Gir snart opp dette forholdet.

[Anonym bruker]

Mannen ER verdens snilleste. Omsorgsfull og flink med barna, NÅR han er hjemme.

Han driver eget firma og jobber sinnsykt mye. Tjener gode penger og vi er gjeldfrie og har det godt økonomisk.

Jeg flyttet til hans hjemsted. Jeg har sagt i fra, tatt alvorlig samtale, jeg har grått fordi jeg er så mye alene. Han lover og lover at snart blir det bedre. Sagt det i to år nå.

Han tar sin del av levering og henting men må ofte tilbake på jobb etter jeg er hjemme fra jobb.

Han er oftere borte ved leggetid enn hjemme. Han jobber også mange søndager.

Jeg har ikke klart å få noen venner her. Venninnegjengene er liksom satt fra skoletiden. De er hyggelige men er lite interessert i å få en ny i gjengen. Jeg er så vanvittig ensom og deprimert.

Jeg lengter etter mitt eget nettverk og tanken på å flytte hjem er blitt større og større.

Jeg elsker mannen min for til tross dette arbeidsnarkomaniet hans så er han en fantastisk fyr. Om man klarer å se forbi at familien alltid blir nedprioritert da. 😏

Så hva tenker dere?

Bare å gi opp? Det blir aldri bedre, han har perioder på kanskje en måned av gangen, to/tre ganger i året der han tar meg alvorlig, så sklir det ut igjen. Bare denne uken, og litt i neste uke, osv osv

 

Anonymous poster hash: 02f78...fc3

[Anonym bruker]

OK, kan dette firmaet flyttes på? Er det mulig for dere å flytte til et sted hvor du har mer nettverk enn nå? Jeg tenker at du er ensom, og det løser du jo egentlig ikke ved å gå fra mannen....Jeg tror han gjør det fordi du "lar" han...Hva med å sette foten ned å si NEI?

 

Altså når han sier han må stikke på jobben etter middag, så sier du høyt og i en sint tone "NEI det må du ikke, det er ikke aktuelt at jeg er alene med barna" Og om han sier jamenjamenjamen, så får du svare med at han får godta å tjene mindre penger, eventuelt velge å betale deg masser av hardt tjente grunker i bidrag. Om han forsøker å gå ut selv om du sier nei, løp ut i gangen, hiv på deg skoene og ta deg en tur, så MÅ han være hjemme Fra spøk til alvor...du kan jo si at han ikke har noe "hjem" å komme til om han velger å dra på jobben! Om du kjører et slikt regime en periode, og tvinger han til å være hjemme, så tror jeg han også vil se verdien av å være med barna. Det er ofte slik at de som er lite med barna sine, savner dem mindre fordi man glemmer de små fantastiske øyeblikkene, og opplever barna mer som bråkete og slitsomme. Derfor tror jeg at dersom han blir tvunget til å plugge inn over tid, vil han kanskje ikke ønske å plugge ut igjen?

 

Jeg tror likevel du må kompromisse om du skal leve med denne fyren. Dvs at du må nok godta å være mer gressenke enn mange andre, og da må du finne dine kjernesaker og sette krav. Ett av dem kan jo være å flytte? ett annet kan være at han må velge seg ut dager hvor han kan få jobbe seint men da er de andredagene familietid, enten jobbe seint 2 dager per uke og så ABOSLUTT INGEN jobbing i helger eller INGEN sene dager men OK at han jobber søndager innimellom.

 

Har en arbeidsnarkis hjemme selv som ALLTID er tilgjengelig for alle (inkludert meg <3 ) og det er slitsomt! Samtidig er jobben også en hobby og gir han masse, så forstår han jo....og han stiller alltid opp på viktige ting, men jeg og opplever at han ofte er borte på ettermiddager i uken, og bruker gjerne en av helgedagene på jobbing...Nå har dette bare vart i 6 mnd, og han har lovet bedring etter jul...jeg tror jeg hadde blitt DRITTLEI om jeg var i din situasjon! Kankje det er jeg som skriver et slikt innlegg om 2-3 års tid... Lykke til og klem

Anonymous poster hash: f34f3...6c2