Dere med særkullsbarn og felles barn, trenger deres synspunkter.

[Anonym bruker]

Hvordan er samboeren din mot barna du hadde fra før, i forhold til mot det barnet dere har sammen?

 

Her snakker omtrent ikke samboer og barna mine sammen. Tror det er mnd siden de hdde en samtale. Det var vel kansje når vi var på sommerferie..

 

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er slik, eller når det ble slik. Men det har i alle fall vart lenge nå. Han er kjempeflink mot vårt felles barn på 3 år.

 

Hvordan er det hos dere?

 

 

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

[Anonym bruker]

Her er mannen min flink med min førstefødte, og enda hakket flinkere med vårt felles nyfødte barn (så langt). Han vekker eldstemann, lager frokost og matpakke, snakker om forskjellige ting som skal skje i løpet av dagen (eller annet) og leverer på SFO hver skoledag. I helgene spiller de ofte sammen eller så ser vi på film sammen. Han legger eldstemann hver dag han er hjemme til leggetid (leser Donald og synger nattasang). Med minstemann er det mest kos, byssing og bleieskift som står på agendaen. Mannen min har sagt at han kommer til å være strengere med vårt felles barn enn han har vært med mitt første barn, men jeg tror minstemann sjarmerer pappaen i senk uansett så det blir rimlig likt. Må sies at ekstrapappaen har vært i eldstemanns liv i snart 7 år så der har gått seg fint til

 

Anonymous poster hash: b45cb...7c9

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det høres kjempefint ut☺

 

Flere med erfaringer? Og kom gjerne med synspunkter på vår situasjon.

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

[Anonym bruker]

Mannen min behandler sønnen min som sin egen. Jeg tror helt ærlig han ikke tenker over at han ikke er biologisk far. Nå var jo ikke biologisk far inni bilde så han er jo eneste pappa da. Man kan selvfølgelig ikke forvente at steforeldre og stebarn skal føle det dame som om de hadde vært biologisk, men jeg tenker at for meg var det en selvfølge at man skal fungere som en familie i hverdagen og min og vår ikke skal være tforskjell i hverdagen....

 

Anonymous poster hash: 8f7ce...e0c

[Anonym bruker]

Mannen min tar seg godt av mine barn,de er som voksne å regne nå men han stiller opp. Kjører og henter,trener sammen med de,diskuterer med de og setter de på plass hvis det er nødvendig. God pappa også for de små vi har felles.

Trist å lese hvordan det er hos dere HI. Ville snakket med mann og barn.

 

Anonymous poster hash: 49b61...299

[Anonym bruker]

Det hadde jeg aldri godtatt.

 

Anonymous poster hash: 045c0...d56

[Anonym bruker]

Broren til mannen min bor i samme gate som oss, og han har en sønn som er et år yngre enn vår eldste sønn så han er ganske mye her. Mannen min behandler nevøen sin bedre enn mannen din behandler stebarna sine....

 

Det er da helt naturlig å snakke med de man bor sammen med, spørre hvordan dagen har vært, hva som skjer på fotballfronten eller hva det nå er ungene er opptatt av, om de har noen planer med venner i løpet av helgen, hvordan det er på skolen for tiden osv. Vise interesse.

Anonymous poster hash: 17fd2...744

[Anonym bruker]

Hvordan er samboeren din mot barna du hadde fra før, i forhold til mot det barnet dere har sammen?

 

Her snakker omtrent ikke samboer og barna mine sammen. Tror det er mnd siden de hdde en samtale. Det var vel kansje når vi var på sommerferie..

 

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er slik, eller når det ble slik. Men det har i alle fall vart lenge nå. Han er kjempeflink mot vårt felles barn på 3 år.

 

Hvordan er det hos dere?

 

 

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

Dette er litt likt som hos oss, og jeg vil skilles. Forholdet mellom mannen min og barnet mitt er en av grunnene.

 

 

Anonymous poster hash: ac58a...605

[Anonym bruker]

Beklager, men det ikke an å ha det sånn. Det spørs selvfølgelig hvorfor. Er barna dine lite snakkesalige og mannen din bare lar det være sånn? Eller er han negativt innstilt til dem og mekter å snakke med de?

 

Pass på, dette kan skade barna. Jeg måtte leve i samme hus med ei stemor somdrev psykologisk terror. Nektet å ha en samtale med oss barna (tenk deg, ikke en samtale, en følelse, et snev av omsorg) men kunne smette inn en soydig kommentar eller et fnys når hun hørte at vi snakket med pappa. Hunsnakket kun direkte til oss om hin skulle kjedte. Jeg har i dag unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst.

 

Anonymous poster hash: df1ee...ef3

[Yellow Brick Road]

Hvordan er samboeren din mot barna du hadde fra før, i forhold til mot det barnet dere har sammen?

 

Her snakker omtrent ikke samboer og barna mine sammen. Tror det er mnd siden de hdde en samtale. Det var vel kansje når vi var på sommerferie..

 

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er slik, eller når det ble slik. Men det har i alle fall vart lenge nå. Han er kjempeflink mot vårt felles barn på 3 år.

 

Hvordan er det hos dere?

 

 

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

 

Har du snakket med mannen din om det? Har det vært sånn bestandig? Er han uvennlig med dem, eller bare taus? Vet han ikke hva han skal snakke om, eller vil han ikke snakke om noe? Mange nyanser her. Og det er det din plikt som mor å finne ut.

[Anonym bruker]

Jeg ser ikke helt hvordan man kan være sammen med en person som ikke involverer seg i barna en måtte ha fra før. Jeg har ei venninne som er sammen med en kar, hun har en sønn fra før, og sammen har de ett barn.

 

Han involverer seg minimalt i eldste sitt liv, han er sjalu på eldstemann og synes hun har for mye kontakt med eldstes far. De deler 50/50 på samvær. De har kontakt og kan snakkes i telefon, men det gjelder kun ang deres felles barn. Han har aldri levert i barnehage, eller hentet. Det er myyyye. Fatter ikke hva hun skal med han

Anonymous poster hash: b7191...685

[Anonym bruker]

Mannen min behandler mitt barn som sitt eget, og har gjort det fra dag én. Vi overnattet der når vi hadde blitt sammen, og jeg satt standarden ved å be han skifte bleie Siden har han behandlet henne som en datter, og hun han som en far. Hun vet ikke om annet enn han da vi ble sammen når hun var 2 år. Hun er på samvær hos far og, men det er nå dette livet hun er vant til å leve

 

Anonymous poster hash: 68ca4...b22

[Anonym bruker]

Jeg snakker veldig lite med stesønnen min, han er 15 år. Og en ganske mutt type. Veldig tungt å dra ordene ut av en gutten.. Ser ut til at han vil være mest i fred, er her 3-4 dager i månden. Lekte mye med han når han var yngre, men nå er han lite intressert i å bruke tid på meg . Veldig glad i telefonen sin.

Jeg respekterer at han ike vil ha mas og masse spørsmå.

 

Anonymous poster hash: 99dcc...4d9

[Anonym bruker]

Jeg kjører å henter /leverer han etc.

 

Anonymous poster hash: 99dcc...4d9

[Anonym bruker]

Jeg snakker veldig lite med stesønnen min, han er 15 år. Og en ganske mutt type. Veldig tungt å dra ordene ut av en gutten.. Ser ut til at han vil være mest i fred, er her 3-4 dager i månden. Lekte mye med han når han var yngre, men nå er han lite intressert i å bruke tid på meg . Veldig glad i telefonen sin.

Jeg respekterer at han ike vil ha mas og masse spørsmå.

 

Anonymous poster hash: 99dcc...4d9

Men om han bodde der fast, hadde du da lagt en innsats i det?

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

[Anonym bruker]

Usikker .. jeg er ikke så pratsom av natur selv. Så det vil blitt noen meget trege og tunge samtaler . Tviler på at det hadde vært kjekt for noen av oss . .

 

Jeg er selv skilmissebarn, hadde lite kontakt med min stefar . Som jeg bodde sammen med, og jeg synes det var helt greit. 😊😊

 

Anonymous poster hash: 99dcc...4d9

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Om det er av betydning så er barna mine 6 og 11år nå. Vi har bodd sammen siden 6åringen var 9 mnd.

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

[Anonym bruker]

Flere?

 

Anonymous poster hash: f9dec...a06

[kråkemamma]

Det hadde jeg aldri godtatt.

Deter jo helt sprøtt å ha det slik.

Hva sier barna da?

[Anonym bruker]

Jeg måtte avslutte et forhold fordi min samboer ikke var noe ålreit med sønnen min. Har ikke angret.

 

Anonymous poster hash: 767c7...8c9