Akkurat nå er livet et kaos. Advarsel, langt.

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat fått innvilget AAP og skal til utprøving av arbeidsgrad. Samtidig er jeg i et forhold som funker til en viss grad, men det er ingen følelser eller kjærlighet mellom oss. Jeg hadde i utgangspunktet flyttet inn på eget soverom pga. at jeg ikke sover noe godt i samme seng som mannen. 

Har to barn, et er voksent. Den voksne sønnen min hadde flyttet hjemmefra. De siste mnd. har jeg blitt klar over at han er deprimert og sliter veldig med det. Han bodde sammen med kjæresten sin og det gikk nok veldig ut over henne. Hun hadde i tillegg sine egne problemer å hanskes med. Min sønn med sine problemer og hans kjæreste med sine problemer igjen var ingen god match. De dro rett og slett hverandre ned. Hver gang sønnen min fikk sine depressive anfall så ringte hun meg. Han var så fæl mot henne, truet med selvmord og bla. bla. bla. Det jeg ikke viste var at hun også ringte og sendte sms til min sønns stemor. Når sønnen min fikk disse "anfallene" sine så ville han være alene til det gikk over. I stedet for å la han få den tiden for seg selv så gikk hun etter han og maste på hva som var galt, om han ikke elsket henne mer, hva hun kunne gjøre for han osv. osv. Min sønns stemor hadde observert dette når de var på ferie sammen.

Det ble så ille at jeg fikk vondt i maven hver gang jeg så kjærestens navn på tlf. min. 

Jeg har levd under press i så lang tid at jeg har problemer med å takle stort mer.

 

I og med at jeg kjenner min sønns psykolog så tok jeg kontakt med denne etter at han hadde et av sine depressive anfall sist helg. Jeg fortalte denne hvordan ting var. Denne visste ikke noe om det fordi han ikke hadde klart å si noe. Sønnen min har problemer med å snakke om seg selv. 

Jeg fikk noen tips til hva jeg kunne gjøre for han, men det måtte være frivillig. 

 

Tok kontakt med min sønns stemor, faren har angst for å ta tlf., og vi bestemte oss for at vi skulle møte opp hos sønnen og ta en real prat og få overtalt han til å bli med til et sted jeg fikk anbefalt av psykologen. Et team hvor man får en psykiatrisk vurdering av han. 

 

Vi dro hjem til dem og når vi kommer dit har min sønn gjort det slutt med kjæresten sin. Hun sitter og hylegriner og sier en del snodige ting. Hun visste for øvrig at vi skulle komme. Forsøkte å snakke med henne og roe henne ned men det var helt håpløst. Så vi prøvde å konsentrere oss litt om sønnen også. Når hun ikke fikk den ønskede oppmerksomheten så ble hun helt panisk og til slutt måtte vi sende henne bort. Altså, hun ble hentet av noen i hennes familie. 

Min sønn gikk med på å bli med meg for å få en psykiatrisk vurdering. Jeg fikk også lov til å kontakte sjefen hans og forklare han problemene for sønnen har vært borte fra jobben noen ganger fordi han ikke har klart å komme seg på jobb.

Vi tre foreldrene krevde at sønnen skulle bli med meg hjem. Faren og stemoren bor et godt stykke unna her vi bor så alt av hjelpeapparat er nærmere her. 

 

I går fikk vi en psykiatrisk vurdering av han. Sterkt depressiv. Han fikk medisiner som man håper skal hjelpe. Psykologene, 2 stk., anbefalte sterkt at han og kjæresten ikke er sammen, at han bor hos meg en stund og at han fortsetter å jobbe. 

 

Jobben hans var helt enestående. To timer etter at jeg snakket med sjefen fikk jeg en sms med en plan de skisserte for jobben hans en stund fremover. Den innebærer at han ikke er alene.

 

Gårsdagen var helt jævlig. I tillegg hadde jeg ikke sovet noe natten før. Jeg hadde ikke fått tatt medisinen min så smertene i kroppen var på topp i tillegg til at hjernen jobbet "overtid" med alle mulige rare tanker.

 

Jeg var en del i kontakt med stemoren i løpet av dagen i går. Hun ble pepret med sms fra xkjæresten. Jeg fikk se noen av sms'ene, de verste, og det er helt tydelig at jenta har problemer. 

Utpå ettermiddagen begynte xkjæresten å sende sms til meg også. Til slutt ringte jeg henne. Jeg prøvde å forklare hva som skjer med sønnen min, at han ikke har det bra og at de ikke kan være sammen pga. hver sine problemer. Jeg ba henne om å være så snill og få hjelp med sine problemer for jeg klarer ikke over henne også. Vi snakket en god stund, men det var stort sett hyl og grin fra hennes side. 

 

Hun fortsatte å sende sms til stemoren som forsøkte å svare så diplomatisk som mulig. Men vi er slitne alle mann her, så oppførselen til xkjæresten er litt mer enn vi klarer med. 

Xkjæresten har også sendt masse sms til min sønns kompis, så både sønnen min og kompisen var relativt oppgitt.

Jeg snakket en del med sønnen og kompisen i går og det viser seg at hun overdramatiserer alt, hun gir til og med sønnen min "innetid" om han er ute med kompisen, hun gir sønnen min inn i mellom "lov" til å spille PS4 og se det han vil på tv. Det siste har hun også sagt til meg, men tror jeg ble for rystet til å klare å reagere.

 

Utpå kvelden i går har xkjæresten slettet på facebook og instagram at hun er i et forhold med min sønn, og har også fjernet noen av bildene av de to sammen. Han sto dermed bare i et forhold på facebook. Han hadde tidligere på dagen spurt meg når han kunne fjerne at han var i forhold med henne og jeg ba han om å vente noen dagen. Men når hun slettet han så gjorde også han det og fjernet også bilder. 

 

Rundt midnatt får jeg en sms om at han har slettet alt om forholdet deres på sosiale medier, også bilder, så nå var det nok helt over. Takket meg for alt jeg har gjort for henne og at hun var kjempe glad i meg. 

Jeg svarte i dag med at det var helt vanlig å slette ting på sosiale medier når det ble slutt. Ba henne også om å være med venner og familie, komme seg på skolen og på jobb. For det vil gjøre henne godt. Skrev også at når ting har roet seg så skal vi møtes. Jeg er jo glad i jenta men de to kan ikke være sammen. Ønsker henne alt godt her i verden. 

 

På morran i dag var jeg med sønnen til fastlegen vår for å få sykemelding for denne uken. Hun er ny for han og hun ønsket å vite en del om depresjonene hans. Sammen fikk vi fortalt henne hva det står i.

Hun er også min fastlege og kjenner meg godt etter 11 år. Når vi skulle gå så tar hun meg til siden og spør meg hvordan det går med meg i alt dette for hun så at jeg ikke har det så bra. Jeg holdt på å begynne å grine så jeg svarer bare at jeg skal klare meg. 

 

Men nå er jeg sliten eller utmattet. Utmattelse er en del av sykdomsbildet mitt. Hele huset står på hue her så jeg har ikke tid til å ta hensyn til meg selv. Lite hus, 4 mennesker, en hund + en liten del av flyttelasset til sønnen min. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Rommet til sønnen min har jo jeg bodd på så der har jeg masse klær og mine ting. Soverommet til min mann, som jeg flyttet inn på i går, er rotete som fy. 

Så bokstavelig talt hele huset må ryddes. I tillegg har vi leiligheten til sønnen min som må tømmes i løpet av november. Ikke aner jeg hvor de tingene skal oppbevares. Har bedt min mann om å kontakte en kompis og få denne til å hente tingene han har stående i garasjen vår. De ble satt der i juni og skulle stå der i to dager. Min mann er konflikt sky men sa han skulle det. Jeg vet jo at han ikke gjør det så da blir det enda en ting jeg må gjøre. 

 

Akkurat nå føler jeg at jeg går veldig på akkord med meg selv. Men jeg vet at jeg bare må bite tenna sammen og få gjort noe med situasjonen her hjemme, altså alt rotet. 

Når det gjelder sønnen min så må jeg nå fremover følge med på han og være der for han når han trenger meg. 

 

Disse siste dagene denne uken skulle jeg egentlig brukt til å finne en bedrift hvor jeg kan få prøvd ut arbeidsevnen min. Men jeg har ikke fått tatt en eneste tlf. Har vært så mye annet som jeg har vært nødt til å prioritere. Får se om jeg i helgen i det minste får lagd meg en liste over steder jeg kan ringe på mandag. 

 

I alt dette har jeg fått to gleder. 

1. Sønnen min ser i dag ut til å være lettet og i bedre humør. Han sier det selv at skuldrene hans er lettere. At han føler at det bare kan bli bedre og at han ser for seg en fremtid nå.

2. Sønnens biologiske far har endelig skjønt at han må trå til og støtte sønnen vår. Han kom til og med og var med oss på den samtalen med psykologene i går. Jeg ble så glad for det at jeg ga han en stor klem. Jeg så også at sønnen vår satte stor pris på at faren dukket opp selv om stemoren ikke kunne være med. 

 

Hva jeg vil med dette aner jeg ikke. Tror jeg egentlig bare ønsket å få det ut. Beklager dårlig språk og skrivefeil. Disse tingene ble ikke prioritert når jeg skrev. 

 

Nå er vaskemaskinen i gang og jeg skal sette i gang med å få ryddet litt her og litt der. Tenker at fellesrom og rommet til sønnen min haster mest så får soverommet vente til en dag jeg kanskje har litt mer energi.

 

 

Anonymous poster hash: d974e...662

[Anonym bruker]

For en stri tørn dere har hatt! Høres ut som sønnen din får god hjelp nå. Ta vare på deg selv oppi det hele. Klem

 

Anonymous poster hash: 1ba0a...5da

[Anonym bruker]

Oj...det var mye som hadde skjedd dere.

 

Kunne du hatt nytte av å snakke med noen selv? Fastlegen? Eller en psykiatrisk sykepleier?

 

Anonymous poster hash: c73f5...d87

[Anonym bruker]

Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: b1f15...76d

[Anonym bruker]

Forferdelig når barn blir psykisk syke - også om de er voksne! Jeg har prøvd det selv, da attenåringen røk inn i en psykotisk episode i fjor, og det var bare helt fælt. Men det kan gå over! Hold fast i tanken om at han skal komme seg videre forbi dette. Jeg syns det høres ut som om du til nå har taklet ALT så godt som det kan gjøres.

 

Konkrete tips videre: 

 

Nr 1 er å blokkere eksdama på telefonen. Det bør også gutten gjøre. Hysteriske mennesker er ikke det du trenger nå. Hun har ikke vært noen god påvirkning i det hele tatt... se ikke bort fra at hun har forsterket hans depresjon ved å være så kontrollerende, krevende og hysterisk.

 

Nr 2: Si til mannen din at denne dugnaden MÅ han bare støtte deg i - nå er det krisetid, og han får vise hva han er laget av! Tildel ham evt konkrete oppgaver så du slipper å tenke på det. Legg lista lavt mht renslighet og orden. Informer småsøsken på en need-to-know-basis, ikke grav dypt i greiene, men fortell dem at han har det dårlig nå, at han ikke er i samme humør som før, og at alle må hjelpe til for å få ting til å gå rundt. Være flinke til å rydde osv.

 

Nr 3: Bruk legen din for alt hun er verd, bruk nettverket ditt så langt det går. Få hjelp med ungene, hunden, hva det nå måtte være.

 

Nr 4: Ta time-outs. Sørg for å ha en liten ting hver uke som BARE er din. En korøvelse, en trening, en tur i skogen, en film på kino, 1000 meter i svømmehallen eller hva som helst.

 

Lykke til med gutten!

Anonymous poster hash: 473c6...c09

[Anonym bruker]

Uff, du står i mye nå.... jeg står i en liknende situasjon med gutten min på 16.

Liknende i at absolutt alt faller på meg, jeg må ringe rundt, ordne opp og sliter meg fullstendig ut. I tillegg har jeg to barn til som skal følges opp, og jeg er livredd for at sønnen min skal få det så dårlig at han prøver på noe dumt...

Jeg holdt på å kollapse fullstendig for noen uker siden og fikk et godt råd: " du må la sønnen din ta ansvar og følges opp av hjelpeapparatet" altså la han komme mer på banen, lage avtaler om møter med skolen selv etc.

Jeg tror det ville være det beste for deg også. For slik kan du ikke fortsette.

Sønnen din må selv ha all kontakt med sin arbeidsgiver og hjelpeapparatet, du kan ikke fortsette å gjøre alt for han.

Du sier han er voksen, han må selv avtale med kamerater og familie til hjelp med flytting. Du har mer enn nok med alt det andre. Han må ansvarliggjøres for å bli bedre, og må ta ansvar selv.

Du som mor skal selvfølgelig fortsette å støtte han og elske han. Men de praktiske tingene må han ta tak i selv. Det vil hjelpe han i lengden. For ingen er tjent med å behandle han som et barn. Kutt all kontakt med denne ekskjæresten, det bare sliter deg ut. Husket kan du ta tak i når du har overskudd. Ta litt hver dag. Ta et rom om dagen feks.

Sett krav til sønnen din når han bor hos dere og få han til å betale litt for husleie/mat.

 

Anonymous poster hash: a974e...d48

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er tungt dette. Føler også skyld siden jeg ikke har sett dette før. Men prøver å tenke at vi må se fremover. Fikk litt ro i går ettermiddag og kveld til å hvile ut. Sønnen dro til faren sin og skal være der til i dag. Skal på Halloweenfest med venner i kveld, men har lovet å ikke drikke. Han er på medisiner og bør derfor ikke drikke mer enn et par øl. Han har sagt han skal kjøre så da må jeg bare stole på det. Han er 21 år så skjønner jo at han vil være med venner.

Før han dro i går fortalte han at nå hadde han ikke hatt noen depresjonsanfall på 2 dager. Det var vist så lenge siden det sist skjedde at det var en rekord. Jeg fortalte han at det kan desverre komme neste gang han får motgang og det var han fullt klar over.

Han er veldig klar for jobb på mandag. Nå har han jo sett at jobben bryr seg så det skal gå bra. Jobben betyr mye for han.

 

I dag blir det mer rydding og fixing av heimen. Jeg tror vi alle trenger det. Mannen har fått beskjed om å hjelpe til men tviler sterkt på at det skjer. Han har jo vondt i ryggen måtte jeg forstå.

 

 

 

Anonymous poster hash: d974e...662