Hvor mange har du mistet og hvordan takler du sorgen?

[Anonym bruker]

Jeg har mistet min farmor og mormor og synes det er helt forferdelig. Takler sorg dårlig. Blir bare liggende i senga og klarer ikke fungere eller spise... gruer meg til foreldrene mine dør.... hvordan takle sorg på best mulig måte?

 

Anonymous poster hash: f8d01...d24

[Anonym bruker]

Jeg har mistet min farmor og mormor og synes det er helt forferdelig. Takler sorg dårlig. Blir bare liggende i senga og klarer ikke fungere eller spise... gruer meg til foreldrene mine dør.... hvordan takle sorg på best mulig måte?

 

Anonymous poster hash: f8d01...d24

Du må opp og ut. Og tenk litt på hva bestemødrene dine ville du skulle gjort. Se om du kan feire livet isteden for å dyrke sorgen igjen døden. Feir livet ditt for dem som ikke lenger kan og feir livene deres, hedre dem og vær takknemlig for at du har hatt dem så lenge. For all del, det er lov å sørge og man sørger forskjellig. Men la livet ta større plass enn døden.

 

 

Anonymous poster hash: ce7a3...ce7

[Anonym bruker]

Mistet mamma i julen for 2 år siden. Taklet det egentlig greit. Var på jobb og fungerte ok. Ble sykemeldt noen dager etter begravelsen, men ikke noe mer.

Husker alt det gode og flotte med mamma. Mange gode minner som jeg er veldig takknemlig for❤️

 

Har også mistet begge bestefedrene mine. Det er mange år siden.

Taklet også det bra, men jeg savner ofte morfar. Han var den beste❤️

 

Anonymous poster hash: 9437a...b6c

[Anonym bruker]

Jeg har mistet en farmor, en tante og en onkel. De andre besteforeldrene mine døde før jeg ble født, så litt ekstra trist at jeg mistet den ene som var igjen.

 

Tante døde for veldig mange år siden, så den sorgen er "lett" nå,

Men onkel døde nylig og det kjennes godt i magen og brystet nå når jeg tenker på det. Har vokst opp i nabohuset og var et tett forhold. Blir veldig rart denne julen.

 

Soegen min har ikke tatt overhånd i hverdagen, men den dagen det skjer noe med mamma og pappa, det tviler jeg på at jeg kommer til å takle greit

 

Anonymous poster hash: 7d2d2...f4d

[Anonym bruker]

Jeg har mistet min farmor og mormor og synes det er helt forferdelig. Takler sorg dårlig. Blir bare liggende i senga og klarer ikke fungere eller spise... gruer meg til foreldrene mine dør.... hvordan takle sorg på best mulig måte?

 

Anonymous poster hash: f8d01...d24

Oy. Det var dårlig stelt.... Jeg har mistet begge foreldrene mine, tre besteforeldre (fjerde er døende nå) og en søster. I tillegg til nære venner, perifere venner og bekjente selvfølgelig (vokste opp under litt "røslige" kår). Jeg takler sorgen forskjellig fra dag til dag. Jeg er i 20-årene og hverdagen kan bli hard hvis man sammenligner seg med andre, så det forsøker jeg ikke å gjøre. Når andre snakker om tid med moren sin f.eks. så "tar ikke jeg meg råd" til å synes synd på meg selv som ikke har noen mor. De tankene er det ikke vits i å tenke. Se framover og prøv så godt du kan å aldri se bakover. Men jeg liker å tenke at vi skal treffes igjen en gang da. Det tror jeg, og det hjelper selvfølgelig. Det hadde vært fryktelig trist å tenke at dette var alt ☺️

 

Anonymous poster hash: a1b54...645

[Anonym bruker]

Jeg mistet oldemoren min da jeg var i starten av 20-årene, men hun var 96 år og jeg hadde lenge vært forberedt på at hver gang jeg besøkte henne kunne være den siste. Jeg taklet bra å miste henne siden jeg visste at hun var mettet på livet grunnet dårlig syn og dårlig hørsel noe som gjorde at hun følte hun ikke fikk utfoldet seg slik hun ønsket.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å miste nære familiemedlemmer da jeg ikke har opplevd det, men jeg ser for meg det er hardt. Man skal selvfølgelig ha lov til å sørge og man finner nok sin måte, men jeg tror ikke det er sunt å bli værende i "kjelleren". Kanskje "tvinge" seg selv til å gjøre noe annet, være sosial e.l bare for å få fokuset over på noe annet.

 

Sist, men ikke minst, ta vare på de gode minnene

 

Anonymous poster hash: d75b5...536

[Anonym bruker]

Faren min, bestemoren min, broren min, morfaren min, en kompis, tanten min og en onkel.

Man blir litt hardhudet etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 817d6...c85

[Anonym bruker]

Samboeren min, To søskenbarn, to onkler og en tante. Ene. Søskenbarnet tok sitt eget liv. Ellers mistet jeg besteforeldrene mine for flere år siden. Takler sorgen? Man bare gjør det. Død er en naturlig del av livet dessverre. Og ingen som har det godt av at man graver seg ned.

 

Anonymous poster hash: c7ca6...a16

[Anonym bruker]

Har mistet alle, utenom mann og barn. Så vet at livet er skjørt.

2 bestefedre for lenge siden. Så døde pappa tidlig. (Var 55) Så døde ene bestemor mi. Så døde mamma. (Også 55), så døde siste bestemor mi, før både tante og onkel døde i vinter. Så 6 stk de siste 10 årene... er enebarn, så alt praktisk havner på meg :/

 

Anonymous poster hash: 2b37b...1a4

[Anonym bruker]

Har mistet alle, utenom mann og barn. Så vet at livet er skjørt.

2 bestefedre for lenge siden. Så døde pappa tidlig. (Var 55) Så døde ene bestemor mi. Så døde mamma. (Også 55), så døde siste bestemor mi, før både tante og onkel døde i vinter. Så 6 stk de siste 10 årene... er enebarn, så alt praktisk havner på meg :/

 

Anonymous poster hash: 2b37b...1a4

Hadde jo to oldeforeldre i livet lenge og. De døde når jeg var 10 og 16. Så har blitt endel begravelser

 

Anonymous poster hash: 2b37b...1a4

[Anonym bruker]

Har mistet alle, utenom mann og barn. Så vet at livet er skjørt.

2 bestefedre for lenge siden. Så døde pappa tidlig. (Var 55) Så døde ene bestemor mi. Så døde mamma. (Også 55), så døde siste bestemor mi, før både tante og onkel døde i vinter. Så 6 stk de siste 10 årene... er enebarn, så alt praktisk havner på meg :/

 

Anonymous poster hash: 2b37b...1a4

Hadde jo to oldeforeldre i livet lenge og. De døde når jeg var 10 og 16. Så har blitt endel begravelser

 

Anonymous poster hash: 2b37b...1a4

[Anonym bruker]

Har mister 7 nære på 3 år. Å miste pappa var værst!

 

 

Anonymous poster hash: 7d32f...f0d

[Anonym bruker]

Folk blir gamle og min familie, så jeg mistet oldeforeldre i tenårene også har jeg mistet tre besteforeldre som voksen (har mormor fremdeles)

 

Jeg takler sorgen helt greit, det er jo livets gang. Ingen lever evig og jeg ønsker jo ikke det for noen jeg er glad i heller. Jeg håper for alle mine nære at de lever et godt liv med god livskvalitet så lenge som mulig også at de dør fort og smertefritt. Lang tids sykeleie, å leve lenger enn kroppen egentlig orker så man blir liggende pleietrengende på et sykehjem osv unner jeg ingen. Da er det bedre de dør brått og kanskje litt yngre, så skal heller jeg takle en sorg som kommer brått

 

Det er lov å sørge, det er lov å savne, men det er ikke bra å dyrke sorgen. Man må opp og ut, treffe folk, gå på jobb, la livet gå videre. Så får man felle noen tårer og kjenne på savnet når bølgene av sorg kommer, men man kan ikke legge seg til og dyrke det.

 

Anonymous poster hash: 6aaff...765

[februarprins2013]

mistet bestemor, en onkel og 2 tanter, tenker på de,men livet har gått videre

[Anonym bruker]

Ikke dyrk kunden dagen de døde. Feir livet dem hadde og ta frem minner fra et langt liv <3

Anonymous poster hash: 5f21d...652

[Anonym bruker]

Mistet mitt barn på 3 og det sliter jeg med. Min aller beste vennine 32 år vart hun. Barnet hennes låg i neste 2 døgn ved siden av henne. Lå nesten i 2 døgn død.

 

Mistet 2 arbeids kamerater i 40 åra. 4 fra 20 til 30 år som du traff på fester og privat ute.

Anonymous poster hash: 3f353...d91

[Anonym bruker]

Har mistet to besteforeldre. Mistet første da jeg var 14. Det var et stort sjokk og var og er en stor sorg, helt uventet. Jeg slet med det lenge, og kommer aldri til å klare slippe den klumpen jeg fikk i magen den dagen helt ordentlig. Han var så fantastisk, skulle så gjerne hatt han med oss lenger. Hadde ønsket han hadde fått oppleve å hilse på barna mine.

 

Da den andre besteforeldren døde var det etter lang tids sykdom, så var lenge forberedt. Var jo selvsagt trist men samtidig nesten en lettelse så hun skulle slippe mer nedturer og smerter.

 

Har også mistet en god kollega i selvmord. Det var utrolig trist, tenker mye på personen ennå. To år siden.

 

Anonymous poster hash: 08909...8b5

[Anonym bruker]

Mistet mormor og farmor. Det var selvsagt utrolig trist for særlig mormor hadde jeg et ekstremt nært forhold til.

Farmor hadde jeg også et ganske nært forhold til og hun døde så altfor tidlig (da jeg var tenåring). MEN dødskampen var lang og det var egentlig bare greit (men trist) når hun endelig fikk fred.

 

Livet er slik at man faktisk dør av det... OG så lenge det går i "riktig" rekkefølge, så er det noe vi må akseptere.

Selvsagt skal vi sørge, men samtidig så må vi ikke ha bygget oss en så skjør virkelig så langt fra den virkelige virkeligheten at vi ikke takler livets gang (og motgang).

 

Anonymous poster hash: 6ab83...860

[Anonym bruker]

Jeg har mistet mormor, farmor, morfar, mamma, pappa, faren til sønnen min. (I den rekkefølgen)

 

Dette er av de nærmeste. Har "selvsagt" vært med - og kjent på sorgen - npr mannen sine besteforeldre døde osv.

 

 

Jeg takler slike ting helt ok. Sorgen er der, savnet er der.

Må si den jeg savner mest er mamma. Men sjokket var nok størst da faren til sønnen min døde. Det var også det værste der og da, det å fortelle sønnnen min at pappa er død...

 

Anonymous poster hash: 16353...472

[Anonym bruker]

Har mistet 4 i nærmeste familie og 3 kolleger på 3 år..

Å miste pappa var værst! Kreft i hele familien..

Jeg prøver å ikke kjenne på sorg..

 

Anonymous poster hash: 7d32f...f0d

[Anonym bruker]

Har mistet flest gamle familiemedlemmer, det takler jeg veldig bra. Når personen er gammel, hatt ett langt og godt liv syns jeg det er godt de får sovne inn og slippe å lide bare for at andre rundt ikke vil miste de. Har hatt flere samtaler med min far om vi ønsker besteforeldrene skulle få behandling eller ei når de ble syke. Min farmor nektet en oprasjon som kunne ha forlenget livet sitt, så når hun ble dement og ble syk på en annen måte fikk han spm om hun skulle behandles eller om å bare gjøre den siste tiden minst mulig smertefull. Min far syns det er vanskelig å få slike spm så han tok en prat med oss i heimen, slik at han hadde oss i ryggen. Valget for oss var veldig enkelt for vi viste hva hun hadde ønsket.

Jeg fikk også dette spm når jeg var den først som besøkte min farfar da han endte på sykehuset langt unna der vi bodde. Denne gangen ble det også veldig enkelt og jeg trengte ikke å tenke meg om selv om det var ikke mange valg.

 

Når de døde ble vi igrunn bare lettet, kort sykeleie for begge to og de døde med kort mellomrom. Min farmor fikk begravelsen sin slik hun mener alle begravelserr skal være: en feiring av livet til den døde, med latter, prat, glede og sorg. Alle kom i fargesprakende klær, oldebarn som gikk rundt og laget liv. Jeg er rimelig sikker på at hun smilte i kisten npr tre barnebarn satt forran kisten under begravelsen, tittet på alle menneskene, vinket, lukta på blomstene og snakka. Da pretesten satte seg ned sammen med de og tok praten derfra satte det prikken over i'en.

 

 

 

Anonymous poster hash: b22c7...a41

[Anonym bruker]

Har mistet tante,onkel og besteforeldrene mine. Men aller verst var det å miste pappa. Er 16 år siden men føler jeg ikke har kommet over det ennå. Begynner å gråte hver gang jeg tenker på han mere enn 2 min. Men så var jeg kjempe gla i han.

 

Anonymous poster hash: a8073...2be

[Anonym bruker]

Jeg har vært så utrolig heldig og kun mistet folk og dyr i rett rekkefølge. Fikk en ekstra klump i halsen når siste besteforeldren døde og jeg innså vi er nede på foreldregenerasjonen. Men, sånn er livet! Tenker ofte på de, steller grava osv, hender jeg feller ei tåre flere år etter, men min jobb er nå de som lever! Minnene om de andre lar jeg også leve

 

Anonymous poster hash: 0e84f...d98

[Anonym bruker]

Siden jeg var liten har jeg mistet 2 oldeforeldre(da jeg var barn), alle besteforelder, mellom 14 og 25, nevø og mamma. De to siste klarer jeg ikke å gradere fra hverandre ift sorg. Nevø var baby, så det gikk mest på at det var skikkelig vondt å oppleve at søsteren min hadde det så vondt.

 

Det er nå 14 år siden siste dødsfall, håper det blir lenge til neste

Anonymous poster hash: 3ddd4...34b

[Anonym bruker]

Du må opp og ut. Og tenk litt på hva bestemødrene dine ville du skulle gjort. Se om du kan feire livet isteden for å dyrke sorgen igjen døden. Feir livet ditt for dem som ikke lenger kan og feir livene deres, hedre dem og vær takknemlig for at du har hatt dem så lenge. For all del, det er lov å sørge og man sørger forskjellig. Men la livet ta større plass enn døden.

 

 

Anonymous poster hash: ce7a3...ce7

Enig med denne. Syntes det var grusomt når bestemoren min døde....men ingenting imot når søsteren min døde. Den sorgen kommer jeg aldri "over". Vondt enda, selv om det er 6 år siden. 

 

Anonymous poster hash: 3057a...922