Jeg er så lei av meg sammen med mannen...

[Anonym bruker]

Husker en gang da jeg opplevde å være verdens mest positive og flotte person når jeg var sammen med mannen..

 

15 år senere får han frem det verste i meg. Rett og slett. Jeg blir irritabel. Han kjeder meg. Jeg tar alt i verste mening. Jeg blir en drittkjerring rett og slett. Og klarer ikke snu det.

 

Jeg ser ned på meg selv når jeg er sammen med ham, for da er jeg ofte ikke en person jeg kunne tenke meg å være sammen med selv.

 

Sammen med andre er jeg et ovetflødighetshorn av sprudlende energi.

 

Er det dette som er det å være livspartner? Er det slik det blir? Jeg kjenner at det rett og slett ikke holder for meg. Samtidig vil jeg ikke splitte opp familien..

 

Er det bare jeg, eller er det noen som kjenner seg igjen?

 

Anonymous poster hash: 18fea...a95

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte..😟 På jobb, med venner, på trening - alle andre arenaer, så er jeg positiv, energisk og sprudlende. Med mannen er jeg stille, alt irriterer meg. Måten han håndterer ungene, prioriteringene hans, at han alltid er den vi må vente på når vi skal noe. Jeg har null energi, og blir ofte sittende i sofaen med mobilen.

 

Akkurat som du beskriver: jeg misliker den jeg er sammen med han.

 

Jeg synes også det er mye hyggeligere å være med barna når han ikke er hjemme/ med på det vi gjør..

 

Anonymous poster hash: d0a1c...13f

[Gjest Antarctica]

Du bestemmer over deg selv. Den eneste du kan endre på, er deg selv. Så dette går an å jobbe med.

[Anonym bruker]

Dytter denne

 

Anonymous poster hash: d0a1c...13f

[Anonym bruker]

Hva gjør dere for å holde liv i forholdet, da?

Anonymous poster hash: d69a7...679

[Anonym bruker]

Finner dere aldri på noe dere to, Utenfor husets fire vegger?

Parterapi?

 

 

Anonymous poster hash: 253e8...fbb

[Anonym bruker]

Dette kunne vært meg HI! Jeg er en sprudlende, positiv person blant andre, mens med mannen er jeg en person jeg ikke liker. Jeg har derfor dessverre falt for en kollega som gir meg det jeg alltid har lett etter, som lar meg være meg selv. Venter bare på at motet skal komme til å avslutte forholdet med samboeren min. Jeg klarer ikke ha det slik resten av livet og vi har vært gjennom 3 runder på fam. vern kontoret.

 

Anonymous poster hash: 71ed7...ebe

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. En gang, for ikke så veldig mange år siden, følte jeg at sammen med ham kunne jeg være alt det jeg ønsket, men ikke fikk til. Nå føler jeg at sammen med ham kommer alt det jeg ikke ønsker frem i meg. Det er riktignok konkrete årsaker til at jeg har endret syn på ham så radikalt, men det er ganske vondt å innse at det har skjedd. 

Anonymous poster hash: e80f0...396

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik.

Supersosial, mye energi, positiv og blid ute.

Hjemme er jeg en sur, kranglete, kjeftete drittkjerring.

 

Jeg er glad i han, men så inderlig lei...

 

Anonymous poster hash: 0ccab...4d3

[Anonym bruker]

Jeg har der likt.

Ler og smiler ute, prater og er sosial. Gruer meg til å komme inn for å se mannen. Irriterer meg over alt han gjør, og alt han ikke gjør. Orker ikke se på han mer.

Vet ikke hvorfor det har blitt sånn.

 

Anonymous poster hash: 24882...324

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem og dette er kanskje ikke rette stedet å kaste sten i glasshus. Men hvorfor gjør dere ikke noe med det? Hvorfor lar dere det forfalle?. Kanskje han ikke synes det er noe gøy heller. Mitt samliv er ikke rosenrødt, men mannen min har takket meg ofte for mitt pågangsmot, tolmodighet og posetive humør. Mange kameler er svelgt og tårer har rent. Men etter 15 år, er jeg forsattt sammen med mannen jeg elsker, min sjelevenn. Noe(n) er verd å slåss for...

 

Anonymous poster hash: f5eaf...2f0

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem og dette er kanskje ikke rette stedet å kaste sten i glasshus. Men hvorfor gjør dere ikke noe med det? Hvorfor lar dere det forfalle?. Kanskje han ikke synes det er noe gøy heller. Mitt samliv er ikke rosenrødt, men mannen min har takket meg ofte for mitt pågangsmot, tolmodighet og posetive humør. Mange kameler er svelgt og tårer har rent. Men etter 15 år, er jeg forsattt sammen med mannen jeg elsker, min sjelevenn. Noe(n) er verd å slåss for...

 

Anonymous poster hash: f5eaf...2f0

Jeg har prøvd. Og blir like lei meg hver gang det feiler.

 

Planlegger hyggelige ting vi kan gjøre, men når vi er i samme rom forsvinner all energi.

 

Men jeg har jo lyst til å bevare familien min

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 18fea...a95

[Anonym bruker]

Finner dere aldri på noe dere to, Utenfor husets fire vegger?

Parterapi?

 

 

Anonymous poster hash: 253e8...fbb

Vi kan gå ut og spise, men han drar raskt opp mobilen så det blir bare irriterende.

 

Er vi ute med venner snakker vi med andre, ikke med hverandre.

 

Vi har såkalt parallellprat. Han prater avgårde om ting jeg ikke interesserer meg for, og omvendt.

 

At vi to var sjelevenner som kunne snakke oss gjennom natten fatter jeg bare ikke. Det er det som er mest fortvilende..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 18fea...a95

[Anonym bruker]

Prøv parterapi, dere har jo ikke noe å tape på det.

 

Snakk sammen, snakk om hva som gjorde at dere falt for hverandre, hør hva dere setter pris på, hvilke ønsker dere har for fremtiden.

Anonymous poster hash: d69a7...679