hadde nok savnet ham, vanen av ham, om vi hadde gått hvert til vårt. Men jeg tror jeg hadde vært mer preget av å ha satt barna i en situasjon som kanskje ikke er gunstig.

 

Og siden jeg da ikke er 20, hadde det ikke vært aktuelt å ta for meg av single menn heller. Hater dessuten det spillet. Når jeg tenker tilbake til singellivet så var det spennende, men jeg var ganske ensom og deppa når Ole night standen hadde gått hjem..

 

Midtlivskrisa mi handler mest om sorgen over å gå fra ungdomstida og til alderdommen. Og den handler om at jeg ikke klarer å finne meg til rette med et liv uten de brusende følelsene, spenningen,sorgfriheten.. For hvert år som går opplever jeg sterkere at det er et tilbakelagt kapittel..

 

Dette gjør jo også at jeg idealister andre menn. Og at jeg kan være et svakt bytte for dem som forteller meg med oppriktig blikk at jeg er den de drømmer om..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

Hva falt du for hos din nåværende mann, da? Han kan jo ikke ha vært helt ubrukelig selv om du har mistet illusjonene?

[Anonym bruker]

 

Jeg har jo hørt om denne krisa.. og nå er jeg midt i den selv.Det

 

begynte når jeg fylte 39. Plutselig føler jeg meg så utrolig gammel. Jeg føler at alle de beste åra er forbi, og at herfra nærmer jeg meg bare mer og mer det å bli gammel.

 

Jeg er så redd for ikke å bli regnet med mer. Å ikke være den som menn snur seg etter på gata (ja, det betyr faktisk mye for meg), å ikke få oppleve nyforelskelsen mer, men bare leve sammen med noen i aksept av at "det ble oss"

 

Når jeg har vært redd for ting, eller fortvilet over noe, er det alltid - i hele mitt liv - noen som har avkreftet min bekymring. De har tatt problemene mine og har trygget meg, slik at det har gått over. Nå er det ingen som kan gjøre det. Jeg sitter i det med begge beina, og det er ingen som kan benekte at jeg beveger meg mot alderdommen..

 

Jeg er faktisk kjempelei meg nå, og jeg føler at jeg er på vei til å bli tungsindig.

 

Er det noen som har opplevd det samme? Gikk det over, eller er det bare noe man må leve med?

 

Shit asså..

 

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

Har hatt det sånn i ca 2 år nå, og det blir bare verre og verre. Jeg blir bare eldre og eldre. Snart blir jeg 41.

 

Det er helt jævlig! Så ingen trøst kommer fra meg.

 

Anonymous poster hash: 79902...568

[Anonym bruker]

Har hatt det sånn i ca 2 år nå, og det blir bare verre og verre. Jeg blir bare eldre og eldre. Snart blir jeg 41.

 

Det er helt jævlig! Så ingen trøst kommer fra meg.

 

Anonymous poster hash: 79902...568

Kanskje vi kan danne en støttegruppe

: "Kampen mot klokka"

 

😀

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Anonym bruker]

Hva falt du for hos din nåværende mann, da? Han kan jo ikke ha vært helt ubrukelig selv om du har mistet illusjonene?

Falt for ting som ikke er der lengre.

 

Vi har hatt noen litt tøffe år. Og vi er ikke et av de parene som møter utfordringer ved å komme nærmere hverandre.

 

Vi har sett for mye av hverandres dårlige sider. En ny start krever gjensidig hukommelsestap.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Gjest Antarctica]

Falt for ting som ikke er der lengre.

 

Vi har hatt noen litt tøffe år. Og vi er ikke et av de parene som møter utfordringer ved å komme nærmere hverandre.

 

Vi har sett for mye av hverandres dårlige sider. En ny start krever gjensidig hukommelsestap.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

Oj. Den var ikke så lett, nei.

Har du sagt til ham at du savner de tingene som ikke er der mer, da?

[Anonym bruker]

Oj. Den var ikke så lett, nei.

Har du sagt til ham at du savner de tingene som ikke er der mer, da?

Ja da, vi har vært åpne om det.

 

Men for å være ærlig husker jeg ikke helt hva det var engang.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664

[Gjest Antarctica]

La meg si det slik: det er ikke 39-årsdagen din som er grunn til krisa, da...

[Anonym bruker]

La meg si det slik: det er ikke 39-årsdagen din som er grunn til krisa, da...

Jo, litt. For det er først nå jeg opplever at tida flyr fra meg. Før har det liksom vært noe jeg har følt at jeg kan ta tak i senere en gang..

 

Men jeg skjønner hva du sier.

 

Vet ikke om krisa hade forsvunnet med mannen.. hadde sikkert følt meg enda mer ensom og gammal og utdatert hvis jeg satt der alene på en hybel...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 07d98...664