Synes dere man kan si man er "mor" om barnet ikke lever?

[Anonym bruker]

Om barnet dessverre aldri kom til verden, eller døde etter fødsel.... og man ikke har andre barn. Er det da riktig å si man er mor? Man har jo ikke barn i livet sitt da, og man har jo ikke en hverdag som mor...

 

Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: da767...acc

[Anonym bruker]

Da er man englemamma 💜

 

Anonymous poster hash: 05fdf...156

[Anonym bruker]

Da er man englemamma

 

Anonymous poster hash: 05fdf...156

Om man ikke tror på engler da?

 

HI

 

Anonymous poster hash: e132e...600

[Anonym bruker]

Klart man er mor. Man har laget et barn som man er mor til. Jeg mistet mitt første barn i dødfødsel i uke 38. Jeg fikk ikke oppleve å være mamma til det barnet annet enn når det var i magen. Det betyr jo ikke at jeg ikke er mor til det barnet.

 

Om folk spurte før jeg fikk barn nr to sa jeg at jeg har et barn men det lever ikke.

 

 

 

Anonymous poster hash: 91f3b...404

[Anonym bruker]

Om man ikke tror på engler har likevel denne kvinnen båret barnet, og hatt forhåpninger, forventninger, ønsker og drømmer knyttet til barnet. Følelsene hun hadde for barnet er i høyeste grad reelle. Hun HAR gjennomgått graviditet. Hun har også måttet gjennomgå å miste barnet, noe vi andre foreldre forhåpentligvis aldri må gjennomgå. Hun er en mor.

 

Min oldemor mistet alle sine barn før hun døde, hun var da likevel en mor? Er det kun erfaring som gjør en mor? Antall levende barn?

 

Anonymous poster hash: be53c...09b

[Anonym bruker]

Man er mor.

Og ikke for å fornærme noen, men man er det hvis man har mistet et barn før fødsel - men jeg har vondt for å tenke på en spontanabort som et barn.

 

Men når folk sier de har fire barn, og ett som døde rett før fødselen, så regner jeg sånn at de har fem.

 

Anonymous poster hash: 1870d...e17

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man alltid vil ha morsfølelsen og morssavnet etter det barnet man aldri fikk se vokse opp, dersom det er snakk om abort sent i svangerskapet (slik at man har kjent spark og bevegelse og har måttet føde ut et dødt barn) eller dersom barnet har dødd kort tid etter fødsel.

 

Det er nok mange også som får en lignende følelse av aborter generelt, det tror jeg er veldig individuelt. Jeg har selv måttet gjennomgå 6 spontanaborter, og tenker innimellom på hvilke personligheter det var vi "gikk glipp av", men har ingen morsfølelse for dem.

 

Så mitt svar til dette er at det er svært forskjellig hvordan folk tenker og føler om slikt, og det er ikke noe ensbetydende svar på det. Det jeg derimot mener veldig klart, er at andre ikke har noen rett til å bestemme hvorvidt en person skal få lov å føle seg som mor for et dødfødt barn eller ikke. Slikt må vi holde oss for gode til.

Anonymous poster hash: adcfd...9ef

[Anonym bruker]

Hvis man har mistet et barn i dødfødsel eller dersom barnet har dødd rett før fødsel, så synes jeg man kan kalle seg mor. Dersom man spontanaborterer, eller mister før barnet er levedyktig er man ikke det.

 

Anonymous poster hash: ae007...5e6

[*Miss Marple*]

Man er alltid mor til alle sine barn.

 

Jeg tenker personlig at jeg er mamma til fire, men har tre barn.

[the amazing spidermamma]

Jeg tenker at man i hvert fall er bra hjerteløs hvis man kverulerer på at noen som har mistet barnet sitt kaller seg mor, selv om hun ikke har et levende barn.

 

Hvis vedkommende føler seg som en mor, så er hun det. Punktum.

[Anonym bruker]

Hadde en spontanabort i uke 7 og det kunne ikke falle meg inn å kalle meg for mamma da, selv om jeg i blant tenker at jeg kunne nå hatt et barn på 7 år. Jeg ble mamma når sønnen min ble født senere. Men syns også at man er mamma når barnet dør sent i svangerskapet.

 

Anonymous poster hash: 5ada0...9c3

[LillaGorilla♥♥]

Klart det.

Forøvrig bør de som har opplevd den tragedien det er å miste sitt barn selv få definere sine følelser i forbindelse med det.

[Hønemor30]

Jeg har mistet to barn i dødfødsel og de er mine barn 💜 Jeg kaller meg ikke englemamma og jeg bruker ikke uttrykket englebarn heller, fordi jeg personlig ikke liker det og det blir feil for meg. Men jeg har to barn som ikke fikk leve og de er mine på lik linje med det som lever. I det daglige har jeg ikke noe behov for å poengtere det. Sjelden folk spør om sånt da.

[Anonym bruker]

Hadde en spontanabort i uke 7 og det kunne ikke falle meg inn å kalle meg for mamma da, selv om jeg i blant tenker at jeg kunne nå hatt et barn på 7 år. Jeg ble mamma når sønnen min ble født senere. Men syns også at man er mamma når barnet dør sent i svangerskapet.

 

Anonymous poster hash: 5ada0...9c3

Enig.

 

 

Anonymous poster hash: c4ca7...483

[Anonym bruker]

Dette er en av de tingene jeg føler det mest usmakelig å "synse" om. En kvinne (eller mann) som har mistet et barn, født eller ufødt, har min aller dypeste medfølelse, og de kan kalle seg akkurat hva de vil.

Anonymous poster hash: 92e18...f93

[Pobie]

 

Dette er en av de tingene jeg føler det mest usmakelig å "synse" om. En kvinne (eller mann) som har mistet et barn, født eller ufødt, har min aller dypeste medfølelse, og de kan kalle seg akkurat hva de vil.

 

Anonymous poster hash: 92e18...f93

 

Enig, de som har vært gjennom noe så vanskelig kan kalle seg mor, eller ikke mor. Personlig valg.

[Anonym bruker]

Aner ikke, men i en annen tråd sa ei at hennes venninne likestilte hennes spontanabort i uke 5 med deres felles venninne som nettopp mistet sin 2 år gamle datter. Vil jo si hun ene er mer mor enn hun andre og å likestille tapet direkte til henne er grovt frekt

 

Anonymous poster hash: d7b48...f3d

[februarprins2013]

Ja det kan de

[Anonym bruker]

Aner ikke, men i en annen tråd sa ei at hennes venninne likestilte hennes spontanabort i uke 5 med deres felles venninne som nettopp mistet sin 2 år gamle datter. Vil jo si hun ene er mer mor enn hun andre og å likestille tapet direkte til henne er grovt frekt

 

Anonymous poster hash: d7b48...f3d

Herregud, det der var ille! Snakk om å være navlebeskuende og ufølsom av hun med spontanaborten. Hvis noen av mine venninner hadde sagt det der til meg hadde jeg blitt skikkelig sint og lei meg (har selv mistet babyen min på 3 dager)💔

 

Anonymous poster hash: 2082b...e1a

[Anonym bruker]

Aner ikke, men i en annen tråd sa ei at hennes venninne likestilte hennes spontanabort i uke 5 med deres felles venninne som nettopp mistet sin 2 år gamle datter. Vil jo si hun ene er mer mor enn hun andre og å likestille tapet direkte til henne er grovt frekt

 

Anonymous poster hash: d7b48...f3d

Man kan ikke likestille en spontanabort med en dødfødsel eller miste barnet sitt, men man skal likevel ikke undervurdere sorgen til en som mister tidlig i graviditeten.

 

Jeg har en venninne som bare ikke ble gravid. De hadde max forsøk med IVF og som en siste krampetrekning betalte de for et forsøk selv. Kan tro gleden sto i taket da testen var positiv. Pga alderen hennes og påkjenningen ellers var dette siste sjanse og de våget nesten ikke puste i frykt for at det skulle gå galt. Alle kan vel tenke seg den sorgen og fortvilelsen da hun mistet sin etterlengtede spire i uke 8. For henne, der og da, var sorgen så stor at den lett kan sidestilles med andres.

 

Hun sier ikke at hun har mistet et barn, og hun sammenligner seg ikke med meg som mistet min nyfødte baby, men sorgen hennes er like reell som min, selv om hun mer sørger over det som aldri skal skje henne.

 

Poenget mitt er at det ikke er opp til utenforstående å sette malen på hvem som kan sørge og hvor lenge det er greit.

 

Anonymous poster hash: d5a7c...e63

[Anonym bruker]

Man kan ikke likestille en spontanabort med en dødfødsel eller miste barnet sitt, men man skal likevel ikke undervurdere sorgen til en som mister tidlig i graviditeten.

 

Jeg har en venninne som bare ikke ble gravid. De hadde max forsøk med IVF og som en siste krampetrekning betalte de for et forsøk selv. Kan tro gleden sto i taket da testen var positiv. Pga alderen hennes og påkjenningen ellers var dette siste sjanse og de våget nesten ikke puste i frykt for at det skulle gå galt. Alle kan vel tenke seg den sorgen og fortvilelsen da hun mistet sin etterlengtede spire i uke 8. For henne, der og da, var sorgen så stor at den lett kan sidestilles med andres.

 

Hun sier ikke at hun har mistet et barn, og hun sammenligner seg ikke med meg som mistet min nyfødte baby, men sorgen hennes er like reell som min, selv om hun mer sørger over det som aldri skal skje henne.

 

Poenget mitt er at det ikke er opp til utenforstående å sette malen på hvem som kan sørge og hvor lenge det er greit.

 

Anonymous poster hash: d5a7c...e63

Trist at din venninne ikke kan få barn og opplevde å miste den lille spiren så tidlig og og enda verre blir det når de måtte gjennom så mye for å få det til å klaffe.

 

Men det sier jo litt om den damen i det andre innlegget som nevnes her. Til og med din venninne som har opplevd det hun har med den bakgrunnen hun har, likestiller ikke det med det du har opplevd som har mistet ditt nyfødte barn. Hva sier det om damen i det andre innlegget? Det er jo bare helt ondskapsfullt å si noe sånt til en venninne😢

 

Anonymous poster hash: 2082b...e1a

[Anonym bruker]

Aner ikke, men i en annen tråd sa ei at hennes venninne likestilte hennes spontanabort i uke 5 med deres felles venninne som nettopp mistet sin 2 år gamle datter. Vil jo si hun ene er mer mor enn hun andre og å likestille tapet direkte til henne er grovt frekt

 

Anonymous poster hash: d7b48...f3d

Der er jeg enig. Forholdet er IKKE det samme. Å miste en forventning er noe annet enn å miste en levende toåring.

 

Anonymous poster hash: 1870d...e17

[Tough Shit]

Man er alltid mor til alle sine barn.

 

Jeg tenker personlig at jeg er mamma til fire, men har tre barn.

 

Jeg var ikke klar over at du har mistet et barn, "Miss Marple"! Det var forferdelig trist å lese. Kan jeg spørre hva som skjedde?

<3

[Firekids]

Jeg har også mistet et barn og vil alltid ha det i mitt hjerte. Klart jeg er mor til henne!

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man i hvert fall er bra hjerteløs hvis man kverulerer på at noen som har mistet barnet sitt kaller seg mor, selv om hun ikke har et levende barn.

 

Hvis vedkommende føler seg som en mor, så er hun det. Punktum.

Støtter denne. Selv er jeg mor til mine to levende barn, men ikke til det tredje, som endte i en spontanabort

 

Anonymous poster hash: 3b428...ab7