Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #1 Skrevet 26. oktober 2016 Vi har ett barn på 2 år. Jeg har lenge hatt lyst på ett barn til, men samboer er ikke med på det enda. Vi er begge studenter, ferdig i 2018 og 2019. I går da vi snakket om flere barn (jeg startet samtalen) sa han at han ikke ønsket flere barn før vi begge var ute i jobb. Det synes jeg er alt for lenge å vente. Jeg vil ikke ha to "enebarn" (stor aldersforskjell). Jeg tenker maks 4 år aldersforskjell. Jeg blir så oppgitt over tankegangen hans. Dessuten er vi 30 år. Ja, vi er unge, men tiden går fort. Jeg sa i går til han "hvis du ikke vil ha flere barn med meg får jeg finne meg noen andre". Han skjønte at det var en spøk, men det var min måte å si at det er viktig å gi barnet vårt minst ett søsken. Hvordan overbevise han? Jeg vet at han kan endre mening fort, men jeg blir så utålmodig og oppgitt. Noen som har opplevd det samme? Virker som at han tenker at vi har all verden med tid Anonymous poster hash: 4cebf...d66
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #2 Skrevet 26. oktober 2016 Jeg er enig med mannen din. Barn får man når man har inntekt og kan forsørge dem. Anonymous poster hash: c515a...fb0
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #3 Skrevet 26. oktober 2016 Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer på dette og ikke for å være ekkel. Men hvordan forsørger man en familie på 4 om begge er studenter? Jobber man utenom? Er forøvrig enig med mannen din om at man bør være ferdig med studier før dere får en til ganske heftig med 2 små Anonymous poster hash: 0b7b5...069
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #4 Skrevet 26. oktober 2016 Jeg er også enig med samboeren din. Litt dumt at dere begge tar utdannelsen så sent og samtidig, men nå er det slik. Anonymous poster hash: 7ff22...e71
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #5 Skrevet 26. oktober 2016 Høres ut som om du har en fornuftig samboer. Anonymous poster hash: 019e0...072
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #6 Skrevet 26. oktober 2016 Hvordan kan dere studere når dere er 30? Hva slags penger lever dere på? Jeg er enig at det er en fordel med liten aldersforskjell på barna, men det burde dere tenkt på før dere fikk første? 2 studenter på 30 med 2 barn, det høres ikke særlig bra ut altså. Anonymous poster hash: e91f6...c7a
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #7 Skrevet 26. oktober 2016 Jeg forstår jo tankegangen til mannen din, men man vet jo aldri hvor lenge man bruker på å gravid heller. Jeg brukte lang tid på å bli gravid og hadde ikke tatt sjansen på å vente til jeg var 32 med å forsøke å bli gravid igjen. Anonymous poster hash: e7ec4...f47
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #8 Skrevet 26. oktober 2016 SUPERT at dere tar utdanning, det er en investering som vil lønne seg! Med tanke på barn og studenttilværelse....Jeg har vært begge deler, både studentmamma og arbeidsmamma, og ville UTEN `TVIL valgt å få barn som student igjen!!! Det er en mye mer fleksibel tilværelse, og småtroll koster lite. Om dere har en fra før, kan jo mye av utstyret gjenbrukes Argumenter for mannen: Dere blir ferdig med småbarnstiden mer samlet, og det vil sannsynligvis være lettere for deg å få jobb uten en "permisjon" hengende over deg som nyansatt. Om dere får barn og du har 1 år igjen på studiet, kan du ta mye av sykedagene og planleggingsdagene til minstemann det første året i bhage. Og det vil være roligere for minsten første året siden du er fleksibel. Hva med å ta permisjon fra studie, jobbe og bli gravid i jobben, så får du fødselspenger? Da blir kanskje ikke økonomien så presset? Det vil utsette at du blir ferdig, men et år fra eller til..hva betyr det??? At det er 3-4 år mellom barna er superfint!!! Bra for kroppen din og veldig bra at barna får være babyer alene. Og jeg trro det er fint for samlivet også at det ikker er så tett mellom ungene, uten at jeg personlig har erfaring med dette. Mine vennepar som har 1-2 åri mellom (det er en 3-4 par) har endelig fått gråskjæret vekk fra ansiktet nå som minste barnet passerer 3 Lykke til! Anonymous poster hash: c7b22...51d
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #9 Skrevet 26. oktober 2016 Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer på dette og ikke for å være ekkel. Men hvordan forsørger man en familie på 4 om begge er studenter? Jobber man utenom? Er forøvrig enig med mannen din om at man bør være ferdig med studier før dere får en til ganske heftig med 2 små Anonymous poster hash: 0b7b5...069 ikke vanskelig! Husleie må man uansett betale og små tar liten plass. Matbudsjettet øker ikke nevneverdig, og man kan arve/kjøpe mye barneklærme! Barnehage far man redusert pris på dersom begge er studenter, men maks moderasjon betaler man vel 600 eller noe slikt? I tillegg kan man få bstøtte osv!. Mye vanskligere å være skolebarnsforelder eller tenåringsforelder som student eller som fattig. De små koster lite Anonymous poster hash: c7b22...51d
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #10 Skrevet 26. oktober 2016 Både jeg og samboer har deltidsjobb ved siden av studiet. vi eier leiligheten vi bor i. Klær kan gjenbrukes og vi har slekt vi kan arve fra. Kanskje jeg og samboer kan møtes på halvveien? Anonymous poster hash: 4cebf...d66
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #11 Skrevet 26. oktober 2016 Både jeg og samboer har deltidsjobb ved siden av studiet. vi eier leiligheten vi bor i. Klær kan gjenbrukes og vi har slekt vi kan arve fra. Kanskje jeg og samboer kan møtes på halvveien? Anonymous poster hash: 4cebf...d66 HI Anonymous poster hash: 4cebf...d66
Anonym bruker Skrevet 26. oktober 2016 #12 Skrevet 26. oktober 2016 Både jeg og samboer har deltidsjobb ved siden av studiet. vi eier leiligheten vi bor i. Klær kan gjenbrukes og vi har slekt vi kan arve fra. Kanskje jeg og samboer kan møtes på halvveien? Anonymous poster hash: 4cebf...d66 Jeg tror du gjør lurt i å fortelle han at for deg er det viktig at det er en ca 4 år mellom ungene. Det vil si at du må bli gravid innen 1,5 års tid. Hva skal til for at det er noe dere begge vil? Få han i tale på hvor skoen trykker i forhold til å få barn, og hva som er et absolutt must å få på plass. Og så tror jeg du gjør lurt i å la være å stille tullimatumer som " da får jeg finne noen andre å få barn med..." o.l. Det er en ufin forhandlingstaktikk, og blir litt som å true med brudd i hver krangel. Selv om mannen din vet at det er tull blir det veldig useriøst å diskurtere et så viktig tema på et så lavt nivå! Men jeg forstår at slike ting glipper ut i frustrasjon, det er fortvilende når man vil noe sterkt men føler at partner begrenser deg! Likevel, barn må dere faktisk bli enige om å få Lykke til! Anonymous poster hash: c7b22...51d
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå