Mor nekter å signere samværskontrakt... Råd?

[Anonym bruker]

Naboen min har sine to sønner boendr hos seg fast. Guttene er 14 og 17.

Mor og far skilte seg for snart 3 år siden,og da ble guttene boende hos mor. Men for et år siden ønsket begge å flytte fast til far pga trivsel,nærhet til skole og nærhet til venner. Dette ble da gjennomført, men tanken var den gang å ha 50/50. Dette har aldri blitt gjennomført da guttene selv ikke ønsket mer enn vanlig fredag-søndag-samvær med mor fordi det vanskeliggjør det å komme seg tidsnok på skolen. Dette har vært en grei løsning for alle parter inntil nå nylig.

 

Situasjonen har tilspisset seg fra mors side da hun ønsker mer samvær. Hun ønsker 50/50 på begge guttene, og begge foreldrene har vært flere ganger på familievernkontoret. Begge guttene har blitt bedt om å ta stilling til dette, og de sier begge to at de vil bo 100% hos far. Eldste gutten ønsker ikke å ha noe fast samvær hos mor, og yngste gutten ønsker bare helgesamvær.

Men mor nekter. Hun har sagt rett ut at det er best for henne å ha 50/50.

 

Mekleren på familievernkontoret foreslo en prøveordning for yngste gutten med 50/50 i 2 mnd. Dette har blitt prøvd ut,og han ønsker fortsatt 100% hos far. Eldste gutten har fått komme og gå som han ønsker selv, da mekleren mente at han er for stor (straks 18år) til å mekles om ift samvær.

Yngste gutten ønsket å fortelle mor om sitt valg over tlf,fordi han føler seg presset av mor når de snakker ansikt til ansikt, men dette ville ikke mor,så gutten ble tvunget til å føye mors vilje/behov.

 

Far fortviler på guttenes vegne, og aner ikke hva han skal gjøre. Guttene er så store nå at de bør jo bli hørt, og han ønsker ikke tvinge guttene til å bo et sted de ikke ønsker.

I tillegg får mor urettmessig 1 1/2 barnetrygd som egentlig skulle blitt betalt ut til far da barna i et år nå har bodd 100% hos han, og ønsker å fortsette med det.

 

Hvordan får man mor på gli her da? Både ift guttenes egne ønsker, samværskontrakten og å bedre samarbeid mellom mor og far? Hvordan kan far kunne bevise ovenfor Nav at guttene bor hos han når mor nekter å skrive under på noe som helst?

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

[Anonym bruker]

Naboen min har sine to sønner boendr hos seg fast. Guttene er 14 og 17.

Mor og far skilte seg for snart 3 år siden,og da ble guttene boende hos mor. Men for et år siden ønsket begge å flytte fast til far pga trivsel,nærhet til skole og nærhet til venner. Dette ble da gjennomført, men tanken var den gang å ha 50/50. Dette har aldri blitt gjennomført da guttene selv ikke ønsket mer enn vanlig fredag-søndag-samvær med mor fordi det vanskeliggjør det å komme seg tidsnok på skolen. Dette har vært en grei løsning for alle parter inntil nå nylig.

 

Situasjonen har tilspisset seg fra mors side da hun ønsker mer samvær. Hun ønsker 50/50 på begge guttene, og begge foreldrene har vært flere ganger på familievernkontoret. Begge guttene har blitt bedt om å ta stilling til dette, og de sier begge to at de vil bo 100% hos far. Eldste gutten ønsker ikke å ha noe fast samvær hos mor, og yngste gutten ønsker bare helgesamvær.

Men mor nekter. Hun har sagt rett ut at det er best for henne å ha 50/50.

 

Mekleren på familievernkontoret foreslo en prøveordning for yngste gutten med 50/50 i 2 mnd. Dette har blitt prøvd ut,og han ønsker fortsatt 100% hos far. Eldste gutten har fått komme og gå som han ønsker selv, da mekleren mente at han er for stor (straks 18år) til å mekles om ift samvær.

Yngste gutten ønsket å fortelle mor om sitt valg over tlf,fordi han føler seg presset av mor når de snakker ansikt til ansikt, men dette ville ikke mor,så gutten ble tvunget til å føye mors vilje/behov.

 

Far fortviler på guttenes vegne, og aner ikke hva han skal gjøre. Guttene er så store nå at de bør jo bli hørt, og han ønsker ikke tvinge guttene til å bo et sted de ikke ønsker.

I tillegg får mor urettmessig 1 1/2 barnetrygd som egentlig skulle blitt betalt ut til far da barna i et år nå har bodd 100% hos han, og ønsker å fortsette med det.

 

Hvordan får man mor på gli her da? Både ift guttenes egne ønsker, samværskontrakten og å bedre samarbeid mellom mor og far? Hvordan kan far kunne bevise ovenfor Nav at guttene bor hos han når mor nekter å skrive under på noe som helst?

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

Hvis de ikke blir enige om samværet må de ta det til retten. Det er dyrt, men den eneste måten å gjøre det på så lenge de ikke kan bli enige.

 

 

Anonymous poster hash: 3bd77...713

[Anonym bruker]

Naboen min har sine to sønner boendr hos seg fast. Guttene er 14 og 17.

Mor og far skilte seg for snart 3 år siden,og da ble guttene boende hos mor. Men for et år siden ønsket begge å flytte fast til far pga trivsel,nærhet til skole og nærhet til venner. Dette ble da gjennomført, men tanken var den gang å ha 50/50. Dette har aldri blitt gjennomført da guttene selv ikke ønsket mer enn vanlig fredag-søndag-samvær med mor fordi det vanskeliggjør det å komme seg tidsnok på skolen. Dette har vært en grei løsning for alle parter inntil nå nylig.

 

Situasjonen har tilspisset seg fra mors side da hun ønsker mer samvær. Hun ønsker 50/50 på begge guttene, og begge foreldrene har vært flere ganger på familievernkontoret. Begge guttene har blitt bedt om å ta stilling til dette, og de sier begge to at de vil bo 100% hos far. Eldste gutten ønsker ikke å ha noe fast samvær hos mor, og yngste gutten ønsker bare helgesamvær.

Men mor nekter. Hun har sagt rett ut at det er best for henne å ha 50/50.

 

Mekleren på familievernkontoret foreslo en prøveordning for yngste gutten med 50/50 i 2 mnd. Dette har blitt prøvd ut,og han ønsker fortsatt 100% hos far. Eldste gutten har fått komme og gå som han ønsker selv, da mekleren mente at han er for stor (straks 18år) til å mekles om ift samvær.

Yngste gutten ønsket å fortelle mor om sitt valg over tlf,fordi han føler seg presset av mor når de snakker ansikt til ansikt, men dette ville ikke mor,så gutten ble tvunget til å føye mors vilje/behov.

 

Far fortviler på guttenes vegne, og aner ikke hva han skal gjøre. Guttene er så store nå at de bør jo bli hørt, og han ønsker ikke tvinge guttene til å bo et sted de ikke ønsker.

I tillegg får mor urettmessig 1 1/2 barnetrygd som egentlig skulle blitt betalt ut til far da barna i et år nå har bodd 100% hos han, og ønsker å fortsette med det.

 

Hvordan får man mor på gli her da? Både ift guttenes egne ønsker, samværskontrakten og å bedre samarbeid mellom mor og far? Hvordan kan far kunne bevise ovenfor Nav at guttene bor hos han når mor nekter å skrive under på noe som helst?

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

Jeg tror jeg ville bedt om mekling med advokat. Be mor skaffe seg rettshjelp også, pg forsøk å løs det utenfor rettsalen. Jeg tror at en advokat vil råde mor til å signere ettersom barna er så store at de snart kan velge dette helt fritt selv. Jeg tror det er smart  å finne ut HVORFOR hun nekter å signere...Tipper dette handler delvis om økonomi for mor...Dersom guttene bor hos far er hun bidragspliktig. Nå er hun ikke det...Vil det være mulig for foreldrene å bli enige om bidragssats dem i mellom? Eller at de deler løpende utgiftene?

PS: Når gutten blir 15 kan han nekte samvær med mor uten at det får rettslige følger for far....

 

Anonymous poster hash: 6a29e...36d

[Anonym bruker]

Takk for svar

Jeg tror alle de involverte ønsker å løse dette uten en rettssak. En rettssak vil jo ihvertfall ikke bedre samarbeidet foreldrene i mellom.

 

Mor nekter å signere fordi "det er best for meg med 50/50", som hun selv sier...

Hun bryr seg overhodet ikke om hva gutten selv mener og ønsker, og ser ikke ut til å forstå guttens årsak til hans ønsker,som jo er nærhet til skole og venner, samt trivsel generelt.

 

Jeg har nettopp snakket med nav for og få råd fra de ift barnetrygden. Hvis far kan få bekreftet fra f.eks naboer, lærere, mekleren e.l på at barna bor fast hos han, vil dette telle som bevis nok i hans søknad om full barnetrygd, så det har jeg tipset han om. Når det er i orden, vil han søke bidrag. Så sånn sett kan jo mor nekte så mye hun orker uten å vinne frem på akkurat den saken.

 

Når det kommer til samvær er det verre.

Guttene vil ikke til mor mer enn de har sagt flere ganger nå, far ønsker ikke å tvinge de heller(forståelig nok), og mor nekter å se guttenes side i saken.

Selv personen jeg snakket med på nav sa "det høres jo ut som dette er rent økonomisk for mor,uten at jeg skal spekulere mer i det".

 

Mor beskylder også far for å tvinge guttene til å ta fars parti...

 

Men jeg har selv hørt samtaler far og sønner imellom, hvor far sier at han ønsker at de skal ha det best mulig, og om det er hos han eller mamma,er noe guttene skal få føle på og betemme selv. Han vil støtte dem uansett valg. Og han har sagt de ikke skal måtte føle at de sårer han eller mamma uansett hva de velger. Likefullt blir guttene stående bom fast på sine ønsker, og når de er så store skal jo dette ønsket vektlegges.

 

Om mor velger å ta dette til retten,vil hun jo tape... For selv domstolen vektlegger jo det barn over 12 år ønsker ift bosted og samvær.

 

Jeg er mamma selv, og klarer bare ikke forstå hvordan hun som mor klarer å få seg selv til å tvinge barna sine til noe de overhodet ikke ønsker i det hele tatt...

Hadde det vært fordi hun savnet dem, ville hun vel sagt det(håper jeg), men det virker som hun bare er ute etter å få viljem sin. For det var overhodet ikke noe problem for henne da barna for 1år siden ønsket å flytte fra henne til far...

 

Hører gjerne fleres erfaring, og gjerne flere råd

 

Hi

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

[Anonym bruker]

Naboen min har sine to sønner boendr hos seg fast. Guttene er 14 og 17.

Mor og far skilte seg for snart 3 år siden,og da ble guttene boende hos mor. Men for et år siden ønsket begge å flytte fast til far pga trivsel,nærhet til skole og nærhet til venner. Dette ble da gjennomført, men tanken var den gang å ha 50/50. Dette har aldri blitt gjennomført da guttene selv ikke ønsket mer enn vanlig fredag-søndag-samvær med mor fordi det vanskeliggjør det å komme seg tidsnok på skolen. Dette har vært en grei løsning for alle parter inntil nå nylig.

 

Situasjonen har tilspisset seg fra mors side da hun ønsker mer samvær. Hun ønsker 50/50 på begge guttene, og begge foreldrene har vært flere ganger på familievernkontoret. Begge guttene har blitt bedt om å ta stilling til dette, og de sier begge to at de vil bo 100% hos far. Eldste gutten ønsker ikke å ha noe fast samvær hos mor, og yngste gutten ønsker bare helgesamvær.

Men mor nekter. Hun har sagt rett ut at det er best for henne å ha 50/50.

 

Mekleren på familievernkontoret foreslo en prøveordning for yngste gutten med 50/50 i 2 mnd. Dette har blitt prøvd ut,og han ønsker fortsatt 100% hos far. Eldste gutten har fått komme og gå som han ønsker selv, da mekleren mente at han er for stor (straks 18år) til å mekles om ift samvær.

Yngste gutten ønsket å fortelle mor om sitt valg over tlf,fordi han føler seg presset av mor når de snakker ansikt til ansikt, men dette ville ikke mor,så gutten ble tvunget til å føye mors vilje/behov.

 

Far fortviler på guttenes vegne, og aner ikke hva han skal gjøre. Guttene er så store nå at de bør jo bli hørt, og han ønsker ikke tvinge guttene til å bo et sted de ikke ønsker.

I tillegg får mor urettmessig 1 1/2 barnetrygd som egentlig skulle blitt betalt ut til far da barna i et år nå har bodd 100% hos han, og ønsker å fortsette med det.

 

Hvordan får man mor på gli her da? Både ift guttenes egne ønsker, samværskontrakten og å bedre samarbeid mellom mor og far? Hvordan kan far kunne bevise ovenfor Nav at guttene bor hos han når mor nekter å skrive under på noe som helst?

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

 

 

Og hva har du med det å gjøre? Er du nabo eller fars nye flamme? La folk ordne opp selv. Far er en voksen mann som forhåpentligvis er i stand til å foreta seg voksne handlinger. Hadde en kvinnelig nabo engasjert seg i eventuell konflikt mellom meg og eksen, ville jeg i hvert fall ikke samarbeidet.

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

[Anonym bruker]

Takk for svar

Jeg tror alle de involverte ønsker å løse dette uten en rettssak. En rettssak vil jo ihvertfall ikke bedre samarbeidet foreldrene i mellom.

 

Mor nekter å signere fordi "det er best for meg med 50/50", som hun selv sier...

Hun bryr seg overhodet ikke om hva gutten selv mener og ønsker, og ser ikke ut til å forstå guttens årsak til hans ønsker,som jo er nærhet til skole og venner, samt trivsel generelt.

 

Jeg har nettopp snakket med nav for og få råd fra de ift barnetrygden. Hvis far kan få bekreftet fra f.eks naboer, lærere, mekleren e.l på at barna bor fast hos han, vil dette telle som bevis nok i hans søknad om full barnetrygd, så det har jeg tipset han om. Når det er i orden, vil han søke bidrag. Så sånn sett kan jo mor nekte så mye hun orker uten å vinne frem på akkurat den saken.

 

Når det kommer til samvær er det verre.

Guttene vil ikke til mor mer enn de har sagt flere ganger nå, far ønsker ikke å tvinge de heller(forståelig nok), og mor nekter å se guttenes side i saken.

Selv personen jeg snakket med på nav sa "det høres jo ut som dette er rent økonomisk for mor,uten at jeg skal spekulere mer i det".

 

Mor beskylder også far for å tvinge guttene til å ta fars parti...

 

Men jeg har selv hørt samtaler far og sønner imellom, hvor far sier at han ønsker at de skal ha det best mulig, og om det er hos han eller mamma,er noe guttene skal få føle på og betemme selv. Han vil støtte dem uansett valg. Og han har sagt de ikke skal måtte føle at de sårer han eller mamma uansett hva de velger. Likefullt blir guttene stående bom fast på sine ønsker, og når de er så store skal jo dette ønsket vektlegges.

 

Om mor velger å ta dette til retten,vil hun jo tape... For selv domstolen vektlegger jo det barn over 12 år ønsker ift bosted og samvær.

 

Jeg er mamma selv, og klarer bare ikke forstå hvordan hun som mor klarer å få seg selv til å tvinge barna sine til noe de overhodet ikke ønsker i det hele tatt...

Hadde det vært fordi hun savnet dem, ville hun vel sagt det(håper jeg), men det virker som hun bare er ute etter å få viljem sin. For det var overhodet ikke noe problem for henne da barna for 1år siden ønsket å flytte fra henne til far...

 

Hører gjerne fleres erfaring, og gjerne flere råd

 

Hi

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

 

 

Hvordan hadde du som mor følt det om dine barn ikke ønsket noe samvær med deg og du aldri så dem igjen? Det blir situasjonen hvis far skal ha guttene 100 %. Hadde du som mor syntes det var helt greit å aldri se barna dine? Don't think so.

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

[Anonym bruker]

Nabo du liksom....du er vel heller fars kjæreste. Kan du ikke la foreldrene ordne opp i dette?

 

Anonymous poster hash: 89baa...8dc

[Brennheite Badeand]

Haha, jeg håper aldri mine naboer oppsøker NAV for å snakke om min familiesituasjon... vurdert å skaffe deg en hobby? Strikking kanskje? Eller trolldeig?

[Anonym bruker]

Takk for svar

Jeg tror alle de involverte ønsker å løse dette uten en rettssak. En rettssak vil jo ihvertfall ikke bedre samarbeidet foreldrene i mellom.

 

Mor nekter å signere fordi "det er best for meg med 50/50", som hun selv sier...

Hun bryr seg overhodet ikke om hva gutten selv mener og ønsker, og ser ikke ut til å forstå guttens årsak til hans ønsker,som jo er nærhet til skole og venner, samt trivsel generelt.

 

Jeg har nettopp snakket med nav for og få råd fra de ift barnetrygden. Hvis far kan få bekreftet fra f.eks naboer, lærere, mekleren e.l på at barna bor fast hos han, vil dette telle som bevis nok i hans søknad om full barnetrygd, så det har jeg tipset han om. Når det er i orden, vil han søke bidrag. Så sånn sett kan jo mor nekte så mye hun orker uten å vinne frem på akkurat den saken.

 

Når det kommer til samvær er det verre.

Guttene vil ikke til mor mer enn de har sagt flere ganger nå, far ønsker ikke å tvinge de heller(forståelig nok), og mor nekter å se guttenes side i saken.

Selv personen jeg snakket med på nav sa "det høres jo ut som dette er rent økonomisk for mor,uten at jeg skal spekulere mer i det".

 

Mor beskylder også far for å tvinge guttene til å ta fars parti...

 

Men jeg har selv hørt samtaler far og sønner imellom, hvor far sier at han ønsker at de skal ha det best mulig, og om det er hos han eller mamma,er noe guttene skal få føle på og betemme selv. Han vil støtte dem uansett valg. Og han har sagt de ikke skal måtte føle at de sårer han eller mamma uansett hva de velger. Likefullt blir guttene stående bom fast på sine ønsker, og når de er så store skal jo dette ønsket vektlegges.

 

Om mor velger å ta dette til retten,vil hun jo tape... For selv domstolen vektlegger jo det barn over 12 år ønsker ift bosted og samvær.

 

Jeg er mamma selv, og klarer bare ikke forstå hvordan hun som mor klarer å få seg selv til å tvinge barna sine til noe de overhodet ikke ønsker i det hele tatt...

Hadde det vært fordi hun savnet dem, ville hun vel sagt det(håper jeg), men det virker som hun bare er ute etter å få viljem sin. For det var overhodet ikke noe problem for henne da barna for 1år siden ønsket å flytte fra henne til far...

 

Hører gjerne fleres erfaring, og gjerne flere råd

 

Hi

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

Hvorfor skal du gå til nav for å ordne opp mellom foreldrene. Som nabo vet du garantert ikke nok av historien til å kunne dømme objektivt. En ting er at du vil gi råd til far fordi du liker ham og guttene, men la nå ham og mor ordne opp i hvor guttene skal bo selv.

 

Anonymous poster hash: 3bd77...713

[Anonym bruker]

Nabo du liksom....du er vel heller fars kjæreste. Kan du ikke la foreldrene ordne opp i dette?

 

Anonymous poster hash: 89baa...8dc

 

 

I tillegg har hun selvfølgelig ikke pratet med mor, men antar at hun ikke savner barna sine, men vil få viljen sin gjennom. Hun er altså mor selv, men tror ikke at mødre kan savne sine barn som de aldri ser. Interessant

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

[Anonym bruker]

Det jeg leser her er at guttene egentlig ønsker sin mor vekk og mor har ikke lyst til å miste sine gutter. 

 

Utrolig trist for alle parter. 

 

Og yngste gutten burde si det til mor ansikt til ansikt på familievernkontoret at han ikke har lyst til å ha mor i sitt liv. For det er jo det resultatet blir. 

 

Hadde jeg vært mor her så hadde jeg tatt dette svært tungt og hadde nok blitt litt bitter ovenfor ungene. Det er dems liv og det skal de få, men hadde nok hatt litt problemer med å forholde meg til noen som ikke ønsket å være sammen med meg. 

 

Jeg er skilsmissebarn selv og bodde mest hos pappa. De siste årene der så var jeg knapt hos mamma og det skulle ta meg 10 år før jeg fikk et godt forhold til min mor igjen. 

Anonymous poster hash: 35f56...76c

[Anonym bruker]

Takk for flere svar.

Barna ønsker å se mor, men de ønsker ikke så mye samvær som mor selv ønsker. Og det er det mor ikke godtar.

 

Jeg har vært deres felles nabo i flere år, fra før de skilte seg og hun flyttet. Far har oppsøkt meg og bedt om hjelp.

Far og mor må selvsagt ordne dette selv, men når man er fortvilet og føler at en situasjon er låst, er det da ikke så unormalt å be om råd hos andre. Det er jo det de begge også har prøvd på familievernkontoret, uten hell så langt.

 

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

[Anonym bruker]

Det finnes bestandig 2 versjoner av 1 sak. Og alle kan legge sin sak pent og pyntelig frem. Kanskje det er far som er flink og manipulere ,og ikke mor? Uansett er det nok vondt for mor. De er tross alt hennes barn. Synes ikke du skal trå over dørterskelen her da du kun er naboen.

 

Anonymous poster hash: 0696f...f74

[Evablaum]

Det er 3 versjoner;

- Mors

- Fars

- Sannheten

...ja, og naboens da.. (eller, som i dette tilfellet, fars nye kjæreste..)

[Anonym bruker]

Det høres ut som far er vel så opptatt av det økonomiske som mor..

Jeg tenker at far kan roe ned, barna kan ikke tvinges til mer samvær enn de selv ønsker - og så får heller far svelge det at mor får noe i barnetrygd hun egentlig ikke har "krav" på.

Det er verdt å gå til retten pga det..

 

Anonymous poster hash: eed1c...e8b

[Anonym bruker]

IKKE verdt...

 

Anonymous poster hash: eed1c...e8b

[Gjest Sophie-Ann]

Barn bestemmer selv hvor de skal bo når de er fylt 15. Så jeg syns mor er på trynet her. Selv om yngste ikke er fylt 15 enda, syns jeg ikke at hun kan bestemme at han skal bo 50/50 hos henne.

[Gjest Antarctica]

 

Hvordan hadde du som mor følt det om dine barn ikke ønsket noe samvær med deg og du aldri så dem igjen? Det blir situasjonen hvis far skal ha guttene 100 %. Hadde du som mor syntes det var helt greit å aldri se barna dine? Don't think so.

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

Med tenåringer kan du synse og ønske alt du vil. Du får ikke et godt forhold til ungdommen ved å bruke tvang. Så i så fall skyter mor seg selv i foten.

[Anonym bruker]

Med tenåringer kan du synse og ønske alt du vil. Du får ikke et godt forhold til ungdommen ved å bruke tvang. Så i så fall skyter mor seg selv i foten.

 

 

Det er ikke det jeg skrev om overhode. Det jeg reagerte på, er at HI mener en mor må skrive under på at hun ikke får sett barna sine igjen og være fornøyd med det. Hadde ikke du som mor kjempet for samvær med dine egne barn? Og trenger hun å skrive under kontrakt når femtenåringer selv bestemmer hvor de skal være? Forstår du ikke at å skrive på en sånn kontrakt er det samme som å fraskrive seg barna sine, noe de aller fleste mødre ikke ønsker?

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

[Anonym bruker]

Hei igjen dere.

Kan se ut som jeg har ordlagt meg veldig dumt slik at flere her kanskje misforstår.

Ingen av guttene ønsker mor ut av livet sitt. De ønsker bare ikke like mye samvær som mor selv ønsker, og å skrive en kontrakt på det reelle samværet som faktisk er,og som guttene ønsker, vil ikke mor.

 

Dette er ikke min side av saken, jeg har kun gjengitt det far og guttene har fortalt. Og jeg ønsker virkelig ikke å ta noen som helst avgjørelse for noen av dem.

 

Min side av saken er kun mine meninger, og de er isåfall at jeg skjønner at far blir fortvilet når mor ønsker å tvinge igjennom noe som guttene ikke vil. Jeg skjønner at guttene setter seg på bakbeina når de ikke føler de blir hørt, og jeg skjønner også at det er vanskelig for mor å forholde seg til sine sønner som ikke vil se henne like mye som hun vil se dem.

Men jeg syns oppriktig det er helt feil å tvinge så store barn til mer samvær enn de selv ønsker. Spesielt siden guttenes årsak går på nærheten til skole og venner.

Jeg er redd dette kan ødelegge guttenes forhold til mor. Og det er ingen tjent med.

Hvor vidt dere tror jeg er kjæreste eller nabo, det velger jeg bare å overse.

Jeg ønsker å hjelpe en som har bedt meg om hjelp, da han føler han står fast i en vanskelig situasjon.

Jeg har vært i en lignende situasjon selv ang mine egne barn, og det er barna som blir skadelidende under slike situasjoner :-( Det er virkelig ikke noe godt for noen parter når situasjonen blir så amper...

 

Og jeg har ikke "gått til nav", jeg tok en rask tlf for å høre, anonymt vel og merke, om hva far kan gjøre i en slik situasjon. Å rådføre seg med fagfolk er noe jeg gjør titt og ofte. Rett og slett for å kunne gi reelle råd, fremfor synsing og mening.

Om far velger å ta til seg det jeg, og evt dere har, av råd, er noe han må ta stilling til selv.

Det samme må mor gjøre ang de rådene hun får.

 

Anonymous poster hash: efb2c...436

[Gjest Antarctica]

 

Det er ikke det jeg skrev om overhode. Det jeg reagerte på, er at HI mener en mor må skrive under på at hun ikke får sett barna sine igjen og være fornøyd med det. Hadde ikke du som mor kjempet for samvær med dine egne barn? Og trenger hun å skrive under kontrakt når femtenåringer selv bestemmer hvor de skal være? Forstår du ikke at å skrive på en sånn kontrakt er det samme som å fraskrive seg barna sine, noe de aller fleste mødre ikke ønsker?

 

Anonymous poster hash: 145f5...6ba

Du skjønner ikke.

 

Å "kjempe" om en fjortenåring er ikke å kjempe mot far. Det er å kjempe mot barnet. Og dersom den morsfølelsen min var verd noe som helst, ville jeg i alle fall ikke kjempe mot mitt eget barn.